SVs Audun Lysbakken hevder i Klassekampen 2.8. at det hersker full forvirring om Norges anmodning overfor Sør-Afrika på utdanningssektoren i WTO-forhandlingene. Forvirringen får stå for Lysbakkens regning. For Norges del, og såvidt jeg kan forstå også for Sør-Afrikas del, er denne enkeltstående saken om Norges krav overfor Sør-Afrika på utdanningsområdet avsluttet for lenge siden. Da vi i 2003 gjorde det klart overfor Sør-Afrika at vi ikke ville forfølge kravet så var det selvfølgelig i praksis jevngodt med at kravet er trukket. Vi har forøvrig et nært og godt samarbeid med Sør-Afrika på utdanningsområdet gjennom Utdannings- og forskningsdepartementet, noe vi setter stor pris på.

WTO-forhandlingene om markedsadgang i handelen med tjenester er en prosess som WTOs medlemmer er kommet til enighet om bl.a. i erklæringen fra ministermøtet i Doha i 2001 og i egne forhandlingsretningslinjer. Prosessen er basert på bilaterale kontakter basert på krav (“requests”) og tilbud (“offers”). Norge har hatt bilaterale møter med en rekke land. Dette er uformelle møter der det bl.a. utveksles informasjon om hvordan handelen med tjenester er organisert og fungerer. De innledende krav vi fremmet innen den fristen WTOs medlemmer satte (juni 2002) betrakter vi som arbeidsdokumenter i disse uformelle møtene.

Den karakter prosessen har, særlig i forhold til de fattigste utviklingslandene, gjør at det kan være vel så naturlig å oversette “requests” med “anmodning” i stedet for “krav”. Det uformelle, bilaterale forhandlingsopplegget gjør også at det ikke er naturlig å offentliggjøre de arbeidsdokumentene som kravene utgjør. Såvidt meg bekjent er det ingen andre av WTOs medlemsland som har offentliggjort disse dokumentene. Imidlertid finnes en mer generell omtale av kravene både til og fra Norge på UDs nettsider. Norges og andre lands tilbud i forhandlingene er tilgjengelige på både UDs og WTOs nettsider. I motsetning til kravene retter tilbudene seg til alle WTOs medlemmer i samsvar med det grunnleggende WTO-prinsipp om likebehandling, og er offisielle WTO-dokumenter.

Tjenesteproduksjon spiller en sentral rolle i alle lands økonomier, og den internasjonale handelen med tjenester er stor og voksende. Å skape et best mulig internasjonalt system for denne handelen er viktig for å skape økonomisk vekst og velferd. Det skulle være nok å nevne den betydning infrastrukturtjenester som skipsfart og telekommunikasjon har hatt. Skipsfart og telekom samt energirelaterte tjenester er da også utpekt som hovedprioriteringer for Norges del. Våre mål er selvfølgelig basert på norske næringsinteresser, men vi er også overbevist om at forutsigbare rammevilkår med åpne markeder vil være til fordel for utviklingslandene på disse områdene. Det erkjenner også mange u-land. India er eksempel på et u-land som har en sterkt voksende handel med tjenester og som ønsker å spille en aktiv rolle i tjenesteforhandlingene.

Tjenesteforhandlingene er kompliserte og berører mange sensitive spørsmål. Det gjelder både for u-land og i-land. WTOs tjenesteavtale (GATS) er en ganske ny og svært uferdig avtale som forutsetter videre forhandlinger på flere områder. Grunnleggende for GATS er at man sikter mot en gradvis liberalisering der landene kan ta på seg forpliktelser når de selv vil. De sitatene fra utenriksminister Petersen og utviklingsminister Frafjord Johnsen som Klassekampen fremhever i oppslagene 29.7. og 2.8. er derfor på sin plass: Det er opp til utviklingslandene selv om de vil påta seg forpliktelser. Men dette må ikke hindre oss i å ha en dialog med utviklingslandene der vi gjør kjent våre interesser for hverandre og diskuterer hvordan handelen med tjenester kan utvikles til fordel for alle.