Statssekretær Kim Traavik

Nye trusselbilder - sikkerhetspolitiske utfordringer

Konferansen ”Samfunnssikkerhet og nye trusselbilder”,
Universitetet i Stavanger,
10. januar 2005

Sjekkes mot framføring

Fylkesmann, konferansedeltakere,

Tapet av minst 165 000 menneskeliv og de kolossale ødeleggelsene flodbølgen i det indiske hav forårsaket, har gjort et sterkt inntrykk på oss alle.

Det er gledelig at antallet omkomne nordmenn viser seg å bli lavere enn tidligere fryktet. Men at antallet nordmenn som trolig er omkommet er gått ned, gjør ikke sorgen lettere å bære for de som har mistet sine nærstående.

Utenriksminister Jan Petersen har siden onsdag i forrige uke oppholdt seg i de katastroferammede områdene i Indonesia og Thailand. Han beklager at han derfor ikke kunne være tilstede her i dag.

Om et par timer gir statsministeren en redegjørelse for Stortinget om de ulike sider av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia. Det vil også bli redegjort for enkelte strakstiltak med sikte på å styrke beredskapen ved fremtidige kriser.

I nær fremtid vil regjeringen oppnevne et uavhengig utvalg som skal gjennomgå myndighetenes håndtering av katastrofen i Sør-Asia. Resultatet av denne evalueringen vil åpenbart være viktig i regjeringens arbeid med å styrke de nasjonale rutinene for krisehåndtering.

Utenriksdepartementet hadde et hovedansvar i den første fase av krisen. Det var en eksepsjonelt stor og krevende oppgave.

Katastrofen fant sted langt fra Norge. Den hadde et enormt omfang, og den inntraff på et tidspunkt da uvanlig mange nordmenn befant seg på ferie i området. De massive materielle ødeleggelsene og det kaos som oppsto vanskeliggjorde redningsarbeidet.

Det er åpenbart nesten umulig å planlegge detaljert for situasjoner av den ekstreme type vi her sto overfor. Store deler av det beredskapsopplegget vi baserte oss på har likevel vist seg å fungere bra.

Hverken UDs politiske ledelse eller de mellom 100 og 150 av våre medarbeidere hjemme og ute som har vært involvert i arbeidet, og som har gjort – får jeg legge til - en enorm innsats, har imidlertid problemer med å se at en del ting kunne vært gjort annerledes.

Det må vi lære av og treffe de nødvendige tiltak, slik at vi kan være bedre rustet ved fremtidige katastrofesituasjoner.

Utenriksdepartementet vil derfor, uavhengig av evalueringen, iverksette enkelte strakstiltak. Vi kan helt sikkert også lære noe av andre lands håndtering av krisen.

Vi har selvsagt fulgt nøye med i og tatt med oss den kritikk som har fremkommet i media. Deler av den er det all grunn til å se nærmere på. Men deler av kritikken fremstår også som urimelig, misvisende og i en rekke tilfeller basert på faktafeil.

Det er således helt galt når enkelte medier har fremstilt det som om kompetansestrid mellom UD og politiet skapte vanskeligheter i den første fasen av arbeidet.

En avis hevdet f.eks. at UD til å begynne med nektet å oversende Kripos sine lister over savnede nordmenn, og at Kripos derfor hadde vært tvunget til å skaffe seg dem ad omveier. Samme avis hevdet også at Kripos hadde sendt identifiseringsteam til Thailand uten at UD var kjent med det og uten å ha konferert med UD.

Begge deler er beviselig og dokumenterbart galt. UDs materiale om savnede ble fortløpende og fra dag 1 oversendt Kripos. Slike feilaktige påstander blir ikke riktigere av at enkelte medier fortsetter å gjenta dem, også etter at de er blitt påpekt.

Tvert imot har det løpende samarbeid mellom berørte departementer og sentrale etater, herunder politiet, helsevesenet og forsvaret, fungert svært godt. Det har vært gjennomsyret av et felles ønske om å bistå hverandre best mulig, slik at alle berørte nordmenn kunne få best mulig bistand raskest mulig.

La meg stoppe der. Jeg kan naturligvis ikke foregripe hverken statsministerens redegjørelse for stortinget eller den kommende evaluering.

La meg likevel helt til slutt si at det ikke er lett å kjenne seg igjen i det bilde av UDs indre liv og bedriftskultur som media i den senere har presentert.

