Et nytt forskningsråd.

Kronikk i Aftenposten 29.mai 2002

Av Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister

Et hovedmål i Regjeringens forskningspolitikk er å heve kvaliteten i norsk forskning. Målet kan bare nås gjennom økt ressursinnsats og et mer velfungerende og fremtidsrettet forskningssystem. Som oppfølging av den internasjonale evalueringen av Norges forskningsråd går Regjeringen inn for betydelige endringer i forskningsrådsnivået, men innenfor en modell med ett råd.

I forbindelse med vedtaket om etableringen av Norges forskningsråd i 1992 ba Stortinget om at Forskningsrådet skulle evalueres etter en tids virke. Evalueringen ble overlevert meg i desember og anbefalte at ordningen med ett forskningsråd ble videreført.

I etterkant av evalueringen har det vært avholdt en stor avslutningskonferanse og en rekke høringsmøter med sentrale aktører for forskning og næringsliv. Synspunktene spriker, men jeg tror likevel det er grunnlag for å oppsummere følgende: Det er bred enighet om målene og om de krav vi bør stille til forskningsrådsnivået. Det er bred enighet om at det systemet vi har i dag, fungerer bedre enn det vi hadde før. Selv om de fleste legger vekt på "sitt" fagområde, er det dessuten bred enighet om problembeskrivelsen i forhold til dagens system, og at det er et betydelig forbedringspotensial. Flertallet av aktørene som er hørt etter evalueringen, konkluderer med at de ønsker en ordning med ett forskningsråd, mens andre ønsker en oppsplitting av rådet. Det er imidlertid ikke enighet om hvor delelinjene bør gå.

Regjeringen har konkludert med at det må foretas så betydelige endringer i dagens system at det langt på vei er snakk om å etablere et helt nytt forskningsråd. Men vi går fortsatt inn for en modell med ett råd. Vi har i den forbindelse lagt vekt på det som i dag fungerer godt, og det som kan fungere best innenfor en modell med ett råd. Samtidig er det klart at mange av de problemene som nå beskrives, har lite med antallet råd å gjøre. Størrelsen på bevilgningene, skjemavelde og for mye detaljstyring fra departementenes side er eksempler på spørsmål som både må og kan finne sin løsning uavhengig av antall råd. Noe av den kritikken Forskningsrådet har fått, har dessuten mer med politisk fastsatte rammebetingelser å gjøre enn rådets eget arbeid.

Etter Regjeringens mening er det imidlertid en rekke forhold ved dagens system som ikke fungerer godt nok. Jeg vil særlig fremheve tre områder:

• Grunnforskningen må ivaretas på en bedre måte: I internasjonal sammenheng bruker Norge relativt lite ressurser på grunnforskning. Økt satsing på grunnforskning er derfor en hovedprioritering i Regjeringens forskningspolitikk. Styrkingen av grunnforskningen skal både skje gjennom finansiering via forskningsrådsnivået og gjennom bevilgningene til universiteter og høyskoler. Et hovedproblem når det gjelder finansiering av grunnforskning er at nivået på bevilgningene gjennom Forskningsrådet ikke har holdt tritt med aktivitetsveksten ved institusjonene. Fra grunnforskningsmiljøene blir det også hevdet at Forskningsrådet ikke tar godt nok hensyn til den frie grunnforskningens egenart; at prosjekter som faller utenfor Forskningsrådets strategier og virkemidler ikke blir prioritert, selv om de kvalitetsmessig holder mål. Disse problemene er lite behandlet i evalueringsrapporten, men vil stå sentralt i Regjeringens oppfølging.

• Innovasjonsfunksjonene må samordnes og styrkes: Skal vi sikre verdiskaping og velferd i fremtiden, må vi både utnytte potensialet i de etablerte norske næringene og utvikle nye, kunnskapsdrevne næringer. Det er behov for økt satsing på innovasjon og nyskaping. Norske industriforetak bruker i dag bare 2,7 prosent av omsetningen på innovasjon, mot 3,1 prosent i EØS-området og hele 7 prosent i Sverige. Samtidig trenger vi en mer helhetlig innovasjonspolitikk. Dette bekreftes av evalueringsrapporten, som blant annet etterlyser en bedre sammenheng mellom Forskningsrådets virkemidler og virkemidlene i SND. Forskningsrådet blir også kritisert for å ha søknadsprosedyrer og rutiner som er lite tilpasset næringslivets behov.

