Likestillingspolitisk redegjørelse

Barne og familieminister Sylvia Brustads redegjørelse i Stortinget 6. mai 1997.

President

Like muligheter for alle mennesker til å forme sitt eget liv, og til å påvirke samfunnsutviklingen er et kjernepunkt for Arbeiderpartiet. Dette er utgangspunktet også for Regjeringens likestillingspolitikk. I Norge har vi kommet svært langt i å sikre kvinner og menn like levekår. Men mye arbeid gjenstår. Kampen for et likestilt samfunn er et evigvarende prosjekt.

Likestillingsarbeidet har pågått lenge. Fra kampen for levelige bo- og arbeidsforhold som fyrstikkarbeiderne stod i spissen for, og kampen for stemmerett og politiske rettigheter hvor borgerskapets kvinner førte an. For mange er utfordringen i dag hvordan de skal komme seg ut av tidsklemmas favntak, - hvordan ønsket om deltakelse i yrkeslivet best kan kombineres med omsorg for barn og familie.

Slik varierer det hvilke konkrete saker som dominerer: Retten til politisk deltakelse, retten til et arbeid å leve av og med, retten til å være privatmenneske med krav om å både yte og få omsorg.

Det bakenforliggende målet er alltid det samme: Å innta makten for å forme og forandre.

Svaret har til nå i stor grad vært å innta politikken. Over 40 prosent av regjeringsmedlemmene og fylkestingsrepresentantene er kvinner. Nesten 40 prosent av stortingsrepresentantene, og litt over 30 prosent av kommunestyrerepresentantene er kvinner. Det har skjedd mye på kort tid. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1981, da forslaget om kjønnskvotering ble vedtatt på landsmøtet i Arbeiderpartiet. Senere har andre partier fulgt opp i samme retning.

Også blant de partier som er mot kjønnskvotering, vil de fleste legge stor vekt på en god kjønnsfordeling. Jeg vil gjerne se den statsministeren i Norge som vil stille opp med en statsrådsliste uten god kvinnerepresentasjon. Dette politiske nybrottsarbeidet -for det var det det var - viser hvor viktig eksemplets makt er.

For meg er det britiske valgresultatet for fem dager siden gledelig på mange måter. Antall kvinner i Underhuset er nesten doblet. Dette er et avgjørende gjennombrudd for kvinnene i britisk politikk, og skyldes i all hovedsak en bevisst likestillingspolitikk fra Labours side.

Kvinnenes inntog i politikken og en storstilt utbygging av velferdsstaten her gått hånd i hånd og forsterket hverandre gjensidig. Kvinnepolitikk og velferdspolitikk er i dag uatskillelige.

Dette har gitt resultater. Utbyggingen av velferdsstaten har vært større de siste 10 til 20 årene enn i noe annet tidsrom i vår historie. Den ene utdanningsreformen har avløst den andre. Helsevesen og eldreomsorg er kraftig utbygget. Vi har fått kortere daglig arbeidstid og lavere pensjonsalder. Disse reformene har utvidet valgfriheten for kvinner og menn.

Når status skal gjøres opp, vil likevel det siste tiåret først og fremst stå igjen som barne- og familiepolitikkens tiår. Mange av 70-åras kvinner hadde muligheter til å velge annerledes enn sine mødre, noe de fleste gjorde. 80-åras kvinner inntok politikken for å imøtekomme de behovene det nye yrkesmønsteret skapte.

På 1970-tallet var den kvinnelige yrkesdeltakingen i Norge ganske lav i internasjonal sammenheng. Allerede 10-15 år senere var vi blant de landene som lå høyest. I dag er over 65 % av kvinnene yrkesaktive. Det er bare ti prosentpoeng lavere yrkesdeltaking enn for menn.

Dette betydde en gjennomgripende endring av samfunnet, av familien og av forholdet mellom kjønnene. Den politiske oppmerksomheten om en god og trygg barneomsorg ble tvunget fram av kvinner, og etter hvert også av menn, som fant de private og tilfeldige omsorgstilbudene utilstrekkelige.

Kvinnene krever frihet til å bruke utdanningen sin - til å bruke flere av sine evner.

Først og fremst trenger barn og foreldre mer tid. Derfor er foreldrepermisjonen utvidet til ett år med 80 prosent lønnskompensasjon. Jeg minner om at permisjonstiden så sent som i 1986 bare var 18 uker.