I likhet med de fleste andre institusjoner har UD selvsagt både sterke og mindre sterke sider. Men det er ikke lett å forstå påstandene om at mangel på initiativ, fleksibilitet og operativ handlekraft skulle være et spesielt kjennetegn ved departementet og dets tjenestemenn.

Det er i hvert fall ikke vanskelig å finne eksempler på det motsatte hentet f. eks. fra UDs befatning med konflikt- og krisesituasjoner i de senere år, det være seg i Midtøsten, Syd-Afrika, Bosnia, Kosovo eller i andre deler av verden.

Katastrofen i Sør-Asia var en ytterligere påminnelse om at vi lever i en utrygg, uoversiktlig og uforutsigbar verden i rask omskiftning, der trusler mot samfunnssikkerheten kan komme fra flere kanter, ramme tilsynelatende blindt, og ha sitt opphav i fjerntliggende områder.

Som det uttrykkes i rapporten fra FNs såkalte høynivåpanel, som Kofi Annan oppnevnte høsten 2003 for å vurdere nye internasjonale sikkerhetstrusler og behovet for reform av FN med sikte på å kunne møte de nye utfordringene bedre:

”Vår tid er kjennetegnet av forbindelseslinjer mellom trusler mot fred og sikkerhet som vi aldri før har sett, og av felles sårbarhet, såvel for de sterke som for de svake”.

I tiden etter 11. september 2001 har internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen fremstått som de kanskje fremste truslene mot internasjonal sikkerhet.

Norge ligger i et fredelig hjørne av Europa og verden. Geografisk sett er vi langt fra konfliktområder som Midtøsten, Afghanistan og Kaukasus. Hittil har heldigvis ingen nordmenn blitt rammet av den blinde, men ikke tilfeldige, volden som terrorismen representerer.

Trusselen mot Norge er neppe spesielt høy. Men sprengningen av pendlertogene i Madrid i mars i fjor var en påminnelse om noe vi lenge har visst: Ingen er usårbare, alle kan bli rammet.

Geografisk avstand til konfliktområdene gir ikke noe absolutt vern. Som vi har sett de siste ukene: Nordmenn reiser mye. Og Norge er ved flere anledninger blitt omtalt i truende ordelag av al-Qaida.

Vi kan med andre ord ikke la være å forholde oss til internasjonal terrorisme. Den angår og truer også oss. Terrorisme er en global trussel og må bekjempes globalt. Alle demokratiske land må bidra i bekjempelsen av den. Det understreker også FNs sikkerhetsråd.

Terrorismen er en global trussel og må derfor bekjempes globalt, innen rammen av folkeretten. Derfor er også kampen mot internasjonal terrorisme gitt høyeste prioritet av FN,NATO , EU og andre internasjonale organisasjoner.

Det finnes naturligvis ikke noen enkel oppskrift for bekjempelse av terror. Militær makt kan være et nødvendig, men som oftest ikke et tilstrekkelig, virkemiddel. Det må tas i bruk et bredt spektrum av virkemidler. Både humanitære, diplomatiske, økonomiske og politiske virkemidler må tas i bruk.

Vi støtter derfor forslaget fra FNs høynivåpanel om et bedre rammeverk for felles innsats mot terrorismen som også må omfatte bl.a. politisamarbeid, etterretningssamarbeid og skjerpet kontroll med finanstransaksjoner. Panelets forslag til definisjon av terrorisme vil i seg selv kunne bidra til et tettere og mer effektivt samarbeid for å bekjempe terrorismen.

Fra norsk side legger vi også stor vekt på høynivåpanelets forslag med sikte på å styrke FNs innsats for fredelig konfliktløsning og statsbygging. Norge har lenge tatt til orde for en helhetlig, integrert tilnærming der politiske, sikkerhetspolitiske og utviklingsmessige aspekter ses i sammenheng.

Forslaget om en ny kommisjon for fredsbygging under Sikkerhetsrådet vil kunne være et skritt i riktig retning. Hvor betydningsfull en slik kommisjon vil kunne bli vil imidlertid være avhengig av hvor mye armslag sikkerhetsrådet vil være villig til å gi den.

Vi er også enige med høynivåpanelet i at dagens sikkerhetstrusler krever at Sikkerhetsrådet handler mer proaktivt for å forebygge og forhindre angrep mot et medlemsland eller dens befolkning i situasjoner der passivitet kan medføre store tap av menneskeliv og mye lidelse.

