Finansminister Jens Stoltenberg

Forsikringsforbundets årskonferanse 23. april 1997.

"Velferd og forsikring i en samfunnsøkonomisk sammenheng"

1 Innledning

Det temaet jeg er blitt bedt å snakke om, velferd og forsikring i en samfunnsøkonomisk sammenheng, innbyr til mange slags refleksjoner. Istedenfor å sveipe innom alle de spørsmål som kan drøftes under denne overskriften, skal jeg bruke den tilmålte tiden til noen utvalgte aktuelle temaer. Jeg vil starte med de store langsiktige utfordringer i velferdspolitikken, dernest vil jeg kommentere de private pensjonsordninger som nå er i støpeskjeen, og til sist har jeg tenkt å gå inn i noen mer avgrensede spørsmål som gjelder forsikringsnæringen.

Regjeringen har som siktemål å videreutvikle et velferdssamfunn som kjennetegnes ved materiell trygghet og rettferdig fordeling. Folketrygden skal være hovedelementet i det sosiale sikkerhetsnettet, og gi økonomisk trygghet ved sykdom, arbeidsløshet, funksjonshemming, alderdom og tap av forsørger.

Det er viktig å unngå store og plutselige endringer i reglene for opptjening og utmåling av pensjon i folketrygden. I Velferdsmeldingen la Regjeringen fram en strategi for å sikre det økonomiske grunnlaget for folketrygden i framtiden, der det bl.a. ble lagt vekt på å styrke arbeidslinjen i velferdspolitikken og å sikre at supplerende ordninger støtter opp om folketrygden. Ved behandlingen av meldingen ba Stortinget om en videre utredning på flere av de områdene som ble gjennomgått i meldingen. Et utvalg under ledelse av Torstein Moland utreder spørsmål om fondskonstruksjoner for folketrygden. Også spørsmål om fleksibel pensjonsalder i folketrygden og viktige regler som besteårsregelen og forholdet mellom samboere og gifte, er blitt satt på dagsorden. Mengden av spørsmål under utredning gir i seg selv grunn til ettertanke. Hvis vi her ikke går varsomt fram, kan det bli uoversiktlige forhold på trygde- og pensjonsområdet.

2 Private pensjonsordninger

Også private pensjonsordninger har blitt gjenstand for en omfattende vurdering og revisjon i kjølvannet av Velferdsmeldingen. Forut for Velferdsmeldingen hadde man en grundig gjennomgang av disse ordningene ved Pensjonsforsikringsutvalget som ble ledet av Aannund Hylland. Utvalget skulle etter mandatet bl.a. gi grunnlaget for prinsipielle retningslinjer for den skattemessige behandlingen av private pensjonsordninger og vurdere forhold som inntektsfordeling, kapitaldannelse og langsiktig eierskap i norsk næringsliv.

I forhold til behovet for skattestimulert pensjonssparing trakk utvalget særlig frem et paternalistisk argument. Utvalget fant at det var grunn til å tro at mange, særlig i unge år ikke er opptatt av alderdommens problemer, slik at den individuelle tidshorisont blir kortere enn det samfunnet mener er riktig og fornuftig. Utvalget gikk inn for at skattestimulert sparing kunne omfatte produkter som ikke tidligere var skattestimulert. Av skattefavorisert pensjonssparing mente utvalget at de ytelsesbaserte ordningene bare skulle tilbys av livselskaper og eventuelt pensjonskasser, mens de innskuddsbaserte ordningene burde kunne tilbys også av banker og verdipapirfond. Utvalget gikk ikke inn for at det skulle åpnes tilsvarende opp for aksjeplasseringer i innskuddsbaserte TPES-ordninger. Det ble i denne sammenheng vist til at det kunne være vanskelig for den enkelte arbeidstaker å reservere seg mot en slik plassering, og at arbeidstakeren derfor sto i fare for å bli påtvunget en uheldig risiko. Utvalget gikk inn for at skattefordelen burde begrenses både mht. nivå og til periodiseringen av sparingen. Utvalget skisserte med dette utgangspunktet en periodiseringsregel knyttet opp mot hvor stor andel av den maksimalt tillatte pensjon som kunne være opptjent på ethvert tidspunkt.