Gjennom tidskontoordningen kan foreldrene nå velge å ta ut en del av permisjonstiden i form av kortere arbeidstid. I tillegg er retten til ulønnet permisjon utvidet.

Med disse reformene er foreldrenes mulighet til å være hjemme mens barna er små, kraftig utvidet. Samtidig har foreldrene fått enda større mulighet til å sette sammen permisjonen slik det passer hver enkelt familie best. Vi må gå videre langs denne veien, og det er ønskelig at enda flere fedre både får mulighet til, og faktisk benytter seg mer av de ulike permisjonsordningene vi har. Ved framtidige endringer i ordningen med fødselspermisjon vil vi derfor legge avgjørende vekt på å tilgodese fedrene spesielt.

De småbarnsforeldrene som velger yrkesaktivitet, i stedet for eller i tillegg til permisjonsløsninger, trenger gode og trygge omsorgstilbud for sine barn. I 1986 hadde litt over 99 000 barn barnehageplass, og i 1995 hadde over 216 000 barn plass.

Regjeringen står fast ved målet om full barnehagedekning innen år 2000, noe som krever at vi tar et løft i fellesskap, både fra statens og kommunens side.

Samtidig med utvidelsen av permisjonsrettighetene og utbygging av barnehageplassene, har barnetrygden økt betydelig. Siden 1986 er den - i faste kroner - mer enn fordoblet; fra 438 til 926 kroner per måned for første barn. Engangsstønaden har økt fra 4000 kroner i 1986 til 32 138 kroner i 1997. Dette er en økning på ca 800 prosent.

Fødselstallene i Norge er stabile, i motsetning til den nedadgående trenden som er vanlig i Europa i dag. Det er det beste beviset for at vi er på rett vei i familiepolitikken.

Regjeringen vil prioritere fortsatt utbygging av barnehager framfor en utviding av kontantstøtten. Barnetrygd betyr en omfordeling fra de som ikke har barn til de som har barn. Det er riktig politikk. Derfor bruker staten 12,5 milliarder kroner i året på barnetrygd. Dette plasserer oss i verdenstoppen når det gjelder kontantoverføringer til småbarnsforeldre.

Til sammenligning bruker vi fra statens side 4,2 milliarder for å støtte utbygging og drift av barnehager. Å fjerne eller redusere den offentlige støtten til barnehager for å øke kontantstøtten, eller innføre nye kontantstøtteordninger, vil derfor ikke monne stort. Det vil dessuten kunne slå uheldig ut fordelingsmessig. En del kommuner har forsøkt dette, og jeg vil påstå uten hell. Prioritering av kontantstøtte vanskeliggjør samtidig målet om full barnehagedekning. Og det vil være et tap for ungene som trives i barnehagen og ikke minst for de ungene som kanskje har aller størst behov for å gå i barnehage.

Uten barnehager til en overkommelig pris, blir også valgfriheten for hundretusener av mødre og fedre illusorisk. Det vil i såfall være et gigantisk tilbakeskritt for likestillingspolitikken og friheten for den enkelte til å velge om man ønsker å være hjemmearbeidende eller yrkesaktiv mens barna er små. Vi skal ha respekt for hverandres valg; det må være foreldrene som bestemmer hva som er best.

Kontantstøtte isteden for offentlige tjenester, kollektive avtaler og lovfestede rettigheter kan være besnærende for enkelte. Når sjekken er utbetalt, opphører det offentlige ansvaret. Kontantstøtte-politikken gjør kanskje livet enklere for noen politikere, men ikke for de fleste småbarnsforeldre.

Nå som før, er ikke løsningen å trekke kvinner ut av yrkeslivet. I stedet bør vi gjøre det enklere å være både yrkesaktiv og omsorgsperson. Vi bør ikke velge ordninger som oppmuntrer kvinner til å kutte båndene til yrkeslivet. De må i såfall betale flerfoldig tilbake i form av dårligere ansiennitet og opprykksmuligheter, dårligere lønn og lavere pensjon. Dessuten trenger vi flere kvinner og menn i yrkeslivet om vi skal klare de store velferdsoppgavene som ligger foran oss innen helse, omsorg og utdanning. Hvis kvinners yrkesaktivitet øker opp til menns nivå, vokser arbeidsstyrken med omlag 170 000 personer. Også ut fra et slikt perspektiv, er det dårlig velferdspolitikk å oppmuntre kvinnene til å være mer hjemme.

