Pressemelding

Oslo, 15. april 1997

Vaktvirksomhetslovutvalgets innstilling

Vekterutdanningen bør i større grad være et offentlig ansvar. Det fremgår av vaktvirksomhetslovutvalgets innstilling som i dag er overlevert til justisminister Gerd-Liv Valla.

Det offentlige ansvaret for vekterutdanningen bør blant annet innebære utarbeidelse av læreplaner, godkjenning av læresteder, krav til lærerkrefter, samt opplegg og gjennomføring av en offentlig eksamen. Utvalget anbefaler at dette utredes særskilt.

Dette arbeidet vil ta noe tid, og det foreslås derfor at det umiddelbart innføres et obligatorisk 15 timers introduksjonskurs for nyansatte vektere. Kurset må være gjennomgått før vekteren tillates selvstendig arbeid i selskapet. Det skal utstedes kursbevis som oppbevares hos selskapet for eventuell kontroll av politiet. Kurset kommer i tillegg til dagens grunnutdanning på 80 timer, hvorav 50 timer er teori og 30 timer praksis. Denne opplæringen er det enkelte foretak selv ansvarlig for, og den skal skje senest etter seks måneder. Utvalget mener at opplæringen i enkelte selskaper i mange tilfelle har vært på langt nær tilfredsstillende, og at kontrollen med utdanningen har vært minimal.

Utvalget foreslår også at det enkelte selskap pålegges en plikt til å forhåndsinnmelde undervisningen til grunnutdanningen på 80 timer til politiet. I innmeldingen skal det gis opplysninger om de som skal delta i undervisningen, samt de lærekrefter som skal benyttes og den erfaringsbakgrunn de har

Ny lov

Vaktvirksomhetslovutvalgets mandat har vært å foreta en generell gjennomgang av lov om vaktselskap av 13. mai 1988 nr. 29. Utvalget har utarbeidet forslag til ny lov om vaktselskaper, fordi det etter utvalgets oppfatning ville bli for mange endringer og tilleggsbestemmelser dersom man skulle foreta endringer og justeringer i någjeldene lov. Utvalget mener erfaringene med gjeldene lov viser at den i hovedsak har hatt en positiv virkning, og at den har ført til en avskalling av mindre seriøse selskaper. Loven har også ført til en langt bedre dialog mellom myndighetene og bransjen.

Utvalget foreslår blant annet:

Ansvaret for godkjenning av og kontroll med vaktselskapene legges til de fem landsdelspolitimestrene (Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø). Ved lovreguleringen i 1988 ble det innført en tillatelses- eller godkjenningsordning knyttet til landets 54 politikamre. Det synes som om politiets oppfølging av loven ikke har vært god nok, i tillegg til at kontrollgrunnlaget har vært for dårlig. Det har også vært ulik praktisering av loven ved de forskjellige politikamre. Ved at det er kun fem politikamre som gir tillatelse vil man få en mer enhetlig og samordnet saksbehandling.

Selskapene pålegges en plikt til årlig å innsende en rapport ("selvangivelse") til landsdelspolitimesteren.
Det vil bedre politiets grunnlag for kontroll med selskapene og styrke myndighetenes kontrollmulighet.

Alle tillatelser skal gis til foretak, og ikke til enkeltpersoner som i dag. Alle foretak, også enkeltmannsforetak, må være registrert i Foretaksregisteret før tillatelse kan gis. Det skal stilles krav til vandel og skikkethet hos foretakenes ledelse og stryremedlemmer.

Det gis adgang til å innhente vandelsattest også i ansettelsesperioden.
Slik dagens regelverk har vært forstått og praktisert har det kun vært krav om vandelsattes ved ansettelse. Det er den enkelte arbeidstaker som må be politiet om slik attest. Det sikrer at det ikke ansettes vektere med kriminell bakgrunn. Men dagens regelverk har ikke fanget tilfeller hvor vektere begår kriminalitet under ansettelsesperioden.

Den adgangen som vaktselskapene i dag har til å anskaffe skytevåpen, fjernes fra våpenforskriften.
Politiet er som hovedregel ikke bevæpnet under sin daglige tjeneste, og politiet har en meget omfattende og kontinuerlig opplæring. Ordre om bevæpning skal kun gis av politimester.

Forskriften åpner for at vaktselskap kan få tillatelse til erverv av skytevåpen, både gassvåpen og skarpe skytevåpen. Mange vaktselskaper har tillatelse til å utstyre sine vektere med gassvåpen. I følge bransjen benyttes gassvåpen svært sjelden i dag, om i det hele tatt. Ingen har søkt eller fått tillatelse til erverv av skarpe skytevåpen.