Hylland-utvalgets forslag ble behandlet i Velferdsmeldingen. I forhold til utvalget holdt Regjeringen tilbake i forhold til ulike ønsker om utvidelse av de skattefavoriserte private pensjonsordningene. Regjeringen gikk også forholdsvis nøye inn på spørsmålet om virkningen av skattefavorisering på samlet sparing. Dette punktet er det faglig uenighet om, men som det fremgår av drøftingen i meldingen finnes det gode grunner for at pensjonssparing skulle kunne stå på egne ben, uten særskilt skattestimulering. Ut fra en samlet vurdering gikk Regjeringen likevel inn for å beholde skattefavoriseringen av de private pensjonsordningene. Det ble fremhevet at TPES-ordningene er vel innarbeidet som tjenestepensjonssystem, og at stabile rammebetingelser må tillegges stor vekt.

Innstrammingsforslagene på skattesiden var relativt begrenset i Velferdsmeldingen. De gjaldt i hovedsak premiefond. Disse forslagene fikk ikke tilslutning. Og det ble vedtatt å redusere aldersgrensen i EPES-ordningen og å opprette en tilsvarende ordning for egen pensjonssparing i bank. Dette kommer jeg tilbake til.

Av allmenne spørsmål fra Velferdsmeldingen som gjelder private pensjonsordninger, vil jeg her gjerne nevne to: innføring av innskuddsbasert tjenestepensjon med skattefordel, og felles tak for EPES og TPES. Begge disse spørsmålene ble forholdsvis grundig drøftet i meldingen.

Hylland-utvalget gikk inn for å innføre adgang til innskuddsbasert tjenestepensjon med skattefordel. Regjeringen fant av flere grunner ikke å ville tilrå dette. Men Stortinget har bedt oss om å vurdere dette spørsmålet på nytt, og vi kommer tilbake til dette i Revidert nasjonalbudsjett 1997. Dette temaet står sentralt på denne konferansen. Jeg ser at adm. dir. Ingvar Strøm i Forsikringsforbundet vil gå nærmere inn på saken i neste foredrag, og jeg regner med frisk debatt siden det finnes mange argumenter for og imot. Regjeringens standpunkt i denne saken får vi likevel vente med til Revidert nasjonalbudsjett. Men jeg får kanskje lov til å si at vi uansett endelig standpunkt må arbeide grundig med denne saken. I Norge har vi ingen erfaring med innskuddsbasert tjenestepensjon. TPES-ordningen er som tidligere nevnt strengt ytelsesbasert.

Arbeidsgiverens pensjonsløfte er her knyttet til den ytelse som arbeidstakeren skal ha nå han eller hun blir pensjonist. Ved samme opptjening blir ytelsen den samme for kvinner og menn, og den blir den samme uansett om det har vært dårligere eller bedre avkastning på de avsatte pensjonsmidler. Og ikke minst: arbeidsgiveren har i TPES-ordningen et ansvar for at lavere lønte ikke får lavere samlet prosentvise kompensasjon (sammen med folketrygden) enn høyere lønte. Innskuddsbaserte ordninger reiser spørsmål ved alle disse egenskapene ved dagens ytelsesbaserte TPES.

Vi trenger altså en grundig og åpen diskusjon. Strøm varsler at han i sitt foredrag vil ta livet av noen myter. Det er alltid spennende og nyttig, og et godt grunnlag for å få frem sakens kjerne. Det er så langt det i denne omgang er naturlig for meg å kommentere spørsmålet om innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger.

Pensjonsforsikringsutvalget hadde også et forslag til felles tak for EPES og TPES. Om begrensing i adgangen til skattefavorisering mente utvalget at den bør "være knyttet til den enkelte persons samlede rett til pensjonssparing innenfor de skattebegunstigede ordningene, uten å gjøre forskjell på innskudd gjort av den pensjonsberettigede selv og av arbeidsgiver". Vi vet at det ikke er enkelt å få til et slikt felles tak, rent teknisk. Regjeringen foreslo derfor ikke noe slikt felles tak i Velferdsmeldingen. Men dette spørsmålet kan få ny aktualitet, siden Stortinget i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen ba Regjeringen om å vurdere muligheten "for å utarbeide et regelverk for offentlige, private og egne skattestimulerte pensjonsordninger, slik at det gis like muligheter for opptjening av pensjonsytelse". Ett av de viktige spørsmål når det gjelder "like pensjonsmuligheter" er nettopp spørsmålet om felles tak for EPES, eller IPA som det nå skal hete, og TPES. Det kan derfor bli et spørsmål om vi må se på dette igjen.

