Finanstalen

Stortinget, mandag 13. oktober 1997

President.

Den viktigste oppgaven i den økonomiske politikken på 1990-tallet har vært å bekjempe arbeidsledigheten.

Ved inngangen til dette tiåret var det fare for at massearbeidsløsheten skulle bite seg fast også i Norge. I landene omkring oss ser vi at dette har skjedd. Store ungdomskull har aldri fått mulighet til å komme i arbeid.

Lavere arbeidsledighet har vært en forutsetning for å sikre andre, viktige mål i den økonomiske politikken. Høy og langvarig ledighet er en trussel mot velferden og en trussel mot statsfinansene. Høy ledighet skaper sosiale problemer og store forskjeller i samfunnet.

I forrige uke var det registrert 65 998 helt arbeidsledige mennesker i Norge. Det tilsvarer en åpen, registrert ledighet på 2,9 prosent. Arbeidsledigheten går nå ned i alle landets fylker. Ingen unge står uten tilbud om arbeid eller utdanning. Den gjenstridige langtidsledigheten og ledigheten blant innvandrere går ned.

Siden 1993 er arbeidsledigheten i Norge redusert med over 40 000. Samtidig er det nå 178 000 flere personer i arbeid enn for fire år siden. Dette er den største veksten i sysselsettingen noen gang siden krigen. Aldri tidligere har flere nordmenn vært i arbeid. Aldri før har en større andel av befolkningen vært yrkesaktiv. Aldri før har flere kvinner hatt jobb.

Kampen mot arbeidsledigheten er ikke vunnet. Men vi har greid å gjøre kraftige innhogg i ledighetskøen. Samtidig har arbeidsstyrken økt sterkt.

Med det statsbudsjettet Regjeringen i dag legger fram tror vi på ytterligere nedgang i ledigheten og fortsatt vekst i sysselsettingen. Antall arbeidsplasser vil øke med 30 000 neste år, og den registrerte ledigheten vil gå videre ned.

Den sterke framgangen i norsk økonomi har ikke kommet av seg selv. Den er et resultat av en politikk der mange har bidratt. En politikk som partene i arbeidslivet og myndighetene har stått sammen om. En politikk som vekslende flertall i Stortinget har støttet.

Vi ser nå inn i det sjette året på rad med økonomisk oppgang i Norge. I 1998 anslår vi veksten i fastlandsøkonomien til å bli 3 prosent. Prisstigningen og rentene er lave. Det er vekst i industrien, og investeringene er høye. Store underskudd på statsbudsjettet og i utenriksøkonomien er de siste årene snudd til store overskudd.

Men økonomiske størrelser som budsjettbalanse, inflasjon, konkurranseevne, kronekurs og bruttonasjonalprodukt har ikke verdi i seg selv. De er bare viktige fordi de sier noe om vår evne til å nå mer grunnleggende mål:

• Et samfunn der alle som ønsker det kan ha et lønnet arbeid.
• Et samfunn der goder og byrder fordeles rettferdig.
• Et samfunn der velferden og den sosiale tryggheten er høy.

Derfor må vi mestre harde økonomiske realiteter for å greie å ta vare på myke verdier. Derfor er en sunn og stabil økonomisk utvikling en forutsetning for å nå andre viktige mål i politikken.

Norge er nå inne i den mest langvarige økonomiske oppgangsperioden på flere tiår. Sammenliknet med oppgangen på 1980-tallet er veksten denne gangen mer balansert og bygger på et sikrere grunnlag:

• Vi har styrket norsk industri, ikke bygget den ned slik det skjedde på 1980-tallet.
• Vi har redusert oljeavhengigheten, og ikke gjort oss mer avhengige av oljen.
• Vi har styrket velferden og sysselsettingen i offentlig sektor, men samtidig hatt en sterk vekst i privat næringsvirksomhet.
• Veksten i investeringene er bygget på økt sparing og inntjening, og ikke på overdreven opplåning.
• Vi har gjennomført reformer som gir bedre utnyttelse av våre ressurser, og ikke binder dem fast på områder der avkastningen og vekstmulighetene er små.

Nå opplever vi at tradisjonell norsk industri øker sin eksport og produksjon. Antallet ansatte i industrien har de siste årene økt med nesten 50 000. Dette skjer etter nær 20 år med nedgang i industrisysselsettingen.

