Sjekkes mot framføring

Kjære forsamling,

Det er alltid en glede å reise til Nordvest-Russland som norsk utenriksminister. Å komme til Murmansk er spesielt hyggelig – og nyttig. – Både fordi dette er mitt første besøk til denne viktige byen som norsk utenriksminister. – Og fordi forbindelsene mellom Norge og Russland blomstrer – selv om dét kanskje ikke er det rette uttrykket nå i januar. Det som kan kalles ’folk-til-folk’-samarbeid over grensen her i nord, er en livsnødvendig ressurs for både nordmenn og russere.

Kontaktflaten mellom Nord-Norge og Murmansk-området har i seg det tradisjonelt gode samarbeidet mellom folk som i århundrer har delt historie – ja, delt historier – og som har kultur, handel og sjøfart til felles. Samvirket i tidligere tider var blant annet om fiske og reindrift.

Fra 1700-tallet foregikk ’pomorhandelen’ - som nådde sitt høydepunkt på 1800-tallet. Da seilte 300-400 russiske skuter til Nord-Norge hver sommer for å bytte til seg fisk. Til gjengjeld brakte de med seg kornprodukter og trevirke, som var mangelvare i Nord-Norge. Norske skuter reiste også den andre veien.

I kjølvannet av pomorhandelen oppsto et eget pidgin-språk, som vi kaller ’russenorsk’. Russenorsken skiller seg fra mange andre pidginspråk ved at det er omtrent like mange norske og russiske ord i ordforrådet – et klart tegn på at russere og nordmenn så på hverandre som likeverdige handelspartnere.

I oktober i fjor markerte vi Den Røde Hærs innsats for å drive okkupasjonsmakten ut av Nord-Norge i 1944.

I vår tid samarbeider Norge og Russland nært om atomsikkerhet, miljøvern, helse, utdanning og en rekke andre viktige områder. Gjennom utviklingen av det norsk-russiske samarbeidet og det regionale samarbeidet i Barentsregionen har vi videreutviklet kontaktene. I dag står vi overfor et godt og nært samkvem mellom våre land i nord.

Havet er og blir et felles berøringspunkt for Norge og Russland i nord, og gir levebrød for mange av dere som bor i regionen. Flere av våre samarbeidsprosjekter er knyttet til havet, på en eller annen måte. Det gjelder ikke minst prosjekter som settes ut i livet her ved Murmansk Statlige Tekniske Universitet. Jeg er derfor glad for denne anledningen til å tale nettopp ved denne sentrale institusjonen. – En takk til rektor Aleksandr Mikhajlovitsj Jersjov her ved universitetet – og hans medarbeidere – for å ha lagt til rette for besøket hit i dag.

Kjære forsamling,

Samarbeid må skapes – og det må holdes ved like. Både Norge og Russland jobber godt og målrettet for å utvide kontaktflatene, på mange nivåer, innenfor mange områder. Samhandelen øker. Dette skaper nye muligheter – det skaper vekst.

Et godt eksempel på at samarbeid skaper vekst, er kontrakten som nylig er inngått mellom det norske rederiet Odfjell og skipsverftet Sevmash i Severodvinsk om bygging av 8 – 12 kjemikalietankskip. Det er den største kontrakten som noen gang er inngått mellom en norsk oppdragsgiver og en russisk leverandør.

Som Russland, er Norge et nordlig land. Utformingen av en politikk for nordområdene er avgjørende for oss.

Grunnpremisset for norsk nordområdepolitikk vil fortsatt være fred og stabilitet.

Det er ikke sikkerhetspolitiske hensyn som kommer til å prege nordområdepolitikken i årene som kommer. Snarere er det våre felles utfordringer knyttet til klima, miljø og ressursutnyttelse.

Vi ønsker å bevare nordområdene som et fredelig og stabilt område gjennom grenseoverskridende samarbeid og tillitsbygging.

Som nordboere har vi gode forutsetninger for å beherske nordområdenes spesielle klimatiske og geografiske forhold. Utgangspunktet er godt - for å utnytte naturressurser som er vanskelig tilgjengelige - men livsviktige.