3 Nærmere om IPA

Under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1995 vedtok Stortinget å be Regjeringen fremme forslag om adgang til skattestimulert pensjonssparing i bank. Regjeringen fulgte opp dette i to runder overfor Stortinget. På bakgrunn av stortingsbehandlingen ble det utarbeidet et høringsnotat som ble sendt ut rett før jul. I notatet foreslår vi at dagens EPES-ordning (Egen pensjonsforsikring etter skatteloven) erstattes av en ny ordning for Individuelle pensjonsavtaler (IPA). En individuell pensjonsavtale skal kunne inngås enten som en pensjonsspareavtale eller en pensjonsforsikringsavtale. Utgangspunktet for forslaget har vært at de materielle bestemmelser i IPA i størst mulig grad skal innebære kontinuitet til gjeldende bestemmelser om EPES. Vi har hatt som siktemål at alle regler som både gjelder forsikringsprodukter og spareprodukter skal formuleres som fellesregler. Dette har gjort det nødvendig med betydelig omredigering av EPES-forskriften.

Vi ønsker med forslaget å legge til rette for en sunn konkurranse mellom ulike tilbydere av pensjonsprodukter som faller inn under ordningen. Konkurranse vil bidra til at kundene får høy avkastning, og at tilbyderne blir kostnadseffektive. Skal konkurransen virke på en egnet måte, må konkurransevilkårene være mest mulig likeartede for tilbydere fra ulike bransjer. Samtidig må det tas hensyn til at den enkelte bransje har særtrekk. Konkurransen må ikke få en slik form at den virker destabiliserende på en bransje.

Det er overveiende støtte til de store linjer i departementets IPA-forslag. Jeg skal imidlertid trekke fram noen av de områdene hvor det ulike syn. Jeg vil presisere at forslaget fortsatt er til behandling, slik at det endelige forslag som Stortinget skal ta stilling til ikke nødvendigvis er identisk med det som fremkommer i høringsnotatet.

Først litt om de skattemessige spørsmålene. Departementet har lagt til grunn både i stortingsdokumenter og i høringsnotatet at fradragsramme og skatteregler for øvrig skal videreføres så langt som mulig. En del av høringsinstansene har nok ikke akseptert dette som et premiss for drøftingen. F.eks. er det noen, bl.a. Forsikringsforbundet, Bankforeningen og Sparebankforeningen, som mener at beløpsgrensen på kr 30 000 er for lav og bør økes vesentlig. Flere av høringsinstansene argumenterer også for at det bør være symmetri ved at samme skattesats benyttes både ved inntektsfradrag og inntektsføring under ordningen. Det er ikke overraskende at synspunktene kommer opp, men det er strengt tatt ikke det vi har lagt opp til diskusjon om denne gang.

Det er foreslått nye skatteregler for såkalt "oversparing". Slik "oversparing" vil finne sted dersom innbetalingene overstiger årets fradragsramme. Alle utbetalinger fra en IPA skal imidlertid anses som en pensjonsytelse og beskattes som pensjonsinntekt, uansett om utbetalingene har basis i innbetalinger det er innrømmet inntektsfradrag for, eller "oversparing" som ikke har gitt inntektsfradrag. "Oversparing" kan imidlertid benyttes som innbetaling det påfølgende år så lenge den generelle fradragsrammen ikke overskrides. Forslaget er hovedsaklig begrunnet med hensynet til den praktiske gjennomføringen. De fleste høringsinstanser som uttaler seg om reglene for "oversparing" gir uttrykk for at de synes det bør være mulig å overføre "oversparing" i mer enn ett år.

I høringsnotatet foreslår vi at dersom pensjonsspareren har oppnevnt begunstiget, tilfaller pensjonsformuen ved vedkommendes død den begunstigede i periodiske ytelser, som beskattes som pensjon. Hvis pensjonsspareren ikke har oppnevnt begunstiget, utbetales pensjonsformuen som en engangssum til boet, eller til etterlatte. For slike engangsytelser foreslår vi en sjablonmessig skatt på 45 prosent av utbetalt beløp. Satsen er satt ut fra hensynet til at pensjonsytelser er ment som kompensasjon for periodisk inntektsbortfall. Den maksimale marginalskattesatsen på pensjonsinntekt er 44,7 prosent. En skattesats på 45 prosent vil ivareta hensynet om at det ikke skal være mer lønnsomt å ta ut pensjonsformuen i form av et engangsbeløp, enn å få formuen utbetalt som løpende pensjonsytelse over tid. Det foreslås at mottaker av slike engangsytelser kan fritas fra skatteplikt ved å innbetale midlene som premie eller innskudd i en IPA innen tre måneder. Flere av høringsinstansene bl.a. Forsikringsforbundet, gir imidlertid uttrykk for at den sjablonmessige skattesatsen på 45 pst. er for høy.