De siste årene er det blitt 49 000 flere ansatte i offentlig sektor, mens antallet ansatte i industrien og i annen næringsvirksomhet har økt med nesten 130 000. Dette er også et tegn på vi har greid å skape en balansert vekst.

Prisstigningen i Norge er lav. Det er den også i mange andre land.

Arbeidsledigheten i Norge er lav. Det er den ikke i mange andre land.

Det er kombinasjonen av lav ledighet og lav inflasjon som skiller Norge fra de fleste andre land, og som gjør at situasjonen i dag er en helt annen enn på midten av 1980-tallet. Dette viser Solidaritetsalternativets styrke, og betydningen av det inntektspolitiske samarbeidet. Dette må vi ta vare på.

Utviklingen har også vist at økonomiske bølgebevegelser ikke er en naturlov. Økonomiske svingninger kan jevnes ut gjennom styring i den økonomiske politikken. Det er dette Solidaritetsalternativet handler om:

• Statens budsjettpolitikk skal motvirke svingningene i økonomien.
• Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst.
• Pengepolitikken skal rettes inn mot en stabil kronekurs.
• Økonomiens virkemåte skal bedres, slik at våre samlede ressurser utnyttes best mulig.

Finanspolitikk

Budsjettpolitikken er vårt viktigste virkemiddel til å sikre fortsatt jevn vekst. Over tid kan ikke statens utgifter være større enn inntektene. Men det er ikke statens inntekter som bør bestemme statens utgifter i hvert enkelt år. I nedgangstider bør statsbudsjettet stimulere veksten i økonomien. I oppgangstider bør budsjettet dempe veksten.

Tidlig på 1990-tallet, da arbeidsledigheten økte kraftig og veksten var svak, økte statens utgifter sterkt. Utgiftene var større enn inntektene. På denne måten bidro finanspolitikken til å dempe ledigheten og få fart på økonomien. Siden 1993 har veksten vært sterk og ledigheten har gått ned. I denne perioden har vi redusert veksten i statens utgifter. Utgiftene er nå mindre enn inntektene. Dette bidrar til å stabilisere den økonomiske utviklingen og til å redusere faren for at prisstigningen og kostnadene igjen skyter i været.

Etter flere år med sterk økonomisk vekst har vi nå meget høy utnyttelse av kapasiteten i norsk økonomi. Mange stillinger står ubesatt og mange bedrifter mangler arbeidskraft. Derfor må den økonomiske politikken fortsatt rettes inn mot å dempe veksten. Regjeringens budsjettopplegg for 1998 har en slik innretning.

Regjeringen foreslår at statens utgifter skal vokse med 1 prosent neste år. Dette er klart lavere enn veksten i statens inntekter. På denne måten bidrar budsjettpolitikken til å kjøle ned økonomien. Samlet vil budsjettopplegget for 1998 bidra til å dempe den innenlandske etterspørselen med om lag trekvart prosent av bruttonasjonalproduktet.

Uten oljeinntektene er underskuddet på statsbudsjettet 12,2 milliarder kroner. Dette underskuddet dekkes med oljeinntekter.

Inntektspolitikk

I mange land har det vist seg å være vanskelig å få kontroll med inflasjonen uten samtidig å få høy arbeidsledighet. Det inntektspolitiske samarbeidet i Norge handler nettopp om å få ledigheten ned uten høy prisstigning. Dette samarbeidet forutsetter at partene i arbeidslivet tar et direkte ansvar for bedriftenes konkurranseevne. Det gjør de ved å bli enige om moderate lønnstillegg.

Når kronekursen styrkes, blir norske varer dyrere i forhold til utenlandske varer. For at fagbevegelsen skal holde igjen på lønnskravene, må den kunne stole på at det trygger konkurranseevnen og arbeidsplassene. Det kan den ikke dersom kronekursen svinger. Da kan den i stedet oppleve at det bedriftene vinner i konkurranseevne som følge av lave lønnstillegg, går tapt som følge av høyere kronekurs. Derfor er en stabil kronekurs en viktig forutsetning for det inntektspolitiske samarbeidet.

Pengepolitikk

Renten brukes til å stabilisere kronekursen. Da kan den i liten grad samtidig brukes til å begrense det innenlandske forbruket. Samlet sett bidrar likevel pengepolitikken til å stabilisere norsk økonomi, fordi en stabil kronekurs støtter opp under finanspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene. Dette stiller klare krav til ansvarlighet i budsjettpolitikken.