Det foreslås ingen endring i vaktselskapenes adgang til å erverve køller og batonger, men det forutsettes egen opplæring og instruks for dette.

Vaktselskapenes bruk av hunder innskjerpes.
Det gis ikke adgang til å utplassere hunder til vakthold, verken alene eller med periodisk tilsyn. Hundene skal ikke kunne benyttes som søkehunder, verken etter personer, narkotika eller sprengstoff. Hunder skal kun benyttes som egenbeskyttelse for vekteren, og hunden skal alltid føres i kort line.

Det etableres en plikt for vektere til å legitimere seg overfor borgere som det er grepet inn overfor, når dette forlanges av vedkommende.
I dag har vektere kun plikt til å legitimere seg overfor politiet.

Krav om bakvaktordning lovfestes.
Det er i dag ikke påbudt med en bakvaktordning som sikkerhet for vektere som utfører vaktoppdrag alene. De fleste seriøse foretak har slike ordniger i dag, men det finnes selskaper som ikke tilbyr noen form for sikkerhet. Vissheten om man kan påkalle hjelp i vanskelige situasjoner er viktig for de ansatte.

Det innføres et krav om obligatorisk ansvarsforsikring for foretak som skal utøve vaktvirksomhet.
Gjeldende regelverk har intet krav om forsikring. De fleste selskaper har slik forsikring i dag, men utvalget mener at hensynet til kunder og tredjemenn tilsier at et krav om ansvarsforsikring lovfestes.

Statlige og kommunale institusjoner som tilbyr vakttjenester i konkurranse med private vaktselskaper, skal omfattes av loven.
Disse omfattes ikke av dagens lov. En del offentlige virksomheter som f.eks. kommunale brannvesen og E-verk, samt Postverket, selger vakt- og alarmtjenester på det private marked. Det kan oppfattes som en uheldig konkurransevridning fordi personal- og utstyrskostnadene allerede er dekket over offentlige budsjetter.

Grenseoppgangen mellom politiet og vaktselskapenes oppgaver

Utvalget har foretatt en kasuistisk gjennomgang av grensedragningen mellom vaktselskapene og politiet, og funnet at den bestemmelse som i dag finnes i politilovens § 26 om forbud mot privat rettshåndhevelse, fortsatt bør anvendes som skranke for vaktselskapenes virksomhet.

Det er lagt til grunn at det bare er politiet som kan håndheve lovregler knyttet til kriminalitetsbekjempelse og opprettholdelse av ro og orden. Det er kun politiet som har lovhjemmel til å utøve fysisk makt i sin tjenesteutøvelse. Vektere i private selskaper har ingen særlige lovhjemler som gir dem rett til å utøve fysisk makt i sitt arbeid. De er i sin yrkesutøvelse å anse som privatpersoner, og eventuell maktutøvelse må være hjemlet i nødverge eller nødrettsbestemmelser. Vektere kan som andre borgere foreta pågripelse av personer som treffes på fersk gjerning eller ferske spor, men eventuell maktanvendelse kan bare ha som formål å hindre vedkommende i og fortsette sin straffbare handling eller hindre ham i å unslippe til politiet kommer. Ansatte i vaktselskaper må derfor som den klare hovedregel begrense seg til å observere, kontrollere og rapportere.

Vakttjenester som innebærer patruljering på større, uavgrensede områder hvor almenheten har fri adgang, kan lett oppfattes som problematisk i forhold til politiets ansvarsområder. Som eksempler kan nevnes bomiljøvektertjenesten og den tilsynelatende rene patruljevirksomhet som uniformerte vektere utfører i gågater. Slik disse tjenestene utøves i dag, er de imidlertid i all hovedsak knyttet til kontrollobjekter på borettslagenes områder eller i butikker. Når oppgaven løses slik, antar utvalget at de ikke er i strid med forbudet mot privat rettshåndehevelse. Men i det øyeblikk f.eks. handelsstanden eller et borettslag leier inn et vaktselskap til regulær patruljering i området vil virksomheten kunne få et så politiliknende preg at det ikke bør tillates.

De relativt nylig utviklede tjenestene som består i at vaktselskapene tilbyr utrykning til husbråk i private boliger, samt utrykning etter at det er utløst rans- og overfallsalarmer i butikker, anser utvalget for å være særlig problematiske i forhold til politioppgavene. Det kan lett oppfattes som et tilbud om å gripe inn i en pågående konflikt som ofte forutsetter maktbruk. Slik inngripen er en klar politioppgave. Husbråksituasjonene er etter sin art slik at private vaktselskap ikke bør drive utrykning til slike. Private vaktselskap bør etter utvalgets oppfatning heller ikke rykke ut til forretninger der det er utløst rans- eller overfallsalarm, med det formål å gripe inn i situasjonen og løse den.