Vi har i høringsnotatet gått inn for at det etableres en del nye regler for pensjonsspareavtaler med sikte på at pensjonsytelsene under slike avtaler skal inneha pensjonsmessige egenskaper. Det foreslås at pensjonsytelser minst skal ha årlige terminer, og at utbetalt beløp hvert år skal være minst like stort som foregående år gjennom hele ytelsesperioden. Pensjonene i en IPA skal ha en ytelsesperiode på minst ti år, som tilsvarer minstekravet ved pensjonsforsikringsavtaler. Ved pensjonssparing i verdipapirfond har vi foreslått at pensjonsmidlene skal konverteres til bankinnskudd eller pensjonsforsikring senest ved ytelsesperiodens begynnelse. Noen av høringsinstansene går imot forslaget om at det skal være slik tvungen konvertering. Det pekes på at en som har spart i fond ikke vil være vesentlig annerledes stilt med hensyn til vilkårligheten enn en som har plassert sine pensjonsmidler i en unit linked kontrakt uten avkastningsgaranti. Videre fremheves at forslaget vil bidra til å redusere konkurransen om IPA-midlene i utbetalingsfasen.

Det mest kontroversielle spørsmålet i høringen gjelder de foreslåtte begrensninger på flytteadgangen. Flytting fra en pensjonsforsikringskontrakt til en pensjonssparekontrakt vil kunne gi problemer med skjevseleksjon. Personer med svekket helse og utsikter til et kort liv vil være tilbøyelige til å flytte til en ren spareordning, for dermed å øke sannsynligheten for at innbetalte midler skal tilfalle ham selv eller hans etterlatte, og ikke gå til andre forsikringstakere i form av dødelighetsarv. Ved slik flytting undergraves det grunnleggende forsikringsprinsippet. Mange støtter departementets synspunkter på dette spørsmålet. Det er mer innvendinger mot forbudet mot flytting motsatt vei. Det stilles spørsmål ved om symmetri i regelverket er et tilstrekkelig argument til å forby flytting fra pensjonssparing til pensjonsforsikring. Forsikringsforbundet antar at mange vil finne det hensiktsmessig å konvertere pensjonssparing til pensjonsforsikring ved oppnådd pensjonsalder. En god del av høringsinstansene, som Verdipapirfondenes forening, Sparebankforeningen, NHO, Oslo Børs og AF, mener at det ut fra et konkurransehensyn bør være mulig å flytte midler begge veier mellom spare- og forsikringsprodukter. Som sagt har departementet ennå ikke bestemt seg. Jeg vil likevel nevne at departementet må vurdere helhetsvirkningene av den løsningen vi vil gå for, og da må både effektivitetsargumenter og stabilitetsargumenter tillegges vekt.

I høringsnotatet legger vi opp til at livsforsikringsselskapene skal ha mulighet til å tilby pensjonsspareavtaler, men bare som garanterte produkter. Det later ikke til å være mange som har innvendinger til dette. Derimot er det blitt påpekt fra enkelte hold at det ikke er naturlig at unit linked selskaper skal kunne tilby ugaranterte spareprodukter uten noen form for forsikringselement, og at dette kan være i strid med EØS-direktivene. Dette vil vi se nærmere på.

Jeg har merket meg at Forsikringsforbundet og Aktuarforeningen går inn for at reglene om overskuddsdeling ikke skal gjelde livselskapenes kapitaliseringsprodukt. Det vises til at produktet vil bli mer konkurransedyktig dersom selskapene står fritt til å fordele overskuddene over tid på en slik måte at avkastningen blir høyest mulig.

Flere høringsinstanser mener at det bør være adgang til å reforhandle pensjonsalderen i en kontrakt. Sparebankforeningen og Bankforeningen går inn for at det ikke skal være krav om at pensjons- og opphørsalder må avtales ved tegning av en pensjonssparekontrakt, uten at det kan gjøres endringer senere. Andre høringsinstanser, bl.a. Aktuarforeningen, mener at det også bør være adgang til å reforhandle eksisterende pensjonsforsikringskontrakter med endring av tidspunkt for utbetaling av forsikringen. Bankforeningen, Forsikringsforbundet og Aktuarforeningen legger til grunn at intensjonen bak Stortingets vedtak var at retten til å velge lavere pensjonsalder skal knyttes opp til den til enhver tid gjeldende AFP-aldersgrensen.

