Markedsøkonomien svikter

Finansminister Jens Stoltenberg

Sammenbruddet i Øst-Europa satte sluttstrek for flere tiår med kommunistisk planøkonomi. En samfunnsmodell og politisk ideologi hadde spilt fallitt. Den maktet ikke å levere de resultatene den lovet. I steden produserte den overgrep, offentlig og privat fattigdom, tilbakegang og voldsomme miljøproblemer. Kapitalismen ble utropt til vinner av den kalde krigen.

Men markedsøkonomiene i Vest har også problemer med å levere resultater som svarer til forventingene. I årene etter 1973 har veksten sysselsettingen i Vest Europa vært svak, samtidig som arbeidsstyrken har økt. Resultatet er massearbeidsløshet. I USA har veksten i sysselsettingen vært sterkere, men til gjengjeld har inntektsforskjellene økt. Den økonomiske veksten i de vestlige markedsøkonomiene har falt dramatisk de siste tiårene. Et system som i mange år skapte velstand, velferd og nye jobber, står i virkeligheten i stampe. Forskjellene øker. Det samme gjør usikkerheten og pessimismen.

Fra en rekke økonomer og høyreorienterte politikere fikk vi på 1970- og 80-tallet høre at politisk styring av økonomien ga dårlige resultater, at inntektsforskjellene måtte øke og at velferdsstaten måtte bygges ned. Men denne politikken har jo bare bidratt til å forsterke problemene. Ingen styring har vist seg å være det samme som dårlig styring.

En markedsøkonomi som overlates helt til seg selv preges av viktige systemfeil. De problemene som oppstår er mer enn konjunkturproblemer. Derfor har vi sett høy ledighet og økende forskjeller i mange vestlige land, selv i oppgangstider med sterk økonomisk vekst.

Sosialdemokratisk politikk handler om å styre økonomien. Det handler ikke om gammeldags planøkonomi. Men det handler likevel om å planlegge, og om å styre markedskreftene. Ett av våre viktigste mål er å skape en rettferdig fordeling. Uten inngrep vil markedskreftene skape store ulikheter i samfunnet. Våre viktigste fordelingsredskaper er en sterk offentlig sektor, felles folketrygd, enhetsskole, likeverdige helsetjenester - og ikke minst en politikk for arbeid til alle.

Mange mener at økt ulikhet er nødvendig for å skape vekst og effektivitet. Men et samfunn i konflikt med seg selv har dårlig evne til omstillinger og lav terskel for sosial uro. Utrygghet fører til at mange motsetter seg nødvendige endringer av frykt for framtiden. I følge OECD er Norge det eneste vestlige landet der lønnsforskjellene er redusert de siste årene. Samtidig fungerer arbeidsmarkedet bedre, og ledigheten er lavere, enn så godt som i alle andre europeiske land. Det skyldes selvfølgelig mange forhold. Men det blir ihvertfall for enkelt å påstå at jevn fordeling undergraver sysselsettingen.

Overlatt til seg selv vil en markedsøkonomi gi uakseptabelt store svingninger i produksjon og sysselsetting. Derfor fører vi i Norge en stabiliseringspolitikk som innebærer at de offentlige budsjettene brukes til å stimulere økonomien i nedgangstider, og stabilisere veksten i oppgangstider. Problemet er at det er enklere å bruke penger i nedgangstider enn å bygge opp reserver og overskudd i oppgangstider. Mange land har opplevd at staten ikke har finansiell styrke til å føre motkonjunkturpolitikk når nye nedgangstider kommer. Derfor er det en viktig del av den politiske styringen å bruke den oppgangen vi nå har i Norge til å skape store overskudd i statsbudsjettene. Det reduserer faren for tilbakeslag, og øker vår evne til å motstå ny nedgang.

Overlatt til seg selv er markedet helt ute av stand til å håndtere de samfunnsmessige kostnadene som forurensning påfører oss alle. Derfor er miljøvern et klassisk eksempel på at vi trenger reguleringer, påbud og avgifter. Forbud mot stoffer som bryter ned ozonlaget, ekstra avgift på blyholdig bensin og vern av vassdrag, er ulike eksempler på direkte politiske inngrep som styrer den økonomiske utviklingen.

Hvordan lønninger fastsettes er helt avgjørende for prisstigningen, bedriftenes konkurranseevne og dermed også sysselsettingen. I mange vestlige land finnes det ikke systemer for lønnsfastsettelse som tar hensyn til de arbeidsledige og til helheten i økonomien. I Norge har vi lange tradisjoner for inntektspolitisk samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Det har gjort det mulig for oss å bidra til en lønnsdannelse som har gitt lav prisvekst, bedret konkurranseevne og flere arbeidsplasser. Slik er inntektspolitikken en viktig del av den politiske styringen av norsk økonomi.

Det finnes ingen enkle måter å styre en økonomi på. Mange tiltak som begrunnes med rettferdig fordeling er i virkeligheten tiltak som bidrar til sløsing og vilkårlig fordeling av goder. En feilslått stabiliseringspolitikk forsterker svingningene i økonomien i steden for å dempe dem. Og inntektspolitisk samarbeid er ingen garanti for en lønnsutvikling som gir lav prisvekst og høy sysselsetting. Det finnes mange eksempler på dårlig politisk styring. Men høyresidens budskap om den passive stat og fravær av inngrep i økonomien har gitt resultater som ingen kan bli imponert over.

Kommunismen er død. Men det går galt også med markedsøkonomien dersom den ikke styres. Sosialdemokratiet ønsker å styre. Da må vi gjøre politiske valg. Hvis politikerne ikke klarer å velge, vil markedskreftene velge for oss.