Innlegg på Redd Barnas fagdag i Kristiansand 15. august 1997

Norsk barnepolitikk - hovedutfordringer og prioriteringer for det offentlige

Kjære alle sammen

Først vil jeg takke for at jeg fikk komme hit og møte en forsamling som er aktivt engasjert i arbeidet med å bedre barn og unges oppvekstkår.

Å sikre barn og ungdom gode oppvekst- og levekår er også en av Regjeringas viktigste oppgaver. Og skal vi klare dette, er det aller første vi må gjøre, å lytte til hva barn og unge selv har å si. Jeg vil også gi barn og unge mer makt over sin egen hverdag. Det tror jeg øker deres interesse for samfunnet rundt dem. Det har vi sett for eksempel i Porsgrunn, som jeg kommer tilbake til.

Barn og unge må bli trukket aktivt inn i arbeidet med barne og ungdomspolitikken, både nasjonalt og lokalt, for de har mye å bidra med. Det er de som vet best hvordan det er å være ung i dag, og det er de som vet best hva som kan bli bedre. Erfaringer fra de kommunene som har tatt barn og unge med på råd, viser derfor at barn og ungdom bidrar til å gjøre politikken bedre og mer treffsikker. - Og resultatet blir bra! Når de unge blir spurt om hva de ønsker og mener i saker som angår dem, kan kommunene være sikrere på at det de setter i gang i nærmiljøet blir vellykket.

Jeg har også selv hatt stor nytte av å lytte til ungdommen i mitt arbeid. Regjeringa er i ferd med å lage et program med nye virkemidler for å sikre et godt oppvekstmiljø for alle og samtidig motvirke de tendensene vi ser til vold, mobbing, rusmisbruk og rasisme. For en stund siden hadde jeg derfor samråd med 33 ungdommer med ulikt ståsted og fra ulike frivillige organisasjoner, for å høre hva de mener regjeringa bør satse på når vi skal styrke innsatsen for barn og unge. Ungdommene kom med mange gode råd til hva de mener vi bør gjøre som jeg har tatt med meg i det videre arbeidet, og som jeg har hatt god nytte av.

De var opptatt av spesielt én ting, nemlig at vi må se barn og unge som en ressurs, og ikke som et problem.Det er jeg enig i. Voksne har kanskje lett for fokusere for mye på problemene når vi snakker om og med barn og ungdom, i stedet for å se på hva barn og unge selv kan bidra med for å skape en gode oppvekstvilkår. Mange barn og unge er jo svært aktive, og jeg er opptatt av at vi snakker med hverandre, og ikke om og til.

I tillegg til at politikken blir bedre når også barn og unge blir tatt med på råd, er medvirkning viktig for demokratiet vårt. Et levende demokrati er avhengig av at alle grupper blir hørt.

Vi ser at valgdeltakelsen blant ungdom synker, og jeg møter av og til ungdom som sier at det ikke er noen vits i å delta, for man blir ikke hørt allikevel. Det er urovekkende at en del ungdommer føler det slik, og vi må alle ta et ansvar for at dette ikke blir en utbredt holdning. Likegyldighet er det verste, og jeg mener dette er signaler som vi som politikere må ta på alvor. Hvordan kan vi gjøre politikken mer interessant og fristende?

Ved å gi barn og unge mulighet til å være med når vi tar beslutninger som angår dem, kan vi motvirke slike tendenser. Erfaringene viser at medvirkning har ført til større engasjement og interesse for lokaldemokratiet blant barn og ungdom. Et godt eksempel på dette er Porsgrunn, som har kommet langt i å gi barn og unge reell medvirkning. Her har de blant annet gitt elevrådene makt til å avgjøre en del konkrete saker. Noen av dere leste kanskje Dagbladet for et par dager siden, der barn og ungdommer fra Porsgrunn fortalte om hvor morsomt - eller kult som de sa - det er å være med å drive politikk. - Og «oppskriften er enkel», kunne ordfører i Porsgrunn, Elisabeth Nilsen fortelle: «I Porsgrunn innser vi at ungdom er en ressurs, og derfor har vi også sagt at de har et ansvar. Det har de lært mye av og kommunen har fått i belønning samfunnsengasjert og aktiv ungdom», sier ordføreren. Jeg skulle ønske at flere kommuner gjorde som Porsgrunn.