Så noen ord om prosessen framover. I Finansdepartementet er vi nå i ferd med å vurdere forslaget i lys av høringsuttalelsene. Vi tar sikte på å legge fram proposisjon om dette i mai. Forslaget om pensjonssparing i bank er som kjent initiert av Stortinget, og jeg regner med at Stortinget vil ønske å vedta de nødvendige lovendringer i inneværende sesjon. Dersom forslaget får tilstrekkelig støtte i Stortinget legger vi opp til at forskriftene blir fastsatt før sommerferien, slik at det nye regelverket kan gjelde fra og med 1997.

Jeg håper at det nye regelverket vil bidra til å skjerpe konkurransen om langsiktige sparemidler for pensjonsformål. Forhåpentligvis vil kundene få tilgang til bedre, billigere og mer fleksible spareprodukter. Ved at det innføres en skattestimulert pensjonsspareordning i bank, verdipapirfond og forsikringsselskap åpnes det for økt utbredelse av pensjonssparing i Norge. Økt pensjonssparing, også i verdipapirfond, vil kunne bidra til å bedre kapitaltilgangen til norsk næringsliv.

4 Regelverket for finans- og forsikringsnæringen

Forskriftsutkastet for egenhandel for ansatte i finansinstitusjoner m.v.

I den senere tid er det blitt kastet skarpt lys på grådighetskulturen i deler av finansnæringen, en kultur som 90-tallets opplyste mennesker burde ta klart avstand fra. Dette har aktualisert behovet for klare regler om egenhandel i verdipapirer for ansatte i finansnæringen. Dette gjelder også handel foretatt av ansatte i forsikringsselskaper. I motsetning til f.eks. ansatte i verdipapirforetak, har ansatte i finansinstitusjonene ingen lovfastsatte begrensinger i adgangen til å handle verdipapirer for egen regning. Den enkelte finansinstitusjon kan selvfølgelig ha interne regler for egenhandel, men etter det jeg forstår, har praksis vært varierende på dette punktet.

Behovet for begrensninger i de ansattes adgang til å foreta egenhandel gjelder særlig de som jobber i investeringsavdelinger, dvs. ansatte som har som arbeid å plassere finansinstitusjonenes midler i bl.a. verdipapirer. Det er viktig for tilliten til finansinstitusjonene at det ikke kan stilles spørsmål ved om en ansatt får handlet verdipapirer for egen regning til gunstigere priser enn det vedkommende oppnår på vegne av sin arbeidsgiver, dvs. finansinstitusjonen. Dette burde for øvrig arbeidsgiveren ha en sterk egeninteresse i uavhengig av eventuelle lovregler på området.

Myndighetene har som kjent funnet det nødvendig å igangsette en del tiltak mot uønsket egenhandel i finansnæringen. I februar sendte departementet på høring et utkast til forskrift om interne retningslinjer for egenhandel foretatt av ansatte i verdipapirforetak, finansieringsforetak og finansinstitusjoner i finanskonsern. Utkastet er utarbeidet av Kredittilsynet. Forskriftsutkastet er utformet som minstekrav til foretakenes internregler for ansattes handel i finansielle instrumenter. For forsikringsselskaper omfattes i denne omgang bare de som inngår i et konsern.

Etter forslaget skal de interne reglene sikre at ansattes egenhandel i finansielle instrumenter ikke er i strid med foretakets og kundenes interesser. Videre skal de ansatte ved egenhandel ikke kunne oppnå særfordeler som følge av arbeidsoppgaver knyttet til deres stilling, og heller ikke på utilbørlig måte gjør bruk av informasjon de blir kjent med i kraft av sin stilling.

Foretakene må selv avgjøre hvilke instrumenter ansatte kan handle i for egen regning. Det skal være bindingstid på minst 12 måneder for finansielle instrumenter som ansatte har ervervet. Videre er det foreslått forbud mot at ansatte ved egenhandel benytter verdipapirforetak som regelmessig utfører verdipapirhandel av et vesentlig omfang for foretak hvor de er ansatt. Tanken bak denne regelen er selvsagt at verdipapirforetak ikke skal kunne gi fordeler til enkelte gode kunder som forvalter store verdier f.eks. porteføljeforvaltere i livsforsikringsselskap. Videre foreslås at foretaket skal forhindre at den ansatte på utilbørlig måte gjør bruk av informasjon av betydning i verdipapirhandelen som de blir kjent med i kraft av sin stilling.

