Statssekretær May Britt Lunde

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Sysselsettingssituasjonen generelt og i grenseområdene sett med norske øyne

Innlegg på grenseseminar på Voksenåsen 18. april 1997

Jeg vil først få lov til å takke for at jeg fikk lov til å komme til dette svensk/norske grenseseminaret i år.

Ettersom vi er på Voksenåsen - Norges nasjonalgave til Sverige gitt som takk for hjelpen til Norge i forbindelse med 2. verdenskrig og med formål å styrke norsk/svensk samarbeid og forståelse - finner jeg grunn til innledningsvis å knytte noen bemerkninger til arbeidskraftvandringer mellom våre to land og utviklingen av svensk/norsk samarbeid innenfor arbeidsmarkedspolitikken.

Arbeidskraftvandringer over landegrensene har eksistert til alle tider. Årsakene til slike vandringer var ofte dårlige tider i utvandringsområdene og troen på bedre muligheter til å brøfø seg og familien på et nytt sted - i et nytt land. Mange har lykkes, men det var ofte ikke så lett som de trodde å realisere drømmen om et bedre liv under tildels fremmede omgivelser.

Slike negative erfaringer ved flytting over landegrensene tror jeg var viktige drivkrefter bak de mange krav som ble framsatt i årene etter siste krig om behov for bedre sosial og økonomisk sikring av de personene som valgte å reise fra et land til et annet for å ta arbeid. Disse kravene, som særlig vant fram i de nordiske land og etterhvert også ellers i den vestlige verden, var ikke minst reist fra arbeiderbevegelsen, og særlig blant grupper som tradisjonelt har vist stor mobilitet, f.eks bygnings- og anleggsarbeidere.

Vi fikk således avtalen om det felles nordiske arbeidsmarkedet i 1954. Denne gjorde mulighetene til å søke seg over landegrensene for å ta arbeid i et annet nordisk land langt bedre og lettere - passtvangen mellom land i Norden ble opphevet og kravet til arbeidstillatelse ble borte. Deretter ble fokusen satt på sikkerhet/trygghet både når det gjaldt arbeidsforhold og sosiale forhold forøvrig. Som ledd i å øke sikkerheten ved internordiske flyttinger, ble nordiske borgere likestilt med landets egne borgere på så godt som alle områder knyttet til arbeid. Det ble videre anbefalt at arbeidssøkingen ble kanalisert gjennom Arbeidsformidlingene i de enkelte land - noe som førte til framveksten av et samarbeid mellom Arbeidsmarkedsetatene i Norden.

I tråd med dette ble det i Norden bygd ut et nett av samarbeidstiltak innenfor arbeidsmarkedspolitikken. Institusjonelt skjedde dette i form av regelmessige møter, seinere i formelt opprettede fora, mellom arbeidsministrene i Norden og mellom embetsmenn på ulike nivåer. Disse har bidratt til informasjonsutveksling knyttet til nasjonal politikk. Det ble tatt opp spørsmål av felles interesse og diskutert løsninger på eventuelle tvister som oppsto. Og ikke minst har det vært drevet relativt omfattende felles prosjekter på tvers av landegrensene, både innen forskning og vedrørende praktiske prosjekter. Dette samarbeidet, som fortsatt står ved lag, har ikke minst vært en viktig lærings- og informasjonsutvikler. De nordiske land har lært av hverandre, både hva gjelder positive erfaringer og de negative. Eksempler av nyere dato som kan nevnes her, er etterutdanningsprogrammet og ungdomsledighetsprogrammet.

Like viktig, etter mitt syn, er imidlertid det mer uformelle daglige samarbeidet mellom to arbeidskontorer/to arbeidsformidlere på hver sin side av grensen for å bistå folk som ønsker å søke jobb i et annet land.

De sosiale og privatøkonomiske årsaker til arbeidskraftvandringer mellom våre land er redusert som følge av bedre materielle kår og et godt sosialt sikkerhetsnett. Det foreligger imidlertid også andre behov. i tillegg kommer de samfunnsøkonomiske aspekter. Det er uomtvistelig at mange internordiske flyttinger de seinere år har hatt positive økonomiske konsekvenser både for fra- og tilflyttingslandet. Flytterne har i stor utstrekning kommet fra en situasjon med arbeidsløshet, undersysselsetting eller usikker sysselsettingssituasjon. Flyttingen har bidratt til å dempe flaskehalsproblemer i mottakerlandet. I tilflyttingslandet, som ofte har hatt mangel på arbeidskraft med tilhørende press i økonomien, bidrar tilflyttingen til å lette dette presset.

