1. Bakgrunn

Generalavtalen for toll og handel (GATT) ble fremforhandlet rett etter den andre verdenskrig på samme tid som FN og Verdensbanken. Hensikten var ikke bare å fremme handel, men også å utforme grunnregler for verdenshandelen som ga partene både rettigheter og forpliktelser, samt å løse handelskonflikter dem imellom. Med omgjøring av GATT til Verdens handelsorganisasjon (WTO) knappe 50 år senere ble regelverket ytterligere styrket og utvidet.

WTOs regelverk, tvisteløsningssystemet og det faktum at alle avgjørelser skjer ved enstemmighet, gjør det multilaterale handelssystem til et av de mest forpliktende og effektive eksempler på institusjonelt internasjonalt samarbeide. Av WTOs medlemsland er mer enn tre fjerdedeler utviklingsland. Ytterligere omkring 25 land er i gang med tiltredelsesforhandlinger.

2. Medlemskap i WTO

WTO skiller seg fra andre mellomstatlige organisasjoner ved at den er en “kontraktsorganisasjon”. Medlemskapet innebærer at alle må følge samme kjøreregler for handel over landegrensene. Å være medlem gir rettigheter, som f.eks. beskyttelse mot urimelig forskjellsbehandling, men også plikter som f.eks. å redusere tollsatser og etterleve regelverket. Brudd på reglene kan medføre mottiltak fra andre medlemmer gjennom en egen mekanisme for tvisteløsning. Nye medlemmer vil ofte måtte gjennomføre betydelige endringer i nasjonale lover og regler som ledd i det å bli medlem. Hvilke endringer som er nødvendige vil være et resultat av forhandlinger med dem som allerede er medlemmer.

3. WTOs grunnprinsipper og funksjoner

Sentrale målsettinger med samarbeidet i WTO er:

• Økt levestandard
• Full sysselsetting
• Økt realinntekt
• Best mulig ressursutnyttelse basert på bærekraftig utvikling

Et bærende prinsipp er å sikre forutsigbare rammebetingelser og at ingen handelspartnere skal diskrimineres. Det er særlig tre kjennetegn som gjør WTO viktig i internasjonalt økonomisk samkvem: et folkerettslig bindende regelverk, tvisteløsningssystemet og organisasjonens rolle som forum for forhandlinger.

Regelverk

Regelverket bygger på tre sentrale prinsipper:

• Prinsippet om bestevilkår: De handelsbetingelser som gis ett medlemsland, skal også tilstås alle andre medlemmer
• Prinsippet om nasjonal behandling: De betingelser som gis importerte varer og tjenester etter at de har passert grensen, skal ikke være mindre gunstige enn hva som gis tilsvarende innenlandske varer og tjenester
• Prinsippet om bindende forpliktelser: De betingelsene som gis som følge av forhandlinger, er bindende og kan bare endres i negativ retning for andre parter gjennom nye forhandlinger i WTO.

Det er unntak fra disse prinsippene for to hovedformål:

• Å fremme regionalt økonomisk samarbeide. Medlemsland som deltar i slikt samarbeide kan på visse vilkår gi hverandre bedre betingelser enn de gir andre land (Et eksempel på et slikt samarbeid er EØS)
• Å fremme eksport fra utviklingsland. Medlemsland kan ensidig gi bedre markedsadgang til varer fra utviklingsland enn fra andre land

Hovedavtalene som nå er samlet under WTO, omfatter Generalavtalen om handel med varer (GATT), Generalavtalen om handel med tjenester (GATS), Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS) og Tvisteløsningsavtalen. Til både GATT og GATS avtalene er det knyttet enkeltavtaler på ulike områder.

En svært viktig del av GATT og GATS avtalene utgjøres av de særskilte bindingslistene som inneholder detaljerte oversikter over de forpliktelser de enkelte medlemsland har påtatt seg, og eventuelt på hvilke vilkår. TRIPS-avtalen har ingen vedlegg eller lister.

Tvisteløsning

Tvisteløsning er det andre sentrale elementet i WTO. Partene er forpliktet til å løse handelskonflikter seg imellom innenfor bestemmelsene i WTO. Tvisteløsning skjer i såkalte paneler som opprettes for hver sak. Det er etablert tidsfrister for alle etapper i tvisteløsningsprosessen. En avgjørelse i panelet kan ankes til et overordnet organ som tar den endelige beslutningen som alle involverte parter er forpliktet til å følge opp.

Panelets anbefalinger, eller ankeorganets endelige avgjørelse, kan bare forkastes dersom alle medlemmene av tvisteløsningsrådet (bestående av WTOs medlemmer) er enige i det.

Denne automatikken, koblet til forpliktelsen ethvert medlem har til å bruke tvisteløsningssystemet i handelskonflikter (fremfor å ty til ensidige handelstiltak), sikrer medlemmene mulighet til å få prøvd sin sak for en internasjonal handelsdomstol med utsikt til en avgjørelse innen rimelig tid. Derfor er også tvisteløsningssystemet flittig brukt av medlemmene. Dersom ett medlem ikke retter seg etter avgjørelser tatt i WTOs tvisteløsningsorgan, kan andre medlemsland iverksette handelstiltak mot det. Fra tvisteløsningssystemet ble etablert i 1995 til har flere hundre tvister blitt forelagt organet til behandling.

