Statssekretær Jan Petter Rasmussen

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Tilbakevending som et element i en helhetlig norsk flyktningpolitikk

Foredrag på Flyktningerådets seminar om tilbakevending 4. april 1997

Innledning

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen til dette seminaret. Som representant for politisk ledelse i Kommunal- og arbeidsdepartementet er jeg glad for å få anledning til å presentere våre tanker og ideer rundt ett av våre hovedsatsningsområder på flyktningfeltet - tilbakevendingspolitikken. Jeg vil presentere enkelte av de konkrete tiltakene og prosjektene vi har satt i gang i løpet av de siste årene. Men med den tittelen dette foredraget har fått - tilbakevending som et ledd i en helhetlig norsk flyktningpolitikk - er det naturlig å starte med de vurderinger og prinsipper som ligger til grunn for at tilbakevendingspolitikken har fått en så sentral plass i norsk flyktningpolitikk de siste årene.

En helhetlig flyktningpolitikk

De av dere som har lest St. meld. nr. 17 (1994-95) Om flyktningpolitikken, eller flyktningmeldingen som den har blitt hetende, vil vite at et helt sentralt begrep har vært og er " en helhetlig flyktningpolitikk". En helhetlig flyktningpolitikk betyr å se tiltak i Norge i sammenheng med vår innsats på ulike områder utenfor landets grenser, slik at norsk flyktningpolitikk blir summen av den innsatsen vi gjør innenlands og utenlands. En helhetlig flyktningpolitikk betyr å se bistand, nødhjelp og konkrete flyktningtiltak i sammenheng. En helhetlig flyktningpolitikk betyr også at vi må våge å stille det overordnede spørsmålet: Hvordan kan vi hjelpe så mange flyktninger som mulig gitt de økonomiske rammer vi opererer innenfor. I kortform har svaret vært:

• Forebygging slik at vi unngår at flyktningsituasjoner oppstår
• Beskyttelse til flest mulig når konflikten er der, og
• Tilbakevending og gjenoppbygging når det er mulig.

La meg også legge til at for de flyktningene som får beskyttelse her i landet, har politikken vært en parallell satsing på:

• Integrering og et mest mulig normalt liv her i landet så raskt som mulig, og
• tilrettelegging for en vellykket tilbakevending og reetablering i hjemlandet den dagen det blir mulig.

Det begrepet vi ofte har brukt i denne sammenheng er " det to-sporede løpet", som altså innebærer satsing på både integrering og tilbakevending. Poenget er at det ikke er noen motsetning mellom integrering og tilbakevending, men at integrering faktisk er et viktig ledd i tilbakevendingspolitikken - og selvfølgelig også et viktig element i en helhetlig flyktningpolitikk. Jeg er overbevist om at noe av det viktigste vi kan bidra med overfor hjemlandet, er tilbakevendte flyktninger som har levd et meningsfylt liv i eksil, som har lært seg norsk, hatt arbeid, tatt ansvar for seg selv og familien og fått venner i Norge. Disse menneskene vil være en viktig ressurs for hjemlandet den dagen de kan vende tilbake, og like viktig - de vil være en ressurs for Norge hvis det ikke blir mulig for dem å vende tilbake.

Satsingen på tilbakevending forutsetter at vi alle er en smule optimister, at vi faktisk tror at konflikter kan løses. Tilbakevending er bare mulig når det lykkes å gjøre noe med årsakene til flukten. Erfaringene her er delte, men det er heldigvis mange eksempler på at tidligere fastlåste konflikter er løst og at tilbakevending har blitt mulig. Flyktningerådet har vært engasjert i en rekke tilbakevendingsoperasjoner på flere kontinenter, som jeg er sikker på at vi vil få høre mer om i løpet av dagen, og som alle er gode eksempler på at tilbakevending har vært og er en realitet i mange situasjoner, heldigvis.

La oss stoppe opp ett lite øyeblikk og se på tilbakevending i et historisk og geografisk perspektiv. Tilbakevending har alltid vært den positive løsningen på en flyktningsituasjon både i Latin-Amerika, Afrika og Asia. I Europa derimot har tilbakevending som flyktningpolitisk virkemiddel først blitt satt høyt på dagsorden de siste 6-7 årene. Mange av dere vil sikkert tenke at det skyldes at krigen i Bosnia-Hercegovina for første gang siden 2. verdenskrig skapte en omfattende flyktningsituasjon i vår egen verdensdel, en konflikt som førte til at mer enn to millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem, og at Norge i løpet av september 1993 fikk mer enn dobbelt så mange asylsøkere som det vi fikk i hele 1996.

