Kontrolleres mot fremførelse

Utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet,

Utdanningsforbundets landsmøte 2003, Haugesund 13.11.03

Momenter i tale til Utdanningsforbundets landsmøte

Dirigenter, ærede landsmøte,

Tusen takk for invitasjonen – muligheten til å hilse første og viktige landsmøte i Utdanningsforbundet.

Gratulerer til de som er valgt og gjenvalgt til viktige verv.

Vist – på dette landsmøtet og på den relativt korte tiden organisasjonen har eksistert – at dere kan mobilisere når det er en sak dere brenner for.

Ikke fått noen tittel for foredraget – men forsøke å si noen ord om noe av det jeg brenner for – og sette norsk utdanning og våre utfordringer inn i et internasjonalt perspektiv – og et fremtidsperspektiv.

I utgangspunktet godt grunnlag for å gjøre det:

• Peder Haug: Aldri hatt mer kunnskap om norsk skole – forbløffende grad av samstemthet (i forskningen – på Stortinget)
• Besøkt et 80-talls grunnskoler og videregående skoler + utall fagseminarer med skolefolk og -forskere
• Omfattende internasjonalt samarbeid -> mulig å se vårt utdanningssystem utenfra

Globalt – absolutt enighet om at utdanning er viktigst for utvikling. Utdanning er kilde til:

• videre utdanning og arbeid
• personlig vekst, selvrealisering og selvhjulpenhet
• demokrati og demokratisk deltagelse - og dermed evne til å hjelpe andre

Med andre ord: Utdanning løfter nasjoner og individer ut av fattigdom, diktatur og forutbestemte livsskjebner –> kilde til sosial mobilitet, både for nasjoner og individer

Men: De globale utfordringene er enorme. I år 2000:

• 115 millioner barn uten utdanning overhodet
• Nesten 900 millioner mennesker er analfabeter

Regner med at dere er enige med meg: Vi har et soleklart medansvar – for problemene og for å løse dem

Verdenssamfunnets tusenårsmål for utdanning – Education for all:

• Alle skal ha adgang til minst fem års grunnutdanning innen 2015
• Analfabetismen skal halveres innen 2015
• Norsk utdanningsbistand skal opp i 15 pst. av bistanden innen 2005 – lansert en egen utdanningsstrategi

Det er også blitt klart: Kan ikke bare snakke om utdanning for alle – men kvalitativt god utdanning for alle

• Utdanning kan misbrukes i regimer uten demokrati – det forteller også vår nære historie om: Den såkalte Kirkenes-ferden i 1942 forteller hvordan norske lærere kjempet mot nazistenes forsøk på å få kontroll over elevenes læring
• Halvparten av dem som får utdanning i den tredje verden i dag – har null utbytte av utdanningen -> mangler lærere, kompetente lærere, de mister lærere til HIV/Aids, læremidler - mest elementære ressurser

Også blitt klart: Hvis vi lykkes – og det må vi - vil nye utfordringer stå i kø:

• Etterspørselen etter vgo utdanning, yrkesopplæring og høyere utdanning vil vokse enormt -> millioner av mennesker vil melde seg i ”utdanningsmarkedet” for å få realisert sine fremtidsdrømmer
• Mange land vil ha store kapasitetetsproblemer – kan ikke løses av landene selv uten hjelp fra den rike delen av verden – private og offentlige aktører – ny teknologi/moderne former for fjernundervisning

Eksempel: Tanzania 35 mill. innbyggere – 20.000 i høyere utdanning. Norge 4,5 mill. innbyggere – 200.000 i høyere utdanning

FN/Unesco, globale utdanningsinstitusjonen, har derfor satt kvalitet i utdanningen på dagsorden – og fremhever flere viktige grunner for å gjøre det:

For det første:

Det er i alle land – rike og fattige - et skifte av fokus fra det vi investerer i utdanningssystemene til det vi får ut av utdanningssystemene – bl.a. fordi det er avdekket store og ikke lett forklarlige ulikheter i kvalitet mellom og innen ulike utdanningssystemer, delvis uavhengig av innsatsen.

