STATSRÅD Turid Birkeland

Oslo 4. mars 1997

"Kultur og integrering - en nordisk synsvinkel"

Nordisk Råds konferanse:Nordisk kultur under internationell press

Tittelen "Norden under internasjonalt press" ble i en avis omskrevet til "nordisk vern mot verden". Slik er det ikke. Nordens kultur er og har vært en åpen kultur. Økt internasjonal påvirkning har gitt nye nordiske uttrykk - og befolkningen større mangfold og frihet til å skape sin identitet. Å verne om våre språk og stimulere kulturell egenutvikling står ikke i motsetning til stadig å utveksle impulser i det globale samfunnet.

Norden har vært en flerkulturell region lenge før våre språk oppfant begrepet "etnisitet" - eller landenes nasjonale grenser ble satt. Norden har alltid bestått av kulturelt mangfold og er formet gjennom kontakt med omverdenen. Som en sosialantropolog har sagt det: "Mennesket har ikke røtter - det har føtter!"

"Det flerkulturelle" rommer all den menneskelige rikdom og variasjon som våre samfunn er tuftet på. Minoritetsgrupper, sub-kulturer, verdikontraster, ulike livssyn og generasjonsmotsetninger fantes i våre land og dannet grunnlaget for kulturforskjeller lenge før den første marokkaner eller sri-lankeser fant veien til denne regionen. Nyere tiders forflytning av mennesker gjennom inn- og utvandring er bare en del av årsaken til at våre samfunn betegnes som flerkulturelle.

Når begrepet "flerkulturell" i dag nærmest brukes som en nyhet, for å beskrive tilstedeværelsen av innvandrere og flyktninger fra andre kontinenter, er det det derfor viktig å huske at vi alltid har vært flerkulturelle, at våre små lands kulturer alltid har mottatt impulser og blitt formet i kontakt med omverden - og at våre egne kunstnere har reist ut for å hente inspirasjon. Den kunnskapen må vi ha med oss når vi skal bedre integreringsprosessen.

Fordi det er et faktum at en rekke minoritetsgrupper i våre samfunn, de være seg urfolk eller gamle og nye innflyttede grupper, står i dobbel og tredobbel fare for undertrykking og marginalisering - økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt. Vår egen historie i forhold til samer, kvener, tatere og andre minoriteter oppigjennom historien gir en ubehagelig påminnelse om det. Historien om manglende respekt for minoriteters kulturer er også nordisk kulturhistorie. Det er vår utfordring at når vår tids historie skal skrives, at den gir et annet bilde.

I en verden hvor egoistiske, nasjonalistiske, fremmedfientlige og høyreekstreme krefter blir stadig mer høyrøstet og truende, er det desto mer viktig å kjempe for likestilling og integrering med kreativ kraft og positive tiltak. I den sammenheng er kultur og kunst er ikke et "virkemiddel", men en dynamisk arena - en møteplass - som det er vår utfordring å gjøre til en felles almenning.

I alle de nordiske landene ser vi eksempler på hvordan vi gjennom kulturlivet har skapt nye, felles uttrykk som verken er "nordiske" eller "innvandret" men uttrykk for en felles nyskaping og ny kulturell kommunikasjon. Men alt er ikke rosenrødt på denne arenaen. Vi må også erkjenne at det almenne kulturlivet i dag ikke klarer å gjenspeile et mangfoldig og flerkulturelt samfunn hvor minoriteter er respekterte og likestilte aktører. Mange nordiske borgere med innvandrerbakgrunn har aldri vært på et teater eller museum i sitt nye hjemland. Det sies ofte at "I dansesalen finnes kun én kultur - dansekulturen". Men vi glemmer ofte at dansen bør kunne bestå av Bharat Natyam, afrikanske rituelle danser eller hip hop like mye som selskapsdans og jazzballett.

"Det flerkulturelle" er en dimensjon som må ivaretas av alle deler av kulturlivet. "Det flerkulturelle" er et perspektiv, en visjon, en historietolkning og en virkelighetsforståelse. Vår forpliktelse til å gjenspeile en flerkulturell verden må ikke være avhengig av om det bor mennesker med ikke-nordisk bakgrunn i lokalsamfunnet.

Jeg mener det er en felles-nordisk utfordring å tilstrebe en kulturpolitikk som tilrettelegger for mangfold. En slik politikk er åpen og i bevegelse. Den ivaretar kulturarven, samtidig som den erkjenner at historien og kulturarven faktisk skapes og utvikles hver eneste dag.

En flerkulturell politikk er en nødvendig komponent i begrepet "livslang læring". Den er sektorovergripende og evner å innlemme kulturdimensjonen i alle deler av samfunnet.

En slik politikk fokuserer på potensialer, kreativitet og kompetanse heller enn på problemer. Den bygger på en helhetlig tenkning, ikke en kulturpolitikk "for innvandrere", men en politikk for minoritet og majoritet i fellesskap. Det betyr å velge den lange, nøysomme veien, hvor vi svinger utenom symbolpolitikken, vokter oss for assimilering - og har respekt for mangfoldet.