Men faktum er faktisk at både her i landet og internasjonalt begynte man å se tilbakevending som et ledd i en helhetlig flyktningpolitikk før tragedien i Bosnia-Hercegovina var et faktum. Bakgrunnen var nok først og fremst de dramatiske omveltningene i Øst-Europa i årene 1989-90 og avviklingen av den kalde krigen, som igjen innebar at man løste enkelte meget "varme" konflikter. Grunnlagsmaterialet for flyktningmeldingen (St. meld. nr. 17 (1994-95) Om flyktningpolitikken) var rapporten "En helhetlig flyktningpolitikk", som ble laget av en tverr-departemental arbeidsgruppe våren 1992, og rapporten "Beskyttelse i fokus". Arbeidet med den siste rapporten, der Flyktningerådet, NOAS og KS også var med, tok til høsten 1992, altså før flyktningene fra Bosnia-Hercegovina var blitt en stor gruppe her i landet. Konflikten på Balkan aktualiserte disse problemstillingene, men det er viktig å understreke at tilbakevendigspolitikken ble satt på dagsorden før krigen startet, og problemstillingene er like aktuelle i dag, som det de var for 1, 2 og 3 år siden.

Hvorfor er det så viktig å snakke om tilbakevending ? Jo fordi flyktningeproblemer er globale problem, som krever at vi har et globalt perspektiv og globale løsninger. Det dreier seg om hvordan vi kan møte fremtidige flyktningsituasjoner. Hvordan kan vi sikre at de tradisjonelle mottakslandene vil stille opp neste gang mennesker fordrives fra sine hjem ? Jo, da tror jeg vi må se i øynene at beskyttelse faktisk er en begrenset ressurs. Det er i mange situasjoner langt flere flyktninger som trenger beskyttelse enn de som faktisk får det. Da må det prinsipielle grunnlaget for vår politikk være en vilje til å prioritere de som trenger beskyttelse nå.

Men tilbakevending dreier seg også om at det internasjonale samfunn må fastholde at vi ikke aksepterer at mennesker fordrives fra sine hjem, vi aksepterer ikke etnisk rensing. Derfor fastholder FNs Høykommissær for flyktninger at den beste, og prinsipielt sett eneste akseptable varige løsningen - "durable solution" - er tilbakevending. Målet for alt vårt arbeid må være at mennesker som er fordrevet fra sine hjem, skal kunne vende tilbake. Det tragiske er de situasjonene der dette ikke blir mulig, og varig gjenbosetting i et eksilland blir den eneste løsningen.

Hva har vi gjort og hva gjør vi for at tilbakevending skal være mulig

Jeg har med dette forsøkt å trekke opp det politiske og prinsipielle grunnlaget for den norske tilbakevendingspolitikken.Når jeg nå skal gå over til å si hva vi faktisk har gjort, er det naturlig at de fleste tallene og eksemplene er knyttet til Bosnia-Hercegovina. La meg begynne med noen tall. I årene 1992 til og med 1996 kom det ca 13 000 bosniske flyktninger til Norge. I de samme årene utgjorde den norske nødhjelpsinnsatsen i Bosnia-Hercegovina ca 1,4 milliarder kroner, og vi var med det ett av de landene som satte av størst ressurser i Bosnia-Hercegovina.

Hva var det vi gjorde ? Flyktningerådet sto for en stor del av transporten av mat og forsyninger til det krigsherjede landet, Norges Røde Kors forsynte flere av de største sykehusene, som betjente mer enn 1 million mennesker, med nødvendig medisinsk utstyr, og Norsk Folkehjelp og Flyktningerådet bidro til at mer enn 40 000 mennesker fikk tak over hodet i hjemlandet. Dette var innsats som ikke bare berget liv, men som også gjorde at mange mennesker kunne bli boende i Bosnia-Hercegovina.

I år er det avsatt 250 millioner kr til nødhjelp og 100 millioner kr til mellomlangsiktig bistand til det tidligere Jugoslavia, som vil gå til tiltak som vil bidra til et bedre liv for de som i dag er i Bosnia-Hercegovina, og som samtidig vil gjøre det mulig for noen av de mange internt fordrevne og flyktningene som lever i eksil å vende tilbake. Kanskje like viktig er den innsatsen som norske soldater i flere år har gjort og i dag gjør for at det skal være trygt å leve i Bosnia-Hercegovina. Dette har vært og er en meget kostbar operasjon, men sannsynligvis en helt avgjørende betingelse for at flyktninger skal kunne vende hjem.

Har vi lykkes ? Det er vel litt opp til øynene som ser. Men faktum er at 1100 bosniere har vendt tilbake, og med det er vi det landet i Europa ved siden av nabolandene som har hatt størst tilbakevending i forhold til antallet som opprinnelig kom. Til sammenligning kan nevnes at fra Sverige, som har tatt i mot 58 000 bosniske flyktninger, har 300 bosniere vendt hjem. Fra Danmark som tok i mot 19 000 bosniske flyktninger, har 850 vendt tilbake. Og det kan jeg forsikre dere om, dette skyldes ikke at flyktningene i Norge har hatt dårligere kår enn sine landsmenn som har vært flyktninger i andre europeiske land, snarere tvert i mot. Selv om det jeg nå skal si høres ut som selvros, og det er det vel, så tror jeg det er en realitet at de norske tilbakevendingstallene langt på vei skyldes at vi har hatt konkrete prosjekt, støtteordninger og programmer som har bidratt til at så mange som 1100 av de flyktningene som kom til Norge har vendt tilbake.

