Fiskeriminister Jan Henry T. Olsen

Åpning av nordisk fiskerikonferanse i Bergen 19. august 1996

Mine damer og herrer.

Det er en glede å kunne ønske deltakere fra alle nordiske land velkommen hit til Bergen til den 24. nordiske fiskerikonferansen.

Det nordiske samarbeidet bygger på en felles historisk og kulturell basis som sitter dypt i oss alle. Det er en grunnleggende realitet og en viktig del av vår identitet og selvforståelse.

Vi står overfor stadig nye utfordringer som er felles for flere eller alle av de nordiske land, og hvor det er gjensidige fordeler i å samarbeide om løsninger. At tre av de nordiske land nå er medlemmer i EU bør derfor ikke medføre at det nordiske samarbeidet går mot slutten. Det bør bare innebære at vi i noen saker må søke nye rammer for dette samarbeidet. Slik også innen fiskerisektoren der vi i senere tid har hatt, og har, en del stridigheter. Uenigheten forhindrer ikke det faktum at vi har mye til felles, og at det bør danne grunnlaget for å finne løsninger.

Vi har da også sett at viktige fiskerisaker helt eller delvis er kommet på plass den siste tiden. Nabolandsavtalen mellom Norge og Sverige er klar, Norge og EU har gjort framskritt når det gjelder forvaltningen av ressursene i Nordsjøen og reguleringa av nordsjøsilda har stor betydning i den sammmenhengen. Norge har fiskeriavtaler med Færøyene og Grønland, og loddeavtale med Island og Grønland, og vi samarbeider stadig bedre, både på vitenskapelig plan, på forvaltningsplan og på næringsplan, i internasjonale organisasjoner.

Familieoppgjør er ikke noe uvanlig, og etter at 200 milssonene i stor grad delte ressursene i havet, har det i den nordiske familien foregått tilsynelatende et kontinuerlig arveoppgjør, som mer og mer også omfatter fiskebestandene når de befinner seg i internasjonale farvann. Ressursene er knappe og kan ikke fylle alles behov og ønsker. Dette er ikke noe spesielt i Norden. Det er et globalt fenomen. Kampen om verdens naturressurser vil bli stadig hardere. Ressursene er begrenset, verdens befolkning øker, og i tillegg har vi stilt oss et mål om økonomisk vekst.

Den tidligere norske utenriksminister Thorvald Stoltenberg sa i et foredrag for noen år siden at «utenrikspolitikk blir stadig mindre ideologisert, og kanskje mer preget av nasjoners strid om naturressurser..». I Norden har vi erfart det til fulle de siste årene.

Konferansen her i Bergen handler nettopp om slike spørsmål. Kampen om ressursene, internasjonaliseringen av fiskerinæringa og spørsmålet om hvordan vi møter de nye utfordringene. Konferansen vil også peke på utviklingstrekk i den internasjonale handelen med fisk og fiskevarer. Her er situasjonen noe ulik blant de nordiske land i og med at Grønland, Island, Færøyene, Danmark og Norge er store nettoeksportører av fisk mens Finnland og Sverige er importører og representerer således viktige markeder for oss andre.

En av konsekvensene av 200 mils-sonene er framveksten av store fiskeriselskaper som opererer mer eller mindre globalt, noe som har skapt nye utfordringer i forvaltningen. Det gjelder forholdet til vandrende fiskebestander og det faktum at vi har fått en flåte som ikke underlegges nasjonal kontroll, og fartøyer som seiler under bekvemmelighetsflagg. FN-avtalen om vandrende bestander i åpent hav er et viktig skritt framover, og det gjelder snarest mulig å omsette prinsippene i avtalen til forsvarlige forvaltningsordninger. Den normale måten å forvalte havets ressurser på er drøftinger i ulike fora mellom nasjoner som hver har kontroll med sine flåter. At vi nå har fått en rekke fartøyer som ikke lenger står under nasjonal kontroll er en trussel mot en framtidig forsvarlig forvaltning.

Liberaliseringen av verdenshandelen gjennom GATT/WTO har ført til endrede rammevilkår. Vi har fått et globalt marked for fisk, noe som har gitt oss nye konkurrenter i de nære markedene. Liberaliseringen presser jordbruksprisene, noe som skaper ytterligere press på fiskeprisene. Dette er meget følbare forhold som vi daglig må forholde oss til, og derfor er det viktig at slike spørsmål blir tatt opp i et nordisk kontaktorgan for fiskeri.

Konferansens første og andre del beskriver det som skjer i dag med internasjonale ressursforvaltnings- og handelsregimer og matvarenes stilling i markedet, mens vi i konferansens tredje del vil beskrive hvilke konsekvenser internasjonaliseringen får for våre kystsamfunn og våre land. Vi må også stille spørsmålet om hvilke utfordringer dette gir oss som fiskeriansvarlige i de nordiske land.

Som alltid når gode naboer møtes , ser vi også fram til et givende sosialt samvær som kan inspirere til videre faglig kontakt og utvikling. Jeg er overbevist om at dagene her i Bergen nok en gang vil vise at det nordiske fellesskapet er sterkere enn de nordiske ulikhetene.

Med disse ord erklærer jeg den 24. nordiske fiskerikonferansen for åpnet, og gir ordet videre til formannen i Norges Fiskarlag, som medarrangør av årets konferanse.