Interpellasjon fra representanten Åslaug Haga (Sp) av 18. april 2005 til utenriksminister Jan Petersen. Besvart 3. juni 2005.

”29. oktober 2004 ble EU-grunnloven undertegnet i Roma og den skal nå ratifiseres av medlemslandene. Med EU-grunnloven går EU i en klart føderalistisk retning. EU-grunnloven slår blant annet fast at EU-lov står over nasjonale lover, at EU har rett til å stadig utvide sin myndighet til nye områder og at EU har enerett på å styre den monetære politikken, handelspolitikken og fiskeripolitikken. Grunnloven viser også at EU har ambisjoner om å utvikle en felles sosialpolitikk, sysselsettingspolitikk og arbeidsmarkedspolitikk. Det er en kjensgjerning at medlemslandene må gi fra seg svært mye makt til EU. Vi forholder oss til et langt mer omfattende EU i dag enn i 1994. Norge måtte som EU-medlem gi fra seg suverenitet på de fleste områder. Dersom Norge skulle bli medlem i EU, hva mener utenriksministeren ville blitt konsekvensene for Norge av en så omfattende suverenitetsavståelse som EU-grunnloven krever?”

Utenriksministerens svarinnlegg (fra det midlertidige referatet fra Stortingets møte 3. juni 2005):

President,

Før jeg går i gang med å besvare spørsmålet, vil jeg si at dette er av de pussigste interpellasjoner jeg har fått på en tid. Det er jo slik at når Regjeringens medlemmer møter i Stortinget, er det for å forsvare Regjeringens politikk eller for å redegjøre for virkningen av dens politikk.

Det jeg nå er spurt om, er å redegjøre for virkningene av det som ikke er Regjeringens politikk.

Det er slik at Sem-erklæringen gjør det helt tydelig at denne regjeringen ikke har EU-medlemskap på sin dagsorden.

Jeg har vært her i salen i 24 år, i forskjellige roller, og jeg må faktisk si at i farten kan jeg ikke huske at noen minister har vært interpellert om hva som er virkningen av en politikk som ikke er regjeringens politikk. Ikke minst har vi nå en konkret situasjon hvor det er høyst tvilsomt hvordan denne forfatningstraktaten vil gå videre. Dette har derfor mer preg av et alminnelig debattmøte enn av et stortingsmøte. Jeg er meget gjerne med på det, men da tror jeg vi skal presisere at det er det det er.

Det ble vel ytterligere litt uryddig når jeg heller ikke ble interpellert som statsråd, men som partimedlem. Jeg tror faktisk også det er første gangen et partimedlem har blitt interpellert i Stortinget. Men gitt at man på fredag ettermiddag kan forholde seg noe friere til formalitetene, vil jeg gjerne få lov til å reflektere litt over spørsmålet, hvis det er i orden for presidenten.

Traktaten om en forfatning for Europa, som er det offisielle navnet på den nye EU-traktaten, fastlegger målene for og utbygging av EU-samarbeidet.

Som regjeringene i våre naboland, Danmark og Sverige, velger jeg å bruke betegnelsen forfatningstraktat. Dette er ikke noen grunnlov. Dette er en traktat som er inngått mellom medlemslandene etter alminnelige, folkerettslige prinsipper. Den kan bare endres dersom alle landene er enige. Forfatningstraktaten trer ikke i kraft før den er ratifisert i overensstemmelse med medlemslandenes forfatningsmessige bestemmelser.

Vi har som nevnt nettopp hatt avstemninger i to land. Traktaten har allerede vært behandlet i ti land, og i dag har den blitt akseptert i land som til sammen utgjør 49 pst. av EUs befolkning.

Det er ikke tvil om at de to folkeavstemmingene vi nå har hatt, vil reise spørsmålet om på hvilken måte og i hvilken grad dette arbeidet kan gå videre.

Som Thorbjørn Jagland har vært inne på i en tidligere debatt i dag, er det vel, for å si det litt forsiktig, litt ulike oppfatninger av hva velgerne faktisk har sagt nei til. Mange er redd for å miste arbeidsplasser eller velferdsgoder, og det er generell usikkerhet om fremtiden. Det må tas på alvor.