For det andre:

Økt mangfold i elevgruppen (som sees i alle land ; globalisering, innvandring, inkludering, tusenårsmålene) skaper nye, store utfordringer (men også muligheter) for skolenes arbeid med læringsmiljøet. Når utdanning går fra å være et elitefenomen til å bli et massefenomen, vil også elevgruppen bli mer mangfoldig -> skolene må greie å gå fra å håndtere enhet til å håndtere forskjellighet. Mangfold er en ressurs – dersom man greier å skape et solidarisk arbeidsfellesskap i gruppen -> hvis ikke kan det bli en kilde til konflikt. Dette er nå viktige/krevende lederoppgaver i alle moderne organisasjoner.

For det tredje:

Fremveksten av kunnskapssamfunnet påvirker også skolen. Menneskene/humankapitalen er blitt viktigere enn maskinene: Alle land trenger mer kunnskapsbasert verdiskaping for å finansiere velferden, herunder en offentlig finansiert utdanning for fremtidens generasjoner. Kunnskapssamfunnet stiller dessuten andre krav til organisering og arbeidsmåter, også i utdanningssystemene, enn industrisamfunnet gjorde.

Dette er felles utfordringer i alle land - og for alle land.

Hvor står så Norge i dette bildet?

Et enkelt svar er: Norge er svært heldig stilt – og: Vi har uten tvil et av verdens beste utdanningssystemer.

Illustrere det ved å ta utgangspunkt i tre viktige kriterier for en god skole:

For det første: Skal vi rose oss av å ha en god skole, må den være tilgjengelig for alle:

115 millioner barn helt uten utdanning. Mange av dem som får, må betale for den. I Norge er utdanning gratis (til og med i høyere utdanning – ikke engang vanlig i mange rike land), god kapasitet, spredt tilbud, inkluderende prinsipp, lite frafall, gode systemer for livslang læring: Alt i alt helt i verdenstoppen.

Likevel skal vi ikke underslå de problemene vi har: Bare 65 pst. av rettighetselevene som begynte i videregående opplæring i 1996 har fullført fem år etter. Bare 57 pst. fullførte på normert tid: Kan ha flere årsaker, men dette er kanskje vår viktigste utfordring når det gjelder tilgang til utdanning – og det viser hvor viktig det er å få bedre helhet og sammenheng i grunnopplæringen.

For det annet: Skal vi rose oss av å ha en god skole, må vi ha et høyt utdanningsnivå:

Over 95 pst. begynner i videregående opplæring. Ca. 50 pst. begynner i høyere utdanning, flest jenter. Ca. 25 pst. har høyere utdanning – vi ligger helt i verdenstoppen når det gjelder utdanningsnivået i gruppen 25 – 34 år. Alt i alt: Omtrent verdens høyeste utdanningsnivå og meget god kapasitet for alle som vil utdanne seg lenge og mye.

Utfordringen er likevel at flere blir ferdige med studiene på normert tid – for at vårt utdanningssystem skal være bærekraftig i det lange løp -> Kvalitetsreformen skal legge til rette for det – gjennomføres nå -> grunn til å gi honnør til UH-sektoren.

For det tredje: Skal vi rose oss av å ha en god skole, må det være høy kvalitet i læringsutbytteog læringsmiljø: Veldig mye å være stolte over – men også her vi først og fremst har vårt potensiale: Kvalitetsforskjeller innad i Norge og mellom land viser at det er et forbedringspotensiale – og at myter om at

• likhet og kvalitet, eller
• trivsel og læring står i motsetning til hverandre, ikke er sanne. De påvirker/forsterker hverandre gjensidig positivt.

Ønsket om kvalitet i utdanningen i Norge (dog intet særsyn i Europa) hviler på to idealer som det er bred enighet om:

• Inkluderende prinsipp, der Norge ligger langt fremme
• Tilpasset opplæring for alle, dvs. utdanning for alle som ikke er lik, men likeverdig -> at alle skal få muligheten til å utnytte sine evner og realisere sitt talent – og bryte igjennom sine personlige glasstak – slik at utdanningssystemet bidrar til sosial mobilitet – ikke bare reproduserer gammel ulikhet.

