Planleggingsminister Bendik Rugaas

Tale på regional lederkonferanse i Steinkjer 12. desember 1996

Om forvaltningen, fremtiden og utfordringene

Kjære forsamling,

Som nyslått statsråd med ansvar for samordning i staten er jeg glad for at mitt første besøk utenfor hovedstaden skjer i et forum som dette, som nettopp er innrettet for å fremme koordinering og samordning av statlig regional virksomhet. Avtalen om mitt besøk og mitt bidrag til dagens program ble opprinnelig gjort med tidligere administrasjonsminister Nils Totland, den ble bekreftet av barne- og familieminister Sylvia Brustad og bekreftet på nytt av planleggingsminister Terje Rød-Larsen. Når så stafettpinnen ble min for snaue to uker siden så jeg ingen grunn til ikke å gripe den. Temaet for dagens konferanse går nemlig - slik jeg ser det - rett inn i arkitektsjelen for prosjektet Det norske hus, nemlig hvordan vi som er aktører i forvaltningen kan informere og inspirere hverandre til samhandling og videreutvikling av våre systemer og tjenester til beste for innbyggerne i dette landet. Her er vi alle arkitekter. Jeg ser derfor dagens møte og tema som en god anledning for meg og dere til å så og å høste synspunkter, erfaringer og inspirasjon til det arbeid som ligger foran oss.

Det norske hus

Et av de mest omtalte begrepene i den nye regjeringens politikk har vært Det norske hus. De fire søylene som skal bære dette huset skal som kjent være nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk samt utenriks- og sikkerhetspolitikk. Med søylene vil regjeringen anskueliggjøre det den ser på som hovedinnsatsområdene for Norge og dermed også for norsk forvaltning i de kommende år.

Men byggingen og ikke minst vedlikeholdet av dette huset skjer ikke automatisk. Til grunn for en slik bygning ligger en velfungerende offentlig forvaltning. En av de viktigste utfordringene for det nye Planleggings- og samordningsdepartementet vil være å sikre at denne forvaltningen fungerer på alle plan.

Norsk forvaltning er fragmentert. Den er delt inn i sektorer og i nivåer. Dette er et mangfold det er verdt å ta vare på. Dette mangfoldet må likevel ikke være et hinder for en effektiv forvaltning. En plassering av en forvaltningoppgave på et forvaltningsnivå kan synes naturlig nok for den garvede byråkrat. Den kan imidlertid være ukjent, uforståelig eller svært upraktisk for en bruker av offentlig virksomhet, ikke minst hvis to organer man er avhengig av befinner seg på ulike steder, på ulike nivåer og endog til ikke kommuniserer med hverandre. Næringspolitikk kan ikke sees uavhengig av velferdspolitikk eller utdanningspolitikk selv om de kan være organisert svært så ulikt. For et samordningsdepartement vil det være viktig å påse at visse forvaltningsverdier ligger i bunnen for saksbehandling og at snevre sektorinteressers gjennomslag begrenses. Det er også viktig at de organisatoriske skiller som nødvendigvis må finnes, i minst mulig grad virker hemmende for utøvelsen av offentlig virksomhet.

Undersøkelser viser at den norske befolkningen er fornøyd med sin forvaltning. Det betyr ikke at den ikke kan gjøres bedre. En velfungerende forvaltning på alle plan er selve armeringsjernet i Det norske huset!

Den norske forvaltning forvalter betydelig ekspertise. Denne må tas vare på og videreutvikles. Det finnes likevel andre typer erfaringer enn den forvaltningen sitter på. Regjeringen vil derfor, i større grad enn hva man har vært vant med, trekke andre miljøer med på laget. Her kommer rådene inn. De skal være sammensatt av personer med høy kompetanse. De skal supplere regjeringen med ideer, men også få anledning til å rette et kritisk blikk på regjeringens politikk. Forvaltningen må derfor i større grad enn hva den hittil har vært vant til tåle å se sine vurderinger og tilrådinger kritisk belyst av andre. En slik kritisk vurdering må imidlertid ikke legge begrensinger på forvaltningens djervhet til å utrede og fremme forslag overfor politisk ledelse. Vi hverken ønsker eller trenger en passiv forvaltning!