Som panelet påpeker kan det internasjonale samfunn ikke forbli passivt i situasjoner der en stats ansvar for å beskytte og ta vare på egen befolkning ikke ivaretas. Tragediene i Srebrenica og Rwanda må ikke gjentas. Situasjonen i Darfur er fortsatt bekymringsfull fra en slik synsvinkel.

”The responsibility to protect” – den kollektive forpliktelse til å beskytte sivilbefolkninger kan selvsagt bare utøves på basis av en autorisasjon fra Sikkerhetsrådet, og vil bare være aktuelt i de få tilfellene der det foregår folkemord, massedrap, etnisk rensing eller andre alvorlige brudd på den humanitære folkerett.

Norge må altså være en konstruktiv og aktiv medspiller i arbeidet for å møte nye sikkerhetstrusler. Det er den beste måten å beskytte våre egne interesser og vår egen sikkerhet på.

• Vi må aktivt støtte opp om arbeidet for å møte truslene i FN og andre multilaterale fora, politisk såvel som økonomisk, bl.a. gjennom å bidra til oppfølgingen av høynivå-panelets forslag.
• Vi må videreføre vår tilrettelegging av freds- og forsoningsprosesser i Sri Lanka og andre konfliktområder.
• Vi må ytterligere intensivere vårt arbeid for å fremme økonomisk og sosial utvikling gjennom utstrakt utviklingssamarbeid.
• Vi må videreføre vår aktive deltagelse i Europarådets og OSSEs arbeid for å fremme sikkerhet, stabilitet og menneskerettigheter i Europa og Sentral-Asia.
• Og – ikke minst – vi må fortsatt gjøre en aktiv innsats i NATO og støtte opp om EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, bl.a. gjennom deltagelse i fredsoperasjoner i EU-regi.

NATO har i de senere år gjort mye for å styrke sin evne til å møte de nye sikkerhetstruslene. Alliansen har omstilt seg og fått et langt klarere fokus på terrorbekjempelse, og bestrebelsene for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. NATO har som kjent også engasjert seg i militære operasjoner med bekjempelse av terror som en viktig målsetting.

I Afghanistan har Alliansen påtatt seg et hovedansvar for sikkerhet og stabilitet gjennom ledelsen av den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF, for derved å legge til rette for gjenoppbygging av det krigsherjede afghanske samfunn.

Men det er selvsagt også en overordnet målsetting å forhindre at al-Qaida og andre terrorgrupper igjen skal kunne planlegge og iverksette terroraksjoner fra afghansk jord.

Alliansen har også intensivert sitt arbeid innen sivil beredskap. Det arbeides bl.a. med felles retningslinjer og standarder for å kunne yte effektiv hjelp i etterkant av terrorangrep eller andre krisesituasjoner.

Ethvert nytt terroranslag – og terrortrussel - er en påminnelse om hvor viktig det er å forhindre at terrorister eller andre kriminelle får tilgang til masseødeleggelsesvåpen – og da særlig kjernevåpen.

Dette er det selvsagt bred internasjonal enighet om. Likevel må vi dessverre konstatere at de internasjonale ikke-spredningsavtalene, ikke minst ikke-spredningstraktaten NPT, er under et sterkt og vedvarende press.

Intet har vist dette tydeligere enn den såkalte Khan-saken. Avsløringen av at vitenskapsmannen bak Pakistans kjernevåpenprogram ledet et nettverk som har levert kjernevåpenteknologi til land som Iran, og Libya sendte sjokkbølger inn i det internasjonale samfunn.

Avdekkingen av et svart marked for kjernevåpenteknologi er dypt bekymringsfull. Det bekrefter at ikke-spredningsregimet i dag ikke fungerer godt nok. Noen land – India, Pakistan og Israel – har valgt på stå utenfor, mens andre bevisst unnlater å oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg under traktaten.

Men bekymringen for en ukontrollert spredning av kjernevåpen knytter seg jo ikke bare til Khan-saken, til uklarhetene omkring Irans kjernekraftprogram eller Nord-Koreas uttreden av NPT.

Det kanskje mest urovekkende nye trekk ved situasjonen i dag er at ikke-statlige og svært uforutsigbare aktører, herunder terroristgrupper, prøver å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen.

Selv om tanken er til det ytterste ubehagelig bør vi nok legge til grunn at ekstremister som arbeider målbevisst for å få tilgang til masseødeleggelsesvåpen også vil være beredt til å ta dem i bruk.