På norsk side gjennomgår vi nå perspektivene for norsk nordområdepolitikk. Siktemålet er å sette både et fornyet og helhetlig fokus på nordområdene. Regjeringen skal legge frem for Stortinget en melding om norsk nordområdepolitikk i nær fremtid.

I denne meldingen vil vi fremheve at både regionale samarbeidsordninger i nord - og samarbeid mellom de arktiske statene - er sentrale virkemidler for å realisere målsettingene vi har.

Globaliseringen – også her i nord - preges av nye økonomiske drivkrefter, teknologiske landevinninger, ny kunnskap og nær sagt ubegrenset informasjonstilgang. Denne utviklingen legger til rette for styrket samarbeid over grensene – ja, den gjør det også helt nødvendig å samarbeide.

Våre felles utfordringer i nord har fått større internasjonal oppmerksomhet – noe jeg er glad for. For bare gjennom et bredt internasjonalt samarbeid kan vi løse oppgavene.

Kjære forsamling,

De aller fleste av dagens viktigste utfordringer er kjennetegnet ved at de er grenseløse – ja, globale. Fremst blant disse står;

• kampen mot internasjonal terrorisme,

• å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen,

• og forhindre alle former for grenseoverskridende, organisert kriminalitet.

Spørsmålene står øverst på den internasjonale dagsordenen – og de angår i høyeste grad også våre nordområder - vårt nærområde.

Ikke minst må atomutfordringene i Nordvest-Russland sees i et globalt sikkerhetsperspektiv. Radioaktivt materiale og installasjoner er en stor risiko for miljøet. Det eksisterer også en fare for at materialet kommer på avveie.

Et gjensidig samarbeid om kjernefysisk sikkerhet og håndtering av radioaktivt avfall er et sentralt element i de norsk-russiske forbindelsene. Norges bidrag til samarbeidet om atomsikkerhet de siste ti årene beløper seg til nærmere 160 millioner dollar.

På Kolahalvøya finnes verdens største konsentrasjon av atomreaktorer. Mange av disse representerer en klar spredningsrisiko.

Langs Kolakysten har vi allerede opplevd forsøk på tyverier fra fyrlykter som drives av høyradioaktive strontium-batterier. Vi har ingen garanti for at tyver ikke kan få fatt i radioaktivt materiale.

Det norsk-russiske samarbeidet har ført til fjerning og avfallsbehandling av 45 slike kilder fra Murmansk fylke. Vi regner med at samtlige av disse, i den russiske delen av Barents­regionen, kan erstattes av miljøvennlig teknologi i løpet av de neste årene.

Den internasjonale terrorismen har satt gruoppvekkende spor de siste par årene, på tog, i barneskolelokaler, på teatre og i restauranter. Det internasjonale samfunn ser betydningen av å forhindre at terrorister får tilgang til kjernefysisk materiale. G8-landenes "Globale Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale" ble lansert i 2002 som ledd i kampen mot internasjonal terrorisme. Norge var det første landet, utenfor G8, som påtok seg oppgaver gjennom dette initiativet. Opphugging av atomubåter og sikring av radioaktivt materiale i Nordvest-Russland, er blant oppgavene G8 prioriterer. Her deltar vi aktivt.

Det er særdeles viktig for oss å forhindre radioaktiv forurensning. Utslipp og forurensning kan få tragiske følger. Selv utslipp med små reelle skadevirkninger, kan skape stor frykt og usikkerhet. Det skal lite til før sårbare markeder for fisk og annen sjømat reagerer, dersom det skjer utslipp eller oppstår rykter om slike.

Russiske myndigheter har gjort en stor innsats og bevilget betydelige midler for å bedre atomsikkerheten ved militære og sivile installasjoner og lagre. Men oppgavene er større og mer akutte enn hva Russland alene kan håndtere. Derfor er det nødvendig med en koordinert internasjonal innsats. Som nærmeste nabo, har Norge følt et spesielt ansvar for å gå i bresjen for å bidra til å løse disse problemene.

Vi har ønsket å gi målrettet bistand til prosjekter som er høyt prioritert på russisk side. Ett eksempel er tiltak i Andrejevbukta - 50 kilometer fra grensen til Norge - hvor Russlands største lagre av brukt ubåtbrensel finnes.