Det nye departementet

Jeg er av flere omtalt som byggherre for Det norske hus. Personlig mener jeg at jeg snarere vil ha en arkitektfunksjon, idet det nok er mer korrekt å anse regjeringen, med statsministeren i spissen, som byggherre og oppdragsgiver. Men en arkitekt har også betydelig ansvar.

En forutsetning for at et bygg skal bli vellykket, er at det er funksjonelt og at det hersker orden og oversiktlighet inne i huset. Med min bibliotekbakgrunn er dette ikke nytt. I Det norske hus er det det nye departementet - Planleggings- og samordningsdepartementet - som vil ha ansvaret for disse oppgavene.

Som navnet gir signal om får departementet - og jeg som statsråd - ansvaret for arbeidet med nasjonal planlegging og samordningsspørsmål, herunder ansvaret for utarbeidelsen av regjeringens langtidsprogram. Videre er jeg tillagt ansvar for å samordne utviklingen av regjeringens langsiktige politikk, og ansvar for å vurdere reformer i statsforvaltningen. Departementet får et operativt ansvar for forvaltningspolitikken, samordningen av statlige fellestjenester og statlig informasjonspolitikk, samt regjeringens IT-politikk. Departementet skal også ha ansvaret for statlig arbeidsgiverpolitikk og inntekstpolitikk.

Departementet får altså et overordnet ansvar for forvaltningens struktur, oppgavefordeling, organisasjons- og tilknytningsformer, styringssystemer, saksbehandlings- og arbeidsformer, samt virkemiddelbruk. Målet er at forvaltningen på en effektiv måte skal kunne ivareta politiske prioriteringer, brukernes krav og samfunnsmessige behov. Og selvsagt er målet også at forvaltningen skal løse sine oppgaver på en måte som ivaretar hensynet til rettssikkerhet, likebehandling og medvirkning.

Departementet skal stå for utvikling av strategier og tiltak for offentlig forvaltning samt fremveksten av informasjonssamfunnet. I dette inngår et samordningsansvar for bruk av informasjonsteknologi som virkemiddel i effektivisering, restrukturering, brukerorientering og tjenesteutvikling i forvaltningen.

Det blir også en viktig oppgave for det nye departementet å sikre helhet og konsistens i den regionale statsforvaltning. Særlig gjelder dette samordning av statlige sektoroppgaver på regionalt nivå som gjelder oppfølging av kommuneforvaltningen og områder der offentlig virkemiddelbruk på regionalt og lokalt nivå bør sees i sammenheng.

Til departementet hører etatstyringsansvar for etater med en understøttende og samordnende rolle i forhold til statsforvaltningen. Foruten fylkesmennene regionalt gjelder dette på det sentrale plan for Statens forvaltningstjeneste, Statens informasjonstjeneste, Statskonsult og Statsbygg. I tillegg vil departementet få ansvaret for Slottsforvaltningen.

Informasjonsteknologi (IT)

Mitt departement har påtatt seg en forstreket samordningsrolle på IT-området i statsforvaltningen, både på det strategiske nivået og når det gjelder initiering av konkrete felles anvendelser og infrastruktur. I oppfølgningen av statssekretærrapporten "Den norske IT-veien - Bit for bit", har departementet fått koordineringsansvaret for politikkformuleringene og tiltakene som gjelder offentlig sektor og informasjonssamfunnet. Disse kan grupperes i fire strategiske satsingsområder som gir et bilde av de utfordringene som vi står overfor når det gjelder tverrsektoriell IT-utvikling i statlig forvaltning, og hvor det også er svært viktig med et systematisk samarbeid mellom staten og kommunesektoren slik at vi oppnår en mer helhetlig IT-utvikling for offentlig sektor.

Før jeg går nærmere inn på disse satsingsområdene, vil jeg si et par setninger om samarbeidet mellom staten og kommunesektoren på IT-området: Administrasjonsdepartementet har et systematisk samarbeid med Kommunal- departementet og Kommunenes Sentralforbund om felles strategier og konkrete tiltak på IT-området, det såkalte KOSTIT- samarbeidet. Høsten 1995 ble det etablert et strategiråd med forankring i de viktigste fagdepartementene og enkelte ressurspersoner fra kommuner og fylkeskommuner, i tillegg til Administrasjonsdepartementet, Kommunaldepartementet og Kommunenes sentralorbund. Strategirådet avga i september 1996 et strategidokument for samarbeidet videre. Foruten forslag om iverksettelse av "Forvaltningsnett- prosjektet" ble det her fremmet forslag om samarbeidsprosjekter både når det gjelder elektroniske informasjonstjenester, felles utnyttelse av grunndata og annen offentlig informasjon, samarbeid på kompetanseutviklingsområdet, osv.