Disse utfordringer løses ikke gjennom mindre europeisk samarbeid, eller ved at hvert land alene forsøker å møte globaliseringen, en utvikling som uansett finner sted. Befolkningen i Frankrike og Nederland har heller ikke sagt nei til fortsatt medlemskap i EU.

Forfatningstraktaten innebærer først og fremst en forenkling, effektivisering og demokratisering av EU-samarbeidet. Dette skjer bl.a. gjennom en konsolidering av tidligere traktater og sentrale prinsipper fastslått av EF-domstolen.

Det er ikke grunnlag for å si at traktaten, dersom den trer i kraft, vil innebære noen dramatisk overføring av ny myndighet til EUs institusjoner. Traktaten gir heller ikke EU rett til stadig å utvide sin myndighet til nye områder i fremtiden. Tvert imot, forfatningstraktaten slår utrykkelig fast at det er EUs medlemsland som har skapt og styrer EU, ikke omvendt.

Det fremgår av artikkel I-11 at EU kun har de ansvarsområder som medlemslandene velger å gi EU. Det blir opp til hvert medlemsland og i henhold til deres forfatninger å avgjøre om EUs institusjoner eventuelt skal få myndighet på nye områder. Det gjøres også klart at ethvert medlemsland står fritt til å melde seg ut av EU etter eget ønske, slik dette fremgår av artikkel I-60.

Forfatningstraktaten erstatter ikke medlemslandenes grunnlover. Den erstatter de mange traktater som i dag er grunnlaget for EU-samarbeidet.

Målet har vært å rydde opp i disse tekstene og gi dem en mer oversiktelig og lett tilgjengelig form. Forfatningstraktaten inneholder derfor ikke veldig mye nytt, bortsett fra de innledende delene om institusjonelle spørsmål og bestemmelsen som gjør EUs forpliktelser til å respektere de grunnleggende menneskerettighetene ikke bare politisk, men også rettslig bindende.

Det er riktig at forfatningstraktatens artikkel I-6 slår fast at EUs lovgivning har såkalt forrang foran nasjonale lover. Det er ikke noe nytt prinsipp i EU. Det ble slått fast av EF-domstolen allerede på 1960-tallet.

Medlemslandene kan ikke selv velge om de vil oppfylle sine EU-rettslige forpliktelser med henvisning til nasjonal rett. Den nye bestemmelsen i forfatningstraktaten gjenspeiler domstolenes praksis på dette området.

Jeg minner her om at EØS-avtalen gjennom andre rettslige virkemidler ivaretar de samme hensyn gjennom en klar plikt til å gjennomføre EU-forpliktelsene i norsk rett, og at Stortinget gjennom EØS-loven har bestemt at norsk EØS-lovgivning skal gå foran dersom det oppstår motstrid med annen norsk lovgivning.

Når det gjelder EUs rett til å styre den monetære politikken, skulle det ikke være nødvendig å minne om at bestemmelsene om den økonomiske og monetære union var en del av den såkalte Maastricht-traktaten fra 1992. Forfatningstraktaten representerer ikke noe vesentlig nytt i forhold til dette. Unntaket er formaliseringen av Eurogruppen, som er et samarbeidsorgan for finansministrene i de land som har innført euro.

Allerede i Romatraktaten fra 1958 etablerte EU-landene en felles handelspolitikk. I motsetning til i EØS har EU-landene en tollunion som også innebærer en felles ytre handelspolitikk overfor tredjeland. Både den felles fiskeripolitikken og landbrukspolitikken er en del av avtaleverket mellom de opprinnelige seks medlemslandene fra 1958.

Representanten Haga nevner EUs ambisjoner om å utvikle en felles sosialpolitikk, sysselsettingspolitikk og arbeidsmarkedspolitikk. Det er ikke mulig å finne grunnlag for slike påstander i den nye forfatningstraktaten.