Regjeringa har lenge jobbet aktivt for medvirkning, og vi er opptatt av å inspirere kommunene til å jobbe videre med dette. Alle kommuner bør etter min mening la ungdom få reell innflytelse i en del saker som angår dem. Dette er også forsøkt med hell i flere kommuner, som for eksempel her i Kristiansand hvor de har et ungdomsråd.

Kommunene har også mye å lære av hverandre. Vi vil derfor bidra til at de gode erfaringene med ulike former for medvirkning blir kjent, og at de blir spredt til alle landets kommuner.

Skal vi skape et samfunn der barn og unge er med som aktive medspillere, er det likevel ikke nok at staten og kommunene tar barn og unge med på råd. Det er minst like viktig å få til en bred mobilisering og innsats på lokalt plan, - fra barn og unge, foreldre, frivillige organisasjoner og andre som ønsker å være med på å skape aktivitet og engasjement. Regjeringa ønsker derfor å mobilisere til mer frivillig innsats, og mer samarbeid mellom offentlig og frivillig virksomhet.

Det arbeidet som gjøres av frivillige krefter gjennom idrettslag, foreninger og organisasjoner er en viktig ressurs i samfunnet. De frivillige organisasjonene spiller også en sentral rolle når det gjelder å lære opp nye generasjoner i demokrati, og de fungerer som talerør for barn og ungdom overfor myndighetene og andre i «det voksne samfunnet».

Derfor er det viktig å sette organisasjonene bedre i stand til å ivareta sine viktige oppgaver overfor barn og ungdom. For å styrke deres muligheter til å drive et aktivt arbeid, vil regjeringa styrke de økonomiske rammebetingelsene for organisasjonene. Dette vil skje blant annet ved at deler av inntektene fra Flax skal gå til det frivillige barne- og ungdomsarbeidet. Vi vil også endre skatte- og avgiftsreglene for de frivillige organisasjonene, slik at det for eksempel blir lettere å ansette ledere.

Samtidig vil vi legge til rette for at barn får mulighet til å holde på med egne aktiviteter som ikke er styrt av voksne. Og skal barn og ungdom skal få plass og rom til å leke og treffe jevnaldrende, trenger de gode og trygge møteplasser. Da tenker jeg både på lekeplasser og friluftsarealer, og på ungdoms- og fritidsklubber. I de større byene ser vi for eksempel at en del ungdom trekker inn mot sentrum fordi de ikke har noen møteplasser i nærmiljøet. Ved hjelp av storbymidlene fra Barne- og familiedepartementene, har flere av byene satt i gang tiltak for å gi ungdommen et tilbud der de bor, og det har vært svært vellykket. Og slike tiltak må vi jobbe videre med.

Tidligere i dag besøkte jeg Vesterøya Naturbarnehage like utenfor byen her, der hensikten er å få barna ut i naturen. Barna er ute hele dagen, og prosjektet virker veldig spennende. Barna var glad og friske - og jeg tror ingen har vondt av å f.eks. klatre mer i trær. Dette er også et godt eksempel på at det går an å tenke nytt, og gi barn bedre muligheter til å utfolde seg og være aktive.

I tillegg ønsker vi at barn og ungdom sikres et mangfold av kultur- og fritidstilbud. Også i kulturpolitikken skal vi sikre at barn og ungdoms behov og interesser blir tatt på alvor. Også barn og unge har krav på tilbud med høy kvalitet, og tilbudene må gi rom for engasjement og deltakelse på deres egne premisser.

De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene spiller en sentral rolle også her.

Men samtidig som vi ønsker å gjøre det lettere for barn og unge å engasjere seg, - og samtidig som vi kan konstatere at også de fleste barn og unge har det bra - må vi ikke glemme dem som faller utenfor, og som trenger ekstra støtte og oppfølging. Et overordnet mål for barne- og ungdomspolitikken er å sikre alle barn og unge likeverdige oppvekstvilkår - uavhengig av sosial bakgrunn. For samtidig som flertallet har fått bedre oppvekstvilkår, er det ingen tvil om at enkelte grupper av barn og ungdom har det svært vanskelig . Kriminalitet, mobbing, vold og rusproblemer er en del av virkeligheten for noen. Enkelte har vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet. Andre barn blir utsatt for omsorgssvikt eller seksuelt misbruk. Vi vet også at en del barn og ungdom med innvandrerbakgrunn har spesielle problemer med å finne sin plass i fellesskapet.