Status: Mye å være stolte over:

• Høy trivsel: 80 – 90 prosent trives godt
• Høy brukertilfredshet: 75 – 85 prosent er fornøyd (misnøye med skolen – hørt om/lest i avisen – snarere enn føler selv)
• God demokratiforståelse
• Høy kvalitet og god rekruttering til kunst- og musikkfag
• Mobbing – men neppe verre enn andre land – derimot skiller vi oss ut ved å arbeide meget omfattende og systematisk med problemet
• Uro og disiplinproblemer
• I gjennomsnitt middels ferdigheter i basisfagene
• Store og systematiske forskjeller mellom elevene: Jenter/gutter – minoritet/majoritet – foreldrebakgrunn: Noen vil hevde at vi har visst det lenge – men ikke helt villet ta det inn over oss eller gjøre noe med det -> Når 17 – 18 pst. omtales som funksjonelle analfabeter etter grunnskolen – plikter å gjøre noe med det: Lese, skrive, regne = nyttig – men har også med livskvalitet å gjøre

Sentral konklusjon fra Evalueringen av Reform97 og Differensieringsprosjektet i videregående opplæring:

• Norsk skole i for stor grad innrettet på en gjennomsnittselev som ikke finnes
• Norsk skole er for lite følsom (”kjenslevar”) overfor annerledeshet og forskjellighet
• For liten systematikk i læringsarbeidet
• Lærere er redd for å stille krav – rapporteres om ”ettergivenhet” som undervisningsstrategi

Kanskje gjort i god tro – for å beskytte ”de svake” – ser ikke ut til at det tjener verken dem eller de faglig sterke

Reiser noen interessante spørsmål som det kan være grunn til å reflektere over:

• Har likhetsidealet/ønskene stått så sterkt i norsk skole at det har skygget for likeverdet? Likeverd er mye mer krevende enn likhet - fordi det betyr å forholde seg til og håndtere ulikhet. Hvis alt er likt, blir likeverdighet ingen prestasjon.
• Dessuten: Skolen er og skal være – i tillegg til språket - den kanskje viktigste sammenbindingskraften i et moderne/fragmentert samfunn -> vi skal dannes til borgere og kunnskapsarbeidere og til deler av et ansvarlig fellesskap, men: Hva må og kan være likt for at mulighetene til å dannes og utdannes skal være likeverdige? -> Vet at mange av dere mener at lønnen må være lik. I valgkampen diskuterte vi om timetallet, læreplanene, læringsmålene, ressursene, metodene, læremidlene må være like. Min sønn mener at tiden man bruker til lekser må være helt lik, slik at ikke fetteren på naboskolen blir fortere ferdig enn han. Spørsmålet er: Greier vi å reflektere grundigere over dette: Hvilken likhet er en garanti – og hvilken likhet er et hinder – for en mer likeverdig utdanning for alle?

I alle fall: Dette er, etter min mening, norsk skoles største utfordring: Å gi alle den samme muligheten til å strekke seg etter egne evner og talenter – å bryte ut av en fremtid som ellers vil være skjebnebestemt. Stikkordet er tilpasset opplæring – som også står helt sentralt i Kvalitetsutvalgets innstilling.

Utfordringen vil ikke bli mindre – men større av at også skolen skal ta steget inn i kunnskapssamfunnet. Det kjennetegnes av mye nytt – og det stiller nye krav:

