Artikkel i Dagsavisen 11.januar 2003:

Åpenhet om skolen

Av Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister

Norsk skole er bra, men kan forbedres. Vi bør bl.a. arbeide for mindre mobbing, bedre ferdigheter i basisfagene og mindre forskjeller mellom faglig sterke og svake elever. En forutsetning for å lykkes er at vi vet hvor vi står, og at det er åpenhet om skolen, slik at flest mulig kan engasjere seg.

I dag vet vi for lite om skolen; om resultatene vi oppnår og hva som skal til for å forbedre dem. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen ønsker å utvikle et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Stortinget sluttet seg til ideen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2003. Vi er nå i full gang med å utvikle et slikt verktøy og håper at de første opplysningene vil være tilgjengelige fra skolestart i høst. Informasjonen vil komme alle til gode gjennom en internettportal.

Et slikt kvalitetsvurderingssystem vil være noe helt annet enn den karakter-statistikken som ble lagt frem forleden. Karakterer er bare et grovt mål på læringsutbytte og gir meget begrenset informasjon om kvaliteten på skolen og hva man skal gjøre for å forbedre den. Til det trengs det annen og mer avansert informasjon.

Når portalen er ferdig utviklet vil den forhåpentligvis bli et godt verktøy for å avdekke problemer og identifisere muligheter. Portalen skal både inneholde opplysninger om skolens ressurser (for eksempel utgifter pr. elev, antall lærere, antall PC’er etc.), skolemiljøet (for eksempel brukerundersøkelser blant elever og foreldre) og elevenes læringsresultater (for eksempel nasjonale kartleggingsprøver i norsk og matematikk). I tillegg vil portalen inneholde analyser, rapporter, veiledning og støttemateriell som kan brukes i det utviklingsarbeidet som skjer på skolene, i kommunene og på nasjonalt nivå.

Dette vil være en stor forbedring fra dagens situasjon, hvor mange skoler og skoleeiere famler i blinde. Vi vet ofte for lite om både læringsressurser, læringsmiljø og læringsresultater og om hva vi skal gjøre for å forbedre oss. Det gir et dårlig grunnlag for å fatte riktige beslutninger.

Skoleeier, dvs. kommunene, vil kunne bruke informasjonen i sitt arbeid med å forbedre kvaliteten i skolen. For eksempel kan etter- og videreutdanningsplaner for skolens tilsatte utformes med bakgrunn i eventuelle svakheter som avdekkes i læringsresultater og læringsmiljø. Skoleeier kan også benytte informasjonen ved ressursfordelingen mellom skolene. Bedre informasjon vil kunne avdekke hvilke områder som krever ekstra innsats.

Skoleledelsen vil kunne bruke informasjonen til å følge med i utviklingen i læringsutbytte til elevene over tid og derved ha mulighet til å sette inn nødvendige tiltak. Informasjonen vil på tilsvarende måte synliggjøre de positive resultatene, som igjen kan legge grunnlaget for erfaringsspredning mellom skolene. Det veilednings- og støttemateriell som vil finnes i tilknytning til for eksempel de nasjonale kartleggingsprøvene, vil kunne brukes for å utvikle kompetansen på skolen.

Den enkelte lærer vil kunne bruke tilbakemeldingene fra de nasjonale prøvene for å forbedre undervisningen, mens foreldre og elever vil få et grunnlag for å påvirke, stille spørsmål og engasjere seg. Men portalen vil selvsagt ikke inneholde opplysninger som støter an mot personvernet, verken for elever eller lærere.

Å utvikle et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem tar naturlig nok tid. Systemet må derfor utvikles gradvis. Foreløpig vet vi noe om avgangskarakterer og ressursbruk. Det er verken godt eller godt nok, dersom vi skal forbedre og foredle norsk skole på en god måte.

Arbeidet med å utvikle kartleggingsprøver og indikatorer er i full gang og er svært krevende. Men også dette arbeidet skal foregå i åpenhet og dialog med viktige interessenter. I går mottok jeg for eksempel forslag fra en ekspertgruppe til hva slags kvalitetsindikatorer vi bør bruke, og som ganske sikkert vil føre til debatt. Vi er helt sikre på at eksamen og karakterer ikke er et tilstrekkelig presist uttrykk for skolens bidrag til elevenes læring eller elevenes utvikling over tid. Derfor diskuterer vi nå alternative måter å måle på, der vi bl.a. kan ta hensyn til elevenes bakgrunn og utvikling.

Åpenhet om resultater i skolen ser ut til å ha stor nyhetsverdi, og det kommer relativt forutsigbare protester – det vet vi også fra andre land. Personlig tror jeg at nyhetsverdien vil forta seg etter hvert, at vi gradvis vil venne oss til og være fornøyd med større åpenhet, og at åpenhet kan lede til større engasjement. Brukerundersøkelser blant foreldre i Norge, Sverige, Danmark og Finland kan tyde på at foreldrene er desidert mest fornøyd med skolen der det er åpenhet og innsyn. Jeg tror også at skolen har alt å tjene på å få frem mer fakta om seg selv – fremfor bare å være henvist til myter, rykter og tilfeldige medieoppslag. Fra de mange skolebesøkene jeg selv har vært på, vet jeg at det skjuler seg fantastisk mye godt arbeid som fortjener å bli belyst!

Mange har denne uken vært opptatt av å problematisere bruken av karakterer og eksamensresultater og har advart mot lettvinte rangeringer. Jeg gjorde nøyaktig det samme i forbindelse med Læringssenterets offentliggjøring av karakterstatistikken. Jeg tror de fleste forstår dette, og hvis ikke, er det kanskje på tide med en dialog mellom hjem og skole om det. Skolen har ingenting å skjule og bør derfor heller ta seg bryet med å forklare svakhetene ved karakterene – fremfor å insistere på hemmelighold av informasjon som tross alt kan gi oss en viss kunnskap om skolen. Målet er at vi skal få mye mer og bedre kunnskap – og enda bedre verktøy for forbedring!