Artikkel i Dagsavisen 8.februar 2003:

Ressurser og handlefrihet i skolen

Av Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister

Det er bred enighet om at det viktigste målet for skolen er å sikre opplæring av god kvalitet og å gi alle barn og unge likeverdige muligheter til å utvikle kunnskaper, verdier og holdninger. Det er også allmenn enighet om at norske skoler har mange kvaliteter. Den har store ressurser, og den har mange kompetente og engasjerte lærere og skoleledere. Samtidig er det indikasjoner på at skolen både kan og bør bli bedre.

Internasjonale undersøkelser har bidratt til å avdekke svakheter ved vårt skolesystem, og de har vakt debatt, både i Norge og andre land. De viser bl.a. at det i Norge er middels resultater i lesing, matematikk og naturfag; stor spredning mellom elever innenfor den enkelte skole; stor forskjell mellom jenter og gutter; dårlige læringsstrategier og lav motivasjon til lese i fritiden; mye uro og tydelig sammenheng mellom hjemmebakgrunn og resultater.

Det er rimelig å tolke resultatene slik at Norge skiller seg positivt ut i forhold til andre land ved at det er små forskjeller mellom elever med ulik økonomisk bakgrunn og ulikhet i foreldrenes utdanning. Andre mål på ressurser i hjemmet, uttrykt som såkalt kulturell kapital, ser imidlertid ut til å ha større betydning. Andre land ser ut til å greie å kombinere likhet og kvalitet på en bedre måte enn Norge. Resultatene tyder på at hjemmebakgrunn har større betydning i Norge enn i andre land, og at vi i mindre grad greier å motvirke effekten av sosiale og kulturelle forskjeller.

Internasjonale undersøkelser kan likevel ikke gi oss ferdige løsninger på våre utfordringer – til det er landene for forskjellige. Men sett under ett forteller de noe om hva andre land har fått til, og de kan gi oss ideer til forbedring. OECD trekker i sine analyser bl.a. frem følgende viktige lærdommer:

Kvalitet og likeverd er ikke gjensidig utelukkende

• Ressurser er viktig for å sikre kvalitet i utdanningen, men ressurser alene er ikke tilstrekkelig til å sikre kvaliteten
• Motivasjon og interesse for skolearbeid generelt og for lesing spesielt er viktig for å heve elevenes prestasjoner og kan kompensere for familiebakgrunn.
• Elevene gjør det bedre på skoler der det stilles krav til dem, der det er et positivt klima for læring, god disiplin og godt forhold mellom lærere og elever
• Land der det er sterkt fokus på resultater kombinert med selvstendighet for skolene tenderer til å ha gode resultater.

Disse analysene er et viktig grunnlag for forbedring av kvaliteten i grunnopplæringen. For å utjevne forskjeller mellom elever må skolene gis frihet. Det er skolen og læreren selv som vet best hvordan man skal møte hver enkelt elevs ulike behov. Derfor er det også bred politisk enighet i Norge om at det er ønskelig å

• gi større lokal handlefrihet gjennom å forenkle lov- og regelverk,
• utvikle et nasjonalt system for kvalitetsvurdering som gir oss mer kunnskap om hva som gir gode resultater, og
• utvikle et enda bedre apparat for veiledning, støtte og erfaringsspredning som grunnlag for forbedring.

Regjeringen har sendt et forslag om å endre de klassedelingsbestemmelsene på høring. Arbeidet med høringen er ikke avsluttet, men det er allerede kjent at et enstemmig styre i Kommunenes Sentralforbund, dvs. samtlige partier, støtter forslaget. Det gjør de, fordi de tror det kan gi en bedre skole med mer fleksible arbeids- og undervisningsformer og mer individuelt tilpasset opplæring. Også partiene på Stortinget synes å være ganske samstemt om det.

Likevel vekker slike forslag debatt, fordi man frykter at en endring av reglene skal påvirke ressurssituasjonen i skolen negativt. Det er en frykt jeg har forståelse for, og Regjeringen har derfor også bedt høringsinstansene uttale seg om hvorvidt det bør innføres en ny veiledende ressursnorm for skolen.

Slike diskusjoner reiser et dilemma: På den ene siden ønsker vi å sikre skolene ressursmessig. Den nasjonale styringen av skolen alle sikre at alle elever kan få realisert sin rett til tilpasset opplæring. På den annen side ønsker vi å øke den lokale handlefriheten, fordi vi tror at det bidrar til å skape en bedre skole. Men sterke statlige bindinger har samtidig lett for å redusere friheten.

Alt tyder på at norske kommuner prioriterer skolen høyt økonomisk. Gjennomsnittlig bruker de ca. 70 prosent mer enn de må ifølge de kvantitative ressursbindingene staten har fastsatt. Men mange kommuner er i en vanskelig økonomisk situasjon, og vi har ingen garantier for fremtiden. Desssuten fremstår det antagelig som gåtefullt for mange at vi på den ene side bruker svært mye ressurser på skole nasjonalt, samtidig som foreldre og skoler opplever at de har dårlig økonomi på skolen lokalt. Det som i utgangspunktet er mye ressurser, oppleves altså som veldig knapt med ressurser. Det viser at vi også må interessere oss for hvordan ressursene brukes av stat og kommune.

Et fåtall kommuner bruker veldig lite ressurser på skole i forhold til gjennomsnittet. De er ikke under lovens minimum, men Regjeringen har likevel tatt til orde for at vi bør føre et særskilt tilsyn med disse. Det er ikke sikkert at skolene av den grunn er dårlige, men det bør undersøkes. Dessuten kartlegger vi for tiden ressurssituasjonen i hele skolen og vil legge frem en redegjørelse for Stortinget i løpet av våren. Målet må være å finne frem til regler og finansieringsordninger som på en god måte både kan sikre tilstrekkelige ressurser og handlefrihet.