Opphugging av dekommisjonerte ikke-strategiske atomubåter er et annet høyt prioritert tiltak. Etter et pilotprosjekt med opphugging av to ikke-strategiske atomubåter i 2004, har vi besluttet å videreføre arbeidet. Jeg har nettopp besøkt Nerpa-verftet og det som kan bli vårt neste felles ubåtopphuggingsprosjekt.

Kjære forsamling,

Nordmenn og russere har i århundrer vært avhengig av en god forvaltning av havets ressurser. Det er få områder hvor vårt interessefellesskap er større enn innen de verdifulle fiskeriene. Samarbeidet om fastsettelse av kvoter og gjennomføring av kontroller, er avgjørende hvis vi skal unngå å fiske mer enn havet tåler.

Overfiske og ulovlig fiske er i dag et voksende problem. Det er et klart behov for økt felles kontrollinnsats for å avdekke og håndtere dette problemet – som vi ser svært alvorlig på. Det norsk-russiske kontrollsamarbeidet må bli bedre.

Norske og russiske havforskere samarbeider nært om å forvalte kunnskapen om fiskebestandene. En viktig del av samarbeidet er toktene som foretas i egne og den annen parts farvann. Når slike tokt ikke kan gjennomføres på grunn av administrative forviklinger, svekkes evnen til å treffe de riktige beslutningene.

Vi er opptatt av å finne prosedyrer som gjør at forskningstoktene ikke møter hindringer. Vi har tatt initiativ til et møte med alle berørte norske og russiske instanser for å rydde av veien de problemene vi har hatt med dette. – Jeg håper et slikt møte kan finne sted i nær framtid.

Rent hav og effektiv beredskap er avgjørende for fiskeriinteressene og miljøet. - Dette er særlig viktig i sårbare arktiske omgivelser. Norge og Russland har som felles mål å beskytte Nordområdene - det arktiske miljøet.

Økt skipsfart til og fra Nordvest-Russland langs norskekysten representerer en utfordring. Trafikken kan bli enda mer omfattende dersom planene om økt oljeutskipningskapasitet her fra Murmansk realiseres. Vi må gjøre alt vi kan for å redusere og forebygge risikoen for ulykker og forurensing.

I Norge vurderer vi ulike tiltak for å redusere en slik risiko. Et godt norsk-russisk samarbeid om sjøsikkerhet og oljevernberedskap er derfor helt nødvendig.

Arbeidet for kommersielle seilinger gjennom den nordlige sjøveien fra Europa til Det fjerne østen har stor betydning for Norge. Den nordlige sjørute og Den nordlige maritime korridor er konsepter som hører sammen.

Men miljøet er sårbart. Arktis gjennomgår noen av de raskeste og kraftigste klima­endringer vi har sett, og Norge og Russland står nærmest disse utfordringene. Endringene vil øke i de neste 100 år og få store fysiske, økologiske, sosiale og økonomiske virkninger. Dette er hovedkonklusjonen i Arktisk Råds store klimastudie Arctic Climate Impact Assessment (ACIA).

Arktisk Råd er en arena for å gripe tak i disse klimautfordringene – og for å utforme tiltak for å møte dem. Arktisk Råd er samtidig et forum for å drøfte en rekke andre miljøspørsmål som berører oss direkte. Det arktiske miljøovervåkingsprogrammet AMAP har lagt frem dokumentasjon av høye nivåer av miljøgifter og tungmetaller i nord. Vi har utviklet prosjekter for konkrete utslippsreduksjoner – spesielt i Russland – som jeg håper blir iverksatt i årene som kommer.

Norge ønsker en styrking av Arktisk Råds håndtering av miljø- og klimaspørsmål, av prinsippene for bærekraftig utvikling og urfolksspørsmål. Vi har store forventninger til det russiske formannskapet, og vi ser fram til et godt samarbeid. Norge overtar stafettpinnen etter Russland i 2006.

Klimaendringene er en påminnelse om polarforskningens betydning. På Svalbard har vi en enestående arena for internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid. Vi arbeider målrettet for å videreutvikle øygruppen som et internasjonalt senter for arktisk forskning.

I Longyearbyen og Ny Ålesund på Svalbard er det skapt utdannings- og forskningsmiljøer med bred internasjonal deltakelse. Russland har besluttet å gjenoppta forskningsaktivitetene i Barentsburg. Vi skulle også gjerne ha sett russisk deltakelse i miljøet i Ny Ålesund.

