Interpellasjon

Kvalitet i vidaregåande opplæring

Representanten Jan Tore Sanner reiste følgjande interpellasjon i Strotinget fredag 29. november:

"To år etter at Reform '94 ble iverksatt dokumenteres i stadig større grad at nivået og kvaliteten i den videregående skolen er truet. Fra fagkyndig hold anklages departementet for å ha foretatt faglig uakseptable endringer i læreplaner. Mange faglærere mangler kompetanse i de fag de underviser i. Bedriftene nekter å ta imot lærlinger fordi elevene mangler kvalifikasjoner. Eksamensoppgaver er endret for at færre skal stryke til eksamen. Et mer ensrettet system har redusert elevenes valgfrihet og i særlig grad vanskeliggjort situasjonen for teorisvake elever.

Hvilke endringer og tilpasninger i Reform '94 vil statsråden foreslå for å heve kvaliteten og unngå en nivåsenkning i den videregående skolen ?"

Her er Statsrådens svar:

Representanten Sanner seier at det er dokumentert at nivået og kvaliteten på den vidaregåande opplæringa er truga.

Eg har ikkje sett slik dokumentasjon.

I interpellasjonen blir det gjort forsøk på å underbyggje påstanden. Det blir t.d. sagt at fagkyndige har skulda departementet for å ha gjort fagleg uakseptable endringar i somme læreplanar.

Alle utkast til læreplanar blir sende på høyring. Mange planar blir justerte i samsvar med synspunkt som kjem fram under høyringa. Ei vanleg innvending frå høyringsinstansane er at det faglege ambisjonsnivået i planutkastet er for høgt.

Den nye vidaregåande opplæringa som Stortinget har vedtatt med breitt fleirtal, byggjer på ein del føresetnader. Dei overordna måla for opplæringa er fastsette i lovverket og i den generelle delen av læreplanen. Tidsramma er òg fastlagd. Elevane har lovfesta rett til opplæring i tre år. Dei kursa som skulen tilbyr, og innhaldet i opplæringa, må byggje på desse rammevilkåra. Læreplanane i dei enkelte faga må vere tilpassa dei overordna måla, og det må vere mogleg å nå måla for opplæringa i løpet av tre år.

Somme av dei framlegga til læreplanar som departementet har mottatt frå læreplangrupper og opplæringsråd, har ikkje oppfylt desse krava. Eg har registrert at representantar for nokre fag ønskjer å få mest mogleg spesialkunnskap og spisskompetanse inn i grunnopplæringa i skulen. Departementet må sjå til at intensjonane med den nye opplæringa blir realiserte i læreplanane, og har derfor sett seg nøydd til å gjere slike endringar som har vore nødvendige for at planane skal vere i samsvar med føresetnadene. Når det er gjort endringar, har ikkje årsaka primært vore usemje om faglege vurderingar, men heller om kva opplæring skulen etter sine mål skal gi og korleis denne opplæringa skal bli gitt innanfor den tidsramma som er fastsett. Eit anna viktig omsyn er å sjå til at planane ikkje er så detaljerte at dei ikkje gir rom for fagleg utvikling. Det er knapt grunnlag for å hevde at det er gjort fagleg uakseptable endringar. Endringane er gjorde etter samråd med dei fagleg rådgivande organa til departementet. Departementet er vel kjent med at det kan vere ulike meiningar i dei faglege miljøa. Eg meiner det alt i alt er grunnlag for å slå fast at dei nye læreplanane har medverka til å heve nivået på yrkesutdanninga vesentleg.

Det er retta kritikk mot somme læreplanar fordi ei føreset så stor fagleg breidde at ingen bedrifter kan gi full opplæring. Slik kritikk tar vi på alvor når den kjem frå fagleg kompetente miljø. I den vidare læreplanprosessen vil desse planane bli vurderte for å sjå om kritikken er rett og om endringar bør gjerast. Men det vil òg bli vurdert om bedriftene kan nå dei faglege måla som er sette, gjennom å samarbeide og supplere kvarandre, t.d. gjennom opplæringskontor og opplæringsringar.

Eg finn grunn til å minne om at departementet har samarbeidd nært med partane i arbeidslivet om utforminga av den yrkesfaglege delen av den nye vidaregåande opplæringa. På departementet sitt presseseminar tidleg på sommaren uttalte administrerande direktør Karl Glad i Næringslivets Hovedorganisasjon at arbeidsgivarane i det store og heile har fått den opplæringsordninga dei har bede om. LO har gitt uttrykk for det same. Dette er vurderingar som departementet legg stor vekt på.

Eit anna moment i interpellasjonen til representanten Sanner er at mange faglærarar manglar kompetanse i dei faga dei underviser i.

Stortinget har vedtatt at den vidaregåande opplæringa skal byggje på ei brei forståing av kva kunnskap er, og at den skal leggje eit breitt grunnlag for seinare læring og omstilling - m.a. for fagleg spesialisering. Tilbodstrukturen er tilpassa dette og skil seg etter måten klart frå det tidlegare systemet.