• Kunnskap er viktigste ressurs – men ikke knapp ressurs -> det blir mer jo mer vi deler
• Kunnskapen må være mobil/i bevegelse -> løse opp i gamle og fastlåste organisasjonsstrukturer og arbeidsmåter, dvs. at fleksibilitet og samarbeid er mer enn billige honnørord – forutsetning for læring + fylle hullene mellom fagene
• Livslang læring – innebærer i hvert fall at tre ting blir viktigere:
• • lære å lære – lære å ta i bruk ulike læringsstrategier – finne ut hva som virker for meg/den enkelte
  • viktig å lære hele livet: Tirsdag legger vi frem et nytt materiale – Kompetanseberetning for Norge: Viser med enda større tydelighet at den læringen som skjer før skolestart – gjerne som lek – er helt avgjørende for hvordan det går på skolen. Samme erfaring når det gjelder minoritetsspråklige som går i barnehage.
  • mesteparten og stadig mer av læringen i livet skjer utenom skolen – og hva bør da skolen konsentrere seg om? Kvalitetsutvalget har lansert begrepet basiskompetanse for å tydeliggjøre at noe er viktigere enn andre ting – for skolen.
• Ny teknologi og nye læringsformer/arenaer
• Realkompetanse anerkjennes stadig mer i arbeidslivet – og etter hvert i utdanningssystemet (når det gjelder elever/studenter) -> 3000 studenter og muligheter for eksempel innvandrere. (Utdanningssystemet selv veldig opptatt av formell kompetanse –> respekterer det -> men må forvalte systemer for dokumentasjon av realkompetanse.)
• Innebærer en form for individorientering, men intet nytt ift. tilpasset opplæring: Michel de Montaigne, 1538: ”Når man, som det er skikk og bruk her hos oss, gir seg til å dirigere mange elever med høyst forskjellige evner og anlegg med en og samme innlæringsmetode, og i et og samme tempo, er det intet under, at det kan være vanskelig å finne bare noen få blant en stor flokk, som får noe ut av undervisningen”.
• Men individorienteringen representerer også en utfordring i de rike samfunn: Det er erfaringsmessig svært høy betalingsvilje knyttet til utdanning og helse. Hvis vi skal forhindre en forskjells-skole basert på lommeboken (kan ikke forbys) -> trenger et minimum av individuell tilpasning, valgfrihet og påvirkningsmuligheter innenfor det offentlige systemet. Alle vet at enhetsskolen kan være fantastisk for dem som trives og lærer noe – men vi vet også at den kan være en tragedie for dem som plages og har det vondt – og ikke har noe annet sted å gå.
• Men: Kunnskapssamfunnet gir også mulighet for læreren til å reetablere seg som det desidert viktigste (og eldste) kunnskapsyrket vi har:

Kvalitetsmeldingen til våren – bygge på den kunnskapen vi har:

• EVA Reform 97 + Differensieringsprosjektet i vgo + forsøks- og utviklingsarbeid
• Nasjonale og internasjonale undersøkelser, forskning etc.
• Kvalitetsutvalgets innstilling: 117 forslag – bred høring – generelt godt mottatt.
• Mest omdiskuterte forslag: Definisjon ”basiskompetanse” – spesialundervisning – tilbudsstruktur i vgo – rett til førstevalg og studieforberedthet i vgo – rådgivningstjenesten – lærerutdanning – strategier for kvalitets- og kompetanseutvikling blant lærere:

”Læreren er skolens viktigste ressurs” – oppfattes/brukes som klisjé, men er det sant?

Intuitivt – vet at det er riktig.

Men er læreren viktigst – og ”den gode lærer” – hvem er det? Ja, vet at det er riktig:

• Forskerne: Vet at læreren er ”skolens viktigste ressurs” – men vet ikke hva det er med læreren
• Jeg tror: Kompetent, engasjert og ambisiøs på elevenes vegne
• Tror ikke det finnes én oppskrift eller personlighetstype

Dette brenner jeg for:

• Skolen kan aldri lykkes uten kompetente, engasjerte og ambisiøse lærere. Alle 117 forslag forgjeves – uten kompetanse og engasjement i skolen.
• Noe er uforanderlig og bestandig i skolen – men mye må også endres og være i utvikling, fordi vi får ny kunnskap, ny erkjennelse, nye omgivelser og nye elever. Lærerne må føle engasjement og eierskap for å delta i slikt utviklingsarbeid.
• Samtidig står vi foran et generasjonsskifte i norsk lærerstand – avgjørende viktig å sikre rekrutteringen og motvirke lærermangel – til dels katastrofal i en del naboland.
• Tror også det er et potensiale for å gjenreise og styrke respekten for lærerutdanningen og læreryrket – og kanskje også for å gjenreise selvrespekten blant lærerne selv.
• ”Det finnes ikke en reform som ikke kan tilpasses min undervisning.” Likevel: Står foran en kvalitetsreform i grunnopplæringen – på basis av bl.a. Kvalitetsutvalgets innstilling, der jeg håper jeg kan bidra til å legge til rette for brede politiske kompromisser – men det man blir enige om, skal også gjennomføres.