Det er i forskjellene - vårt kreative mangfold - den positive og skapende kraft ligger som ikke behøver å romme konflikt.

En integreringspolitikk basert på sosial likestilling dyrker altså gjerne fram kulturelle forskjeller, men bygget på sosial enhet og likeverd.

Hva så med integrering? Integrering betyr at individer og grupper skal ha rett til å ivareta sitt kulturelle særpreg uten stigmatisering og samtidig være likeverdige og likestilte samfunnsborgere. Det er forskjell på å ta et menneske i hånden i respekt - og på å "spise" det opp.

Det er i lokalsamfunnene integrering skjer - på arbeidsplasser, i bomiljøer, i skolen, i fritidstilbud - med andre ord, på alle samfunnsområder. Integrering forutsetter kommunikasjon og møter, og er dessuten en to-veis prosess. Det innebærer kulturforståelse, vilje og tilpasning begge veier. Minoriteter selv må være sentrale aktører for å definere og gjennomføre integering. Dessuten er dette en prosess som ikke erstatter, men forutsetter, sosial utjamning og arbeidet for like politiske og økonomiske rettigheter.

Integrering kommer "innenfra" lokalmiljøene. Politikken kan ikke pålegge respekt - men heller tilrettelegge - for at integreringsprossessene finner sted. Fordi integrering ikke kan påtvinges utenfra, er kulturen og kulturlivet etter min mening en av de mest virkningsfulle arenaene for å styrke prosessen.

Hvis vi skal utnytte kulturlivets potensiale til å fremme integrering, blir vår utfordring å øke tilgjengeligheten av kulturtilbudene slik at de kommer alle grupper i samfunnet mer til gode. Det innebærer å utvide vår egen kulturforståelse og fjerne endel av barrierene som preger kunst- og kulturlivet.

Våre institusjoner som forvalter kunst- og kulturlivet, både for amatører og profesjonelle, må derfor ta kritiske blikk innover - mot sin egen praksis og tenkning, og utover - mot sitt forhold til det brede mangfoldige publikum.

Når det gjelder å integrere minoriteter som likeverdige utøvere og brukere av kulturlivet, er vi rett og slett ikke kommet langt nok. Hvis vi skal få det til, må lokale, regionale og nasjonale kulturinstitusjoner bli mer åpne for andre uttrykk, andre historier, andre tradisjoner og en annen virkelighetsoppfatning enn vår såkalte "nordiske" eller vestlige.

Kulturlivet er det best tenkelige feltet for å skape tverrkulturelle møteplasser, på tvers av alder, etnisk eller sosial bakgrunn og kulturuttrykk. Noen av de mest synlige og spennende eksemplene på kulturell utvikling ser vi i musikklivet og idretten. Disse er blitt nye møteplasser for utfoldelse på tvers av uttrykk og form.

I kommuner og lokalsamfunn over hele regionen har frivillige grupper stått i spissen for nyskaping, med amatørteatre, skriveverksteder, innvandrer- publikasjoner, internett-kaféer, blandede idrettslag og "import" av nye idrettsgrener som tidligere ikke ble praktisert i våre land. De frie gruppene, f.eks. innen dans og teater, rommer ofte større spennvidde, takhøyde og alternative uttrykk enn vi finner innenfor de etablerte institusjonene.

Vi har i mange år støttet minoriteters egenorganisering og muligheter for kulturell egenutvikling, f.eks. kulturelle prosjekter drevet på minoritetsspråk. Dette er viktige og nødvendige tiltak, fordi enhver har rett til å skape og ta vare på sin egen kulturelle identitet. Men noen ganger har støtte fra det offentlige til slike tiltak blitt ensbetydende med "flerkulturell satsing", uten å påvirke kulturlivet forøvrig. Dette er ett eksempel på tendensen til symbolpolitikk.

Styrking av minoriteters kulturelle identitet skal være kompetansehevende og brobyggende inn til andre deler av kulturlivet. Men dette skjer ikke alltid. Kulturtiltak som minoriteter selv er utøvere av blir ofte til noe "adskilt" som må leve sitt eget liv. I beste fall lever de på siden av de ordinære kulturinstitusjonene, og ikke naturlige og likeverdige deler av kulturlivet.

Kulturprosjekter som gjennomføres av innvandrere selv er ikke "etniske særtiltak", men en naturlig og nødvendig del av vårt kulturliv. De må ikke støttes for at vi skal "være snille" mot innvandrere, men fordi de dekker behov som storsamfunnet ikke ivaretar. Tiltakene skal med andre ord ikke være begrunnet i etnisitet, men i kulturelle rettigheter og likestilling!

Det profesjonelle kulturlivet forfekter ofte med rette "kvalitet" som et absolutt kriterium for å få inngangsbillett til denne delen av samfunnet. Men vi må samtidig passe på at kvalitetskriteriene ikke er trangsynte eller blir en sovepute for å forhindre kunstnere med ikke-nordisk bakgrunn innpass i kulturlivet.