Relativt få og breie grunnkurs og nye vidaregåande kurs 1 føreset lærarar med kompetanse på breiare fagområde enn tidlegare. Det er sjølvsagt at slike endringar i struktur, mål og innhald stiller lærarane overfor store faglege og pedagogiske utfordringar. At den faglege bakgrunnen og røynslene til dei lærarane som var i skulen då reforma blei innført, ikkje heilt ut samsvarte med dei nye faglege og pedagogiske krava som følgjer av reforma, var både departementet og Stortinget kjende med. Liknande overgangsproblem vil ein alltid oppleve når store reformer blir gjennomførte.

Det er fylkeskommunane som har ansvar for å skaffe lærarkrefter med rett kompetanse og for å skulere sine tilsette. Departementet har likevel sett at Reform 94 er ei så omfattande og gjennomgripande omlegging av den vidaregåande opplæringa, at det er nødvendig med eit nasjonalt krafttak for å gi lærarane, og dei som skal ha ansvaret for opplæringa i bedriftene, kunnskap som svarer til dei nye faglege og pedagogiske utfordringane som dei møter. Som Stortinget kjenner til, har departementet derfor i sterk grad medverka til å gi lærarane etterutdanning. Stat og fylkeskommunar har nytta om lag 430 millionar kroner til etterutdanning i samband med reforma. Dette er eit etterutdanningslyft utan sidestykke innanfor vidaregåande opplæring. Innan utgangen av året har om lag 53 000 lærarar og 14 000 instruktørar i bedrift gjennomført ulike etterutdanningsopplegg. Dei tiltaka som er sette i verk, løyser ikkje alle problem. Arbeidet med å skulere lærarane i forhold til dei nye undervisingsoppgåvene må halde fram samstundes med at lærarutdanninga blir endra slik at nye lærarar får ei utdanning som svarer til dei nye tilhøva. Som representanten Sanner veit, har eit utval lagt fram ei offentleg utgreiing med tilrådingar om dette.

Nokre bedrifter som har teikna intensjonsavtale med fylkeskommunen, har nekta å ta imot lærlingar. Somme skal ha grunngitt dette med at elevane ikkje har dei kvalifikasjonane som verksemda meiner dei må ha. Vi veit no at dei elevane som har gjennomgått skuledelen av opplæringa i samsvar med prinsippa i Reform 94, held eit høgt fagleg nivå. Ingen av dei rapportane departementet har mottatt frå fylkeskommunane, tyder på at karakternivået i dag er dårlegare enn tidlegare.

Det er sjølvsagt ikkje slik som interpellanten seier at eksamensoppgåver er endra for at færre skal stryke til eksamen, og det høge karakternivået og den gode gjennomføringsprosenten er ikkje resultat av at nivået og krava er gjorde lågare i forhold til tidlegare. Oppgåvene er tilpassa dei nye læreplanane. I fag og emne der oppgåvene tidlegare berre skilde mellom rett og gale, nyttar ein problemorienterte oppgåver som er forma slik at det blir mogleg å evaluere kandidatane sine prestasjonar meir fagleg grundig og rettvist. I dag er det vel allment akseptert at prøver og eksamenar skal gi eit differensiert bilete av i kva grad kandidatane meistrar det stoffet dei blir prøvde i.

Reformelevane har gode kunnskapar. Det er såleis særs kompetente søkjarar som ønskjer læreplass i arbeidslivet. Men det er ikkje til å undrast over at ikkje alle bedriftsleiarane har fått med seg dette. Mange har aldri hatt noko med fagopplæring i arbeidslivet å gjere tidlegare, og somme av dei som har røynsle med lærlingordninga slik den har vore, stiller seg avventande til det nye. Det er ikkje meir enn ein må vente. Det tar tid å snu ei stor skute. Departementet vil møte denne utfordringa med aktiv innsats også i tida som kjem. Eg er elles glad for å registrere at dei aller fleste bedriftene ser ut til å ha forstått kva kunnskap fagarbeidarar har behov for i framtida, og at dei er einige i at den nye vidaregåande opplæringa gir desse kunnskapane.

Representanten Sanner sin påstand om at Reform 94 er eit einsretta system som i særleg grad har gjort situasjonen vanskeleg for teorisvake elevar, finn eg heilt urimeleg. Dei røynslene vi har gjort til no, tyder ikkje på at han har rett - korkje når det gjeld allmennfaglege eller yrkesfaglege studieretningar. Det går m.a. tydeleg fram av det vi no veit om gjennomføring og karakterar.