Forfatningstraktaten slår tvert imot fast i artikkel I-14 at ansvaret for bl.a. sosialpolitikken og sysselsettingspolitikken er delt mellom EU og medlemslandene. Dette er en presisering av dagens praksis.

Bestemmelsene i artikkel I-15 om å koordinere den økonomiske politikken kommer fra Maastricht-traktaten. De bidrar til å slå fast at medlemslandene beholder hovedansvaret for disse saksfeltene, siden EUs hovedoppgaver er begrenset til å samordne eller gi overordnede retningslinjer.

I praksis foregår dette ofte gjennom såkalt åpen koordinering gjennom ikke-bindende vedtak, eksempler på beste praksis og felles indikatorer. De relevante bestemmelser om sosialpolitikken og sysselsettingspolitikken i traktatens del III er tatt fra gjeldende traktater, og samarbeidet om disse spørsmålene videreføres stort sett uendret.

Målsettingen i traktatens del I om full sysselsetting, likestilling og solidaritet mellom generasjonene, utjevning og rettferdighet er som om den er tatt ut av et norsk partiprogram.

Etter mitt syn kan forfatningstrakten, slik den nå ser ut, i det store og hele karakteriseres som en konsolideringstraktat. Traktaten er ment å klargjøre EUs overordnede verdigrunnlag. Det fastslås også at EU er et frivillig samarbeid mellom medlemsland, som sammen bestemmer hvilke oppgaver EU skal gis.

Regjeringene i våre naboland har avvist at traktaten skulle innebære noen dramatisk overføring av ny myndighet fra medlemsstatene til EU. De fleste samarbeidsområder videreføres uendret eller med små justeringer.

Gjennom forfatningstraktaten vil EU, etter min vurdering, kunne få et bedre grunnlag for å se saker i sammenheng. Det er særlig viktig i utenrikspolitikken, fordi nye utfordringer, ikke minst terrortrusselen, verken kan møtes med militære virkemidler alene eller med tradisjonelt resolusjonsdiplomati.

Også handels-, bistands- og justisreformarbeid må ses i denne sammenheng. Forfatningstraktaten vil gi større mulighet for å koordinere ulike virkemidler.

Den tidligere søylestrukturen i Maastricht-traktaten, som bl.a. satte strenge, formelle skiller mellom utenrikspolitikken og justispolitikken, vil falle bort. Traktaten fastlegger at det skal opprettes en ny stilling som EU-utenriksminister. Medlemslandene har allerede besluttet at posten skal gå til Javier Solana. Jeg tror det er et fornuftig valg.

Selv de største europeiske landene blir små i møte med nye konkurrenter på verdensmarkedet, Kina og India. EUs utvidelse vil bidra til å styrke de europeiske landene i møte med globale ufordringer og økt internasjonal konkurranse. Det er også i norsk interesse at EU blir mer en mer synlig, global aktør.

Et utvidet EU som tar ansvar også i våre nærområder og bidrar til å bygge fred og forsoning, sikre rettsstaten og styrke menneskerettighetene og velferden, er selvsagt også i vår interesse. Det må allikevel ikke være noen tvil om at EUs utenrikspolitikk fortsatt vil være forankret i medlemslandene.

Samarbeidet om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål skal videreføres på mellomstatlig grunnlag og, som en hovedregel, fortsatt utformes på grunnlag av enstemmighet.

På justis- og innenriksområdet betyr forfatningstraktaten at rettsakter og tiltak i all hovedsak vil innebære vedtak med kvalifisert flertall og medvirkning fra Europaparlamentet. Det er verdt å merke seg at dette i betydelig grad allerede er gjennomført ved bruk av de muligheter som ligger i Amsterdam- og Nice-traktatene.

Da EU satte i gang arbeidet med en ny traktat, var det ikke minst for å få et enklere EU, et mer effektivt EU og et mer demokratisk EU. Derfor gir traktaten folkevalgte organer økte oppgaver.

[For alle de øvrige innlegg under behandlingen av interpellasjonen, inklusive utenriksministerens replikker, se Stortingets nettsider.]