Pressemelding

04.03.97

Metodeutvalgets innstilling

Metodeutvalgets innstilling Det skal oppnevnes en advokat forut for rettens behandling av telefonkontroll, avlytting, og enkelte andre tvangsmidler hvor den mistenkte ikke kan gis underetning om politiets begjæring. Det er ett av forslagene i innstillingen som leder av "metodeutvalget", ekspedisjonssjef Vidar Refvik, Justisdepartementetet i dag har overlevert til justisminister Gerd-Liv Valla.

I debatten etter fremleggelse av Lund-kommisjonens rapport fremkom bekymring for at domstolene for lett etterkom politiets begjæringer om telefonkontroll Det ble i den forbindelse blant annet vist til at det ikke var oppnevnt noen forsvarer og at saken ikke ble bredt nok belyst før dommeren tok sin avgjørelse. Både fra dommer- og advokathold har man reist spørsmålet om det ikke bør innføres en ordning hvor det oppnevnes en advokat.

Utvalget foreslår at så skjer. Et viktig argument for å innføre en slik ordning er at man da vil få et topartsforhold i prosessen, som er det normale ved rettergang og i tillegg blir det praktisk mulig å påkjære også denne type kjennelser.

Advokaten skal varsles om alle rettsmøter i saken, ha tilgang til sakens dokumenter og rett til å uttale seg før retten treffer sin avgjørelse.

Forslaget er basert på ordningen slik den er i Danmark. Utvalget har funnet at ordningen synes velfungerende og bør innføres også i Norge.

De viktigste forslagene i innstillingen for øvrig er:

Telefonkontroll
- Utvalget foreslår at det åpnes en generell adgang for å anvende telefonkontroll i saker hvor maksimumstraffen er fengsel i mer enn seks år.

Dagens adgang til telefonkontroll er begrenset til etterforsking av narkotikaforbrytelser og straffbare handlinger rettet mot rikets sikkerhet. Særregelen for narkotikaforbrytelser har sammenheng med at denne kriminaliteten stilte politiet overfor nye utfordringer hvor det viste seg at tradisjonelle etterforskingsmetoder ikke var tilstrekkelige. Telefonkontroll er ofte avgjørende for å fremskaffe bevis i narkotikasaker.

Utvalget mener at de samme argumenter i dag også er relevante ved andre former for kriminalitet, og at telefonkontroll vil kunne fremskaffe avgjørende bevis også i andre saker. Etter utvalgets mening er det vanskelig å forstå at metoden ikke skulle kunne benyttes ved annen kriminalitet, for eksempel grov vold. Hensynet til person- og rettsvern for den som med skjellig grunn er mistenkt for andre alvorlige forbrytelser kan vanskelig tillegges mer vekt enn for den som er mistenkt for en narkotikaforbrytelse.

- Adgangen til å anvende telefonkontroll i etterforsking av saker vedrørende rikets sikkerhet (straffelovens kapittel 8 og 9) overføres til straffeprosessloven.

Denne adgangen hjemles i dag av lov av 24. juni 1915 nr 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler. Loven gir hjemmel for å benytte telefonkontroll ved etterforsking av nærmere angitte straffebud. Flere av disse har under seks års fengsel.

Utvalget finner med unntak for straffelovens kapittel 8 og 9 ikke grunn til å videreføre den adgang 1915-loven gir til å anvende telefonkontroll ved etterforsking av andre straffbare handlinger som ikke kan medføre fengsel i mer enn 6 år. Det sammenholdt med et sterkere krav til mistanke, innebærer en ikke ubetydelig innstramming i forhold til gjeldene regler.

- Innhenting av trafikkdata (hvilke telefoner som har vært satt i forbindelse med hverandre, samtalens varighet m.v.) bør kunne skje i saker med strafferamme på mer enn 3 års fengsel, samt overtredelse av straffelovens § 162 eller straffelovens § 317 jf § 162 eller noen av bestemmelsene i straffelovens kapittel 8 og 9.

Trafikkdata er, særlig på grunn av utviklingen i kommunikasjonsteknologien, stadig viktigere i etterforsking av alvorlig kriminalitet. Innhenting av slike data er et mindre inngrep enn kontroll med kommunikasjonens innhold, og bør derfor kunne anvendes i større sammenheng.

- Det bør gis adgang til også å kunne avlytte telefoner som den mistenkte antas å ville ringe til.

I dag er det ikke hjemmel for dette i straffeprosessloven. En slik adgang bør være mer begrenset enn adgangen til å kontrollere telefoner det ringes fra, og utvalget mener det bør stilles de samme vilkår som ved kontroll av apparater som er tilgjengelig for flere personer, og viser til kravet om "særlige grunner".

- Bevisforbudet ved telefonkontroll bør oppheves.

Hovedregelen i norsk rett er bevisfrihet. For telefonkontroll i narkotikasaker er det fastsatt unntak fra dette ved at straffeprosessloven § 216 i tredje ledd bestemmer at opplysninger fra telefonkontroll ikke kan anvendes som bevis under hovedforhandling. Opplysningene kan benyttes til etterforsking, herunder avhør av mistenkte.