Eg er forbausa over at politikarar som elles klagar over reduserte krav og låg kvalitet på opplæringa, foreslår å redusere krava i sentrale basisfag som norsk, matematikk, engelsk, naturfag og samfunnsfag på dei yrkesfaglege studieretningane fordi dei finn desse faga irrelevante og for krevjande for dei som tar yrkesfagleg utdanning. Praktiske dugleik er ikkje nok for fagarbeidarar i eit internasjonalt og sterkt teknologisk arbeidsliv. Det minimum av slike fag som er lagt inn i den nye vidaregåande opplæringa, er heilt nødvendig skal ein kunne møte utfordringane i framtida. Somme synest å meine at elevar som tar yrkesfagleg utdanning, er teorisvake. Erfaringane viser at dette ikkje er rett. Med atterhald om at innrapporteringane frå fylkeskommunane gir eit fullstendig bilde av situasjonen, viser dei karakteroversiktene vi no kjenner til, at det store fleirtalet av yrkesfagelevane har greidd dei allmenne faga.

Yrkesfaga er ikkje primært eit tilbod til teorisvake elevar. I somme yrkesfag er teorikrava høge - og har alltid vore det. Løysinga er ikkje å redusere krava, men å arbeide fram metodar for tilrettelegging slik at også teorisvake og lite skulemotiverte elevar får støtte slik at dei får utnytta ressursane sine og det talentet dei har. Det er det Reform 94 tar mål av seg til å gjere. Derfor er det er lagt så stor vekt på metodiske og organisatoriske løysingar for å få alle med, også dei med mindre ressursar for læring og kompetanseutvikling.

Eit forhold som eg har lyst til å understreke, er at den forskingsbaserte evalueringa viser at fleire ungdommar trivst betre med opplæringstilbodet under reforma enn dei gjorde tidlegare. Det er ein sterk nedgang i talet på omval. I følgje forskarane gir reforma «ei dramatisk endring for yrkesfaga» når det gjeld gjennomstrøyming frå grunnkurs til vidaregåande kurs 1. Dette stoppar den ikkje-produktive vandringa på kryss og tvers som vi såg mykje av i det gamle opplæringssystemet.

Dei breie grunnkursa vi no har fått, gjer i realiteten valfridommen større og meir reell for elevar som treng lengre tid på læringsprosessen. Val av sluttkompetanse kan gjerast seinare i opplæringsløpet, og både grunnkursa og VKI opnar for fleire faglege alternativ som alle fører fram anten til yrkes- eller studiekompetanse - eller til begge. Det er ikkje lenger like lett å velje seg bort. Det er òg slik at reforma opnar for meir differensiert opplæring og - som nemnt tidlegare - ei evaluering som gir alle elevane betre høve til å vise i kva grad dei meistrar lærestoffet.

Elevar som etter sakkunnig vurdering treng det, kan bruke lengre tid, og dei som er særleg lite motiverte for å gå i skule, kan begynne i lærebedrift straks dei er ferdige med grunnskulen. Reforma gjer det òg mogleg å skifte frå yrkesutdanning til studieførebuande utdanning, eller å byggje studiekompetanse på toppen av oppnådd yrkeskompetanse. Alle er sikra å få dokumentert den opplæringa dei har fått, og dei resultat dei har nådd.

Som eg allereie har stadfesta, er kvaliteten på opplæringa god. Det er ikkje noko som tyder på ei slik nivåsenking i den vidaregåande skulen som representanten Sanner taler om. Dei berande prinsippa i reforma står fast. Det er no likevel slik at ei så omfattande reform òg inneber løysingar som må justerast eller endrast. Målet med Reform 94 er å få ei vidaregåande opplæring som best mogleg svarer til det samfunnet og den einskilde treng. Eg følgjer utviklinga nøye. Departementet vurderer fortløpande om det er nødvendig med justeringar og tilpassingar - t.d. av enkelte kurs og læreplanar. Dersom den forskingsbaserte evalueringa eller anna erfaring viser at endring bør gjerast, vil departementet vurdere forbetringar. Nokre tillempingar er gjorde allereie. Departementet har sjølv initiert endringar. T.d. er lova endra slik at det kan gjerast unntak frå kravet om at ein kandidat skal ha greidd alle allmenne fag før vedkommande kan melde seg opp til fagprøve. Departementet arbeider med forskrifta. Eg reknar med at den kan bli gjort gjeldande for dei som melder seg opp til fagprøve kommande vår. Andre endringar som departementet har tatt initiativ til, er tiltak for differensiering og utvikling av rammer for delkompetanse.

Vi har òg vore opne for innspel frå andre partar, t.d. når det gjeld strukturen. Nye lærefag og nye VKI er oppretta, og faglege emne er flytta mellom kurs. Eg minner elles om dei tilpassingane som er gjorde når det gjeld grunnkurset for allmenne, økonomiske og administrative fag.

Men førebels tyder verken den systematiske, forskingsbaserte evalueringa eller dei meir uformelle tilbakemeldingane som departementet mottar, på at det er nødvendig å gjere grunnleggjande endringar og tilpassingar i målet eller hovudrammeverket for Reform 94.