De nære relasjoner mellom Arbeidsformidlingen i Norden innebærer at når det oppstår sterk arbeidskraftetterspørsel et sted som ikke kan dekkes nasjonalt, rettes en henvendelse til andre nordiske land med forespørsel om å framskaffe arbeidskraft med de rette kvalifikasjoner. Dette ser vi eksempel på i dag, f.eks innen sykepleie og innen bygg og anlegg. Norge har, som følge av en sterk utbygging i det sentrale østlandsområdet - ny hovedflyplass med tilhørende flytting av forsvarsinstallasjoner, nytt rikshospital, flere større forretningsbygg, veganlegg m.v - fått et betydelig press på bygge- og anleggsmarkedet i dette området. Vi ville ha hatt store problemer med å gjennomføre disse utbyggingsprosjektene innenfor fastsatte tidsrammer uten hjelp fra andre nordiske land. Tverrnasjonal entreprenørselskaper har bidratt til å fremme mobiliteten av arbeidskraft. Resultatet er et betydelig omfang av svensk bygge- og anleggsarbeidskraft og svenske entreprenører i Norge - til beste for begge land. Går vi noen år tilbake var bildet omvendt. I Norge var det betydelig arbeidsløshet, mens aktiviteten i Sverige var høy. Norske arbeidstakere og norske firmaer dro til Sverige og utførte arbeidsoppdrag der.

Det frie nordiske arbeidsmarkedet er, som vi vet, utvidet til å gjelde størstedelen av Vest-Europa gjennom tilslutningen til EU og EØS. Jeg har sterk tro på at det europeiske samarbeidet innenfor arbeidsmarkedspolitikken er til fordel for mange enkeltpersoner som ønsker å benytte seg av denne mulighet til å søke og ta arbeid utenfor Norden. Men det er også til fordel for utviklingen i de nordiske land, med hensyn til å øke arbeidsstyrkens kompetanse og muligheten til å fylle flaskehalser. Det er vår intensjon at det nordiske samarbeidet skal bygges videre ut innenfor rammen av EU/EØS-samarbeidet.

Norge har formannskapet i Nordisk Ministerråd i 1997. I den forbindelse kan jeg nevne at vi innefor arbeidsmarkedspolitikken bl.a har prioritert gjennomgang og eventuell restrukturering av rammeverket for nordisk arbeidsformidling og formidling innenfor EU/EØS-området. I tilknytning til dette vil det være naturlig å drøfte på hvilke måter arbeidsformidlingene kan bidra til å løse ubalanser i et nordisk arbeidsmarked. Vi ønsker også å bygge videre på erfaringer fra etter- og videreutdanningsprogrammet i Nordisk Ministerråd og den norske etterutdanningsutredningen for å bidra til å skape debatt om livslang læring. Når det gjelder nordisk prosjektvirksomhet, ønsker vi å prioritere prosjekter knyttet til fleksibilitet og mobilitet på arbeidsmarkedet, samt utsatte grupper som langtidsledige og unge.

Sysselsettingssituasjonen generelt i Norge

Norge er for tiden inne i en kraftig høgkonjunktur. Dette gir seg bl.a utslag i et betydelig press på arbeidsmarkedet, med sterk sysselsettingsvekst og redusert arbeidsledighet. Fra 1995 til 1996 økte sysselsettingen med 55 000 personer, eller med 2,6 prosent. Også i de to foregående år var det betydelig økning i sysselsettingen.

Den største sysselsettingsveksten finner vi innen det vi kan kalle «velstandsbransjer», dvs bransjer som ekspanderer når folk flest får bedre råd. I 1996 økte således sysselsettingen med 16 prosent innen motorkjøretøytjenester og omlag 10 prosent innen eiendomsdrift og forretningstjenester. Men også enkelte industribransjer har betydelig økning i sysselsettingen. Dette gjelder eksempelvis treforedlingsindustrien, produksjon av mineralprodukter, elektro/optikk-produksjonen og produksjon av transportmidler. I industrien totalt var sysselsettingsøkningen i 1996 3,3 prosent, altså sterkere vekst enn totalt for alle næringer. Også detaljhandelen, hotell- og restaurantdrift og helse- og sosialtjenester har siste året hatt sysselsettingsvekst over totalgjennomsnittet.