Russisk nærvær og næringsvirksomhet på Svalbard er en naturlig del av aktivitetene på øygruppen. For Norge er det grunnleggende å utøve suvereniteten over øygruppen - i samsvar med Svalbard-traktaten. Vi er positive til all virksomhet på Svalbard som er i tråd med de reguleringer som gjelder på øygruppen.

Kjære forsamling,

Barentssamarbeidet har siden etableringen i 1993 spilt en hovedrolle i omdannelsen av våre nordlige naboregioner til et nytt samarbeidsområde. Et sterkt russisk engasjement har vært viktig, og samarbeidet har vært vellykket innenfor mange felt – så som utdanning, helse, urfolkssamarbeid og kultur.

Det er først og fremst på grasrotplanet at Barentssamarbeidet har sin styrke og drivkraft. Dette handler om folk-til-folk-kontakter – på regionalt plan. Og det er kombinasjonen av lokal forankring og sentral støtte som er nøkkelen til Barentssamarbeidets suksess. – Noen eksempler på samarbeidets betydning;

• Kontakt mellom norske og russiske sysselsettings-myndigheter har sørget for at russiske sveisere er rekruttert lokalt og fått jobb i Finnmark.
• Røde Kors-foreninger på begge sider av grensen har redningsøvelser sammen.
• Og en gang i året drar elever fra Bjørnevatn skole i Finnmark og skole nr. 9 i Zapoljarny over grensen, for å lære om hverandres historie, geografi og samfunnsliv, språk og kultur.

Denne utviklingen lar seg også lese – rettere sagt telle - i antall utstedte visa ved generalkonsulatene i Murmansk og Kirkenes. Norges generalkonsulat her i byen utsteder flere visa enn noen annen norsk representasjon i utlandet. Om lag 16.000 russiske borgere får hvert år visum til Norge i Murmansk. Det er ikke mer enn 2 ½ prosent som får avslag. Vi skal ikke underslå at det er strenge regler for visum til Schengen-området. Et slikt visum gir adgang til alle Schengen-landene.

Fra norsk side deler vi målsettingen om visumfrihet mellom Norge og Russland - men dette ligger langt frem i tid - og det avhenger ikke bare av Norge og Russland. I mellomtiden vil vi prøve å innføre lettelser i visumordningene, i tråd med den avtalen Russland og EU forventes å få på plass. Vi ønsker å utnytte den fleksibiliteten som ligger i Schengen-regelverket.

I Barentssamarbeidet er et av de viktigste målene å skape nye muligheter for ungdom i regionen. Fraflytting er et problem for hele Barentsregionen. Et godt utdanningstilbud er helt avgjørende for å løse problemet. Høyere utdanning bidrar til å øke kompetansen i regionen og gjøre den mer attraktiv for investorer og næringsliv. Læringsressurser må utnyttes best mulig – uavhengig av landegrenser.

Det er etablert et godt samarbeid mellom universiteter og høgskoler i regionen. Mulighetene for studentutveksling bedres. Mange russiske ungdommer kommer til Norge og tar utdanning der, og stadig flere norske reiser den andre veien. I fjor var det over 500 russiske studenter på ulike programmer i Norge. Nettverkene og kontaktflatene mellom unge mennesker i Norge og Russland styrkes.

Som kompetansebygging, ressursutnyttelse og miljøvern er heller ikke helsespørsmål betinget av statsgrenser. I Barentssamarbeidet ser vi et særlig, felles ansvar for å bekjempe sykdommene HIV/AIDS og tuberkulose. Norske, russiske, svenske og finske eksperter arbeider med å lage en plan for en helhetlig innsats mot HIV/AIDS i regionen. I 2003 satte vi oss som mål å få kontroll over tuberkulosen.

Russiske fengsler er blant de steder hvor problemet med smittsomme sykdommer er størst. Våre to lands fengselsmyndigheter samarbeider om å bekjempe dette problemet – med gode resultater. Dette samarbeidet har gitt bedre forhold for mange hundre varetektsfanger og domfelte i regionen.