IT har gitt oss enklere, billigere og mer effektive former for dialog og formidling av informasjon fra det offentlige til brukerne, spesielt gjennom åpne elektroniske nettverk som Internettet etter hvert som denne kanalen blir mer alminneliggjort. Det er en svært viktig oppgave for forvaltningen å legge til rette for bred elektronisk kommunikasjon med publikum, næringsliv og organisasjonsliv. En slik dialog vil gi mulighet for deltakelse og menings- ytringer f.eks. gjennom alternative former for høringer, samtidig som offentlig forvaltning vil kunne få bredere tilbakemelding på viktige saker. Dette kan også føre til at flere og andre grupper av befolkningen kan delta i den offentlige prosessen og få muligheter til påvirkning.

På sentralt hold har vi "ODIN" som er en elektronisk publikasjon fra regjeringen, Statsministerens kontor og departementene på Internett. Tilsvarende på kommunesiden her vi KI (Kommunesektorens informasjonstjener), samt at stadig nye virksomheter, både statlige og på kommunal side, tilrettelegger sin informasjon for Internett. "Fjordinfo" i Sogn og Fjordane er forøvrig et interessant eksempel på samarbeid mellom statlige og kommunale virksomheter om slike elektroniske informasjonstjenester. I løpet av nærmeste framtid vil vi nok få flere eksempler på slike samarbeidstiltak. I KOSTIT-sammenheng er man i gang med å iverksette samarbeidstiltak mellom statlig og kommunal side for å bidra til en mer helhetlig offentlig forvaltning på dette området. En felles søkeindeks og evt. felles retningslinjer, er av de tiltak som vil bli vurdert i denne sammenheng.

Forvaltningen bruker allerede IT i stor grad i saksbehandlingen, både til saksbehandlingsstøtte og i form av automatisering av tidligere ressurskrevende manuelle rutiner i etatene. Det er et mål å gjøre elektronisk saksbehandling og kommunikasjon til den normale arbeidsformen overalt i forvaltningen. For elektronisk saksbehandling må det derfor utformes felles prinsipper for bl.a. elektronisk arkivering, saksgang og kommunikasjon. Elektronisk post skal kunne brukes i saksbehandlingen internt og eksternt. I den sammenheng er det bl.a. nødvendig å avklare hvordan bestemmelsene i forvaltningsloven, offentlighetsloven og journalføringsreglene skal ivaretas.

En vesentlig del av publikums og næringslivets kontakt med offentlig forvaltning skjer i form av innlevering eller innrapportering av informasjon. I tillegg representerer informasjonen i offentlige registre og databaser en betydelig ressurs, dersom det legges til rette for en bedre felles utnyttelse både for andre forvaltningsorganer og for næringslivet og almenheten forøvrig. Bæde arbeidet med forenkling av offentlig innrapportering og bedre tilgjengelighet til offentlig informasjon, er tiltak som vil bli videreført med forsterket kraft og hvor både kommunesektoren og staten vil samarbeide. Dette må selvsagt skje innefor de rammene som bl.a. hensynet til personvernet setter.

Forutsetningen for elektronisk kommunikasjon, informasjonstjenester og informasjonsutveksling er at det foreligger en enhetlig, samordnet infrastruktur med tilhørende støtteapparat. I de senere år har vi på statlig side utviklet tverrsektorielle nett , både i sentralforvaltningen med utgangspunkt i det tidligere Stamnettet i regjeringskvartalet, og i forhold til den regionale statsforvaltning; SRI (Statens regionale informasjonsnett). Disse nettene omfatter virksomheter med vel 10.000 ansatte og antall virksomheter som benytter seg av tilbudet er økende. Når det gjelder det nevnte "Forvaltningsnett- prosjektet", er formålet med dette å legge til rette for enkel og sikker elektronisk informasjonsutveksling mellom alle virksomheter, sektorer og forvaltningsnivåer. Administrasjonsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund har nå utarbeidet anbudsmateriale for Forvaltningsnettet, og jeg regner med at regjeringen om kort tid vil gi sin tilslutning til igangsetting av prosjektet. Offentlige virksomheter vil i så fall kunne begynne å utnytte tilbudene allerede fra 2. kvartal 1997. Virksomhetene må selv finansiere evt. anskaffelser og driftskostnader, men gjennom et rammeavtaleopplegg med leverandører av såkalte samtrafikktjenester og felles samarbeidsforum for tjenester, vil dette tiltaket i betydelig grad kunne stimulere til en bedre informasjons- utveksling på tvers av sektorgrensene og forvaltningsnivåene.