Mulighetene er heller ikke alltid gode nok for barn og ungdom med funksjonshemninger.

For å motvirke ulikheter er det avgjørende at barne- og ungdomspolitikken er slik at den også inkluderer dem som er vanskeligst stilt.

Å sikre barn og ungdom lik rett og mulighet til utdanning og kvalifisering for yrkeslivet er for eksempel et sentralt mål for barne- og ungdomspolitikken. Med

Reform-94 har all ungdom i Norge fått en lovfestet rett til videregående opplæring, og dette er et gode for de aller fleste. Men økte krav til utdanning kan også føre til at fallhøyden blir større for de som ikke greier henge med innenfor utdanningssystemet. De sakker akterut i forhold til jevnaldrende og har problemer med å få innpass i arbeidslivet. Dette må vi følge nøye. Gjennom egne tiltak for kvalifisering og sysselsetting vil Regjeringa derfor videreføre innsatsen overfor ungdom som faller utenfor utdanningssystemet. Vi vil også fortsette arbeidet for å sikre unge mennesker tilbud om jobb eller arbeidsmarkedstiltak. Vi gir oss ikke så lenge det finnes ungdom som ikke har noe å gå til.

Regjeringa ønsker også å styrke det forebyggende arbeidet for å motvirke de tendensene vi ser til vold, mobbing, rusmisbruk og kriminalitet. Vi ser for eksempel at bruken av nye rusmidler som ecstasy øker i en del ungdomsmiljøer, og denne utviklingen er skremmende.

Barn og unge må selv ta aktivt del i dette arbeidet. Vår oppgave er å gi både barn og ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner og andre muligheten til å sette i gang forebyggende tiltak i nærmiljøet. Vi har allerede hatt positive erfaringer med slike tiltak, og ett eksempel er stafetten mot vold og mobbing i regi av fritidsklubbene. Her har barn og ungdom fått muligheten til å søke om penger til egne prosjekter, og dette har skapt aktivitet rundt om i hele landet - fra internasjonale dansegrupper til videoer om vold og mobbing.

Også i barnevernet har vi fortsatt utfordringer. Barnevernet er blitt kraftig styrket de siste årene, og langt flere barn og unge får hjelp nå enn tidligere.

Men enkelte ting må fortsatt bli bedre.

For enkelte av barnevernsbarna kan det f. eks. være tøft å skulle stå på egne ben allerede når de er 18-20 år. Det er ingen mening i at en havner på et hospits med sosialhjelp i lomma slik det er for noen i dag. Jeg ønsker derfor å forlenge tilbudet om ettervern, slik at de unge som har vært under barnevernet skal få et tilbud fra barnevernet fram til de er 23 år dersom de ønsker det, og ikke fram til de er 20 år som i dag. Og barneverntjenesten i kommunene skal lage en plan for disse ungdommene fram til de er 23 år. Det tror jeg kan bidra til å gjøre hverdagen litt tryggere for dem dette gjelder. Dette er også et eksempel på at det nytter å engasjere seg, for forslaget kommer blant annet etter innspill fra barnevernsbarna sjøl.

Vi er også opptatt av barn og unge med sterke adferdsvansker, som de såkalte barneranerne i Oslo. For noen få dager siden, la departementet fram en handlingsplan for disse barna og ungdommene. Her går vi blant annet inn for å sikre at de ikke lenger skal falle mellom alle stoler, og at det blir klart hvem som har ansvaret fra det offentliges side. Vi ønsker også å bygge ut flere tiltak, og styrke kompetansen til de som jobber og kommer i kontakt med barn og ungdom med adferdsvansker. Det skal også lages en plan for hver enkelt om hva som er mål og mening ved plassering i institusjon, og ikke minst en bedre oppfølging etterpå.

Et godt barnehagetilbud er også viktig for barn som av ulike årsaker trenger ekstra omsorg og støtte. Etter min mening er barnehager det viktigste forebyggende barneverntiltaket vi har i Norge for barn i førskolealder. For de barna som ikke har det så lett hjemme, kan det å få omsorg og oppfølging i barnehage være en god hjelp.