Nedgang i sysselsettingen har det vært i en del offentlige bedrifter/etater, som tele og post. Nedgangen her var i 1996 3 000 personer , eller 6,1 prosent. Også olje- og gassutvinning hadde reduksjon i sysselsettingen, med 2 000 personer, tilsvarende 8 prosent siste året.

Sysselsettingsveksten var prosentvis like sterk for menn som for kvinner fra 1995 til 1996. Sett i forhold til befolkningen i aldersgruppen 16-74 år er nå 73,0 yrkesfrekvensen for menn 73,0 prosent og 62,6 prosent for kvinner. For kvinner har den aldri vært høyere.

Geografisk var det sterkest sysselsettingsvekst i østlandsfylkene Buskerud, Telemark, Østfold og Vestfold. Her var økningen 5-5,5 prosent. Den ujevne sysselsettingsveksten har bidratt til økt flytting også innenlands.

Det var i 1996 en relativt sterk nedgang i registrert arbeidsledighet - den sterkeste siden oppgangskonjunkturen begynte å gjøre seg gjeldende i 2. halvår 1993. Ledigheten var i gjennomsnitt i 1996 4,2 prosent av arbeidsstyrken.

Den bedrede situasjonen på arbeidsmarkedet førte til at det fra 1995 til 1996 var nedgang i antall deltakere på ordinære arbeidsmarkedstiltak. I gjennomsnitt var 1,5 prosent av arbeidsstyrken sysselsatt på ordinære arbeidsmarkedstiltak i 1996.

Utsiktene for 1997

Utsiktene for norsk økonomi i 1997 er fortsatt lyse. Arbeidsmarkedet ventes å holde seg stramt. Vi forventer fortsatt betydelig sysselsettingsvekst.

Den prosentvise veksten i sysselsettingen blir trolig størst innen bygg og anlegg, næringsgruppen bank, finansiering, eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting og innen industrien. Det ventes redusert sysselsetting innen olje, bergverk, kraft- og vannforsyning. I absolutte tall ventes den største veksten å komme innenfor offentlig og privat tjenesteyting.

Innen industrien er det først og fremst verkstedindustrien hvor det ventes vekst. Denne bransjen har for tiden store ordrereserver, og etterspør arbeidskraft. spesielt er etterspørselen stor på Sør- og Vestlandet. Det er i dette området vi venter størst vekst i sysselsettingen.I Oslo og Akershus, som utgjør om lag ¼ av arbeidsmarkedet i Norge, ventes en vekst i sysselsettingen på linje med landsgjennomsnittet.

I denne situasjonen har arbeidsmarkedspolitikken endret vektlegging fra tiltaksarbeid til formidling av arbeidssøkere til de ledige jobbene. Målet for 1997 er at arbeidskontorene skal formidle til 29 prosent av alle utlyste stillingene i Norge.

Den økte etterspørsel etter arbeidskraft gir grunnlag for ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. De bedrede forholdene på arbeidsmarkedet medfører at arbeidsstyrken øker mer enn det demografiske forhold skulle tilsi. Yrkesfrekvensen ventes derfor å øke.

Situasjonen i grenseområdene

I utgangspunktet har arbeidsmarkedsetaten definert grenseområdene til kommuner med omlag en times kjøring til Sverige. Enkelte steder har en imidlertid benyttet andre definisjoner som synes mer hensiktsmessig.

Ut fra dette er hele Østfold fylke, to kommuner i Akershus, 7 kommuner i Hedmark, to kommuner i Sør-Trøndelag, 5 kommuner i Nord-Trøndelag og fire kommuner i Nordland definert som grenseområder mot Sverige.

Når en skal vurdere situasjonen i grenseområdene er det særlig to forhold som trekkes fram. For det første handelsnæringen og næringsmiddelindustrien. Dette er næringer som er følsomme overfor endret forbrukeratferd på grunn av handel i Sverige. Offentlig avgiftspolitikk er til dels viktig for omfanget av denne. Det andre forholdet er de større bedriftenes konkurranseevne, særlig innen treforedling og kjemisk virksomhet. Den sterke norske kronekursen blir sett på med bekymring idet den bidrar til å svekke bedriftenes konkurranseevne. Ikke minst er det svenske bedrifter de møter i konkurransen både på hjemme- og eksportmarkedene.