Forum for forhandlinger

Det tredje kjennetegnet ved WTO er som forum for forhandlinger. GATT-avtalen ble utgangspunktet for åtte forhandlingsrunder hvorav de fem første i hovedsak dreide seg om tollnedsettelser for industrivarer. Enhver bindende avtale mellom mange land med ulike interesser vil som regel kreve langvarige forhandlinger. De første forhandlingsrundene ble avsluttet innen et år, men etter hvert som nye sektorer og regelverk ble inkludert, og flere land ble med, økte varigheten. Den siste forhandlingsrunden under GATT-avtalen, Uruguay-runden, varte i sju år, hovedsakelig fordi landbruk og tjenester ble søkt integrert, og fordi alle forhandlinger ble sett i sammenheng. Denne såkalte ”Single Undertaking”, som var forhandlings­opplegget i Uruguay-runden og som sikret at ”ingenting er forhandlet ferdig før alt er forhandlet ferdig”, er blitt modell også for den pågående runden med forhandlinger (Doha-runden). For Norge er det en klar fordel at alle forhandlingsområder sees i sammenheng. Om vi må gi noe på ett område, kan vi kreve motytelser på andre områder.

At beslutninger i WTO fattes med enstemmighet innebærer i praksis at det forhandles mellom medlemmene inntil man blir enig. Beslutningsprosessen omfatter både formelle og uformelle forhandlinger hvor alle medlemmer er med, så vel som uformelle drøftinger mellom små grupper av land med samme, eller motstridende interesser. Mangel på informasjon om hva som foregår har imidlertid skapt misnøye blant land som ikke har kapasitet til å delta i uformelle drøftelser. Større grad av indre åpenhet har vært en viktig målsetting for utviklingslandene, og Norge har spilt en sentral rolle ved å foreslå tiltak som sikrer alle medlemsland innsyn i forhandlinger. Når det gjelder åpenheten utad er det sterkt delte meninger blant medlemslandene. Utviklingslandene er generelt skeptiske til å gi ikke-statlige organisasjoner adgang til WTOs møter, med den begrunnelse at sterke pressgrupper kan søke å påvirke medlemslandene under forhandlinger. Norge har arbeidet for større åpenhet utad i WTO, og har foreslått flere tiltak for å bedre det sivile samfunns innsikt i WTOs virksomhet. Norske myndigheter har nær kontakt med representanter for det sivile samfunn og næringslivet om WTO-spørsmål, blant annet gjennom en rekke rådgivende utvalg med representanter for nærings- og organisasjonslivet.

4. WTO og utviklingsland

Økningen av antall medlemmer i WTO har ført til at flertallet av medlemmene nå er utviklingsland. U-landenes andel av verdenshandelen er fremdeles liten, men medlemmene samarbeider for i sterkere grad å integrere dem i internasjonal handel. Det skjer blant annet ved at de fleste WTO-avtalene inneholder bestemmelser om særbehandling (”special and differential treatment”) av utviklingslandene, f.eks. ved at de nyter godt av overgangsordninger for å få mer tid til å gjennomføre sine forpliktelser nasjonalt, samtidig som de beholder alle rettigheter. Industrilandene har forpliktet seg til å yte teknisk og faglig bistand til utviklingsland. For å trekke de minst utviklede land (MUL) bedre med i internasjonal handel samarbeider WTO med andre internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, Det internasjonale pengefond (IMF), FNs utviklingsprogram (UNDP) og FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) og Det internasjonale handelssenter (ITC) som er UNCTAD og WTOs tekniske samarbeidsorgan for operasjonell, bedriftsorientert handelsutvikling.

5. Norges holdning

Norge har vært en aktiv bidragsyter i WTO. Vår utstrakte handel med andre land har vært en sentral forutsetning for vår velstandsutvikling. Betydelige deler av norsk næringsliv er innrettet mot eksport og det er viktig for Norge å ha anerkjente og forutsigbare kjøreregler for handel over landegrensene. Denne holdning har vært grunnleggende i alle de år Norge har deltatt i WTO og i forgjengeren GATT.

6. Hvem har ansvaret for WTO-arbeidet i Norge?

Utenriksdepartementet har det overordnede ansvaret for handelspolitikken, herunder norsk deltakelse i WTO. I tillegg er en rekke andre departementer og etater engasjert i WTO-arbeid innen sine fagområder. Utenriksdepartementet har etablert et omfattende nettverk for løpende dialog med en lang rekke interesseorganisasjoner som Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Norges Bondelag, Forum for utvikling og miljø, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Forbrukerrådet m.fl. Norges faste delegasjon i Genève følger det daglige arbeidet i WTOs organer og rapporterer til Utenriksdepartementet.

Oppdatert: 25. juni 2006