For familier som kommer til Norge - enten som innvandrere, flyktninger eller asylsøkere, har barnehagen også en viktig funksjon. Ved å gå i barnehage får barn med innvandrerbakgrunn muligheten til å lære norsk før de begynner på skolen, og dette gir dem mye bedre muligheter for å lykkes og få tro på seg selv. Barnehagen kan også bidra til å øke toleransen blant barn, og legge grunnlaget for at barn utvikler positive holdninger til hverandre på tvers av kulturer og ulik bakgrunn.

I tillegg til et barnehagetilbud til alle som ønsker det, ønsker regjeringa også å satse videre på gode og fleksible permisjonsordninger, som gir småforeldrene mulighet til å gi barna mer tid og omsorg. I dag har foreldrene ett års fødselspermisjon, og gjennom tidskontoordningen kan de ta ut deler av permisjonen i form av kortere daglig arbeidstid i en periode. Slike ordninger vil vi satse videre på.

Redd Barna er blant de som har gjort en flott innsats for barn og unge som er vanskelig stilt, et arbeid dere fortjener honnør for. Da tenker jeg for eksempel på barn og unge som er blitt utsatt for seksuelt misbruk.

Redd Barna har i flere år engasjert seg sterkt i kampen mot seksuelle overgrep mot barn. Redd Barnas Senter mot seksuelle overgrep mot barn gjorde en stor innsats i den første halvdelen av 90-tallet, og senteret bidro ikke minst til at temaet ble satt på dagsorden. Redd Barna satte også for flere år siden søkelyset på problemer knyttet til barnesex-turisme, nå sist i forbindelse med verdenskongressen mot kommersiell utnyttelse av barn i Stockholm i fjor høst. I samarbeid med Barneombudet, har Redd Barna også engasjert seg i kampen mot barneporno på Internett. Dette arbeidet har også vakt oppsikt i andre land.

Regjeringa vil også fortsette sin innsats mot barnepornografi og mot seksuelt misbruk av barn. Vi må både sørge for at de som er utsatt for slike overgrep får tilstrekkelig hjelp, og gjøre det vi kan for at barn ikke skal bli utsatt for overgrep i framtida. Gjennom lovverket vil vi for eksempel sørge for at personer som har vært dømt for seksuelle overgrep mot barn ikke får arbeide med barn og unge. Samtidig har Barne- og familiedepartementet blant annet bidratt til å øke kunnskapen og bevisstheten om seksuelle overgrep blant dem som jobber med barn og unge, både i barnehagene, skolen, barnevernet og de frivillige organisasjonene.

En annen gruppe både dere og jeg er opptatt av, er enslige mindreårige asylsøkeres levekår. Vi har vært klar over at dette er en utsatt gruppe, og fordi vi ønsket mer kunnskap om denne gruppa, ba Barne- og familiedepartementet Senter for samfunnsforskning i Bergen høsten 1996 om å kartlegge forholdene. Vi fikk nylig rapportene fra utredningen, og de avdekket dessverre det vi fryktet, nemlig at interessene til denne gruppa ikke alltid har vært godt nok ivaretatt. Jeg har derfor tatt et initiativ overfor kommunalministeren og justisministeren, og vi vil i samarbeid med UDI følge opp de problemene rapportene tar opp.

Noe er gjort allerede for disse barna. I fjor ga vi ekstra tilskudd til kommuner med mange enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere for å styrke omsorgstiltakene, og dette vil vi følge opp. Vi vil også vurdere om retningslinjene for kommunenes tilbud og oppfølging bør bli klarere og mer enhetlige, og vi vil gi de ansatte som arbeider med denne gruppa etterutdanning. Det er mulig at også barnevernets rolle og ansvar bør bli gjort klarere, og at staten bør bli flinkere til å samordne sin politikk på dette området.

Selv om vi har kommet langt i å gi barn og ungdom et trygg og god oppvekst, mangler vi dermed ikke utfordringer. Og i dette arbeidet er jeg glad for at jeg har mange støttespillere rundt om i landet, som er opptatt av å gi barn og ungdom en meningsfull hverdag.

En del ungdommer har den siste tida etterlyst mer oppmerksomhet om barn og unge i samfunnsdebatten. Jeg vil derfor gi følgende forsikring til alle barn og unge: dere er på ingen måte glemt, og vi skal gi mer rom for all den entusiasmen og kunnskapen dere sitter inne med.

Jeg vil avslutte med å ønske dere lykke til med landsmøtet og det videre arbeidet.

Takk for oppmerksomheten.