Pressemelding

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Oslo, 10.07.97

Fortsatt sterk aktivitetsvekst i kommunesektoren

Økt aktivitet er det mest sentrale trekk ved dagens kommuneøkonomi. Dette blir framhevet i juni-rapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Aktivitetsveksten har sammenheng både med økt sysselsetting og med sterk vekst i investeringene.

Samtidig er gebyrinntektene en stadig viktigere inntektskilde for kommunene, framkommer det av statistikk som utvalget har innhentet. Fra 1988 til 1996 har gebyrinntektene i faste priser økt med nærmere 37 prosent.

Når kommunenes frie inntekter (skatter og rammeoverføringer) korrigeres for variasjon i kostnader ved å produsere tjenester, er det også i 1996 klare inntektsforskjeller kommunene i mellom.

Fortsatt sterk aktivitetsvekst

Aktivitetsveksten i 1996 er nå anslått til 2,6 prosent. Dette er den høyeste vekstraten siden 1992. Anslagene for 1997 indikerer en fortsatt høy vekst. Den sterke aktivitetsveksten har sammenheng med økt sysselsetting og høyt investeringsnivå. Den reelle veksten i bruttoinvesteringene i 1996 anslås nå til 7,7 prosent, og var betraktelig sterkere i kommunene enn i fylkeskommunene. Bruttoinvesteringene økte mest i helse- og sosialsektoren, og de foreløpige regnskapstallene viser en betydelig økning i investeringene i grunnskolesektoren.

Foreløpige tall for 1996 viser at ordinære skatter på inntekt og formue økte med 6,3 prosent. I forhold til anslag i revidert nasjonalbudsjett for 1996 er dette en oppjustering på 2,4 milliarder kroner. De samlede skatteinntektene økte med 6,4 prosent, eller i overkant av 2,7 milliarder kroner.

Både for 1995 og 1996 viser utvalgets beregninger at aktivitetsveksten var høyere enn inntektsveksten. Samtidig fikk sektoren i begge årene et underskudd før lånetransaksjoner, og underskuddet i 1996 var betydelig høyere enn i 1995. Dette skyldes i stor grad økte kapitalkostnader, blant annet grunnet grunnskolereformen. Gjennomgang av finansielle indikatorer for 1994 til 1996 tyder på at kommunesektoren i større grad enn i tidligere år lånefinansierte investeringene.

Gebyrinntektene er en stadig viktigere inntektskilde for kommunene

Fra 1988 til 1996 har gebyrinntektene i faste priser økt med 36,6 prosent. I 1996 kom næmere 21 milliarder av kommunesektorens inntekter fra gebyrer. Veksten skyldes både en sterk øking av tjenestetilbudet innenfor gebyrbelagte tjenester, at flere tjenester blir gebyrbelagt, og en økt grad av kostnadsdekning gjennom gebyrer.

Gjennomsnittlig årlig takstøkning fra 1989 til 1997 for de avgiftsbelagte tjenestene var om lag 1,6 prosent. Dette er mer enn det dobbelte av årlig veksttakt for den generelle prisstigningen. Spesielt høy har tastøkningen vært innenfor tekniske tjenester. Sektoren krever inn nesten halvparten av gebyr og avgiftsinntektene. Taksthevingen må også sees i sammenheng med økte kvalitetskrav til tekniske tjenester, blant annet økte rensekrav og modernisering av anlegg. Ellers viser tallene for 1995 at 15 prosent av gebyrinntektene kom fra pleie- og omsorgssektoren og 10 prosent fra barnehager.

Vekst i frie inntekter fra 1989 til 1996

Utvalget har korrigert de frie inntektene - det vil si skatt på inntekt og formue og eiendomsskatt og rammeoverføringer - for endringer i oppgavefordelingen mellom stat og kommune og for prisutviklingen. Utvalgets beregninger viser at målt i faste priser økte de frie inntektene med 8,8 prosent (korrigert for oppgavendring) fra 1989 til 1996. Når det tas hensyn til at folketallet har økt i perioden, har det vært en inntektsvekst målt i kroner per innbygger på 4,9 prosent.

Variasjon i frie inntekter i 1996 (korrigert for variasjoner i utgiftsbehov)

Ulikheter i frie inntekter mellom kommunene kan gjenspeile både variasjoner i kostnadsstruktur og mulighter for å framskaffe et likeverdig kommunalt tjenestetilbud. Utvalget har laget beregninger som viser variasjoner i kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter i 1996 når det korrigeres for ulikheter i utgiftsbehov. Det er tatt hensyn til kostnadsfaktorer som inngår i rammeoverføringssystemet, men ikke forskjellene i nivået på arbeidsgiveravgiften til Folketrygden. Frie inntekter er i rapporten definert som skatt på inntekt og formue, eiendomsskatt, konsesjonskraftsinntekter og rammeoverføringer.

Kommunene i Finnmark hadde i 1996 et inntektsnivå etter korreksjon for utgiftsbehov som lå om lag 39 prosent høyere enn landsgjennomsnittet. Inntektsnivået i Oslo kommune lå om lag 23 prosent over landsgjennomsnittet, mens nivået i Troms, Sogn og Fjordane og Nordland lå henholdsvis 10 og 5 prosent over landsgjennomsnittet. Lavest nivå på de frie inntektene har kommunene i Vestfold og Østfold. De fylkesvise gjennomsnittene kan dekke over store variasjoner innad i et fylke, og i rapporten vises også inntektsnivået for enkeltkommuner og fylkeskommuner.

Det er en klar tendens til at kommuner i de nordnorske fylkene og småkommunene har det høyeste nivået på de frie inntektene etter korreksjon for variasjon i utgiftsbehovet. I stor grad vil de kommuner som har et høyt nivå på de frie inntektene før de er korrigert for utgiftsbehov også ha et høyt inntektsnivå etter korreksjon. Også Oslo kommune har et høyt inntektsnivå når en tar hensyn til kostnadsforholdene.

Priv. til red.

Nærmere opplysninger ved utvalgets leder professor Rune Sørensen, BI, tlf. 67 57 08 34, utvalgets sekretariat v/Grete Lilleschulstad tlf. 22 24 72 29 eller Torill Pedersen tlf.22 24 72 54.

Internettadresse: linkdoc036005-990104#dochttp://odin.dep.no/kad/publ/publ.html