Alternativet til å dempe veksten gjennom statsbudsjettet er å bruke pengepolitikken. I dag ville det bety økt rente og høyere kronekurs. Vi må regne med at dette vil ramme norsk industri og andre konkurranseutsatte bedrifter. Mange av disse bedriftene er avgjørende for bosettingen i distriktene. Ikke minst små og mellomstore bedrifter er sårbare for svingninger i kronekursen.

En sterkere krone betyr dyrere eksport og billigere import. Eksporten vil gå ned og importen vil gå opp. Norsk økonomi blir mer oljeavhengig. Dette vil være i strid med Solidaritetsalternativet.

Satsingsområder

Innenfor rammen av et ansvarlig budsjettopplegg har Arbeiderpartiregjeringen funnet rom for økt innsats på flere viktige områder i forhold til det budsjettet Stortinget i fjor vedtok for 1997.

Det skal tas et krafttak innen eldreomsorgen.

Dels gjennom bevilgninger, og dels ved lån, skal det brukes 30 milliarder kroner de nærmeste årene på Handlingsplanen for eldre. I statsbudsjettet foreslås det å øke bevilgningene til eldreformål med 2 milliarder kroner. Pengene skal blant annet brukes til bygging av omsorgsboliger, enerom, sykehjemsplasser og bedring av bostøtten til eldre.

Helsevesenet skal bli bedre og behandle flere pasienter.

Vi foreslår å øke bevilgningene til sykehusene og psykiatrien med 1,1 milliarder kroner. Det skal settes i verk tiltak for å bedre rekrutteringen av helsepersonell, blant annet gjennom mer videreutdanning og opprettelse av flere studieplasser.

Grunnskolen skal bli bedre.

For å følge opp grunnskolereformen foreslår Regjeringen å øke bevilgningene til skolen med 700 millioner kroner.

Regjeringen følger opp Velferdsmeldingen.

Vi foreslår å bedre stønadsordningene for enslige forsørgere, og øker bevilgningene med 425 millioner kroner. Samtidig legger vi forholdene bedre til rette for at enslige forsørgere raskere kan få lønnet arbeid og leve av egen inntekt.

Alle som ønsker det skal få tilbud om barnehageplass innen år 2000.

Derfor foreslår Regjeringen å øke bevilgningene til barnehager med 400 millioner kroner. Det gjør det mulig å opprette 13 500 nye barnehageplasser og øke driftstilskuddet til småbarnsplasser.

Bevilgningen til bistand foreslås økt med 870 millioner kroner.

Det betyr at vår utviklingshjelp vil utgjøre 10,1 milliarder kroner. Det tilsvarer 0,88 prosent av Norges samlede inntekter.

Bevilgningene til utvikling av alternative energikilder, energisparing og miljøforskning øker.

Renta på studielån reduseres.

Fra årsskiftet vil studielånsrenta bli 4,7 prosent.

De samlede bevilgningene til forskning øker med 600 millioner kroner eller 6 prosent.

Kultursektoren i Norge skal styrkes.

Vi foreslår å øke Kulturdepartementets budsjett med 150 millioner kroner.

Politikk handler om å velge. Når Regjeringen foreslår merpenger til noen formål, må vi foreslå mindre til andre formål dersom vi skal holde oss innenfor en ansvarlig budsjettramme. Blant annet foreslår Regjeringen mindre bevilgninger til ulike typer næringsstøtte.

Regjeringen foreslår:

• Å redusere folketrygdens utgifter ved å utvide den perioden arbeidsgiver dekker sykepenger fra 2 til 3 uker.
• Å avvikle ordningen med lønnstilskudd til rederiene.
• Å redusere støtten til skipsbyggingsindustrien.
• Å redusere bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak på bakgrunn av den gode utviklingen i arbeidsmarkedet.

Arbeiderpartiregjeringen foreslår å omplassere statens kapital ved å redusere statens eierandel i Den norske Bank og Kreditkassen til en tredjedel. En slik eierandel er tilstrekkelig til å sikre et stabilt nasjonalt eierskap i de to største norske forretningsbankene.

Salget av bankaksjer må ses i sammenheng med Regjeringens forslag om å opprette et miljøfond, et teknologifond og et nytt investeringsselskap. På denne måten omplasseres statens kapital for å fremme miljøvern, utvikling av ny teknologi og utvikling av norsk næringsliv.

