Odelstinget, 27.5.03: Lov om frittstående skoler

Statsråd Kristin Clemet

Odelstinget, 27.5.03: Lov om frittstående skoler

(Sjekkes mot fremføring)

Referat fra møte i Odelstinget (formiddag)

Referat fra møte i Odelstinget (kveldsmøte)

President,

Det er fire viktige grunner til at vi ønsker å erstatte den nåværende privatskoleloven med en ny lov om frittstående skoler:

For det første: Eksisterende lov er blitt svært vanskelig å praktisere, og den blir ikke praktisert på en god måte. Med det mangfold som nå preger den offentlige skolen, er begrepet "alternativ pedagogikk" blitt vanskelig å definere. En Montisorri-skole adskiller seg ikke vesentlig fra mange offentlige skoler i dag. Dessuten inneholder loven et så stort rom for (politisk) skjønn at hyppige regjeringsskifter skaper rettsusikkerhet og uforutsigbarhet for borgere som ofte må ha en svært lang planleggingshorisont.

For det annet: Vi ønsker å gjøre foreldreretten reell for alle. Vi har ikke skoleplikt i Norge. Privat sektor er ikke et underbruk av staten, og det er ikke staten som eier våre barn. Enhver har rett til å velge en alternativ skole for sine barn, men i praksis gjelder ikke denne retten for alle. I dag er det i hovedsak tre grupper som kan praktisere sin foreldrerett, nemlig de som er rike nok til å betale for en privatfinansiert og/eller kommersiell skole, de som ønsker en religiøs/etisk skole, og de som ønsker en såkalt alternativ pedagogikk. Med den nye loven, som egentlig er en tilskuddslov, vil alle foreldre bli likestilt.

For det tredje: Vi mener at valgfrihet i seg selv er positivt. Men valgfriheten må være mest mulig lik for alle og ikke en frihet på andres bekostning. Derfor er valgfrihetens vilkår viktige. Blant de vilkårene vi setter, er bl.a. at egenandelene skal begrenses, at det ikke tas ut noen former for utbytte av skoledriften, og at skolene ikke fritt kan velge hvilke elever de tar inn.

For det fjerde: Vi tror valgfrihet og mangfold vil legge grunnlaget for bedre kvalitet i skolen – fordi det skjerper bevisstheten om oppgaver, formål, brukere og alternative måter å løse oppgaver på. Regjeringens viktigste prioritering i skolepolitikken er å bedre kvaliteten i den offentlige skolen. Et visst innslag av friskoler er også ett, men langt fra det viktigste, virkemiddel i dette arbeidet – fordi det kan virke befordrende på kvalitetsarbeidet i alle skoler.

Om dette er en stor eller liten reform, kan diskuteres. Selv mener jeg at det er en prinsipielt viktig reform, men en reform som neppe vil føre til at et stort antall foreldre vil velge en friskole for sine barn. Det er flere grunner til at jeg ikke tror det:

1. I andre land, som ofte har mye større valgfrihet enn Norge, velger likevel et stort flertall nærskolen, typisk ca. 90 prosent.
2. I Sverige oppgir også flertallet av dem som har valgt nærskolen (i kommuner med stor valgfrihet), at dette er et aktivt valg.
3. Opplæringsloven gir alle en rett til å velge nærskolen, og det er en bestemmelse vi vil beholde.
4. De fleste er fornøyd med nærskolen sin, og siktemålet med vårt skolepolitiske arbeid er at enda flere skal bli fornøyd – både med elevenes læringsmiljø og læringsutbytte – bl.a. ved at de får økt kunnskap om og innsyn i skolen og større muligheter for å påvirke og engasjere seg aktivt for skolen sin.
5. Dessuten er det krevende å etablere en friskole. Erfaringsmessig tar det flere år og mye hardt arbeid. Med den nye loven vil dessuten kravene til kvalitet og forpliktelser overfor samfunn, foreldre og elever gjennomgående bli enda tydeligere enn de er i dag.
6. I motsetning til i Sverige ligger det dessuten ingen økonomiske incentiver i å etablere en friskole i Norge – snarere tvert om. Man må altså ønske å yte en betydelig frivillig innsats for å starte en skole som deretter er forpliktet til å ta inn de elevene som melder seg.

I den offentlige debatten er det brukt veldig sterke ord og uttrykk om hva denne loven vil føre til, som for eksempel enhetsskolens fall, rikmannsskoler, sterk sosial segregering, elev- og lærerflukt fra kommunale skoler osv. En slik argumentasjon er ikke overraskende – den er snarere ganske gjenkjennelig fra andre og lignende debatter, som for eksempel den vi hadde om barnehagene for ca. 10 år siden.

På ett punkt er argumentasjonen likevel litt overraskende, ettersom den åpenbart er basert på en antagelse om at det i dag fins en rekke elever fra rike og ressursrike familier som i dag er sterkt misfornøyd med den offentlige skolen, og som tror at en privat skole som drives med mindre penger, vil være bedre – og at foreldrene derfor vil forsvinne så snart de får muligheten til det, sammen med de beste lærerne, som ønsker å arbeide bedre for mindre lønn. Personlig har jeg ikke et så pessimistisk syn, verken på foreldrene eller på skolen. Jeg mener den offentlige skolen er god, og at vi på mange områder hevder oss godt internasjonalt – men at vi også har et stort forbedringspotensial, som vi i fellesskap må forsøke å utløse, bl.a. gjennom systematisk erfaringsspredning mellom skoler.

