Kronikk i Aftenposten 10.januar 2003

Norsk forskning på offensiven

Av Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister

Norsk forskning har den senere tid fått positiv omtale i anerkjente internasjonale tidsskrifter. Norge beskrives som et land som satser kraftig på forskning og utvikling. De positive beskrivelsene rimer ikke helt med de pessimistiske artiklene vi fortsatt kan lese i norsk presse. Men jeg tror det er på tide å se lyspunktene, og jeg håper vi er ved et vendepunkt. Vi er i alle fall i ferd med å legge bak oss et begivenhetsrikt år for norsk forskning:

Det pågår et imponerende reformarbeid i universitets- og høyskolesektoren. I løpet av 2002 fikk Regjeringen tilslutning til et titalls saker som la på plass det formelle rammeverket for kvalitetsreformen i høyere utdanning. Reformens målsetting er å heve kvaliteten på både utdanning og forskning.

Vi har etablert de første 13 sentre for fremragende forskning og pekt ut fire nordiske. Vi har mottatt positive evalueringer av norsk IKT- og matematikkforskning, og vi innfører ny incentiver for kommersialisering av forskningsresultater. Samtidig skjer det en omfattende omorganisering av Norges Forskningsråd.

Like før jul kom flere viktige ting på plass: Stortinget vedtok et svært godt forskningsbudsjett, særlig for grunnforskningen og næringslivet. Vi har sluttet oss til EUs sjette rammeprogram, som er tidenes satsing på forskning og teknologi i Europa. I årets siste statsråd ble det fastsatt nye vedtekter for Forskningsrådet, og nytt hovedstyre ble oppnevnt.

Likevel mangler det ikke på utfordringer for norsk forskning. Det er både behov for å heve kvaliteten og øke ressursene.

Rett før jul kom ny statistikk som viser at Norge brukte 1,62 pst. av BNP på forskning i 2001. Til tross for den største forskningsveksten siden midten av 1980-tallet, ligger Norge et godt stykke bak OECD-snittet på 2,24 pst. Vårt høye BNP er en viktig årsak til at vi ligger etter mange andre land. Men samtidig er det vår sterke økonomi som gir oss muligheten til å gjennomføre den forskningsopptrappingen som nå er i gang.

Regjeringen har som mål at forskningsinnsatsen skal heves til minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. Det er ambisiøst, men nødvendig. EU-landene har vedtatt å øke forskningsinnsatsen til 3 pst. av BNP innen 2010. For Norge er det en særlig utfordring å øke næringslivets forskningsinnsats. Den siste forskningsstatistikken viser at næringslivets forskning har hatt en rekordstor vekst i 2001. Det er gledelig, men ikke nok. Vi trenger et mer kunnskapsdrevet næringsliv. Dessuten vet vi at 2002 har vært et tyngre år for norske bedrifter enn 2001. Fra 1. oktober i år er det derfor innført en ny ordning som gir bedriftene skattefradrag for utgifter til forskning. Ved årsskiftet hadde det kommet inn hele 3089 søknader fra små og mellomstore bedrifter. Fra nyttår utvides ordningen til å gjelde alle bedrifter, uansett størrelse. Dette vil få stor betydning for forskningen i privat sektor. I tillegg er det en kraftig økning i de offentlige forskningsmidlene både i 2002 og 2003.

Økte økonomiske ressurser er likevel bare et middel for å styrke forskningen. De menneskelige ressursene er viktigst. Like over nyttår skal Stortinget behandle Regjeringens melding om forskerrekruttering. Her legges det opp til en offensiv opptrapping. Ifølge beregninger fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) trenger Norge 3700 stipendiatstillinger for å kunne utdanne nok doktorander for universitetene og høyskolene frem til 2007. Regjeringen foreslår en opptrapping til 5100 stillinger. Vi har lagt oss over NIFUs anslag, fordi vi også vil sikre tilgangen på doktorander til forskningsinstituttene og til andre offentlige og private virksomheter. Interessen for den nye skattefradragsordningen viser at næringslivet og de som leverer oppdragsforskning til næringslivet vil få behov for flere forskere med doktorgrad enn i dag. Skulle det vise seg at behovene blir større enn antatt, må naturligvis vekstmålet for stipendiatstillinger justeres.