Likevel vil alle i perioder av livet ha behov for eller ønske om mer tid til seg selv - tid til å yte omsorg for barn eller andre omsorgstrengende familiemedlemmer.

Åtti- og nitti-årenes utfordringer kunne i stor grad løses gjennom politiske vedtak, mens framtidas krav i større grad vil måtte rettes mot familiens og arbeidslivets organisering.

Jeg tror vi vil se et arbeidsliv stilt overfor to ulike og til dels motstridende utfordringer. På den ene siden, det økende kravet fra ansatte - både kvinner og menn - om bedre tilpassede arbeidstidsordninger. På den andre siden, store krav til effektivitet og omstillingsevne som den økende internasjonaliseringen stiller oss overfor.

En økende internasjonal konkurranse og krav til omstilling i næringslivet, gir utfordringer som må møtes på en effektiv måte. For å sikre høyest mulig verdiskaping og velferd er det viktig at hele arbeidsstyrken, også kvinnene - gis mulighet til arbeid. Dette fordrer arbeidstidsordninger som er tilpasset den delen av arbeidsstyrken som har omsorgsoppgaver eller som har redusert arbeidsevne.

Næringslivet vil i økende grad være avhengig av tilgang på kompetent arbeidskraft, som en avgjørende konkurransefaktor. Næringslivet er derfor avhengig av nylig utdannet arbeidskraft. Det vil si kvinner og menn i etableringsfasen med omsorg for små barn.

Dagens kvinner og menn stiller krav til arbeidsplassen; og den moderne mannen stiller

krav om å delta i omsorgen for egne barn. Barne - og familiepolitikk er derfor ikke lenger bare kvinners interessefelt. Moderne foretak kan ikke ha håp om å holde på etterspurte mannlige medarbeidere hvis de ikke tar hensyn til denne grunnleggende endringen i mannsrollen. Likevel forteller enkelte headhunterfirmaer at menn som kan dokumentere at kona er hjemmearbeidende, blir tilbudt 60 000 kroner i ekstra lønn.

Endringer i kvinners utdanning og tilknytting til arbeidsmarkedet krever også nytenkning og innsikt i kvinners levekår i distriktene. Mange unge kvinner flytter inn til byer og tettsteder, og distriktene mister dermed viktige menneskelige ressurser. Vi ønsker at kvinner skal trives og se muligheter for en framtid også i distriktene. Distriktenes framtid er avhengig av kvinner som satser. I tillegg til arbeidstilbud er selvfølgelig et godt omsorgs- og kulturtilbud viktig.

For distriktene og jordbruket dreier likestilling seg i stor grad om å styrke kvinners muligheter til å skape egne arbeidsplasser, og legge til rette for deltakelse og eierskap innen det tradisjonelle jordbruket. Endringene i kvinners utdannings- og yrkesvalg skaper også behov for et mer allsidig næringsliv i distriktene. Til dette kreves holdningsendring, virkemidler og veiledning, slik at jenter kan finne det interessant å flytte hjem etter utdanningen. Den desentraliserte utdanningen er også et viktig tilbud som gir like muligheter for kompetanse over hele landet.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har en tilskuddsordning som er et viktig virkemiddel til utvikling av kompetanse og kvalifisering av kvinner til nøkkelfunksjoner i bedrifter. Regjeringen legger opp til at midlene fra denne ordningen også blir brukt målrettet til å hjelpe fram prosjektideer fra kvinnelige næringsdrivende.

SNDs etablererstipend er også viktig for kvinner som ønsker å etablere egen bedrift. Evalueringer viser at kvinner flest etablerer seg på et sunt økonomisk grunnlag og at få kvinner går konkurs.

Det er for eksempel interessant å merke seg at selv om «butikkdøden» truer i en del distrikter, øker andelen kvinnelige butikkeiere i Utkant-Norge. Butikker som eies og drives av kvinner gjør det best.

Likestilling betyr også fordeling av makt. Kvinner må få plass og innflytelse i styrerommet og i bedriftsledelsen. Likestillingspolitikken må utkjempes også på andre arenaer enn der de offentlige budsjettene vedtas.