I denne situasjonen, stilt overfor en verdensomspennende trusel fra internasjonal terrorisme og en tiltagende risiko for at masseødeleggelsesvåpen kommer på avveier, er det viktig å styrke internasjonalt samarbeid og multilaterale instrumenter på rustningskontroll-feltet.

Derfor har Norge vært en pådriver for å revitalisere multilaterale nedrustningsfora. Målet må være å gjenreise FN som nedrustningspolitisk forum og multilateralismen som instrument. Derfor har vi arbeidet aktivt og fremmet konkrete forslag med sikte på å styrke arbeidet med nedrustningsspørsmål i FNs generalforsamling og i nedrustningskonferansen i Genève.

Nord-Koreas uttreden av NPT kan sette en farlig presedens. Det internasjonale atomenergibyråets (IAEAs)kontroll- og inspeksjonsordning har dessuten ikke fungert godt nok. Irak, Libya og Iran har hatt fordekte atomprogram, til tross for at de nominelt har vært underlagt IAEAs kontrollavtaler.

Og alt for få land har undertegnet og gjennomført den nye og strengere IAEA-inspeksjonsordningen, som bl.a. åpner adgang til uanmeldte og mer nærgående inspeksjoner. Dette er en forutsetning for et troverdig og betryggende kontroll-regime.

Videre må vi få bedre kontroll med produksjonen av spaltbart materiale. Muligheten for at uran kan anrikes for våpenformål under dekke av sivile atomprogram må bringes til opphør.

Det gjør seg dessuten gjeldende betydelig frustrasjon, særlig blant de alliansefrie-landene, over at det går for tregt med gjennomføringen av de nedrustningsforpliktelsene kjernevåpenmaktene har påtatt seg i ikke-spredningsavtalen. Det kan vi et godt stykke på vei forstå.

Etter vårt syn er det både rom og behov for ytterligere verifiserbare og irreversible kutt i såvel strategiske som taktiske kjernevåpen.

Tilsynskonferansen for ikke-spredningstraktaten i mai vil på denne bakgrunn helt klart bli vanskelig. Hovedskillelinjen går mellom atomvåpenmaktene anført av USA og gruppen av alliansefrie land i den tredje verden.

USA mener NPTs hovedutfordring ligger på ikke-spredningssiden, mens gruppen av de alliansefrie land derimot hevder at manglende oppfølging av nedrustningsforpliktelsene utgjør det største problemet.

Norge og mange andre vestlige land inntar her en mellomposisjon. NPT åpner etter vårt syn ikke for noe valg mellom ikke-spredning og nedrustning, det dreier seg om to sider av samme sak, som må drives frem parallelt og som gjensidig må forsterke hverandre.

Et effektivt ikke-spredningsregime vil svekke argumentene for en ny generasjon av kjernevåpen. Og irreversible nedskjæringer i kjernevåpenarsenalene er den beste garanti mot at atomvåpen kommer på avveie.

De multilaterale avtalene, som NPT, er av grunnleggende betydning i det internasjonale ikke-spredningsarbeidet. De alene etablerer imidlertid ikke høye nok og sterke nok barrierer mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det er behov også for andre supplerende typer tiltak og virkemidler.

Norge støtter for det første opp om nye initiativer som spredningssikkerhets-initiativet Proliferation Security Initiative, PSI. Dette samarbeidet er fremfor alt praktisk rettet. Det sikter mot å forhindre og avskjære illegal transport av masseødeleggelsesvåpen eller komponenter til slike våpen. Som en viktig skipsfartsnasjon har vi både en klar forpliktelse og mye å bidra med her.

For det andre engasjerer vi oss aktivt i det internasjonale samarbeidet om eksportkontroll, som er blitt et stadig viktigere virkemiddel for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler. Gjennom flere internasjonale samarbeidsfora arbeider Norge aktivt for å bedre kontrollen med utførsel og transport av følsomme varer.

For det tredje har vi de siste ti årene vært sterkt engasjert i atomsikkerhetsarbeid i Russland. Opphopningen av enorme mengder radioaktivt avfall og brukt brensel i Nordvest-Russland er ikke bare en trussel mot det sårbare naturmiljøet i nord.

Atomavfallet utgjør også en formidabel trusel i ikke-spredningssammenheng. Mye av det materialet det her dreier seg om ville, dersom det faller i terroristers hender kunne utnyttes til å fremstille strålingsvåpen, f.eks. skitne bomber.

Russiske myndigheter har de siste årene utført et stort arbeid på atomsikkerhetsområdet. De har bevilget betydelige midler for å bedre sikkerheten ved militære og sivile installasjoner og lagre. De har tatt ansvar.