Jeg vil gjerne invitere dere til en åpen og bred dialog om dette; om hva som er den gode lærer – og hvordan vi kan sikre oss alle dem vi trenger i fremtiden. Ikke monolog – ikke duell – men dialog, som er en forutsetning for at vi skal kunne lykkes. Må være et genuint ønske – ellers dødfødt. Utgangspunktet må være felles: at vi har en god skole, men at den kan forbedres, og at den alltid må være i utvikling (UFDs kampanje).

Vil gjerne invitere til samtaler om en videre konkretisering. Men la meg bare nevne noen elementer – som jeg tror er viktige:

For det første:

• Lærerne må sikres god utdanning og etter- og videreutdanning:
• • Ny lærerutdanning med større vekt på faglig fordypning og profesjonskunnskap (understreker betydningen av læreren som leder og autoritet). Vil også få flere lærere med mastergrad og stor faglig fordypning. Spørsmålet er om det kreves enda mer for å gjøre lærerutdanningen attraktiv blant de aller beste – i tvil, men vurderer opptakskrav.
  • Bedre praksisopplæring/veiledning – registrerer med glede mange positive tilbakemeldinger på ny øvingslæreravtale.
  • Kontinuerlig kompetanseutvikling: Fra undersøkelse blant grunnskolelærere -> bare 42 pst. av lærerne i engelsk, 33 pst. av lærerne i matematikk og 45 pst. av lærerne i samfunnsfag hadde et halvt års studium eller mer i faget de underviste i. Vi gjennomfører mange og varierte tiltak – fra klassisk etter- og videreutdanning til horisontal erfaringsspredning. Men: Dette må vi gjøre mer og bedre.
  • Legge til: Foruroligende informasjon fra Kompetanseberetningen: Mye som tyder på at den sektoren med høyest formell utdanning, nemlig undervisningssektoren, har minst mulighet for å lære i det daglige -> reiser spørsmål om skolen som lærende organisasjon, synet på og forståelsen av kompetanseutvikling: Det skal ikke være et gode som de ansatte ”får” – men noe virksomheten selv mener er nødvendig for å løse oppgaven/betjene brukerne. (Kanskje mer en beskjed til kommuner og fylker…)

For det andre:

• Bygge opp bedre systemer for kunnskapsutvikling og kunnskapsspredning i skolen:
• • Foreslått å omdanne Læringssenteret til et utdanningsdirektorat – med ansvar for vurdering og analyse – veiledning, utvikling og støtte – tilsyn og forvaltning – men der utviklingsperspektivet er det helt sentrale.
  • Organisatorisk integrering av Spesialpedagogiske støttesystemet -> signal om inkludering + behov for kunnskapsspredning
  • Regional forankring hos ”utdanningsdirektørene”

For det tredje:

• Enstemmig Kvalitetsutvalg/Storting - nasjonalt kvalitetsvurderingssystem fra 2004 – ikke et kontroll-, men utviklingsverktøy:
• • Styringsverktøy -> hvor står vi – hvor skal vi – hvordan kommer vi dit?
  • Bygge på et helhetlig kvalitetsbegrep: Ressurser, læringsprosesser, miljø og trivsel, læringsresultater og progresjon
  • Og et helhetlig kompetansesyn: Ikke teach to test -> reprodusere utenatlært kunnskap
  • Ikke rangeringer – men muligheter for å identifisere skolens bidrag til læringen

Mao: Ønsker å bruke kunnskap, åpenhet og dialog – demokratiets særmerker - som verktøy for forbedring -> Kommunestyret skal ikke kunne være uvitende om eller forbigå i stillhet at man har store problemer med læringsmiljø og læringsutbytte – eller lærernes arbeidsmiljø.

For det fjerde:

• Vi får ingen gode lærere uten gode ledere og gode arbeidsgivere
• • Ledelse må anerkjennes: Nye skolelederutdanninger/mastergrader i skoleledelse -> også de trenger støtte, veiledning og utvikling: Tilstandsrapporten for 2002: Bare 30 pst. av kommunene – og bare halvparten av fylkene - ga sine skoleledere systematisk veiledning.
  • Kommuner og fylker må, som alle andre, innse at godt arbeidsgiveri er en kunst: God personalpolitikk inneholder en politikk for rekruttering, oppfølging, de-rekruttering, lønn, kompetanseutvikling. Svært mange kommuner er godt i gang med kvalitetsutviklingsarbeidet, eks. Gjøvik, Oslo og Bamble. Men ikke alle.