Når det gjelder handelslekasjen til Sverige, er den sterkt framme i media. Handelsnæringen frykter alle forhold som bidrar til endringer i de relative prisene for konsumentene og slik kan gi negative følger for næringslivet i grenseområdene. Særlig er dette viktig i Østfold. Det er imidlertid et faktum at sysselsettingen i handelsnæringen og næringsmiddelindustrien har hatt vekst de siste årene. Årsakene til dette kan være de gode økonomiske tidene vi nå er inne i hvor det er plass både til økt handel med Sverige og vekst i innenlandsk handelsvirksomhet. Sterk kronekurs i Norge og lavere merverdiavgift i Sverige kan føre til ytterligere vekst i svenskehandelen. Dette er derfor et område myndighetene følger nøye.

Østfold representerer et stort og variert arbeidsmarked, hvor det er grunnlag for sysselsetting av svensker i betydelig utstrekning. Arbeidskontorene i Halden og Askim samarbeider således med svensk arbeidsformidling. Svenske fagarbeidere blir særlig formidlet til norsk mekanisk industri og til bygge- og anleggsvirksomheten.

I Halden er det vokst fram et nytt IT-miljø. Dette er svært positivt. Det har vært en ikke ubetydelig vekst i sysselsettingen i IT-næringen og de økonomiske utsiktene er gode. Næringen har behov for ytterligere høyt kvalifisert arbeidskraft, som det har vist seg vanskelig å rekruttere lokalt.

En annen grensekommune med god utvikling er Røros. Røros kommune har den laveste ledigheten i fylket. Slik har det også vært de seinere år. Dette kan i hovedsak forklares av et variert og sterk næringsliv med bl.a et stort industrimiljø som gir ringvirkninger til andre næringer. Røros har dessuten betydelig turistetablisementer, samt at det er regionsenter for nærliggende kommuner. Kommunen har et betydelig samarbeid over grensen.

Sysselsettingssituasjonen i flere av områdene betraktes som forholdsvis positiv på grunn av sterk pendlertradisjon/kultur f.eks i grensekommunene i Akershus og Hedmark. Utfordringen er den lave utdanningsfrekvensen i befolkningen i områdene. Dette medfører at de er svært sårbare med hensyn til endringer i arbeidslivets kompetansekrav. Dette reduserer også muligheten til nyetableringer og knoppskyting fra det eksisterende næringsliv. Samarbeidet innenfor Interreg-programmet, som jeg skal si litt mer om senere, har som formål å fremme en mer positiv utvikling i disse områdene.

Andre deler av grenseområdene er relativt næringsfattig og i hovedsak basert på primærnæringene og noe turisme. Dette gjelder mange av kommunene i Trøndelag og Nord-Norge. Et lite differensierte arbeidstilbudet kan ofte være en av faktorene som virker begrensende på utnyttingen av naturressursene.

For hele landet, men også i grenseområdene, er det vansker med å skaffe kvalifisert personell til helsesektoren, Det dreier seg primært om leger og sykepleiere. Fylkesarbeidskontoret i Nordlander i gang med et prosjekt for å rekruttere helsepersonell fra Sverige og Finland.

Som en oppsummering når det gjelder situasjonen i grenseområdene, kan vi si at ledigheten her samlet sett ligger noe over landsgjennomsnittet, 4,7 prosent mot 4,2 prosent. Det er imidlertid betydelig variasjon i ledigheten i grenseområdene, fra 2,2 til 7,6 prosent.

Generelt har grenseområdene problemer med å rekruttere arbeidskraft med høyere utdanning, spesielt til helsesektoren, undervisningen og teknisk arbeid. Dette må sees i sammenheng med at arbeidssøkerne i flere grensekommuner har relativt lav utdanning. Samtidig er det relativt liten interesse for høyt utdannede å bosette seg i flere av kommunene bl.a på grunn av liten tilgang på offentlig service.

I flere av grensekommunene og kommuner ellers i Norge er tilgangen på ledige stillinger betydelig. Dette gjelder særlig stillinger hvor det kreves kvalifisert arbeidskraft. Mange av disse stillingene burde være attraktive for svenske arbeidssøkere, i dagens arbeidsmarkedssituasjon i Sverige.