Jeg har her bare overfladisk vært inne på de viktigste fellesområdene når det gjelder samarbeid om IT. Det tyngste arbeidet også på IT-området foregår selvsagt i tilknytning til den primære oppgaveløsningen på det enkelte sektorområde. I tillegg er det viktig at det voksende tverrsektorielle IT-samarbeidet på sentralt nivå, også utfylles med et konkret samarbeid mellom stat og kommunesektor også på lokalt og regionalt nivå. Sogn og Fjordane- modellen gir inspirasjon til et slikt samarbeid, men jeg tror det er fornuftig å overlate til regional- og lokalmiljøene selv å utforme samarbeidsmodeller ut fra de konkrete, lokale forhold.

Brukerperspektivet

Som kjent har regjeringen tre hovedmål for utviklingen av norsk statsforvaltning, - den skal være politisk styrbar, den skal være effektiv og den skal være brukerorientert. De to første målene er først og fremst ivaretatt gjennom sentralt initierte reformer som resultat- og målstyring og nytt økonomistyringssystem for staten. Målet om en brukerorientert forvaltning har i hovedsak vært de enkelte etatens ansvar selv om det har vært sentrale initiativ som "Aksjon publikum" for omlag ti år siden.

Forvaltningen har en lang tradisjon med å ivareta målet om brukerorientering og service, det er brukt mye ressuser for å feks redusere saksbehandlingtidene, redusere antallet feilbehandlinger og gi brukerne bedre informasjon. IT har i de siste årene gitt nye, store muligheter for å forbedre behandlingen av de enkeltpersoner, bedrifter og andre organisasjoner som er i kontakt med etatene. Riktig bruk av IT er forutsetningen bla for de vellykte forsøkene som har vært gjennomført i seks kommuner, bla Namskogan, med såkalte Offentlige servicekontorer, der hensikten har vært at befolkningen skal ha et kontaktpunkt til statlige etater i kommunen. Departementet ser nå på hvordan dette arbeidet bør føres videre.

En annen viktig årsak til at det har vært mest hensiktsmessig å legge hovedansvaret for brukerorienteringen ut til etatene er at de forbedringene som kan og må gjøres, må være forankret i etaten selv og de må ta utgangspunkt i hver etats faktiske problemer med å gi sine brukere god behandling. Alle etatene har ikke de samme problemene overfor sine brukere og de bør derfor heller ikke iverksette de samme løsningene.

I sine forvaltningspolitiske redegjørelser for Stortinget i 1994 og i år markerte den daværende administrasjonsminister at det var nødvendig med et nytt initativ for forbedre forvaltningens behandling av sine brukere. Han overordnete mål var en forvaltning som er åpen for innsyn utenfra og som er villig til å bli vurdert og kritisert slik at den kan lære av de feilene den gjør, - sett fra brukernes posisjon.

For å følge opp dette overordnete målet har departementet foretatt noen strategiske valg. Etatene skal forsatt ha hovedansvaret for å dra i gang de aktivitetene som er nødvendig for å få til resultater, mitt departement skal sammen med underordnete etater som Statskonsult og Statens informasjonstjeneste skape nettverk mellom etater som arbeider med dette og som kan lære av hverandre, departementet skal få fram og dokumentere gode erfaringer, metoder og virkemidler for å gjøre dem tilgjengelige for andre.

For få resultater innenfor dette området er det nødvendig med to ting, for det første en forståelse av at brukerorientering er viktig også for forvaltningen som ikke lever av inntektene fra sine brukere og for det andre noen konkrete virkemidler for å oppnå resultater.