Kjære forsamling,

I forrige uke kom jeg tilbake fra en reise til de flodbølgekatastroferammede områdene i Thailand og Indonesia. Det er noe av det verste jeg har sett – spesielt i Indonesia – og lar seg ikke beskrive med ord – ja, knapt nok med bilder.

I en annen skala har også Barentsregionen gjennom tidene blitt rammet av katastrofer og ulykker, av naturens, havets egne krefter eller menneskeskapte. En utfordring her er den spredte bosettingen. Og det er spesielt problematisk ved store ulykker og katastrofer. Vi har lagt stor vekt på å få i gang et samarbeid mellom redningstjenestene i regionen, slik at alle landene kan bistå hverandre når en ulykke inntreffer.

I regi av dette samarbeidet arrangeres felles redningsøvelser. Øvelsen ’Barents Rescue 2005’ avholdes senere i år. Redningsmannskaper fra hele regionen skal trene sammen på å håndtere en stor ulykke i Barentshavet. – For å være bedre rustet til å koordinere redningsinnsatsen den dagen en virkelig ulykke måtte inntreffe.

Og vi har her i nord opplevd ulykker. Ingen kan glemme den tragiske ulykken med ubåten Kursk i 2000. Når slike ulykker inntreffer, er det helt avgjørende at vi kan komme til unnsetning på kort tid. Landegrensene – eller språkforskjeller – skal ikke være noen hindring. De som er nærmest til å hjelpe må kunne rykke ut med det samme. Alle som bor her nord må kunne være trygge på at hjelpen kommer, enten de er i havsnød eller utsatt for en ulykke på land.

Kjære forsamling,

Urfolksspørsmål står naturligvis sentralt i alle de samarbeidsfora hvor nordområdespørsmål diskuteres. Urfolkenes livssituasjon er et viktig tema for Norge i Barentssamarbeidet.

Regionen er som helhet preget av urfolkenes kultur og tradisjonelle levesett. Deres tradisjoner representerer en kulturell egenverdi for hele regionen. Kommunene Karasjok i Finnmark og Lovozero på Kola-halvøya - som begge har en stor samisk befolkning – har samarbeidet i mange år om rent vann, bedre helse, kvinneprosjekter, skole og kultur. Året 2005 er erklært som Barents Urfolksår – og utpekte, prioriterte områder er økonomi, helse, utdanning og kultur.

Barentssamarbeidet må foregå på regionens egne premisser. De som bor i regionen kjenner problemene – og hvor mulighetene er. – Derfor er også de politiske lederne i de nordligste norske fylkene sammen med meg på denne reisen i regionen.

I den norske formannskapsperioden er vi kommet noen skritt videre innenfor justissektoren, nød- og redningstjenestesamarbeid, helse og utdanning. Men mer kan gjøres innenfor næringslivsfeltet. Et godt utviklet norsk - russisk næringssamarbeid i nord er avgjørende for å sikre fremtidig økonomisk vekst. Samarbeid over grensen skaper tillit – det skaper vekst. Jeg nevnte kontrakten mellom Odfjell og Sevmasj. Den maritime industrien i Norge og Russland – med høy kompetanse - har et stort potensiale for samarbeid.

I fiskerisektoren er norske investeringer større enn noen gang før. Det er interesse for samarbeid innen elektrisitetssektoren - og innenfor olje og gass. Også samarbeidet over grensen mellom de mange små bedriftene styrker båndene og bidrar til utvikling i regionen. Ett eksempel er den lille bedriften Barel som med norske investeringer produserer elektriske komponenter her i Murmansk og dermed skaper arbeidsplasser.

Fra regjeringens side ønsker å bidra – selv om det naturligvis er næringslivet selv som må være drivkraften. Vi har blant annet støttet opprettelsen av SIVA - senter for norske bedrifter i Murmansk.

Men resultatene av næringslivssamarbeidet i regionen kunne nok ha vært enda bedre. Målet om en felles næringsregion i nord står ved lag. For å nå dette målet må hindringene som fortsatt står igjen for utenlandske investeringer i Russland overvinnes.

Bedrifter satser der de ser de beste betingelsene for lønnsom virksomhet. De økonomiske reformene Russland gjennomfører er vesentlige for å stimulere til vekst, nyetableringer og forutsigbare rammebetingelser. Mye er oppnådd, men det er fortsatt et stykke igjen.