Regjeringen mener livsforsikringsselskapene bør få økt adgang til å plassere forsikringsmidlene i aksjer. Finansdepartementet har i dag sendt ut et forslag på høring om å oppheve dagens grense på 20 prosent for plassering i aksjer.

Kommuner

Det norske velferdssamfunnet bygger på sterke kommuner. Det er kommunene som driver viktige velferdsordninger som barnehager, skole, helse og eldreomsorg. Arbeiderpartiregjeringen vil bygge ut velferden. Derfor vil vi styrke kommunene.

Med Regjeringens budsjettforslag blir kommunenes og fylkeskommunenes inntekter 187,6 milliarder kroner neste år. Dette er mer enn det ble lagt opp til da Stortinget i juni behandlet kommuneopplegget for 1998. Samtidig får kommunene 1,5 milliarder kroner mer i skatteinntekter i 1997 enn vi regnet med i vår. Kommunene vil få beholde disse ekstrainntektene.

Regjeringen foreslår å redusere satsene for de kommunale og fylkeskommunale skattørene. Dette gir rom for å øke de statlige rammetilskuddene og sikre en god fordeling mellom landets kommuner og fylker.

Arbeidsmarkedet

Vi mangler i dag kvalifisert arbeidskraft i industrien, i databransjen, i bygg og anlegg og i helsevesenet. Arbeidskontorene må derfor øke innsatsen for å formidle arbeidsledige til de ledige jobbene. Arbeidsmarkedstiltakene brukes nå til å forbedre de arbeidslediges kvalifikasjoner slik at de kan gå inn i de ledige jobbene.

Regjeringen legger opp til gjennomsnittlig 17 500 plasser i arbeidsmarkedstiltakene i 1998. I første halvår legges det opp til et høyere antall enn dette. Nivået for andre halvår må vurderes på nytt i Revidert nasjonalbudsjett. Langtidsledige og ungdom vil få de fleste av plassene i arbeidsmarkedstiltakene.

Det er viktig å øke arbeidstakernes kompetanse gjennom mer satsing på etter- og videreutdanning. Her har både myndighetene og partene i arbeidslivet et ansvar. Det offentlige utvalget som har utredet en etter- og videreutdanningsreform har nå lagt fram sin utredning. Utredningen gir myndighetene, fagbevegelsen og arbeidsgiverne et godt grunnlag for å starte dette arbeidet.

Skatt

Mot slutten av forrige stortingsperiode ble det vedtatt omfattende skattelettelser til næringsdrivende med høye inntekter og til rederiene. Samlet utgjør lettelsene minst én milliard kroner. Disse lettelsene fører til økte inntektsforskjeller, økt privat forbruk og en dårlig utnyttelse av landets kapital.

Lettelsene i delingsmodellen og i rederibeskatningen er blitt forsvart med at dette dreier seg om skattelettelser til bedriftene - ikke til eierne. Dette argumentet bygger på en forestilling om at eiernes økonomiske interesser skulle være uavhengig av de økonomiske interessene til den bedriften de eier.

Selvfølgelig er det ikke tilfellet. En krone høyere overskudd i bedriften øker eiernes formue med en krone, uavhengig av om kronen betales i utbytte eller holdes tilbake. Før eller siden tilfaller overskuddet og skattelettelsen eierne. For eksempel vil en reder få en skattelette på 15 millioner kroner dersom rederiet har et årlig overskudd på 10 millioner kroner og rederen venter i 10 år med å ta ut utbytte.

Regjeringen foreslår å oppheve de gunstige skattereglene for rederiene. Da blir det større likebehandling mellom investeringer i rederier og i annen næringsvirksomhet.

Regjeringen foreslår også innstramminger i delingsmodellen, slik at lønnstakere og næringsdrivende behandles mer likt.

Den gode utviklingen i norsk økonomi har gitt en god vekst i folks inntekter. Dermed betaler stadig flere toppskatt. Også lønnstakere med inntekter noe under gjennomsnittet betaler nå toppskatt. Dette var ikke hensikten. I dag betales det toppskatt av inntekter over 233 000 kroner i skatteklasse 1. Regjeringen foreslår å heve denne grensen til 248 000 kroner. I klasse 2 heves grensen til 300 000 kroner. Dette vil føre til at om lag 60 000 færre skattytere vil betale toppskatt neste år. På denne måten sørger vi for at toppskatten blir det den skal være - en ekstra skatt på høyere inntekter.