Når det gjelder det andre punktet om virkemidler mener departementet at forvaltningen vil ha nytte av mye av den tankegangen og de konkrete virkemidlene som finnes i den tenkingen om organisasjonsutvikling som kalles kvalitetsarbeid, kvalitetsledelse eller total kvalitet. Dette er utviklet for privat næringsliv og kan ikke brukes av forvaltningen uten en tilpasning, men forvaltningen er heller ikke så spesiell at den kan overse sentrale elementer i kvalitetstenkingen.

Statskonsult har nettopp ferdig en veiledning om kvalitetsarbeid i forvaltningen "Brukerorientert kvalitet" som gir en kort framstilling av hva dette er og viser hvordan forvaltningen kan bruke kvalitetstenkingen i sitt arbeid med å forbedre forholdet til sine brukere.

Noen sentrale elementer i kvalitetsarbeidet som vi ønsker at forvaltningen skal bruke, er:

1. selve brukerorienteringen. Å akseptere at også forvaltningen har brukere som kan stille krav til etatene og at etatene også skal vurderes ut fra hvordan deres brukere vurderer dem. Det er stadig en fare for at forvaltningen blir innadvendt og begynner å leve et liv basert på interne regler om korrekthet som har svak forankring i de behovene omverden og brukerne har.
2. å gjennomføre brukerundersøkelser eller ha andre metoder for å få tilbakemeldinger fra etatens brukere og bruke disse tilbakemeldingene aktivt når etatene planlegger og prioriterer
3. å sette seg konkrete, etterprøvbare kvalitetsmål. Slike mål er til internt bruk i etatene og viser hva som er godt arbeid feks når det gjelder saksbehandlingstider og andre ventetider.
4. gå ut med slike kvalitetsmål i såkalte ytelsesdeklarasjoner der etaten forteller sine brukere hva slags behandling de har lov til å vente seg av etaten.
5. kvalitetssikre sine viktigste og kritiske arbeidsprosesser slik faren for feil blir redusert og det finnes en standard for hvordan oppgavene skal løses.
6. lære av sine erfaringer slik at etaten kan forbedre seg kontinuerlig ikke bare i skippertak når situsjonen er blitt uholdbar.

Det er i gang interessant arbeid i etatene innenfor alle disse områdene, og i de kommende årene blir det viktig at erfaringene fra dette blir dokumentert og blir tilgjengelig for andre etater.

En undersøkelse Statens informasjonssjeneste er i gang med viser at de aller fleste etater har en form for tilbakemelding fra sine brukere enten i form av systematiske brukerundersøkelser eller på annen måte. Problemet ser mer ut til å være at resultatene fra disse tilbakemeldingene ikke kommer godt nok inn i vurderingene når etatene planlegger og gjør sine prioriteringer.

Det elementet forvaltningen har vært mest skeptiske til er det jeg kalte ytelsesdeklarasjoner altså å gå ut til brukere med en type erklæring eller varefakta om hva de kan vente fra etaten, særlig er det forestillingen om å skulle si noe om maksimale saksbehandlingstider som virker vanskelig for mange. Men nå har trygdeetaten i Nord-Trøndelag satt i gang et forsøkesprosjekt som skal ende opp med slike ytelsesdeklarasjoner innenfor noen sentrale tjenester. Erfaringene derfra bør være interessante for andre, når en stor og kompleks etat som trygdeetaten mener at det er både er nødvendig, viktig og mulig å sette opp maksimale saksbehandligntider og gå ut til brukerne med dette, så er det ikke mange andre etater som kan si at de er så spesielle og vanskelige at de ikke kan gjøre det samme.

Brukertilfredshet må inn som en vesenlig del når etatene skal vurderes av overordnet departement, det bør altså inn som en vesentlig del av etatstyringen. Det bør være like alvorlig for en etat å ha store restanser, mange feilbehandlinger, ubegripelige brev og saksbehandlere som aldri er tilgjengelige som å overtrekke budsjettet eller gå utover sine øvrige fullmakter.

Regional planlegging - en felles utfordring

Men ambisjonene for fylkesplanleggingen er større enn som så: Ifølge loven er hovedmålet med fylkesplanleggingen å samordne statens, fylkeskommunens og hovedtrekkene i kommunenes fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle virksomhet i fylket. Dette gjør fylkesplanleggingen til noe langt mer enn et anliggende for fylkeskommunen alene.