Hva er det så vi har gjort og gjør, som ikke alle andre gjør ? Jo vi gir

• støtte til en rekke prosjekter i Norge,
• vi gir støtte til den enkelte som vil reise hjem og
• vi gir støtte til de lokalsamfunnene de vender tilbake til.

Tilbakevendingsprosjekter

Når det gjelder det første punktet ovenfor - prosjekter i Norge - vil vi i inneværende år prioritere følgende områder:

• Informasjon om forholdene i hjemlandet
• Kvalifisering for rehabiliteringsarbeidet i hjemlandet
• Tilbakevending av nøkkelpersonell
• Forsoning og demokratibygging
• Utvikling av metodikk og kompetanse i lokalt tilbakevendingsarbeid

Tiden jeg har til disposisjon gir ikke anledning til å gå inn på mange av de mer enn 60 prosjektene vi har støttet, så la meg her bare nevne noen eksempler:

• Bosnisk Post er en bosnisk avis, som i sin helhet er drevet av bosniske flyktninger, med bosnisk redaktør og bosniske journalister. Avisen kommer ut hver 14. dag, og har i dag ca 2 500 abonnenter. I realiteten betyr det at avisen leses av de aller fleste voksne bosniere i Norge.
• Flyktningerådet driver et landsomfattende informasjons- og rådgivningskontor for bosniske flyktninger - INCOR-prosjektet . Prosjektet gir både juridisk rådgivning og oppdatert informasjon om forholdene i hjemlandet. Prosjektet skal samtidig utvikle en modell for informasjonsarbeid ute i kommunene.
• Norsk folkehjelp har gitt bosniere i Norge opplæring i minerydding, en profesjon det dessverre er altfor stort behov for i Bosnia-Hercegovina i dag.
• Norsk folkehjelp og Flyktningerådet har sammen administrert et prosjekt som har rekruttert flyktninger med helsefaglig bakgrunn, en profesjon det dessverre også er altfor stort behov for i Bosnia-Hercegovina nå.
• Norske myndigheter finansierte og organiserte i fjor to bosniske valg på norsk jord, først lokalvalget for Mostar, og deretter de nasjonale valgene. Deltagelsen ved begge disse valgene var så langt jeg vet høyere enn i noe annet land, hjemlandet inkludert. Dette tolker jeg som et tegn på at de bosniske flyktningene i Norge er engasjert og interessert i situasjonen i hjemlandet, og at mange av de ønsker å vende tilbake når det er mulig.

Den individuelle støtten

Den individuelle støtten er på 15 000 kr pr person på avreisetidspunktet. I tillegg dekker vi reiseutgiftene. Bosnierne får videre 5 000 kr ett år etter at de vendte tilbake, slik at den samlede individuelle støtten er på kr 20 000 pr person. Det er ingen begrensninger pr familie, slik det tidligere var, da det maksimale beløpet var kr 18 000 pr familie. Sammenlignet med mange andre land gir Norge mye i individuell støtte, og vi var en periode redd for at dette kunne skape motsetninger i forhold til de som ble i landet under krigen. Erfaringene har vist at pengene kommer godt med. De fleste må bruke mesteparten av den individuelle støtten til å skaffe seg selv og familien tak over hodet. De færreste kan forvente å få arbeid med en gang, slik at det også er nødvendig å ha litt til å leve av den første tiden. Alternativet ville vært å basere seg på venner og familie i enda større utstrekning, hvilket i praksis ville betydd en ekstra belastning for dem.

Støtte til lokale gjenoppbyggingstiltak

Det elementet i vår støtteordning som har vakt størst oppmerksomhet internasjonalt er de 5000 kronene pr person som skal gå til generelle gjenoppbyggingstiltak som skal komme alle til gode i de lokalsamfunnene som tar i mot hjemvendte flyktninger fra Norge. Pengene administreres av Flyktningerådet, men forslagene kommer fra lokalsamfunnene. Så langt har disse midlene gått til bl.a. kjøp av ungarske høner til Zenica, oppussing av en barnehage og kjøp av sykebil i Kljuc. Dette er midler som kommer i tillegg til de 250 millioner kr til nødhjelp og 100 millioner kr til mellomlangsiktig bistand som jeg nevnte tidligere. I tiden fremover vil vi prioritere tiltak som kan bidra til skape nye arbeidsplasser. Med en arbeidsledighet på anslagsvis 60 prosent sier det seg selv at dette må bli et hovedsatsingsområde i tiden fremover.