Samtidig vet vi at enkelte fag sliter med rekrutteringen. Derfor må vi også rette oppmerksomheten mot problemene lenger ned i utdanningssystemet. Nye forskerstillinger hjelper lite, hvis talentene forlater faget allerede i 15-årsalderen. Det er særlig realfagene som har slitt med rekrutteringen i de yngre årsklasser. Regjeringen har derfor lagt frem en femårig tiltaksplan for å snu den negative utviklingen i realfagene. Planen omfatter hele utdanningsløpet, fra skole til høyskole og forskning. Etter reaksjonene å dømme, er dette et svært etterlengtet initiativ.

Skal vi lykkes med å rekruttere de beste hodene til forskning, må vi også sørge for at våre forskningsinstitusjoner er attraktive og holder høy kvalitet. Regjeringen har lagt opp til en sterk og systematisk satsing på kvalitet i forskningen. Forskningsvilkårene ved universitetene og høyskolene skal styrkes. Manglende ressurser til drift og vitenskapelig utstyr er ofte den viktigste årsaken til at talentene velger bort eller forlater en forskerkarriere. Regjeringen foreslår derfor en markant kursendring. Universiteter og høyskoler skal i mye større grad satse på kvalitet i forskningen. Faglige ledere skal ha mer ansvar for å bygge opp sterke forskningsgrupper og gi forskerne gode rammevilkår i form av støttepersonale, vitenskapelig utstyr og tilgang til laboratorier og biblioteker. I 2003 er det bevilget 265 mill. kroner bare til investeringer i vitenskapelig utstyr.

For 2003 har Regjeringen også satt av bortimot 200 mill. kroner til rene kvalitetsfremmende tiltak. Midlene vil gå til våre beste og mest lovende forskere. De 13 sentrene for fremragende forskning er sterke forskningsmiljøer som vil få tid og ressurser til å drive forskning i internasjonal toppklasse. Sentrene vil trekke til seg internasjonale toppforskere og rekruttere unge talenter fra norske forskningsmiljøer. Norske forskerrekrutter får dermed en unik mulighet til å samarbeide med noen av Norges og verdens fremste forskere. Videre innføres det en ny ordning med satsing på fremragende unge forskere. Ordningen skal gjelde alle fagområder, og den skal bidra til at våre beste talenter finner det attraktivt å forfølge en karriere innen forskning. I juni neste år vil Norge også dele ut den første Abel-prisen i matematikk. Etableringen av prisen har ført til at Norge nå blir forbundet med verdens mest prestisjetunge pris innenfor matematikk.

På sikt bør vi ha ambisjoner om at også norske forskere skal kunne få en Abel-pris eller nobelpris. Men vi må innse at det tar tid å utvikle virkelig banebrytende forskning. Da nobelprisene ble innstiftet, var det opprinnelig meningen at prisene skulle gå til vitenskapelige arbeider som var gjort i det foregående år! Dette kravet måtte man raskt gå bort fra, fordi man innså at det tar tid både å bygge opp og verdsette forskning av høy kvalitet. Årets nobelpris i medisin gikk til et forskningsarbeid som startet allerede på 1960-tallet. Det understreker betydningen av at satsing på forskning må være en langsiktig satsing. At kapitalen i Forskningsfondet øker med nye tre milliarder kroner bare i 2003, understreker betydningen av langsiktighet.

Ingen kan utstede garantier om fremtiden. Men ofte ser den lysere ut, hvis man tar lyspunktene i betraktning. Det har vært mange begredelige år for norsk forskning. Jeg vil likevel bli forbauset hvis den økte innsatsen som nå gjøres, ikke blir merkbar i forskersamfunnet. Mitt håp er at vi skal greie å legge et trygt og varig grunnlag for høy og kvalitativt høy forskningsinnsats i Norge. Det er viktig for vår kultur, verdiskaping og velferd.