Utvalget finner bevisforbudet vanskelig å forstå. Den dømmende rett bør få sakene best mulig opplyst. Dagens ordning kan medføre at politiet kan sitte med opplysninger som åpenbart ville ført til domfellelse uten å kunne føre beviset på regulær måte for den dømmende rett.

- Ved en opphevelse av straffeprosessloven § 219 i tredje ledd skal hovedregelen bli at det må gis fullt innsyn i materialet slik at mistenkte og hans forsvarer selv kan vurdere hva som har relevans for mistenktes forsvar

Etter gjeldene rett har ikke den mistenkte og hans forsvarer innsynsrett i materialet fra telefonkontroll. Utvalgets forslag om at opplysninger kan brukes som bevis tilsier innsyn.

Annen teknisk avlytting
- Romavlytting bør kunne skje ved etterforsking av saker som kan medføre fengsel i 10 år eller mer.

Basert på kriminalitetssituasjonen og utviklingen er utvalget kommet til at romavlytting bør kunne tillates for en prøveperiode på tre år. Romavlytting må forbeholdes den mest alvorlige kriminalitet. Skal et slikt inngrep overfor enkeltmennesker godtas, må det begrunnes i at samfunnets behov for å bekjempe visse typer lovbrudd er vesentlig sterkere enn den enkeltes interesse i å verne den private sfære, og at metoden vil medføre oppklaring av alvorlig kriminalitet som ellers ville forbli uoppklart. Romavlytting kan kun skje etter kjennelse fra retten.

Både dansk og finsk politi har adgang til å anvende romavlytting. I Sverige utredes spørsmålet.

- Teknisk avlytting av samtaler på offentlig sted kan skje ved etterforsking av saker som kan begrunne telefonkontroll. Det vil si forbrytelser som kan medføre høyere straff en 6 års fengsel, eller som rammes av straffeloven § 162 eller noen av bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 eller 9.

Selv om inngrepet fortsatt er betydelig, mener utvalget at avlytting av samtaler under slike forhold er et mindre inngrep enn avlytting av samtaler som finner sted på steder som ikke er offentlige.

- Tillatelse til teknisk avlytting på offentlig sted må gis av retten ved kjennelse som ved telefonkontroll.

Utvalget foreslår at det oppnevnes advokat ved domstolsbehandlingen. Ordningen bør være underlagt kontroll fra de særskilte kontrollutvalg.

- Det foreslås adgang til å kunne utsette underretning ved ransaking, beslag og utleveringspålegg når dette er påkrevd av hensyn til etterforskingen.

Ransaking, beslag og utlveringspålegg utløser underretningsplikt til mistenkte. Oppklaring vil i blant være avhengig av at mistenkte ikke er kjent med at han er under etterforsking, før etter en tid.

Etter gjeldende rett er det ikke anledning til å utsette underretningen av hensyn til etterforskingen. Det vil ofte være av avgjørende betydning for mulighten til å kunne fremskaffe bevis at den mistenkte ikke er kjent med at det er iverksatt etterforsking.

Hvor inngripende manglende underretning vil være, varierer etter det tvangsmiddel som anvendes og hvor lenge underretningen utsettes.

Utvalget foreslår en adgang for at retten skal kunne gi tillatelse til å utsette underretning når det er nødvendig for etterforskingen.

- Det skal kunne gis pålegg om å utlevere informasjon til politiet fremover i tid.

Det antas at gjeldende rett er slik at det ikke kan pålegges løpende utlevering av informasjon ved utleveringspålegg med hjemmel i straffeprosesslovens § 210.

Utvalget foreslår at det gis hjemmel for å pålegge utlevering fremover i tid.

Gis politiet i visse tilfeller adgang til å følge opp en sak ved løpende innhenting av informasjon uten at den mistenkte får kjennskap til dette, vil dette utvilsomt være et nyttig hjelpemiddel av stor betydning.

Bakgrunn

Kriminaletterretningsutvalget leverte sin delinnstilling I 6. januar 1995. Denne delinnstillingen tok for seg organisering og bruk av kriminaletterretning i Norge innen dagens rettslige rammer.

Delinnstilling II gir en oversikt og evaluering av gjeldene etterforskningsmetoder. Kriminaletterrettninsutvalget (metodeutvalget) har vurdert bruksområdene for etterforskningsmetoder i andre land av særlig interesse for Norge. Videre har utvlaget vurdert behovet for nye, eventuelt endringer av eksisterende etterforskningsmetoder.

Utvalgets sammensetning

Ekspedisjonssjef Vidar Refvik, leder, Justisdepartementet
Kriminalsjef Knut Ragnar Mikkelsen, Oslo politikammer
Førstestatsadvokat Hans Petter Jahre, ØKOKRIM
Politiinspektør Per Gammelgård, Politiets overvåkingstjeneste
Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, Oslo statsadvokatembeter
Assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch
Kripossjef Arne Huuse
Statsadvokat Kjetil Haukås, sekretær