Det er få kvinner i ledende stillinger i offentlig forvaltning, næringsliv og i organisasjonslivet, særlig på toppledernivå. Økonomien styres og formes i stor grad av menn. Menns verdier og valg bestemmer organisasjonenes struktur, arbeidslivets organisering, verdisystem og kultur. Med internasjonaliseringen og endringene i økonomien kan flere beslutninger etter hvert flyttes ut av den offentlige sfæren. Da kan kvinnenes innflytelse ytterligere bli redusert dersom vi ikke passer på.

Som et ledd i oppfølgingen av Regjeringens politikk for integrering av likestilling i offentlig forvaltning, gjøres det en innsats for å øke andelen kvinnelige ledere og fokusere på kvinner som ressurs i arbeidslivet.

Kvinnene utgjør f eks bare fire prosent av alle topplederne i NHOs medlemsbedrifter. I offentlig sektor er situasjonen noe bedre, men også en del statsselskaper har mange likhetstrekk med private bedrifter på dette punktet. Jeg registrerer likevel med glede at for eksempel Statoil nå vil rekruttere 200 kvinner til lederstillinger de neste fire årene. Jeg håper andre bedrifter vil følge Statoils eksempel.

Planleggings- og samordningsdepartementet har satt igang prosjektet Kvinner, kvalitet og kompetanse i staten, som tar sikte på å rekruttere flere kvinner til topp- og mellomlederstillinger. Man skal fastsette realistiske mål for antallet kvinner i disse stillingene i det statlige tariffområdet, og flere kvinner i ledende stillinger innen det offentlige skal være et lederansvar.

Barne- og familiedepartementet har opprettet samarbeidsorganet Forum for likestilling i arbeidslivet, hvor bl a arbeidslivets organisasjoner deltar. Vår viktigste oppgave er å skape en felles forståelse av de utfordringene vi står overfor, og diskutere tiltak og strategier.

I følge arbeidskraftundersøkelsen hadde vi i 1996 hele 86 000 personer som var undersysselsatt. Det vil si at de ønsker lengre arbeidstid. De aller fleste - omlag 65 000 - er kvinner. 46% prosent av de sysselsatte kvinnene arbeider deltid. Noen ønsker det slik. Andre har valgt deltid fordi de mangler tilfredsstillende ordninger for tilsyn av barna. Noen gjør det på grunn av helsa, og andre får ikke heltidsstillinger fordi vakt- og turnusordninger lettere lar seg organisere med deltidsstillinger.

Flere kvinner enn menn arbeider i lavtlønnsyrker, særlig i omsorgs- og servicesektoren. Men også innen samme bransje finnes eksempler på at kvinner lønnes lavere enn menn.

Nyere studier viser at kvinner og menn ikke lønnes vesentlig forskjellig hvis de har samme stilling i samme bedrift. Det skulle også bare mangle.

Likevel har kvinner dårligere lønnsutvikling enn menn også innenfor samme bedrift. Ferske undersøkelser viser at kvinner ofte får lavere lønn ved ansettelse og ikke minst at de har dårligere opprykksmuligheter enn menn. I tillegg får kvinner dårligere lønnsmessig uttelling for opprykk enn det menn får.

Det er et bærende prinsipp i norsk arbeidsliv at det er partene som har hovedansvaret for gjennomføringen og utformingen av inntekts- og lønnsoppgjørene. Likelønnsspørsmål har vært og vil også framover være et sentralt tema i oppgjørene både i privat og offentlig sektor. Likelønn er også avhengig av at den økonomiske politikken kan sikre stabil vekst, økt sysselsetting og redusert ledighet. Det er derfor en betydelig utfordring for partene å utforme en strategi for likelønn innen de rammer som legges for den alminnelige inntekts- og lønnspolitikken i åra som kommer.

Det er grunn til å gi honnør til partene i arbeidslivet, og særlig til Landsorganisasjonen, for hvordan de i de seneste lønnsoppgjørene har prioritert kvinnene. Vi så det ved forrige korsvei, da LO fikk gjennom en egen kvinnepott og et tipunktsprogram for likelønn.

I årets oppgjør i privat sektor sto og falt løsningen på at også kvinnene skulle sikres gjennom den avtalefestede pensjonsalderen. Oppgjøret fikk en klar kvinneprofil. Disse prioriteringene fra fagbevegelsens side betyr mye.

