Statsråd Sylvia Brustad

Tale ved 10-årsjubileet for seksjon for seksuelt misbrukte barn

Vika Atrium, 19. november 1996

Kjære forsamling,
Det er med blandede følelser jeg deltar på dette 10-årsjubileet. Jeg har blandede følelser fordi jeg skulle ønske, som dere, at vi ikke trengte en slik situasjon. Men, når vi nå dessverre har behov for det, vil jeg si at det er fint at hjelpen er der og at dere som jobber her gjør en uvurderlig innsats.

Min forgjenger, Grete Berget, besøkte Aker Sykehus både i august 1993 (i forbindelse med Stortingsmelding nr. 53 (1992-93) "Om seksuelt misbrukte barn") og i november 1995 ved den offisielle åpningen av Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn.

Seksuelle overgrep mot barn er et stort problem som engasjerer og opprører mange. Heldigvis vil jeg si, selv om det er delte meninger om hvordan problemene blir fokusert på f.eks. i deler av media.

Mange av dere som er tilstede i dag vet av egen erfaring hvor krevende det er å arbeide med seksuelle overgrepssaker - både følelsesmessig og intellektuelt. Arbeidet stiller store krav til samarbeid mellom etater bygd på ulike lovverk og organisasjonskulturer. Vi trenger mer kunnskaper og bedre organisering. Hensynet til de involverte i enkeltsaker krever riktige og ofte også raske beslutninger. De som arbeider med slike saker må sette hensynet til barnets beste i sentrum, samtidig som de må ivareta de mistenktes rettssikkerhet. I tillegg lever vi i en verden hvor det er vanskelig å forutsi hvilke sider ved saksfeltet som kommer til å være i offentlighetens søkelys i neste uke eller om et halvt år.

Mange av de problemene som dere skal diskutere her i dag var de samme for 10 år siden. Et viktig unntak er at mediaoppmerksomheten var mer forutsigbar. Incest og andre seksuelle overgrep mot barn var da på mange måter et "nyoppdaget" problem. Og det var i større grad et tabu-område.

Et gjenoppdaget problem er kanskje en bølge karakteristikk. For det har faktisk vært slik at undersøkelser fra 1800-tallet som avdekket omfattende og langvarige seksuelle overgrep mot barn, har vært oversett og bortforklart.

I begynnelsen av 1980-tallet var seksuelle overgrep mot barn igjen satt på dagsorden i fagmiljøene bl.a. gjennom kvinnebevegelsens engasjement. Generelt kan vi si det ikke lenger var tilstrekkelig å avfeie beretninger om seksuelle overgrep i barndommen, som fantasier.

Bakgrunnen for at vi er samlet her i dag er jo som vi alle vet at barneavdelinga ved Aker Sykehus i 1986 åpnet et eget mottak for barn i tilfeller hvor det forelå mistanker om seksuelle overgrep. Mottaket har siden da hatt et framtredende kompetansemiljø bl.a. når det gjelder fysiske undersøkelser av barn. I praksis har mottaket fungert i forhold til en langt videre målgrupper enn de som bor Oslo.

For 10 år siden startet også den første selvhjelpsorganisasjonen for personer som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen - Støttesenter mot incest i Oslo. Få år etter fantes det lignende sentra i de fleste fylkene. Fra 1991 har som kjent Staten dekket 50 % av utgiftene til disse sentrene.

1986 var i tillegg året da resultatene av den første landsomfattende spørreundersøkelsen om forekomsten av seksuelle overgrep mot barn i Norge ble publisert i boka "Tvang til seksualitet". Undersøkelsen har blitt kritisert for vide definisjoner og lav svarprosent. Men uansett hva en mener om det, og det kan i så fall være mange forklaringer på det; så er det iallefall sikkert at det etter dette virket søkt å benekte at seksuelle overgrep mot barn også i Norge foregår i betydelig omfang, i alle landsdeler og at både jenter og gutter blir utsatt for overgrep.

Kort om perioden 1987-96.

Jeg vil nå konsentrere meg om noen få punkter av de tiltak som norske myndigheter har gjennomført i løpet av det siste tiåret.