Det er mitt mål å styrke kontaktene mellom sentrale og regionale aktører i regionen - både de private bedriftene og myndighetene. Vi forsøker å få dette til gjennom prosjektet Barents Industrial Partnership – og 15. mars arrangeres det tredje møtet i dette partnerskapssamarbeidet i Oslo. Vi håper på bred deltakelse fra både Murmansk og Arkhangelsk.

Utnyttelse av olje- og gassressursene på kontinentalsokkelen i Barentshavet har fått stadig sterkere aktualitet. Nordområdene – og da i hovedsak Nord-Russland, Barentshavet og Karahavet – antas å inneholde en fjerdedel av verdens uoppdagede petroleumsressurser. – Og det sier ikke så lite.

På norsk sokkel ble spørsmålet aktualisert ved utbyggingen av gassfeltet Snøhvit, i Barentshavet ca 150 kilometer nordvest for Hammerfest.

Norske selskaper – og myndigheter – har opparbeidet internasjonal spisskompetanse på mange områder knyttet til olje- og gassutvinning. – Dette har vi med oss når vi nå står foran utbyggingsprosjekter i nord. Allerede på 1960-tallet etablerte vi samarbeid med internasjonale oljeselskaper om utvinning av ressursene på norsk sokkel. Samarbeidet har vært avgjørende for utviklingen av norsk oljeindustri - og for de økonomiske resultater. Denne modellen innebærer at russiske selskaper kan konkurrere om oppdrag på norsk sokkel på lik linje med andre utenlandske selskaper.

Jeg håper at den høyt kvalifiserte olje- og leverandørindustrien vi har i Norge på samme måte kan få større innpass i russisk petroleumssektor.

Russland og Norge er blant verdens største produsenter og eksportører av olje og gass. Vi legger stor vekt på å utvikle den bilaterale energidialogen med Russland.

I den norsk-russiske felleserklæringen fra president Putins besøk i Norge i november 2002 understrekes betydningen av en snarlig inngåelse av en avtale om avgrensning av kontinentalsokkel og 200-milssoner i Barentshavet. Når vi får en avklaring av dette avgrensningsspørsmålet, kan vi regne med at det utløses et betydelig potensiale for økt energisamarbeid.

En avgrensning av kontinentalsokkelen vil ikke ha noen betydning for sjømilitær virksomhet. Dette vil forbli uberørt, juridisk sett, av en avgrensning – og reguleres uansett av det åpne havs friheter.

Vi lever i en tid hvor utdanning, helse, miljøvern og næringsliv er langt framme på agendaen i det gode forholdet mellom våre to land. Slik var det ikke for få år siden. Da sto naturligvis nordområdenes militærstrategiske betydning fremst. De politiske omveltninger de siste ti-femten årene har endret dette bildet totalt. Dialogen har et annet innhold.

Både på norsk og russisk side har de stående militære styrkene blitt betydelig redusert. I Finnmark har det norske forsvaret ca. 750 mann stående – inkludert grensevakten. På russisk side er styrketallet langt større. Men vi kan slå fast at dette ikke behøver å være grunn til bekymring for noen av oss. På få år har vi utviklet et godt samarbeid mellom Norge og Russland også på det militære området.

Gjennom besøk hos hverandre har vi bygget opp tillit og forståelse. Jeg nevnte øvelsen ’Barents Rescue’ som finner sted senere i år. Sannsynligvis blir dette den hittil største sivil-militære samarbeidsøvelsen i regionen. I år planlegges også for første gang en felles norsk-russisk militærøvelse på russisk jord.

For 60 år siden sto nordmenn og russere sammen i kampen mot en felles fiende. Frigjøringen av Sør-Varanger er en av de viktigste milepæler i vår krigshistorie. Men det skjedde med svært store tap av sovjetiske soldater, også på norsk jord. Disse dramatiske begivenhetene, som det er viktig å minnes, er blitt en del av vår felles historiske arv. De har bundet Norge og Russland sammen. Vennskapsbånd ble også knyttet med de titusener av sovjetiske krigsfanger i Norge – som møtte stor sympati blant nordmenn.