Disse minimumsreglene skal etter forslaget gjelde tilsvarende for handel den ansatte foretar for regning av sine nærstående.

De ansattes egenhandel skal rapporteres til foretakets ledelse og foretaket skal videre rapportere til Kredittilsynet.

Departementet har nå fått inn høringsinstansenes merknader til forslaget. Høringsinstansene er i hovedsak positive. Det reises imidlertid en del både prinsipielle og mer tekniske spørsmål departementet vil måtte ta i betraktning ved utarbeidelsen av den endelige forskriften.

Departementet har lagt opp til at denne forskriften skal være en type "strakstiltak" som senere skal avløses av en mer generell lovregulering. Vi vil om kort tid sende på høring et lovutkast om dette.

Store engasjementer og kapitalforvaltning

Departementet har nå fastsatt forskrifter om store engasjementer for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak og om kapitalforvaltning for forsikringsselskaper. Jeg vet at det har vært ventet en stund på disse reglene, og jeg er tilfreds med at vi nå har kommet i mål.

Etter gjeldende rett gjelder det en kvalitativ grense; ikke høyere samlet engasjement med en enkelt kunde enn det som til enhver tid er forsvarlig, og en kvantitativ grense; samlet engasjement med en enkelt kunde må ikke overstige et beløp som svarer til halvparten av finansinstitusjonens egenkapital.

Formålet med det nye regelverket om store engasjementer og kapitalforvaltning er å sette strammere grenser for hvor stor del av samlede utlån fra en finansinstitusjon som kan lånes ut til én kunde, ut fra hensyn til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning.

Finansdepartementet har ved forskjellige anledninger generelt gitt uttrykk for at alle finansinstitusjoner bør undergis mest mulig like regler. En er imidlertid kommet til at forskriften om store engasjementer for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak ikke bør gis anvendelse for forsikringsselskaper. Videre vil de nye forskriftene bare gjelde for operative selskaper, og ikke for rene holdingselskaper.

Både for livs- og skadeforsikringsselskaper legges det opp til å fastsette kapitalforvaltningsregler som tilfredsstiller EØS-kravene. Forsikringsselskapers adgang til å plassere de såkalte frie aktiva vil ikke bli begrenset. Reglene vil likevel strammes til noe ift. EØS-reglene, slik at grensen for hva skadeforsikringsselskaper kan plassere hos én utsteder/låntaker settes til 4 pst. av forsikringsmessige avsetninger, og grensen for hva livsforsikringsselskaper kan plassere hos én låntaker settes til 3 pst. av forsikringsmessige avsetninger. Utlån til kommuner gis i forhold til disse grensene en vekt på 20 pst., mens utlån til stater ikke omfattes av begrensningene. Dette innebærer en viss tilstramming av reglene om utlån til kommuner. Forsikringsselskapers utlån til kommuner er etter dagens regler ikke kvantitativt begrenset.

I tråd med EØS-reglene legges det opp til at de nye kapitalforvaltningsreglene ikke skal gjelde for pensjonskasser. For pensjonskasser vil gjeldende krav til kapitalforvaltningen videreføres.

For kredittinstitusjoner legges det opp til å fastsette forskrift som i stor grad følger EØS-regelverket. I henhold til EØS-regelverket er det adgang til å unnta (dvs. gi vekt 0 pst.) fordringer på et annet foretak i samme konsern fra begrensningen på store engasjementer. Ut fra tilsynsmessige hensyn vil det kunne ha betydning å ha minst mulig eksponering mellom forskjellige foretak i samme konsern, slik at problemer i ett konsernselskap ikke så lett spres videre til et annet. En konsekvens av en slik regel ville på den annen side være at sentraliserte innlån i et finanskonsern ville bli vanskeliggjort, og norske finanskonsern ville bli avskåret fra stordriftsfordeler på innlånssiden. Som nevnt er det egne bestemmelser om at konserninterne transaksjoner skal være forretningsmessige, og tilsyn føres både med de enkelte finansinstitusjoner og med et finanskonsern som en enhet (konsolidert). Ut fra en avveining av hhv. tilsynsmessige hensyn og hensynet til at norske finanskonserners rammebetingelser ikke bør avvike for sterkt fra rammebetingelsene i andre land vil lån fra morselskap til datterselskap i samme konsern unntas fra begrensningene.