1988 var et år da mye skjedde. Etter initiativ fra Norge tok Europarådet opp spørsmålet om seksuelle utnytting av barn, som i -91 resulterte i Europarådets anbefaling nr. 11 om seksuell utnytting av barn. Medlemslandene leverte i år sin første rapport om oppfølgingen av denne anbefalingen.

Temaet seksuelle overgrep mot barn kom sterkt i offentlighetens søkelys da NRK høsten 1988 viste den sjokkerende filmen "Tapt barndom". Før det hadde flere departementer lagt planene for prosjektet som ble kalt "Oppbygging av tiltak for barn som er utsatt som seksuelle overgrep". Prosjektet ble gjennomført i perioden 1989-91, og miljøet på Aker spilte en viktig rolle i dette arbeidet. På tross av lokale variasjoner, kan det generelt sies at de fylkeskommunale helsetjenestenes kapasitet og kompetanse til å arbeide med slike saker ble styrket. Det ble innført nye rutiner for samarbeid mellom etatene i både kommuner og fylkeskommuner.

Av internasjonale milepæler vil jeg trekke fram FNs barnekonvensjon fra 1989, hvor flere artikler spesielt berører seksuelle overgrep mot barn. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991.

Frivillige organisasjoner, og særlig Redd Barna, har engasjert seg sterkt på dette feltet. Foreningen har vært, og er sterkt engasjert i arbeidet med å bekjempe utbredelsen av barnepornografi og barnesexturisme. Redd Barnas senter mot seksuelle overgrep mot barn har (1991-95) drevet viktig utrednings-, formidlings- og informasjonsarbeid.

Flere lovbestemmelser i straffeloven om seksuelle overgrep mot barn er revidert. Noe av det viktigste som skjedde var at strafferammene ble hevet. Fire departementer la samme år fram Regjeringens Handlingsplan mot seksuelt misbruk av barn (1992-93). Barne- og familiedepartementet har lagt fram en helhetlig gjennomgang av saksfeltet gjennom en egen St. meld. (nr. 53 (1992-93) Om seksuelle overgrep mot barn). Stortinget sluttet seg i 1994 til Regjeringens forslag.

Som dere vet inneholdt Stortingsmeldingen forslag om nye og mer omfattende tiltak særlig på tre områder:

1) Oppbygging av det generelle kunnskapsnivået i hjelpeapparatet og i politi- og rettsvesenet. Dette er blitt gjort.

2) Bedring av barns rettssikkerhet og vern mot nye overgrep.

Jeg kan i denne forbindelse f.eks. nevne bestemmelsen i den nye barnehageloven som forhindrer overgrepsdømte fra å arbeide i barnehager. Forslag om å innføre liknende lovbestemmelser for ansatte i barneverntjenestene vil bli lagt fram for Stortinget, og vil også bli vurdert i forhold til andre sektorer.

3) Etablering av instanser som har spisskompetanse innen ulike felt på området.

Jeg vil her trekke fram etableringen av Nasjonalt Ressurssenter for seksuelt misbrukte barn (1995-98), økningen av politiets etterforskningskompetanse gjennom øremerkete stillinger i KRIPOS og en øremerket stilling (barnevern) ved Norsk institutt for forskning om Oppvekst, Velferd og Aldring (NOVA).

Utover dette vil jeg understreke at et mangfoldig informasjons- og veiledningsmateriale er blitt laget og distribuert som oppfølging av Handlingsplanen og Stortingsmeldingen. Delforskningsprogrammet (1992-96) i regi av Norges Forskningsråd om seksualisert vold bør også nevnes.

Jeg antar mange mener at en gjennomgang av det siste ti-årets hendelser blir ufullstendig uten å nevne "Bjugn-saken". Signaler departementet har mottatt fra fylkesmenn og fylkeskommuner kan tyde på at mange synes det har vært tyngre å arbeide med seksuelle overgrepssaker de siste åra enn det var på begynnelsen av 90-tallet. Vi har sett liknende utviklingstrekk i flere andre land. Jeg skal ikke spekulere nærmere rundt hvor stor betydning en sak har hatt i denne sammenhengen.