• Organisering, styring og arbeidsmåter internt i rådet må forbedres: Både grunnforskning og innovasjonsrettet forskning må behandles ut fra egne premisser, samtidig som mulighetene for synergi må ivaretas og utvikles. Ett alternativ kan være å etablere separate seksjoner for grunnforskning og næringsrettet forskning, kombinert med store tverrgående programmer. Det skal foretas en gjennomgang av finansieringen av grunnforskning. Forskningsrådets finansiering skal sees i sammenheng med finansieringen av universiteter og høgskoler, herunder midlene fra Fondet for forskning og nyskaping. Næringsdepartementet er dessuten i ferd med å foreta en gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Plasseringen av de bedriftsrettede aktivitetene i det nye forskningsrådet vil bli vurdert i sammenheng med denne gjennomgangen. Et nytt forskningsråd må bli en mer åpen arena og være i dialog med langt flere enn i dag. Flere aktører må trekkes systematisk med i utvikling av strategier og forskningspolitiske prioriteringer, og dagens ordning med at Forskningsrådet nærmest har monopol på forskningsstrategisk rådgivning til regjeringen må opphøre.

I evalueringen av Forskningsrådet og i prosessen i etterkant er det rettet mye oppmerksomhet mot det som ikke fungerer godt nok. Den strukturen som fastlegges nå, må imidlertid også ta vare på det som fungerer i dag og være i stand til å møte fremtidige utfordringer. La meg derfor nevne ytterligere to forhold som Regjeringen legger vekt på:

• For det første er det mye som binder forskning innenfor ulike fag og sektorer sammen. Skal man lykkes på områder som IKT, bioteknologi og nye materialer, er man avhengig av en tett kopling mellom grunnforskning og anvendelse. Innenfor humaniora, samfunnsforskning og medisin er det både vanskelig og lite hensiktsmessig å trekke et skille mellom grunnforskning og anvendt forskning. Dessuten har både næringsliv og offentlig sektor behov for forskning på komplekse problemstillinger som krever bidrag fra ulike fagmiljøer. Språkteknologi er eksempel på et område som krever samarbeid mellom filologer, psykologer, teknologer og bedrifter. Denne typen samarbeid blir stadig viktigere for å få til nytenking og spennende innovasjoner. Langs disse dimensjonene er argumentene for ett forskningsråd sterkere i dag enn for ti år siden. Ingen annen konstruksjon gir tilsvarende mulighet for tverrfaglighet og synergi mellom grunnleggende og anvendt forskning. Slike behov gjør at også Sverige, Danmark og Storbritannia nå diskuterer økt samordning på forskningsrådsnivået.

• For det annet er det en rekke sider ved dagens forskningsrådsmodell som fungerer godt og som det er verdt å bygge videre på. Sammenliknet med situasjonen før Forskningsrådet ble etablert, har man i dag en bedre kopling mellom grunnforskning og anvendt forskning på flere områder, en mer samordnet instituttpolitikk og en god koordinering av internasjonalt forskningssamarbeid. Forskningsrådets samordning av EU-forskningen er et godt eksempel på det siste. Videre har evalueringsrapporten understreket at Forskningsrådet har en organisasjon med bred kompetanse og dyktige medarbeidere. Jeg vil også trekke frem Forskningsrådets innsats for å styrke formidlingen og håndteringen av ordningen med Sentre for fremragende forskning. Ordningen har vist hvordan ett forskningsråd kan fungere som et samlende organ som forvalter nye satsinger på tvers av institusjons- og faggrenser.

Regjeringen har, bl.a. gjennom en omfattende behandling i Regjeringens forskningsutvalg, vurdert rekken av argumenter både for og mot en ettrådsmodell. Alt i alt mener Regjeringen at utfordringene i norsk forskning best kan møtes med ett, nytt råd. Vi går nå i gang med å utvikle prinsippene for et slikt råd og vil legge frem våre forslag for Stortinget i forbindelse med høstens statsbudsjett.

Hensikten med endringene er å utvikle et system som kan fremme kvalitet og nytenking. Men det er viktig å understreke at vi aldri kan organisere oss frem til god forskning. De viktigste utfordringene i norsk forskning er å heve kvaliteten, øke forskningsinnsatsen, bedre utnyttelsen av ressursene og bedre vilkårene for forskningsbasert næringsliv. Dette stiller krav til både myndighetene, forskningsmiljøene og næringslivet.