Regjeringen foreslår å holde barnetrygdsatsene nominelt uendret fra 1997 til 1998. Dette må ses i sammenheng med forslagene om økte bevilgninger til barnehager, grunnskolereformen og økte utbetalinger til fødselspenger og foreldrepermisjon. Disse økte bevilgningene til barnefamiliene er langt større enn innsparingene ved å holde barnetrygden uendret.

De som har høye inntekter og store formuer har i hovedsak formuen sin i aksjer. Vanlige lønnsmottakere og pensjonister plasserer det meste av sine sparepenger i banken. For aksjer er det i dag "skatterabatter" på opptil 70 prosent i formuesskatten. Slike skattefordeler er det ikke for banksparing. Resultatet er at selv de med små oppsparte midler i banken må betale formuesskatt, mens de som har store aksjeformuer og litt gjeld ikke betaler formuesskatt i det hele tatt.

Regjeringen foreslår å senke den høyeste satsen i formuesskatten fra 1,5 til 1,1 prosent og at det skattefrie beløpet økes til 140 000 kroner i skatteklasse 1 og 200 000 kroner i skatteklasse 2. Samtidig foreslår vi at dagens skatterabatter for aksjer fjernes. Dette betyr at sparing i bank blir mer lønnsomt, og at det ikke lenger er skattefordeler for de som har aksjeformue.

De fleste pensjonister har betalt ned gjelden sin og har noen sparepenger. Av minstepensjonistene har 85 prosent formue og formuen er i gjennomsnitt 177 000 kroner. Regjeringens forslag om lavere satser i formuesskatten vil derfor være en fordel for store grupper av pensjonister.

Regjeringen foreslår også enkelte endringer i de særskilte skattereglene for pensjonister. Ordningen med skattefrihet for pensjonister med lave inntekter utvides. I tillegg gjøres den særskilte regelen om skattebegrensning gunstigere for de som har lav inntekt og noe formue.

Særfradraget for alder reduseres. Pensjonister med lave inntekter får redusert skatt. Pensjonister med høye inntekter kan få noe mer skatt, men fortsatt vil skatten være betydelig lavere enn for lønnstakere med tilsvarende inntekter. To tredjedeler av alle pensjonister vil få lavere eller uendret skatt. Pensjonister med inntil 120 000 kroner i inntekt vil i gjennomsnitt få 700 kroner i skattelette. Samlet sett vil pensjonistene som gruppe få 240 millioner kroner i lavere skatt i 1998.

Regjeringen foreslår å oppheve AMS-ordningen, slik at denne spareformen likestilles med banksparing. Å gi skattelettelse til én bestemt form for sparing på bekostning av andre spareformer fremmer ikke den samlede sparingen i samfunnet. I stedet flyttes lett penger fra en konto til en annen for å spare skatt. Dette er ikke sparing. Skatteletten fører i stedet til økt privat forbruk. Regjeringens forslag om å redusere satsene i formueskatten senker skatten på sparekapital generelt. Dette fremmer sparing. Dessuten innebærer forslaget likebehandling av ulike spareformer. Dette fremmer en god forvaltning av landets kapital. I tillegg vil det bidra til mer rettferdig fordeling.

Regjeringens forslag til endringer i formues- og aksjebeskatningen i dette statsbudsjettet innebærer at vi får et bredere skattegrunnlag med lavere skattesatser. Dette er bedre enn å ha høye satser og et smalt skattegrunnlag med mange fradrag, fritak og unntak.

Regjeringen foreslår å øke avgiftene på sigaretter og enkelte andre tobakksprodukter med 4 prosent utover forventet prisstigning. Avgiftene på røyketobakk og alkohol foreslås økt med 10 prosent.

I Langtidsprgrammet gikk Regjeringen inn for mer skatt på det vi ønsker mindre av, miljøskadelig virksomhet, og mindre skatt på det vi ønsker mer av, sysselsetting. Økte grønne skatter og en eventuell utvidelse av merverdiavgiften til flere tjenester vil gi økte skatteinntekter. Disse inntektene må brukes til å redusere andre skatter. Forslaget om en grønn skattereform og utvidelse av merverdiavgiften kan legges fram etter at budsjettet for 1998 er behandlet i Stortinget.