Men også regjeringen har et medansvar. Vi er, både ut fra vårt helhetlige samfunnsansvar og som arbeidsgiver, opptatt av likelønnsspørsmål. Arbeidsvurderingsutvalget la for kort tid siden fram sin innstilling, som nå er ute på høring. Utvalget går inn for å bruke arbeidsvurdering som et virkemiddel for likelønn, og foreslår hvordan dette kan gjøres i praksis. Utvalget peker på at kvinners arbeid systematisk verdsettes lavere enn menns arbeid, og understreker betydningen av å kunne sammenligne på tvers av yrkesgrenser.

De kvinnene som har høy utdanning, har gjennomgående høyere yrkesdeltaking enn kvinner med lavere utdanning. 56 prosent av studentene er i dag kvinner. Det nye er kvinnene nå også er i flertall blant dem som fullfører universitets- og høyskoleutdanning. Utdanningsnivået er nå likt for yrkesaktive kvinner og menn under førti år. Dermed har kvinnene erobret nok en maktbastion: Høyere utdanning.

Kunnskap har i århundrer vært menns maktmiddel. Fortsatt er kvinnene i mindretall i vitenskapelige stillinger ved universitet og høyskoler. Forskningen og kunnskapsutviklingen domineres derfor av menn. Men nå kan denne makten for første gang virkelig utfordres og gjøres til felleseie.

Men fremdeles står det noe igjen på dette området. Både gutter og jenter velger tradisjonelt, særlig på lavere nivå og i fagutdanningen. Faktisk er det flere som velger tradisjonelt i dag enn for ti år siden, dette til tross for flere tiltak for å få elevene til å velge annerledes. Vi ser for eksempel at jenteandelen synker ved de tekniske studiene og realfagene.

Dette er en uheldig utvikling som vi ønsker å gjøre noe med. Menn trengs i omsorgsyrkene, og kvinner må være med innenfor fag der viktige premisser for morgendagens samfunn legges. Data er et slikt fag, der kvinner har mye å tilføre.

I dag er mindre enn ti prosent av dem som fullfører informatikkstudiet kvinner. Det er mindre enn for noen år tilbake. Ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet i Trondheim er det for eksempel bare 6 prosent jenter på studiet i datateknikk, mot 14 prosent for 10 år siden. Kvinnene står i fare for å miste et interessant arbeidsmarked og bransjen står i fare for å gå glipp av flinke jenter. Vi risikerer at «informasjonssamfunnet» blir utformet uten kvinners aktive deltakelse.

Regjeringen har derfor nedsatt et utvalg som skal komme med forslag som kan bedre situasjonen for matematikk samt naturvitenskapelige og teknologiske fag. Utvalget skal spesielt vurdere tiltak rettet mot jenter. Det er nødvendig med tiltak som er rettet mot å få jenter til å endre sine utdanningsvalg, og «få øynene opp for data». Men slike tiltak er ikke tilstrekkelige alene, vi må også se på datafagets innhold. Fagmiljøet må lytte til jentenes konstruktive kritikk av studiet. Samtidig vil økt rekruttering av jenter på sikt føre til at de kommer inn i vitenskapelige stillinger. Dermed vil de kunne sette sitt preg på innholdet i faget på en langt bedre måte enn i dag.

Når det er sagt, er det selvfølgelig ikke negativt at kvinner velger å arbeide innen f eks helse- og eldreomsorgen. Dette er svært viktige jobber, som vi vil få mer og mer behov for framover. Men, noe mer blanding er ikke usunt.

Kvinnene har altså inntatt yrkeslivet og erobret politikken og utdanningsinstitusjonene. Disse markante endringene i løpet av to tiår har en gang for alle endret den tradisjonelle kvinnerollen.

Men mediene domineres fortsatt av menn. I nyhetsmediene er kvinner underrepresentert både som formidlere av og som deltakere i programmer. Samtidig bidrar TV-seriene til å romantisere den tradisjonelle kvinnerollen. Våre tenåringer vokser opp i spenningen mellom reklamens og såpeoperaens kvinnebilde og det moderne samfunnets velutdannede og selvstendige rollemodeller. For mange blir disse kryssende forventningene vanskelige å bære. Spiseforstyrrelser er blitt mer vanlig, og kan ha sammenheng med dette presset.