La meg likevel peke på noen av de utfordringene vi har, og som har betydning for friskoleloven og argumentene som er brukt mot den:

1. Det ersosial (og etnisk) segregering i norsk skole, spesielt i de store byene – fordi bostedssegregeringen fører til skolesegregering som følge av nærskoleprinsippet. Segregeringen videreføres ofte inn i skolen, bl.a. ved fordelingen av elever på klasser – og dessverre også gjennom måten hvorpå enkelte elever tas ut til spesialundervisning. Men det kan ikke påvises at et visst innslag av friskoler fører til økt sosial eller etnisk segregering – snarere er det i Norge en del som tyder på det motsatte: Foreldre oppgir at et viktig motiv for å velge en friskole, er at de ønsker et mindre homogent elevmiljø.
2. Det er store forskjeller mellom kjønn, elever og klasser i Norge. Slike forskjeller kan aldri viskes helt ut, men forskjellene i Norge er så mye større enn for eksempel i Sverige og Finland, at det er åpenbart at vår store utfordring er tilpasset opplæring. Begrepet tilpasset opplæring betyr egentlig likeverdig opplæring – som igjen betyr at opplæringen må være variert, mangfoldig og differensiert – ikke lik. Evalueringen av Reform 97 kan tyde på at opplæringen er for lik og ikke mangfoldig nok. Et visst innslag av friskoler kan kanskje bidra til mer individuelt tilpasset opplæring for alle.
3. Ut fra det vi i dag vet om friskolene, er det heller ingenting som tyder på at de øker den økonomiske segregeringen. Det er en høyere andel foreldre med lave inntekter i norske friskoler enn i den offentlige skolen, og lærerne tjener mindre enn i kommunale skoler. I Sverige er det ingen vesentlige inntektsforskjeller mellom friskoleforeldre og andre. Årsaken er naturligvis at det i loven settes et tak på egenandelene som gjør at de gjennomgående er lave. Prinsipielt er det dessuten ingenting i veien for at de kan bli enda lavere, slik man nå diskuterer når det gjelder barnehagene. Uansett er det ingen som "stjeler" noe fra den offentlige skolen. En elev kan ikke gå på mer enn en skole av gangen, og alle har betalt skatt og skal kunne nyte godt av de samme skattefinansierte godene, spesielt når de er så viktige som skolen.

Det er naturligvis, i alle skolesystemer, en risiko for at det er de mest skoleinteresserte foreldrene som er mest engasjert og foretar aktive valg for sine barn. De behøver ikke være "rike, hvite, velsituerte eller velutdannet", slik mange tar for gitt – de kan simpelthen bare være gode og interesserte foreldre. Det ser vi ikke minst i den offentlige skolen: Noen foreldre er mer ivrige til å komme på foreldremøter, delta i skolens samarbeidsorganer, hjelpe til med lekser, dugnadsarbeid osv enn andre. Vil man viske ut slike forskjeller, kunne en logisk slutning være at man eliminerte hjem-skole-samarbeidet. Jeg tror likevel det er bred enighet om at det ikke er veien å gå. I stedet må vi, både formelt og reelt, legge til rette for et enda bedre hjem – skole-samarbeid, oppmuntre flere til å delta og samtidig håpe og tro, slik jeg faktisk gjør, at foreldre som engasjerer seg, gjør det for hele skolesamfunnet og ikke bare for eget barn.

Friskoleloven kan gjøre det mer krevende å være kommunal skoleeier. I så fall er det bare ett av flere tiltak som Regjeringen gjennomfører, som vil gjøre det mer krevende å være eier. Vi ønsker at det skal stilles større krav til kommunene, og at de i større grad enn til nå, skal engasjere seg i skoleutvikling, innhold, læringsmiljø og arbeidsmiljø. Etableringen av friskoler kan bl.a. gjøre det vanskeligere å planlegge for kommunene, og derfor gir vi dem fortsatt innflytelse i godkjenningsprosessen og en mer rettferdig finansieringsordning for friskolene. Men vi gir dem ingen veto-rett, ettersom det tross alt er innbyggerne og ikke forvaltningen som skal nyte godt av grunnleggende rettigheter. Kommunenes ve og vel kan ikke overstyre foreldrenes rett til å velge.

President,

I dag går ca. 1,8 prosent av grunnskoleelevene i Norge i private skoler. I Sverige er andelen 5 – 6 prosent, i Danmark ca. 12 prosent og i Nederland ca. 70 prosent. Andre land, med store innslag av privatfinansierte og kommersielle skoler, er det ikke relevant å sammenligne med.

Men selv ikke de landene som har skattefinansierte friskoler, gir oss uten videre noe svar på hvordan elevtallet i friskolene vil utvikle seg. Alle land har bl.a. forskjellig lovgivning og tradisjoner. Etter min mening er det likevel sannsynlig at antall elever i friskoler i Norge vil øke, både med vår någjeldende lov og med den nye loven. I et åpent kunnskapssamfunn lar ikke mennesker seg presse inn i løsninger som andre har valgt for dem, og jeg tror ikke folk tror at politikerne alltid vet best hva som er godt for dem.

Likevel tror jeg økningen i elevtallet vil være svært begrenset, slik jeg allerede har forklart. Selve muligheten til å velge er både prinsipielt og psykologisk viktig for mange, men det betyr ikke nødvendigvis at man rent faktisk velger noe annet. I stedet kan økt mangfold og åpenhet om kvalitet legge grunnlaget for økt engasjement og interesse også for den offentlige skolen, noe alle skoler og elever vil nyte godt av!