Sett fra et nordisk perspektiv, mener jeg at våre land har den nødvendige politisk vilje, bevissthetsnivå og de erfaringer som skal til for å utvikle mer offensive strategier for en flerkulturell integeringspolitikk. Jeg tror også at vi er på riktig vei. Det norske formannskapet i Nordisk Ministerråd har stadfestet følgende punkt blant sine målsettinger: "at de nordiske land sammen drøfter utfordringer og muligheter knyttet til integrasjon i et flerkulturelt samfunn".

I våre nordiske land preget av store geografiske avstander, har vi en tendens til å doble mye arbeid, til å "finne opp hjulet på nytt", istedenfor å dele av andres erfaringer. Rundt omkring i kommuner og skoler sliter ofte aktivister og kulturarbeidere med å skape prosjekter. De vet ikke om at andre kanskje allerede har prøvd ut vellykkede metoder eller tiltak et annet sted. Jeg mener at vi i Norden vil tjene på å dele endel av de gode erfaringene som frivillige grupper, kommuner, skoler, institusjoner og andre har opparbeidet. Det kan vi bl.a. gjøre gjennom personlig kontakt, nettverksarbeid, institusjonssamarbeid og bruk av ny informasjons-teknologi.

På det kulturpolitiske området mener jeg også at vi vil ha nytte av å skissere overordnede politiske utfordringer, strategier og metoder for integrering av minoriteterer innen kulturlivet i de nordiske landene.

Vi trenger å lære av hverandres erfaringer om f.eks. hvordan ikke-vestlige sportsgrener er blitt integrert i idrettslivet, og om de ulike landene eksempelvis har etablert ordninger for å tilpasse idrettsanlegg til de nye grenene. Eller f.eks. hvordan flere minoritetsspråklige forfattere i større grad kan bli publisert, og hva slags ordninger som har vært prøvd ut for å stimulere dette. Bør vi basere oss på insentiver, eller på øremerkede tilskudd, eller overlate prosessen til forfatterorganisasjene? Kan de nordiske landene bli flinkere til å distribuere slike publikasjoner seg imellom? Hva kan vi lære av musikklivet, som mer enn noen har klart å skape arenaer hvor nye uttrykk skapes? Eller f.eks.: hva gjør barne- og ungdomsorganisasjoner for å rekruttere unge mennesker med varierte bakgrunner?

Det finnes mange områder hvor vi kunne lære av hverandre og inspirere til nytenkning. Jeg ser for meg at år 2000 kan bli en sentral milepæl i denne prosessen.

Det kommende tusenårs-skiftet gir et naturlig utgangspunkt for refleksjon over vår fortid som grunnlag for nye visjoner for et nytt tusenår. Hvis vi skal vitalisere vårt kulturliv, åpne opp institusjonene og gjøre kunst og kultur tilgjengelig for alle grupper i et reelt, flerkulturelt samfunn, kan vi benytte inngangen til år 2000 til kreativ nytenking og mobilisering.

Fra norsk side vil jeg foreslå at vi i Norden i år 2000 organiserer en kulturell mønstring hvor barn og unge blir sentrale aktører for å vise veien framover inn i det nye tusenåret. Muséene i Norden bør også kunne være samarbeidspartnere i en slik mønstring, og dermed uttrykke det historiske aspektet. Slik får vi historien og framtida, organisasjoner og institusjoner, i et rikt samspill.

Andre områder vi bør se nærmere på er hvordan informasjonsteknologi kan utnyttes - f.eks. for å etablere en kreativ, interaktiv database om kultur og integrering med mulighet for en systematisert erfaringsutveksling. Vi bør også se på hvilken rolle det nordiske kultur-nettet kan spille her.Våre riks- og nasjonale institusjoner i de nordiske landene har også et uutnyttet potensiale for samarbeid til å synliggjøre det flerkulturelle Norden. På dette området bør vi bli flinkere både til å utvikle og dele arbeidsmetoder, formidlingsformer og mobiliseringsteknikker som kan benyttes på tvers av de nordiske landene. Vi trenger også bedre felles oversikt over hvordan minoriteter er integrert i kulturlivet, hindringene de møter og områder hvor det bør forskes mer.

Som dere kjenner til, er en rapport nå under utarbeidelse av Det svenske Innvandrarverket på oppdrag fra Nordisk Ministerråd, om de nordiske landenes innsats mot fremmedfiendlighet og rasisme.

Som et supplement til dette arbeidet, vil jeg altså foreslå for mine nordiske ministerkolleger at vi i månedene framover konkretiserer hvordan Norden kan samarbeide om kultur og integrering. Fra norsk side er vi villig til å gjennomføre et forprosjekt for å skissere noen forslag omkring endel av temaene som jeg her har nevnt.

I innledningen til Unescos konstitusjon står det: "Uvitenhet om andre folks skikker og levevis har gjennom hele menneskeslektens historie vært en vanlig årsak til den mistro og mistillit folkene imellom som altfor ofte har ført til krig".

Kulturlivets potensiale til å skape en fredskultur er ennå ikke utnyttet fullt ut. Vi har en del arbeid foran oss, men forhåpentligvis masse optimisme og vilje til felles nordisk innsats!