Men behovet for innsats er langt større og mer akutt, enn hva Russland alene kan håndtere. Derfor er det nødvendig med en omfattende internasjonal innsats. Som nær nabo har Norge her gått i bresjen.

De siste årene har det vært en voksende erkjennelse av betydningen av atomsikkerhetsarbeidet, ikke minst i et ikke-spredningsperspektiv. G-8 landenes etablering av det såkalte globale partnerskapet var en milepæl i atomsikkerhetsprogrammet. Under dette programmet har G-8 landene forpliktet seg til å bruke 20 milliarder dollar på atomsikkerhetstiltak over en 10 årsperiode (2002-2012). Norge har som første land utenfor G-8 kretsen sluttet seg til dette samarbeidet.

For det første har Norge prioritert tiltak i Andrejevbukta på Kolahalvøya. Her finnes de største lagrene i Russland av brukt ubåtbrensel, og altså bare 50 km fra grensen til Norge. Norge har bl.a. finansiert ­tiltak for å legge forholdene til rette for at oppryddings- og sikringsarbeidet kan komme i gang. Nå vil vi ta et hovedansvar for å etablere tilfredsstillende fysisk sikring.

Den annen prioritet har vært sikring av radioaktive strålingskilder i våre nærområder. I Nordvest-Russland finnes det langs kysten rundt 150 og langs hele den russiske kystlinje rundt 1000 fyrlykter som får strømtilførsel fra høyradioaktive strontiumbatterier.

Fyrlyktene er dårlig sikret og lett tilgjengelige. Det har senest i 2003 vært gjort flere forsøk på å stjele slike batterier, som kan benyttes i produksjon av såkalte ”skitne” bomber.

Vi har hittil finansiert fjerning og avfallsbehandling av 45 slike strålingskilder fra Murmansk fylke. Vi har tilbudt oss å bistå med å fjerne samtlige av disse strålingskildene i russisk del av Barentsregionen og erstatte dem med miljøvennlig solcelleteknologi. Vi tror det er mulig i løpet av de neste 3 til 4 år.

Den tredje prioritet er opphugging av gamle ikke-strategiske atomubåter er det tredje norske hovedsatsingsområdet. Av de 56 utrangerte ubåtene i Nordflåten som ligger klare til opphugging, har 31 fortsatt brukt kjernebrensel ombord. Mange av dem er i svært dårlig forfatning.

Etter å ha gjennomført et vellykket pilotprosjekt med opphugging av to ubåter i 2004, har vi besluttet å videreføre dette arbeidet. Vi regner med å undertegne kontrakt om opphugging av en tredje Victor-klasse ubåt i nær fremtid. Flere andre land er nå i ferd med å følge vårt eksempel ved å engasjere seg i konkrete huggeprosjekter.

Norge har i løpet av de siste 10 år brukt over 1 milliard kroner på tiltak for å bedre atomsikkerheten først og fremst i Nordvest-Russland. Det vil jeg mene er svært fornuftig bruk av skattebetalernes penger, både av miljømessige grunner og i et ikke-sprednings og anti-terror perspektiv. Vi er derfor innstilt på å videreføre dette arbeidet i årene som kommer.

Mine damer og herrer,

Samarbeid er nøkkelordet når vi skal forholde oss til det faktum at vi lever i en uoversiktelig og uforutsigbar verden i rask omskiftning, der trusler mot samfunnssikkerheten kan komme fra flere kanter, ramme blindt, og ha sitt opphav i fjerntliggende områder.

Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia har understreket behovet for et effektivt samarbeid og høy beredskap på det nasjonale plan, men behovet for å styrke det internasjonale samarbeid i forbindelse med katastrofer er også stort. Også her må erfaringene fra denne siste katastrofen gjennomgås og de nødvendige lærdommer trekkes.

På norsk side skal vi bidra til begge deler.

Målsettingen må være å til enhver tid søke å styrke både den nasjonale og den internasjonale evne til å minimalisere skadevirkningene av de uønskede hendelser som med sikkerhet vil inntreffe i fremtiden. Og fremfor alt må vi styrke vår evne til å bistå de som er rammet.

Initiativet til dagens konferanse er derfor viktig fordi det minner oss om våre utfordringer og fordi det ganske sikkert vil minne oss om behovet for å styrke både det nasjonale og internasjonale samarbeidet.

Stor takk til Universitetet i Stavanger og de øvrige arrangører.