Forslagene til endringer i skatte- og avgiftsreglene vil samlet øke skatteinntektene med 2,5 milliarder kroner i 1998. Regjeringens forslag vil gi et mer rettferdig skattesystem og bidra til å dempe presstendensene i norsk økonomi.

Fordeling

Endringene i skattesystemet er ett av flere tiltak i statsbudsjettet for å bidra til mer rettferdig fordeling. Økt sysselsetting og redusert ledighet bidrar også til å jevne ut forskjellene i levekår. Utbygging av velferden og økt satsing på utdanning gir likeverdig tilbud til flere, uavhengig av inntekt og bosted.

Styrkingen av kommunene er et viktig bidrag til å opprettholde bosetting og velferd i distriktene. Samtidig økes støtten til de som har minst, blant annet gjennom økt bostøtte til eldre og gjennom bedre stønadsordninger for enslige forsørgere.

Det er alltid de svakeste som rammes hardest i økonomiske nedgangstider. Det er de med minst utdanning og arbeidserfaring som først blir arbeidsledige. Det er de som trenger offentlige velferdstjenester mest som rammes hardest når offentlige budsjetter strammes inn. Derfor er en sterk økonomi til fordel for de som har minst, og en viktig del av vår fordelingspolitikk.

Oljen

På 1970-tallet hadde Nederland store inntekter fra salg av naturgass. Disse inntektene ble brukt til å finansiere en for sterk vekst i offentlige utgifter. Resultatet ble store underskudd og svært høy arbeidsledighet.

På første halvdel av 1980-tallet var de norske oljeinntektene like store som i dag. Likevel gikk det galt med norsk økonomi. Også vi fikk store underskudd og høy arbeidsledighet.

Lærdommen fra Nederland på 1970-tallet og Norge på 1980-tallet er at vi aldri må tillate oss å tro at petroleumsinntektene alene kan sikre gode resultater i et lands økonomi. På 1990-tallet har vi greid å bygge ut fastlandsøkonomien samtidig med at vi har hatt voksende inntekter fra olje- og gassvirksomheten. Det er denne kombinasjonen av en sterk fastlandsøkonomi og store oljeinntekter som har gitt lav ledighet og store overskudd.

Olje- og gassvirksomheten utgjør om lag 16 prosent av vår samlede verdiskaping og står for 17 prosent av statens inntekter. Det betyr at for hver krone staten har i inntekter kommer 83 øre fra noe annet enn olje. For få år siden brukte vi alle oljeinntektene til å dekke underskuddet å statsbudsjettet. Nå bruker vi store deler av oljeinntektene til å bygge opp ressurser for framtida.

Budsjettet er i generasjonsmessig balanse. Det betyr at vi kan møte folketrygdens forpliktelser uten å kutte i utgiftene til andre velferdsformål. Oljeinntektene er usikre. For hver krone prisen på et fat olje endres, endres statens årlige inntekter med over 1 milliard kroner.

Finanspolitikken må utformes uavhengig av svingninger i oljeprisen. Dersom endringer i oljeinntektene fra et år til et annet fikk slå gjennom i statsbudsjettets utgifter eller skatter og avgifter, ville finanspolitikken bidra til å forsterke svingningene i fastlandsøkonomien. En slik politikk ville dessuten innebære lite forutsigbare rammebetingelser for bedrifter og husholdninger. Mulighetene for langsiktig planlegging av offentlig virksomhet ville bli svekket. Utgifter til for eksempel sykehus, skoler og alderspensjoner kan ikke svinge i takt med oljeprisen.

Petroleumsforekomstene er en del av vår felles nasjonalformue. Vi må forvalte denne formuen på en ansvarlig måte. Inntektene vi i dag får fra salg av olje og gass skiller seg fra andre inntekter ved at de langt på vei motsvares av at de gjenværende reservene reduseres.

Neste år settes det av 73,4 milliarder kroner av oljeinntektene i petroleumsfondet. I tillegg vil fondet få renter og utbytte som anslås til vel 5 milliarder kroner. Ved utgangen av 1998 kan verdien av fondet komme opp i nesten 200 milliarder kroner. Når oljeinntektene i stor grad spares i oljefondet, betyr det at vi omplasserer deler av vår nasjonalformue fra petroleum til finansielle fordringer eller "penger på bok". På denne måten blir vi mindre sårbare for svingninger i oljeprisen. Samtidig kan vi få økt avkastning av vår samlede nasjonalformue.