Kvinners og menns sykdomsbilde og helseplager er forskjellige. Flere kvinner rammes i dag av kroniske sykdommer enn tidligere, og kvinner blir oftere uførepensjonerte i ung alder enn det menn blir. Kvinner har andre plager enn menn, og kvinner oppsøker lege oftere enn menn. Særlig gjelder dette muskel- og skjelettsykdommer. Menn er oftere utsatt for ulykker og sykdommer som fører til brå død. Menn har også høyere dødelighet enn kvinner, med gjennomsnittlig 5 år kortere levealder.

Denne forskjellen må helsevesenet og forskningen ta opp i seg på en bedre måte enn i dag. Regjeringen vil legge vekt på at kvinne- og kjønnsperspektivet blir ivaretatt innen Norges forskningråds programområder. Helsetilsynet skal bygge opp en dokumentasjons- og kunnskapsbase og bidra til nettverksarbeid innenfor feltet kvinnehelse. Enheten skal bidra til større likhet i kvaliteten og behandlingstilbudet for menn og kvinner.

Vold ser ut til å være et økende samfunnsproblem og den alminnelige volden rammer alle. Unge gutter er mest utsatt for overfall og knivstikking. Den volden som rammer kvinner spesielt er voldtekt og mishandling. Dessverre er voldtekt og andre overgrep mot kvinner og barn fortsatt en del av hverdagen for mange.

Etter min mening er ikke målet om full likestilling nådd før alle kvinner kan bevege seg fritt og uten frykt både utendørs og i hjemmet. Det er bekymringsfullt at så få voldtekter anmeldes og straffeforfølges.

Seksuelle overgrep må bekjempes på mange plan. Det viktigste er tiltak som reduserer volden. Kvinner og menn som utsettes for voldtekt og mishandling må gis god hjelp i den akutte situasjonen. Voldtekts-mottak er opprettet ved enkelte legevakter. Vi bør ha flere rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Ordningen med bistandsadvokater er også et sentralt ledd i arbeidet for å bedre offerets stilling. I tillegg er krisesentre og incestsentre viktige for å hindre og begrense seksualisert vold.

Vi må arbeide videre for å sikre høy kvalitet og god geografisk spredning på disse tilbudene. Det er i tillegg nødvendig å sikre at dagens praksis med frivillig deltakelse i driften av tiltakene opprettholdes, og gjerne styrkes.

Regjeringen mener at det fortsatt må bevilges midler til krisesetiltak, at det utprøves alarmpakker til voldstruede kvinner og at det gis tilbud til utsatte barn. Regjeringen har tatt initiativ til å evaluere tilskuddsordningen for krisetiltak. Vi vil også foreta en gjennomgang av samarbeidet mellom de ulike krisetiltakene og kommunale myndigheter.

I tillegg må vi gi behandlingstilbud til dem som utøver vold, det vil i stor grad si menn. Her har kommunene en utfordring. Behandlingstiltakene «Alternativ til vold» i Oslo kommune og «Invitasjon til ansvar» i Bamble kommune, kan stå som eksempler på hvordan kommunene legger forholdene til rette for å komme volden til livs. Ildsjelene bak disse tiltakene har også fått Likestillingsrådets pris «Mann av format».

I det likestillingspolitiske arbeidet framover må vi også ta utgangspunkt i at vi lever i et flerkulturelt samfunn. I Stortingsmelding nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge legger Regjeringen vekt på økt samarbeid med innvandrerorganisasjonene. Vi må bli flinkere til å formidle informasjon og invitere til debatt om dagens familie- og likestillingspolitikk. Videre legges det vekt på å bygge nettverk for å selvstendiggjøre og likestille enslige og isolerte innvandrerkvinner. Kvinner som mangler formell grunnutdanning og/ eller er analfabeter må få tilbud om undervisning. Det er et mål å forbedre mulighetene også for innvandrerkvinner med høyere utdanning fra utlandet til å få godkjent denne.

Arbeidet for likestilling er også en integrert del av norsk utenrikspolitikk, og resultatene av den norske likestillingspolitikken vekker internasjonal oppsikt.

Den norske politikken om at likestilling skal være en naturlig del av alle politikkområder gjenspeiles i dag i det internasjonale rammeverket. Dette perspektivet er styrket etter de store FN-konferansene på 90-tallet som alle satte fokus på kvinne- og likestillingsspørsmål. Fra norsk side vil vi følge opp de store FN-konferansene i likestillingssammenheng, både internasjonalt og nasjonalt.

Norge arbeider videre med å styrke likestillingsarbeidet i personalpolitikken i internasjonale organisasjoner. Vi har blant annet gått inn for at FN-paktens artikkel 101 skal endres slik at likestilling mellom kjønnene tillegges samme vekt som geografisk representasjon ved ansettelser og forfremmelser.

Styrking av kvinners stilling og like rettigheter for kvinner og menn er en forutsetning for en langsiktig, bærekraftig utvikling. Etter Stortingets behandling av Stortingsmelding nr 19 (1995-96) En verden i endring, er dette vedtatt som ett av fem delmål for norsk bistandspolitikk. Utenriksdepartementet har utarbeidet en strategi for kvinne- og likestillingsrettet utviklingsarbeid som skal være en rettesnor for arbeidet i bistandsforvaltningen.

Målet er å stimulere en nasjonal utvikling i samarbeidsland som styrker kvinners stilling eller på annen måte bidrar til likestilling i samfunnet. Dette kan ikke skje ved ytre påvirkning alene. Våre egne erfaringer har vist at det forutsetter en dyptgripende og til dels langvarig utviklingsprosess drevet fram av nasjonale krefter.

I 1978 fikk vi som kjent Lov om likestilling mellom kjønnene, og Likestillingsombudet ble opprettet. Og Likestillingsrådet har tjent likestillingssaken i 25 år. Det er derfor grunn til å vurdere om vårt likestillingsverktøy er tilpasset dagens virkelighet. Regjeringen la i april fram et forslag for Stortinget om omorganisering av Likestillingsrådet og dets sekretariat.

I takt med store samfunnsendringer og nye oppgaver er tiden kommet for en ny organisering.

Vi ser et stort behov for holdningsskapende arbeid, veiledning og bedre samling av kunnskap og dokumentasjon. Disse oppgavene mener vi best kan gjennomføres ved å videreføre rådssekretariatets informasjonsarbeid og etablerte nettverksfunksjoner, men i en litt annen form. I tillegg vil vi etablere et lenge savnet møtested og informasjonssenter for alle som arbeider med eller trenger kunnskap om likestilling, et slags likestillingshus. Aktiv bruk av informasjonsteknologi vil være et sentralt redskap for senteret. Det er viktig å legge til rette for økt bruk av den kompetanse og kunnskap som faktisk finnes på likestillingsfeltet.

Kompetansegrunnlaget for senteret vil ligge i et samarbeid med kvinne-, manns- og kjønnsforskningsmiljøene. Vi har kontakt med Norges forskningsråd med sikte på en samlokalisering av kompetansesenteret med Forskningsrådets planlagte informasjons- og dokumentasjonstjeneste, KILDEN. Dette kan legge grunnlaget for et tett og godt samarbeid mellom de to instansene. Jeg er ikke tvil om at et slikt samarbeid vil kunne styrke både det offentlige likestillingsarbeidet og forskningen på området. Vi foreslår også Likestillingsombudet samlokalisert med det nye kompetansesenteret.

Regjeringens forslag til ny organisering kan danne grunnlaget for et framtidsrettet og nyskapende offentlig likestillingsarbeid med økt gjennomslagskraft.

Regjeringens kontakt med kvinne-, manns- og likestillingsorganisasjonene gir nyttige innspill til den politikken vi skal føre. For å styrke samarbeidet og meningsutvekslingen mellom myndighetene og de frivillige organisasjonene som arbeider på det feltet, ønsker jeg samtidig med nedleggelsen av Likestillingsrådet å opprette et Kontaktutvalg for likestilling. Dette utvalget skal være en arena for diskusjon og en ideskaper, samtidig som det skal gi organisasjonene anledning til å gi myndighetene tilbakemeldinger og innspill på den politikken som føres.

Siden likestillingsloven ble vedtatt har det skjedd omfattende endringer i samfunnet som har innvirket på hvordan loven brukes, på dens gjennomslagskraft og betydning.

Loven ble endret på flere punkter i 1995. Det ble bl a vedtatt å åpne for positiv særbehandling av menn, herunder positiv særbehandling til omsorgsyrker knyttet til arbeid med barn, dvs. arbeid i barnehager, barneverninstitusjoner og grunnskolen. Videre ble det innført en regel om omvendt bevisbyrde i saker relatert til diskriminering i arbeidslivet, dvs. lønnsfastsettelse, ansettelse, forfremmelse o.l. Lovens bestemmelser om kjønnsrepresentasjon i offentlige utvalg ble harmonisert med tilsvarende regler i den nye kommuneloven.

I Stortingsmelding nr. 70 (199l-92) Likestillingspolitikk for l990-åra, ble det også lagt fram forslag til endringer i likestillingslovens bestemmelser om likelønn og om kompetansefordelingen mellom Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling på den ene siden, og Arbeidsretten på den andre. Forslagene er til dels juridisk kompliserte og berører mange interesser. Regjeringen vil avvente den pågående høringen av Arbeidsvurderingsutvalgets innstilling, før den tar endelig stilling til utformingen av endringsforslagene.

Det har vært en jevn nedgang i antall enkeltsaker som kommer til behandling hos Likestillingsombudet, samtidig som pågangen for råd og veiledning har økt. Det har også vært en dreining mot saker som handler om indirekte diskriminering. Dette kan være uttrykk for at loven har hatt sin virkning og ført til at direkte diskriminering i dag er et mindre problem. Samtidig er sakene mer komplekse. Kjønnsnøytralt regelverk kan slå ut forskjellig for kvinner og menn, fordi kvinner og menn fortsatt lever ulike liv og gjør ulike valg på mange områder. Diskrimineringen kan også ta nye og mer skjulte former.

Regjeringen mener det er behov for en samlet gjennomgang av likestillingsloven for å gjøre den til et mer egnet redskap for å møte dagens utfordringer på likestillingsfeltet.

Dagens utfordringer dreier seg også om mannsrollen som må ha en sentral plass i en moderne likestillingspolitikk. Derfor er det helt naturlig at dagens likestillingsdebatt også dreier seg om å bedre mannens rettigheter og muligheter på områder som tradisjonelt har vært dominert av kvinner.

Det er god likestillingspolitikk å øke antallet menn i omsorgsyrker og blant lærere og førskolelærere. Barn trenger også mannlige rollebilder. Det er utarbeidet en handlingsplan for flere menn i barnehagene. I dette arbeidet skal vi trekke med utdanningsinstitusjonene, de som allerede er ansatt i barnehagene, kommunene og partene i arbeidslivet.

Vi kan dessuten ikke oppnå et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked ved at bare den ene parten velger utradisjonelt. De kvinnedominerte fagene - på samme måte som de mannsdominerte - vil ha godt av et større innslag av det motsatte kjønn. Antakelig vil en bedre kjønnsbalanse i valg av yrke også ha betydning for kvinners lønn, men det er selvfølgelig ikke hovedsvaret på utfordringene innenfor likelønnsarbeidet.

Den norske likestillingsdebatten er nå inne i et annet spor enn for få år siden. Menn ønsker å ta omsorg for egne barn. I større grad er det nå menn som stiller krav på egne vegne. Dette er en gledelig utvikling. Som for kvinner, innebærer økt ansvar også flere rettigheter. Regjeringen har støttet opp under denne utviklingen gjennom fedrekvoten i foreldrepermisjonen, og den har vært en suksess. Før vi fikk den var det ca. fire prosent av mennene som tok ut fedrepermisjon. Tall fra 1996 viser at omlag 70 prosent av dem som omfattes av bestemmelsen tar ut fedrekvoten, og det er grunn til å anta at tallet vil øke. Det tilvante bildet med den dobbeltarbeidende småbarnsmor og den overtidsarbeidende småbarnsfar, er i ferd med å endres. Unge kvinner og menn innretter seg annerledes enn for bare fem år siden.

Likestillingsarbeidet i årene framover blir annerledes enn det vi har vært vant med. Det skal vi være glad for. For arbeidet blir annerledes nettopp fordi kvinner har beseiret den ene bastionen etter den andre, og fordi mannsrollen er endret.

Vi har på plass de viktigste formelle forutsetningene for likestilling. Kvinnene har inntatt utdannings- og arbeidslivet. Politisk deltakelse har vært det viktigste våpenet. Stadig flere menn er samtidig på vei inn i hjemmet, som fedre og som omsorgspersoner.

Nå er tiden kommet til nye arenaer, til arbeidslivets organisasjoner, styrerommene, ledelsen og finansinstitusjonene. Vi vil oppleve andre motkrefter. Vi vil måtte benytte andre virkemidler, men det er ingen vei tilbake. For det aller viktigste i denne saken er jo dette: arbeidet med likestilling er til hele samfunnets beste!