1996 har også vært året da den første verdensomspennende kongressen om kommersiell seksuell utnytting av barn ble arrangert i Stockholm. 1300 deltakere fra tilsammen 125 land, deriblant Norge, vedtok der en Erklæring og Handlingsplan mot barnepornografi, barneprostitusjon og transport av barn for seksuelle formål. Europarådets Parlamentarikerforsamling har også vedtatt enstemmig en resolusjon mot seksuell utnytting av barn. Den grusomme pedofilisaken i Belgia dannet mye av grunnlaget for denne resolusjonen.

Framtidige utfordringer og forventninger.

Når seksjonen nå har skiftet navn til sosialmedisinsk seksjon for barn og unge, innebærer det en utviding av ansvarsområdet til å gjelde også arbeid med spiseforstyrrelser og mer generelle vanskjøtsels- og barnemishandlingssaker. I utgangspunktet virker et slikt samordnet fokus på flere saksfelt interessant og riktig, og jeg ser fram til å høre hvilke erfaringer dere høster med dette.

Jeg ser av dagens program at oppgavene og funksjonen til ulike etater som arbeider med overgrepssaker vil bli behandlet på en grundig måte. Kompliserte spørsmål som tverrfaglig samarbeid og medias rolle vil bli tatt opp. Jeg kommer derfor ikke til å gå nærmere inn på utfordringer og dilemmaer for de enkelte etatene, uten at jeg på noen måte undervurderer betydningen av disse spørsmålene. Jeg antar videre at mange framtidige utfordringer vil bli belyst under presentasjonen av det nasjonale ressurssentret.

Når det gjelder forventninger for framtida, står målsettingene og prinsippene fra stortingsmeldingen om seksuelle overgrep fast. Utfordringene er knyttet til: behandling av mistanker, avdekking av overgrep, rettslig behandling av overgrepssaker, hjelp til utsatte barn og deres familier og rehabilitering av overgripere.

Vi må rette skarpere søkelys mot barnepornografi og barneprostitusjon. Dette arbeides det nå med i flere departementer. Bl.a. som oppfølging av den nevnte Stockholmskongressen. Et eksempel på en utvikling som skremmer meg er misbruk av Internet til formidling av barnepornografi. Problemene knyttet til barnepornografi og såkalt barnesexturisme strekker seg på tvers av land og kontinenter. Kampen mot dette krever derfor internasjonal og regional innsats.

Vedlikehold og styrking av kompetansen til de som arbeider med overgrepssaker er og blir et annet nøkkelpunkt i det framtidige arbeidet. Forventningene om et fruktbart samarbeid

Dere som arbeidet med seksuelle overgrepssaker til daglig, vet best av alle hvor vanskelig dette arbeide er. Jeg antar derfor at jeg har alle med meg når jeg sier at arbeidet med slike saker ikke kan reduseres til spørsmål om kunnskaper, ferdigheter, rutiner, hensiktsmessige organisasjonsformer og veltilpasset informasjonsformidling til ulike målgrupper. Arbeidet krever også en løpende dialog om etiske og verdimessige problemstillinger, noe jeg vet diskuteres hyppig for tida. Slike problemstillinger bør ikke bare engasjere de som møter de utsatte barna direkte gjennom arbeidet og forskere på feltet, men også media, administratorer og politikere.

Min forgjenger understreket spesielt en utfordring ved den offisielle åpningen av det nasjonale ressurssenteret; - forebygging av overgrep. Denne utfordringen er dessverre ikke blitt mindre i løpet av det siste året. Vi vet gjennom erfaringer og forskning fra andre problemområder at til og med ganske enkle forebyggingstiltak ofte er krevende og vanskelige. Og vi må stadig jobbe for å finne bedre metoder i dette arbeidet. Det eneste vi er helt sikre på er at årsakene til at barn utsettes for seksuelle overgrep er mange og kompliserte. Derfor er det strengt tatt ikke merkelig at vi ikke har utviklet "den rette metoden" som forhindrer overgrep mot barn. Uansett hvor vanskelig det måtte være, er målsettingen om å forebygge overgrep noe vi må holde fast ved.

Til slutt vil jeg understreke på hele Regjeringens vegne hvilken viktig oppgave jeg mener seksjonen gjør. Store utfordringer ligger foran dere og andre som arbeider med seksuelle overgrep mot barn, og jeg har tillit at dere vil mestre disse.

Lykke til videre!