Hensikten med oljefondet er ikke at vi skal la være å bruke oljeinntektene. Hensikten er at vi skal bruke en stor del av inntektene senere. Når utgiftene til pensjoner vokser eller når en ny nedgangstid gjør det nødvendig å stimulere økonomien gjennom økte utgifter og svakere budsjetter.

Et flertall på Stortinget sluttet seg i juni til at det skal åpnes for at deler av petroleumsfondet plasseres i aksjer. Finansdepartementet har nå fastsatt nye retningslinjer for forvaltningen av fondet. Fra 1998 vil mellom 30 og 50 prosent av fondet bli plassert i utenlandske aksjer. Fondets plasseringer skal skje i land med velfungerende kapitalmarkeder og betryggende verdipapirlovgivning. I retningslinjene er det fastsatt en fordeling av fondets midler på ulike geografiske områder, i all hovedsak land som Norge har nære økonomiske forbindelser med. Det legges ikke opp til at fondet skal spille noen aktiv rolle i enkeltselskaper. Fondet kan derfor ikke ha en eierandel som er høyere enn én prosent i noe selskap.

Aksjekurser kan svinge mye over kort tid. Det er derfor grunn til å understreke at med aksjeplasseringene øker risikoen for kortsiktige svingninger i fondets avkastning. Det er imidlertid den langsiktige avkastningen og risikoen som er viktig for fondet.

Det er lettere å bruke penger enn å la være. Men det blir ikke nødvendigvis mer velferd av å bevilge mer penger. I dag vil et svekket budsjett lett føre til ny pris- og kostnadsvekst. Da blir resultatet raskt mindre penger til velferd. Jevn vekst og orden i økonomien gjør at vi kan bruke mer penger på eldre, helse og andre viktige formål enn dersom vi på nytt får en ukontrollert vekst som avløses av innstramninger. En jevn stigning er bedre for alle enn at vi på nytt kastes ut i en "berg- og dalbane-økonomi."

Vi står foran flere år hvor vi venter store oljeinntekter. De høye oljeinntektene vil sette hele vårt politiske system og vår kollektive fornuft på prøve. Vår evne til å forvalte oljeformuen vil bli testet.

Grense for ansvarlighet

Mange spør om vi vet nøyaktig hvor grensen mellom ansvarlig og uansvarlig politikk går. Om vi vet nøyaktig hvor mye statens utgifter kan vokse før det går galt.

Svaret er at vi ikke vet dette nøyaktig. Økonomisk politikk og økonomisk vitenskap handler om å forsøke å se inn i en usikker framtid. Det handler om å håndtere usikkerhet. Likevel har vi viktige holdepunkter for hva som er en ansvarlig økonomisk politikk.

Vi vet av både våre egne og andre lands bitre erfaringer at det ofte er i oppgangstider at vi gjør de feilene som bringer ny nedgang. Vi vet at oppgangen i norsk økonomi er sterk og har vart lenge. Da nærmer vi oss grensen for hva økonomien tåler. Akkurat hvor grensen går vet vi ikke før det er for sent. Derfor bør vi bremse nå,slik at vi øker sjansene for fortsatt jevn vekst i stedet for at prisstigning og kostnader på nytt skyter fart.

Innstramningen i forslaget til statsbudsjettet tilsvarer nær 7 milliarder kroner. Reduseres denne innstramningen øker sjansen for at vi ikke greier å stabilisere norsk økonomi.

Det kan lønne seg å ta sjanser. Det blir ikke alltid dårlig vær i fjellet selv om meteorologene har spådd det. Du kan komme raskere til hytta ved å gå i et område som kjentfolk sier er rasfarlig. Men når mye står på spill bør man ikke ta sjanser. Det vet vi er et godt råd.

Avslutning

Arbeiderpartiregjeringen legger fram et budsjettforslag for 1998 som er en videreføring av en solidaritetspolitikk som har gitt gode resultater.

Vi legger fram et budsjett for:

• Fortsatt økning i antallet arbeidsplasser og fortsatt nedgang i ledigheten.
• Et budsjett for mer velferd. Et budsjett der vi tar et løft i eldreomsorgen.
• Et budsjett for mer rettferdig fordeling av goder og byrder. Det vil vi oppnå gjennom endringer i skattesystemet og gjennom økt støtte til de som har minst.

Det er et budsjett for et varmere samfunn med arbeid til alle og en rettferdig fordeling.

Lagt inn 13 oktober 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen