STATSRÅD Turid Birkeland

Åpning av Kulturminneåret

Ålesund 13. januar 1997

Jeg vil gjerne begynne med å rette en takk til Ålesund by og Møre og Romsdal fylke for det kjempearbeidet som dere har nedlagt i åpningen av Kulturminneåret!

Vi lever midt i informasjonssamfunnet. Hver dag bombarderes vi av nyheter, nye begivenheter og nye inntrykk. I alt dette nye ligger det utfordringer og muligheter, men også en grunnleggende utrygghet. Hvordan vil framtida se ut? Henger vi med?

Vi har fått et mangfold av verdier og normer, som gir den enkelte frihet - men og et behov for fellesskap. En forankring. Vår utfordring i et kulturminneår ligger nettopp i ikke å la behovet for forankring bli til et «kos med kulturminner» -, men å få fram at i forankringen ligger forklaring. Forklaring og kunnskap. Kunnskap om mer enn historien om hvordan folk levde før. Det handler bl. a. om alt fra kunnskap om hvordan norsk kultur ble til gjennom kontakt, inspirasjon og impulser med andre land - til hvilken byggeteknikk og metode som ble brukt den gangen.

Hvorfor? Jo, fordi vi trenger den kunnskapen når vi bereder grunnen for at vår tid en dag blir et kulturminne. At vi må passe på å bli husket for noe annet enn «bruk + kast» + «plastic-fantastic». Innsatsen vi i dag gjør innenfor norsk arkitektur og design handler om at vi skal ha det vakkert rundt oss - men og om å levere viktige verdier til generasjoner etter oss. Søken tilbake til røttene, kan bli et slags ønske om å skru klokka tilbake, men når museene i landet kan skilte med 9 mill. besøkende, tolker jeg det som noe mer enn nostalgi. Og vår utfordringer ligger nettopp i å pirre nysgjerrigheten, bidra til at fler får tilgang til sin historie og dermed gis kunnskap om framtida.

Det er de frivillige organisasjonene som står bak Kulturminnestafetten , et kjempearrangement som sammen med Kulturminnedagen blir årets største markeringer utad. Jeg ser fram til denne stafetten med store forventinger, og det er grunn til å gi honnør til den frivillige innsatsen som skjer også på dette området.

Kulturminnestafetten skal innom forskjellige arenaer - en av dem er museene. Skal museene fungere som gode samfunnsinstitusjoner må de fremme dialog og påvirke debatten. De skal ikke bare utvikle og formidle kunnskap, men pirre vår undring og få oss til å stille spørsmål. Museene må ha evne til å overraske og å utfordre mennesker både emosjonelt og intellektuelt.

Jeg håper at museene viser større mot og frimodighet til å ta opp kontroversielle temaer og til utstillinger som kan trekke nye grupper. Det skal bli spennende å se hvilket besøk Kunstindustrimuseet i Oslo vil få når de åpner utstillingen om motorsykler. Klevfos Industrimuseum er at annet godt eksempel på hvordan man kan trekke inn andre kulturuttrykk som musikk og drama for å levendegjøre historien og hverdagen.

Norge er dessuten et land med store avstander og det ligger utfordringer i å la alle få del i kulturtilbud og formidling av kulturminner. Her kan nettopp ny teknologi hjelpe oss til formidling. Nå har vi muligheten til å samle kongeriket - museer, institusjoner, universiteter - til ett rike «Kulturnett Norge.»

Som en hovedsatsing i Kulturminneåret starter Kulturdepartementet et prosjekt for å få museer og museenes samlinger presentert på Internett. Formålet er å nå nye grupper med museenes tilbud, ikke minst barn og ungdom. I presentasjoner og tilretteleggingen av materialet skal det legges særlig vekt på å finne fram til former som gjør materialet egnet til bruk i undervisningssammenheng, for reiselivssektorens behov og slik at det kan brukes av publikum som ikke har særlige forhåndskunnskaper om museer og museumsarbeid.

Gjennom Internett vil skolebarn i Molde finne stoff om teknisk historie eller gruvedrift fra Norsk Teknisk Museum eller Norsk Bergverksmuseum eller samiske barn i Oslo kan lete seg fram til sine kulturelle røtter i samiske museumssamlinger.

Teknisk-industrielle kulturminner er ett av hovedtemaene for kulturminneåret. Mer enn 20 nye museer med teknikk og industri i sentrum er etablert de siste 20 årene - det er mer enn på noe annet felt.

En tom fabrikkbygning kan stå som et landemerke og som et minne om en virksomhet som var. Det blir ganske annerledes å se fabrikken med maskinene og først når det er mennesker på plass som kan vise produksjonen kan vi få et virkelig inntrykk av hva det hele dreier seg om. Når vevstolene på Sjølingstad Uldvarefabrik startes opp, da får vi del i den kunnskap som er utviklet rundt produksjonen, og da får vi en opplevelse av den støyen som var en del av veveriarbeidernes hverdag.

I Kulturminneåret er det derfor gledelig at Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet har kunnet gå sammen om et innsats for teknisk-industrielle kulturminner. Over Kulturdepartementets budsjett kommer det i år vel 3 millioner kroner i friske midler som tilskudd til museumsdrift ved åtte prioriterte anlegg og Miljøverndepartementet vil på sin side bidra med midler til vedlikehold av bygninger og anlegg på de samme. I tillegg kommer driftstilskudd fra fylker og kommuner slik at dette blir et virkelig løft for de 8 anleggene som er tilgodesett.

Men det ligger en utfordring i å få næringslivet selv med på å ta vare på industrihistorien. Jeg håper at den fokuseringen som Kulturminneåret vil gi på dette feltet, vil bidra til at bedriftene vil føle ansvar og komme sterkere inn som samarbeidspartnere. Vi må også ta opp spørsmålet om nordisk arbeidsdeling på bevaring og dokumentasjon innenfor tunge industrigrener som for eksempel skipsbygging og metallurgi slik at vi har mulighet til å nå de målene vi har satt oss.

Svært mye av den kunnskapen som er nødvendig for et framtidsrettet kulturmiljøvern, kan bare overføres gjennom opplæring i arbeidsprosesser. uansett hvor mye vi dokumenterer og stiller ut av, vil ikke det i seg selv føre videre håndverkstradisjonene.

Mange har tatt fatt på dette feltet, særlig gjennom dokumentasjonsarbeid og opplæringstiltak innenfor håndverk og arbeidsprosesser som museene og det øvrige kulturminnevernet selv har behov for i framtidig bevarings- og formidlingsarbeid. Det er inngått lærekontrakter for å sikre framtidig rekruttering og kunnskap i håndverksfag som tømrer, båtbygger, maler og smed. Slik kan vi sikre at morgendagens tømrer også kan lafteteknikker, fordi håndverkskunnskap er ikke bare viktig for bevaringsarbeid, men danner også en viktig forutsetning for nyskaping og utvikling.

I Kulturminneåret skal vi også fokusere spesielt på kulturminner langs kyst og vannveier.

I Norge har vi en strandlinje, langs kyster, fjorder og rundt øyer som samlet har en lengde på 1,25 ganger jordens omkrets rundt ekvator. Det er knapt noe område langs denne som ikke på en eller annen måte bærer spor av menneskelig aktivitet. Tidligere var miljøvernet primært opptatt av å bevare et variert dyre- og planteliv, og den kulturhistoriske dimensjonen sto svakt. Før snakket vi gjerne om naturvern og kulturvern som to adskilte arbeidsfelt. I dag ser vi klarere sammenhengene mellom disse to, for eksempel hvordan naturen danner grunnlag for bosetting og næringsliv eller hvordan naturen påvirkes menneskelig.

Kystkultur har lenge vært et prioritert felt i kulturpolitikken. I de siste 20 årene er det etablert minst 13 nye museer med utgangspunkt i sjøfart og fiske, og over 100 museer rundt om i landet opplyser at de har sjøfart og fiske som et spesialområde. Kystfolk - med rette navn på nordmenn.

I bevaring av kystmiljøene er det av avgjørende betydning å forstå sammenhengen mellom naturen og menneskelig aktivitet. Her har museene en viktig oppgave både innenfor forskning og formidling, og det ligger en stor utfordring i å få naturhistorien inn i de kulturhistoriske museene.

Ett av temaene i Kulturminneåret er "Bli kjent med dine kulturminner!" Også i Kulturminneåret er det særlig viktig å legge opp til virksomhet og aktiviteter som kan nå barn og unge. Det er disse generasjonene som skal forme framtidens samfunn, og god kjennskap og forankring i egen kultur er et viktig grunnlag for å kunne møte nye påvirkninger og andre kulturer med et åpent og våkent sinn. Barn og unge utgjør en stor andel av dagens museumsbesøk. De er altså allerede en vesentlig brukergruppe - som vi har et særlig ansvar for at får et godt tilbud. Ikke minst gir de nye skolereformene oss nye muligheter.

Norsk museumsutvikling arbeider nå med en oversikt over særlige formidlingstiltak til barn og unge ved musene rundt i landet og NMU har også bestilt en intervjuundersøkelse fra Ungforsk om barn og unges opplevelser av museumsbesøk. Jeg ser fram til å få dette materialet, og vil bruke det som grunnlag for videre planlegging på feltet. Til Kulturminnedagen i år skal landets 4. klassinger inviteres til å velge ut sine kulturminner, og det skal bli spennende å se hvilke kulturminner denne gruppen vil peke på.

Vern av kulturminnene skal bidra til å skape og stadfeste kulturell identitet, men samtidig skal vi vokte oss for en kulturell selvforståelse og selvhevdelse som er basert på nedvurdering av andre gruppers kulturelle egenart. Alle har rett til en fortid, og i Kulturminneåret har vi et særlig ansvar for å se til at barn og unge i minoritetsgrupper får oppfylt denne retten. Vi har et særlig ansvar overfor den samiske urbefolkningen, og her er det viktig å lytte til de signalene som kommer fra Sametinget.

Norge har alltid vært et land med flere kulturer, men vi har likevel aldri hatt noen periode med innvandrere fra så mange forskjellige kulturer som i dag. Også innvandrerbarn har rett til en fortid og behov for kjennskap til egne røtter. "Bli kjent med dine kulturminner!" betyr at vi også må ta vare på og å formidle innvandrergruppenes kulturminner. I Oslo har vi fått en ny institusjon Internasjonalt kultursenter og museum som tar et særlig ansvar her, og de samarbeider blant annet med Universitetets etnografiske museum. Men de store avstandene i Norge, og flere institusjoner, ikke minst etablerte museer, bør se en utfordring i å følge opp på dette feltet.

Andre minoritetsgrupper som kvener, tatere og sigøynere har levd i Norge lenge uten at de er særlig synlige når vi presenterer den norske kulturarven. I Kulturminneåret vil det også være en utfordring å sette søkelyset på det som finnes av bevarte kulturminner fra disse gruppene og bidra til å gi en mer nyansert og flerkulturell historie enn de homogene presentasjonene vi gjerne møter i dag.

På samme måte som jeg ønsker at vi i Kulturminneåret skal passe på å trekke med minoritetsgrupper i Norge, tror jeg det vil være berikende om vi kan heve blikket ut over egne landegrenser. NRK innledet Kulturminneåret med et interessant TV-program der man trakk paralleller mellom kulturvern i Norge og på Sri Lanka. Norsk Folkemuseum har etablert et samarbeid med nasjonalmuseet i Bosnia-Hercegovinia. Etter borgerkrigen står dette museet sterkt svekket. For å sikre de deler av samlinger og bibliotek som enda kan reddes, er det et akutt behov for utstyr og faglig assistanse for klimaregulering og preventiv konservering. I opptakten til Kulturminneåret har Kulturdepartementet og NMU gitt en bevilgning til å bygge ut den kontakten som er etablert og for å få trukket flere museer og andre institusjoner med i arbeidet.

Dette er et prosjekt som kan gi kunnskap og forståelse begge veier. Noen ganger ser vi først verdier når de er ødelagt. Et innblikk i hvordan kulturminner på Balkan har blitt systematisk ødelagt i borgerkrigen bidrar også til forståelse for hvilken verdi vi har i våre egne kulturminner og hvor viktig det er å ta vare på dem.

Jeg håper at dette året nettopp skal kunne bli et år der vi fra organisasjoner, institusjoner og offentlig forvaltning skal klare å trekke sammen slik at vi kan legge noen kneiker bak oss og skaffe oss, redskap og ressurser til å ta fatt på noen nye. Gjennom dette kan vi lære av historien, se lysere på framtida - og fryde oss over det kulturelle mangfold vi er en del av.

Lykke til!