Det femte:

• Synet på lærerrollen/lærergjeringen – læreryrket som profesjon:
• • Stor grad av metodefrihet – vise større tillit til at lærerne er profesjonelle yrkesutøvere
  • Gjøre det mulig å gjenerobre noe av autoriteten – vis a vis elever - for eksempel ved at man tillates og tør å stille krav til faglighet og adferd - og til foreldre på de områder der læreren og skolen skal bestemme. Sitere Inge Eidsvåg i et brev til meg: ”Lærerens metodefrihet må være ubegrenset. (…) Læreren har et spesielt ansvar for å lytte til de foreldre som er ”skolefremmede” eller som har ”skolesvake” barn. Skolen må ikke bli styrt av flinke barns flinke foreldre, med en usikker lærer som utøvende funksjonær på sidelinjen.”

For det sjette:

• Bringer meg over til behovet for å sette grenser for skolens ansvar: Lærer fra Gjøvik: ”Skolen må aldri ta over foreldrerollen og oppgaver som ligger foreldrene til. Vi skal utvikle elevenes sosiale ferdigheter og gi dem kunnskaper som gjør at de kan greie seg godt senere i livet, men vi kan ikke forebygge alle problemer som kan oppstå senere. Det er en tendens til å ville forebygge alt fra sviktende helse til manglende betalingsmoral i skolen, og det er grenser for hva vi skal drive med og ha ansvar for. Selv om skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, må vi ikke ta over foreldrenes ansvar, og jeg tror ikke foreldrene forventer det heller. Er det skolens oppgave å sørge for at dagens barn og unge får mer fysisk aktivitet, får kunstneriske opplevelser, har et riktig kosthold og i framtida betaler regningene sine? Eller er dette noe som i første rekke ligger til foreldrene, og at vi skal legge hovedtyngden på faglig og sosial utvikling? Jeg ønsker meg klart definert hva som er min jobb og hva som faktisk ligger til foreldrene. I rommet mellom disse rollene må vi finne måter å samarbeide på som er til beste for hver enkelt elev.” -> Vanskelig å imøtekomme ønsket – men i fellesskap bør temaet settes på dagsorden.

For tiden: Interessant pedagogisk debatt i Aftenposten. Skrev forleden at det ser ut til at vi er på jakt etter en mellomting mellom de reformpedagogiske idealene om ”ansvar for egen læring”, læreren som ”veileder” osv – og den gammeldagse formidlings- og puggeskolen, nemlig ”Selvstendig tenkende puggehester”. Jeg vil heller sitere og foreta en liten omskriving av Georg Bernhard Shaw: ”Hva vi ønsker å se, er barnet på jakt etter kunnskap, ikke bare kunnskapen på jakt etter barnet”. Alfred Oftedal Telhaug: ”Ingen selvstendighet uten kunnskap, ingen kreativitet uten viten.”

Men: Det krever et minimum av formålsbevisshet og mobilisering av ansvar hos den enkelte: Kunnskap kan ikke ”stappes inn” i oss -> vi kan ikke ta det ”intravenøst” -> i vårt land vanskelig å snakke om å ”få” utdanning – det er noe vi må ”ta”.

Sånn er det også med politikere og lærere: Reglene, systemene og omgivelsene kan ikke løse alle problemer for oss – vi må også ha vilje til å ville løse dem selv; vi må ha tro på at det nytter; at man kan bidra med noe positivt. Det gjør det meningsfylt (tross alt) å være utdanningsminister – antar det er det som gjør det meningsfylt (tross alt) å være lærer.

Mange vanskelige beslutninger. Vende tilbake til det enkleste – meg selv som mor og egne barn: Hva ønsker jeg for dem? Ikke bekymret for at de ikke skal greie seg materielt – mat, klær og tak over hodet. Ønsker første dag: Trygge. At de skal oppføre seg nogenlunde ordentlig overfor andre. At de skal lære seg å lese, skrive og regne. At de skal oppdage sin egne interesser og talenter – og få lov til å strekke seg etter dem.

Derfor ønsker jeg meg en kompetent, åpen, trygg og kvalitativt god skole!