Interreg-programmene

Jeg vil til slutt knytte noen kommentarer til Interreg-samarbeidet.

Den omfattende regionalpolitiske innsatsen som nå gjøres i våre naboland etter at de fikk tilgang til EU's strukturfond har også skapt en ny situasjon for deler av næringslivet i mange norske regioner. Dette er en utfordring vi må ta på alvor. Gjennom norsk deltakelse i EUs Interreg-program i samarbeid med svenske, finske og russiske regioner ønsker vi å rette fokus på utviklingen i grenseregionene. Interreg-programmene har en varighet fram til og med 1999. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil i løpet av denne perioden bevilge totalt 200 millioner kr til Interreg-programmene. Tatt i betraktning at det bevilges tilsvarende beløp på regionalt nivå innebærer dette at Interreg er en betydelig satsning i grenseområdene.

Hovedmålsettingen med norsk deltakelse i Interreg-programmet er å bedre betingelsene for næringsutvikling, verdiskapning og sysselsetting i grenseregionene. Programmene inneholder et bredt spekter av satsningsområder og tiltak for å nå disse målene. Fra mitt departementets ståsted er det de nye mulighetene for næringsutvikling og derved muligheter for økt sysselsetting som vil være bærebjelken i de regionale samarbeidsrelasjonene vi ønsker å fremme.

Tradisjonelt tenker vi først og fremst på å lete etter nye samarbeidspartnere i Nord - Sør retning i vårt eget land, mens det kanskje ofte er mer nærliggende å lete etter samarbeidspartnere i Øst - Vest retning. Særlig gjelder dette i tynt befolkede grenseområder. Det kan være kortere avstand til aktuelle samarbeidspartnere på den andre siden av grensen enn til tilsvarende samarbeidspartnere innenfor landegrensene. Dette gjelder for eksempel innenfor områder som arbeidsformidling og utdanning. I Interreg-programmet Inre Skandinavia (der Hedmark fylke, deler av Østfold og Akershus fylker deltar i samarbeid med Värmland län på svensk side) er økt samarbeid innenfor kompetanseutvikling et av satsningsområdene. Det er foreslått et samarbeid mellom høyskolene og utdanningsorganisasjonen på norsk og svensk side der målet blant annet er å utvikle utdanningsprogrammer rettet mot arbeidsledige og arbeidstakere i grenseregionen. For å kvalitetssikre tilbudet ønsker man også å involvere næringslivet i området i utviklingen av et felles utdanningstilbud. Dette er etter min vurdering et godt eksempel på hvordan man kan samarbeide for å sikre et godt utdannings- og sysselsettingstilbud i ofte tynt befolkede grenseregioner.

Det er lange tradisjoner for å samarbeide over grensene i Norden. Det formelle grenseregionale samarbeid har pågått i regi av Nordisk Ministerråd i over 30 år, der norske grenseregionene langs hele den norske grensen til Finland og Sverige har vært mer eller mindre involverte i felles prosjekter med sine naboområder over grensen. Dette tilsier at disse regionene står ekstra godt rustet til å ta fatt på det mer omfattende Interreg-arbeidet.

Det er alt for tidlig å si noe om hvilke effekter Interreg-satsningen vil gi. Det vil i løpet av mai måned bli igangsatt følgeevaluering av alle Interreg-programmene. Resultatet av denne evalueringen vil legge grunnlag for en eventuell justering av kursen i programmene om det vil vise seg å være nødvendig. Det er styring- og overvåkningskomiteene for programmene som er ansvarlige for gjennomføring av evalueringen.

Avslutningsvis vil jeg gi uttrykk for at mulighetene for gjensidig utnytting av arbeidskraft og arbeidsmuligheter over grensen mellom Norge og Sverige synes å være tilstede - i større grad enn tidligere. Våre to land er så like, såvel med hensyn til språk, kultur, som sosialt, at flytting over grensen ikke bør være særlig mer byrdefull enn flytting internt i eget land. En utvikling som bedrer muligheten for den enkelte person som ønsker å krysse grensen, er utvikling i tråd med politiske målsettinger. De økte muligheter for å ta høyere utdanning i et annet nordisk land som det nå er blitt enighet om, er derfor et nytt skritt i riktig retning.