Vi er alle også glade for at den kalde krigen er slutt. Men denne nye virkeligheten de siste 10-15 år betyr også kraftige omstillinger som kan være vanskelige for dem som har hatt militæret som levebrød. Både i Norge og Russland har soldater og offiserer blitt overtallige. Vi er opptatt av at de skal ha et verdig liv – også etter at uniformen er hengt på knaggen. Dette legger vi vekt på i Norge. Også i Russland er jeg glad for at vi i samarbeid her med Murmansk Tekniske Universitet kan bidra til omskolering av russiske offiserer til nye, sivile yrker. Dette er høyt kvalifiserte folk – som regionen bør dra stor nytte av.

Det er ikke bare 60 års markering – men også 100 års markering – i år. 2005 er et spesielt år for Norge. I 1905 ble unionen med Sverige oppløst – på fredelig vis. Det var blant annet behovet for egne representasjoner i utlandet som ledet til full norsk selvstendighet igjen.

Det aller første telegrammet om anerkjennelse av Norge som tikket inn til det unge norske utenriksdepartement, kom faktisk fra Russland, med tsar Nikolaj den annens påtegning om at han var enig. Det var den 30. oktober 1905 – klokken 11:15 – for å være helt nøyaktig.

Vi markerer derfor 100 års diplomatiske forbindelser med Russland, og det skjer blant annet ved en storstilt utstilling om de norsk-russiske relasjoner - faktisk gjennom hele 1000 år. Utstillingens fokus er selve naboforholdet. En stor del av den er viet nordområdene – innenfor handel, kultur og mange andre felt hvor den gjensidige påvirkningen har vært stor – ja, avgjørende for utviklingen av de to nasjoner.

Forberedelsene til denne fellesutstillingen har virket som en katalysator på norsk-russiske forbindelser innen kunst, kultur og forskning. Ny viten er kommet frem i lyset – og dokumentert i en omfattende katalog.

Jeg ser frem til å delta under åpningen, i Etnografisk Museum i St. Petersburg den 6. april, og jeg håper at flest mulig også av dere får anledning til å reise dit for å se den.

Utstillingen viser de historiske forbindelsene, mens samtiden – dagens gjensidige utveksling – kommer til uttrykk i en lang rekke markeringer i Russland i 2005. – På planen denne våren står for eksempel et nytt besøk og kreativt samarbeidsprosjekt ved Den Norske Opera og musikkmiljøer her i Murmansk. - Kanskje jeg kan få vært tilstede også.

2005-markeringen vil skape flere møtesteder. I Arkhangelsk skal historikere samles for å legge frem ny forskning om russiske krigsfangers skjebne. I St. Petersburg vil en konferanse ta for seg de fysiske og symbolske skillelinjer mellom Norge og Russland – fra middelalderens grensespørsmål til oversettelser av litteratur i dag. I Moskva vil norske, svenske og russiske samfunnsforskere arrangere et seminar om fredelig konfliktløsning.

Norske og russiske kunstneres og kulturarbeideres nettverk har vokst. Kontaktene er gode både innenfor musikk og teater – og vi leser hverandres litteratur. Interessant nok er det stor interesse for norsk samtidslitteratur i Russland. – Noe vi kan takke norskundervisningen på universitetene for. De siste årenes revitalisering av samarbeidet innen kunst, kultur og forskning har skapt rikere grobunn for de norsk-russiske relasjoner, også på andre områder.

Kjære forsamling,

Å videreutvikle samarbeidet med Russland er en av de overordnede målsetninger i norsk utenrikspolitikk.

Utfordringene knyttet til nordområdene, regionalt og bilateralt sett, står i en særstilling. Vi arbeider for forsterke de norsk-russiske bånd - både på de politiske, økonomiske, kulturelle og militære områdene. Dette handler om kontakt mellom stater og myndigheter – men viktigere, om kontakt mellom folk, naboer, mellom mennesker. Det er her man finner entusiasme.

Vi må i fellesskap bygge videre på det etablerte samarbeidet, og vi må se nærmere på de muligheter som fremdeles er uutnyttet. Gode resultater oppnås gjennom langsiktig, strategisk og målbevisst arbeid, basert på åpenhet, tillit og forutsigbarhet.

Takk for oppmerksomheten.

[Talen vil bli oversatt til russisk].