Foreløpig har ikke fylkesplanleggingen hatt den nødvendige bredde i oppslutning og kraft i gjennomføringen til å kunne fylle en slik funksjon. Men det er på sentralt hold de senere år gjort et betydelig arbeid for å videreutvikle fylkesplanleggingen til et mer hensiktsmessig verktøy for den offentlige virksomheten i regionene. Merknadene fra stortingskomiteens flertall, i forbindelse med behandling av neste års budsjett, hvor de viser til behovet for å gjøre fylkesmannsembetene og den øvrige regionale statsforvaltning mer delaktig i fylkesplanleggingen, kan tyde på en økende interesse også blant andre sentrale aktører på den offentlige arena.

Men det er nå en gang her i fylkene selve jobben må gjøres. Jevnt over har man til nå ikke ikke lykkes særlig godt med dette, men i flere av fylkene utvises det nå betydelig interesse og engasjement hos de ulike offentlige aktørene for å få til et felles og forpliktende løft i fylkesplanleggingen. Det er ikke mitt inntrykk at Nord-Trøndelag står sist i denne køen.

Slik ordningene er i dag bør begge parter derfor ha interesse av å skape et felles utgangspunkt for sin sameksistens. Dette kan best skje gjennom en avklaring av ansvarsforhold, klargjøring av legitimiteten for deres ulike samordningsroller regionalt, samt gjennomgå oppgaver og funksjoner.

Det er derfor viktig at dette arbeidet nå fortsetter bl.a. med iverksetting og gjennomføring av de konkrete tiltakene til samarbeid som ble skissert i rapporten "Sammen om fylkesplanleggingen". Jeg mener at de sentrale myndigheter har et særlig ansvar for å stimulere til forsøks- og utviklingsprosjekter som resulterer i ulike samarbeids- og partnerskapsmodeller. Dette tiltaket fikk også bred støtte i høringsrunden. Jeg tror for min del at det kan være nødvendig med litt større dristighet ved valg av fremtidige løsninger. Dette kan av og til være nødvendig for endre "stivnede" samarbeidsmønstre som har vist seg uhensiktsmessige.

Jeg tror at et sterkere samarbeid regionalt om fylkesplanleggingen er helt avgjørende dersom fylkesplanleggingen skal få reell betydning for utvikling av regionen. En sterkere statlig medvirkning kan gi fylkeskommunen den ønskede tilgang til en større andel av økonomiske virkemidler som vil være nødvendig for å realisere målene. Samtidig gir dette fylkesmannen, og den øvrige statsforvaltningen regionalt, en større mulighet til å få til en regional tilpasning av den nasjonale politikken som samtidig fremmer sektorenes egne mål. Begge deler vil være en forutsetning for en mer helhetlig planlegging og for en bedre gjennomføring av planens målsetninger enn det man har lykkes med til nå.

Avsluttende ord om mellomnivået i forvaltningen

Så noen avsluttende ord om det regionale nivået. Det er betydelig og økende politisk oppmerksomhet omkring forvaltningen på fylkesplanet, - både når det gjelder organisatoriske innretninger og oppgaver. Mye er sagt og mye er tenkt om staten og den sentrale stats legitimitet. Likeledes er kommuneinstitusjonen og det kommunale selvstyre forankret i verdier som lokal frihet, effektivitet i oppgaveløsning og lokalt demokrati. Fylkesnivået derimot er sammensatt av statlige og folkevalgte organer, men hva er ideen bak den blanding av politiske og administrative organer som finnes i fylkene? Og hva betyr utformingen av fylkesnivået for oppgaveløsning, utvikling og demokrati?

I Norge har vi de siste 20 årene hatt en delt modell på fylkesnivået, med en adskilt fylkeskommunal og statlig del. Det som slår en med diskusjonen om fylkesnivåets utforming, er mangelen på systematisert kunnskap og analyse og mangelsen på å se den betydelige forvaltningsutvikling som skjer i de enkelte etater og institusjoner i en helhetlig sammenheng. Dette feltet vil det nye planleggings- og samordningsdepartementet og jeg som ansvarlig statsråd prioritere fremover, i tett samarbeid med bl.a. Kommunaldepartementet.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 13 desember 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen