Statssekretær Per Wøien

Etter- og videreutdanning: hva, hvem og hvordan

Foredrag for Landsorganisasjonen i Norge
Oslo, 13. mars 1997

Innledning

Takk for innbydelsen til å være med å innlede til debatt om etter-og videreutdanning. Riktignok var det Magnus Midtbø dere hadde invitert - men han har nylig er gått tilbake til sitt forbund. Derfor har jeg fått sjansen til å si noe om dagens tema - et tema jeg forøvrig har arbeidet mye med i internasjonal sammenheng de siste to årene. Spesielt som styremedlem i ETUCE - (Euro-LOs utdanningskomitè.)

De to siste årene har både LO og Arbeiderpartiet engasjert seg helt spesielt i etter- og videreutdanningsspørsmålene. Det har bl.a. ført til at Stortinget har bedt Regjeringen om å legge frem en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og voksenopplæring. Regjeringen har i sin tur oppnevnt et eget utvalg - Buer utvalget - som skal utrede saken, og innen høsten 1997 legge fram forslag til hvordan området bør håndteres.

Hvorfor er etter-og videreutdannning så viktig? Svaret gir seg vel nærmest selv.

Samspillet mellom den politiske, økonomiske og teknologiske utviklingen skaper et dramatisk økende forandringstempo i hele samfunnet. Dette enorme presset påvirker oss daglig - som enkeltmennesker, arbeidstakere, ledere og som virksomheter. Vi må alle innstille oss på en tilværelse der kontinuerlig omstilling er en regel og ikke et unntak. Vi har fått en global informasjonsteknologi, en generell internasjonalisering og naturvitenskapelig og teknisk utvikling - som uten tvil er kommet for å bli -, og som med en utrolig hastighet krever nye former for samhandling innenfor de fleste samfunnsområder.

Det er uhyre viktig å få satt det hele inn i et perspektiv langt utover enkelttiltak for bedre og mer effektiv utnyttelse av teknologi og vitenskap.

Vi skal utnytte de muligheter teknologien skaper, men samtidig forsøke å styre i retning av hva som er overensstemmende med våre verdier og mål. Det vil derfor også bli en kamp for et velferdssamfunn med den ønskede livskvalitet for oss og for kommende generasjoner. Vi må finne en balanse mellom disse verdiene og dette velferdssamfunnet og den internasjonale konkurransedyktigheten som vi blir mer og mer avhengige av for å beholde og videreutvikle velferdssamfunnet.

Hva er det som skjer innenfor arbeidslivet? En kommunikasjonsteknologi omformer nå produksjon og konstruksjon, handel og betalingsformidling. Den nye teknologien både muliggjør og krever andre former for bedriftsorganisering enn hva som hittil har vært vanlig. De gamle kommandopyramidene er ikke lenger formålstjenlige. Det er behov for flate strukturer, selvstendige arbeidsgrupper, fleksibilitet og samarbeid for å finne hensiktsmessige løsninger på komplekse problemer.

En betydelig og økende del av landets næringsvirksomhet vil i fremtiden være kunnskapsbasert, der en utnyttelse av informasjonsteknologien vil spille en større og større rolle - økt globalisering med en høy grad av arbeidstransformasjon og med nye aktører på verdensarenaen.

Noen mener også at disse endringene etterhvert vil føre til at kvinnene overtar. Det hevdes at kvinnene har de personlige egenskapene som skal til for å takle de utfordringene som de nye organisasjons- og samarbeidformene fører med seg. Det blir sagt at vi menn er for stive og enkle både i tanker og følelser. Vår kommandostil tilhører en forgangen tid. På litt lengre sikt kan vi derfor ende opp som droner hvis oppgave er formering - uansett!

Vi har et økende behov for tilførsel av kompetanse; et behov som nærmest er akutt, fordi det foregår en demografisk endring - befolkningens aldersmessige sammensetning er i ferd med å forandre seg radikalt. I de nærmeste årene vil det bli rekruttert færre unge mennesker til arbeidsstyrken. Gjennomsnittsalderen stiger, og vi blir mer avhengige av innsatsen til dem som allerede er i arbeid og som har vært det i noen tid - nemlig de voksne.

Grunnlaget for en forståelse av hvorfor vi trenger etter- og videreutdanning nå ligger altså i de to forholdene jeg nettopp nevnte, den teknologiske utvikling og endringene i arbeidsstyrkens aldersmessige sammensetning.

Dette gjelder i Norge såvel som i andre, særlig europeiske land. Derfor har vi nettopp hatt et europeisk år for livslang læring. Derfor er også samtlige utdanningsministre i OECD-landene blitt enige om en livslang læring-strategi som bl.a. går ut på å styrke grunnutdanningene, å lette overgangen mellom utdanning og arbeid og å legge forholdene slik til rette at både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og utdanningsarrangørene ser seg tjent med å satse på livslang læring.

For OECD innebærer livslang læring atskillig mer enn etter- og videreutdanning i mer begrenset faglig betydning. Det samme gjelder UNESCO, som får det helhetlige perspektivet klart frem i en rapport utarbeidet av en kommisjon under ledelse av Jacques Delors. Denne rapporten fremhever fire elementer som grunnleggende for en fremtidsrettet utdanning: For det første må vi lære å leve sammen. For det andre må vi lære å tilegne oss kunnskap. For det tredje må vi lære å anvende kunnskapen. Og for det fjerde må vi utvikle en personlig ansvarsfølelse som setter oss i stand til å arbeide for felles mål.

En solid grunnutdanning er det beste grunnlaget for læring gjennom hele livet. Derfor har Regjeringen satset sterkt på utdanning for barn og unge. Fra neste høst får vi en helt ny grunnskole med obligatorisk skolestart for 6-åringer og 10 års skoleplikt. Både pedagogikken og det faglige innholdet blir fornyet med sikte på å styrke barnas nysgjeringhet og lærelyst.

Uavhengig av reformen er det både for norske og fremmedspråklige voksne utarbeidet egne eksamensrettede læreplaner som bygger på læreplanene i vanlig grunnskole. Det er også utarbeidet egne eksamensoppgaver tilpasset voksne. Dette bedrer voksnes muligheter til å skaffe seg formell grunnskoleutdanning.

Gjennom Reform 94 har Regjeringen sikret alle som går ut av grunnskolen rett til videregående opplæring. Vi har oppnådd at flere velger yrkesfag - noe som er helt nødvendig for å sikre dyktige fagfolk. Den store utfordringen har vært å skaffe nok lærlingplasser. Det ble i fjor inngått flere lærlingkontrakter enn noen gang tidligere, men likevel ikke mange nok til at vi kan si oss fornøyd.

Reform 94 gir et bedre tilbud om videregående opplæring også for voksne - pedagogisk og organisatorisk. Reformen har et stort potensiale for en bedre tilpasning til voksnes behov, et potensiale som ennå ikke er fullt utnyttet.

En ny lov for universiteter og høgskoler trådte i kraft i januar i fjor. Etter denne loven har disse institusjonene et ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning. Dette vil gi et bedre tilbud som i større grad tilfredsstiller arbeidslivets behov.

En off. utredning om lærerutdanning viser til at voksenopplæring ikke har noen stor plass i dagens lærerutdanning. Utvalget mener derfor at den nye lærerutdanning må gi kunnskap om undervisning av voksne, om forholdet mellom opplæring i skole og bedrift og om videregående skole som ressurssenter for komptanseutvikling i lokalsamfunnet.

Dette gir et godt grunnlag til å forme framtidas voksenopplæringspolitikk i et livslangt læringsperspektiv.

Buer-utvalget - har fått i oppgave å utrede grunnlaget for en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og voksenopplæring. Denne planen skal legge til rette for økt verdiskapning i samfunnet, for større fleksibilitet i arbeidsstyrken, for bedre likestilling i arbeidslivet og for utvidede muligheter for hvert enkelt menneske til å skaffe seg de kvalifikasjoner han eller hun har behov for.

Hvem skal så få dekket sine utdanningsbehov og på hvilke premisser? Hva skal utdanningsreformen inneholde og hvordan skal den gjennomføres? Og hva med spørsmålet om videreutdanning sett i forhold til egne behov, til menneskelig utvikling og samfunnsengasjement?

De prinsippene som er lagt til grunn for Buer-utvalgets arbeid vil dere finne igjen i Regjeringens langtidsprogram for neste periode.

1.
Reformen skal ta sikte på å skape større likestilling med hensyn til etter- og videreutdanning. I dag er deltakelsen i slik utdanning skjevt fordelt. De som har minst utdanning og som arbeider på lavere nivåer i bedrifter og andre virksomheter, benytter seg i liten grad av opplæringstilbudene. I dette ligger en fare for utvikling av nye klasseskiller - mellom dem som kan og dem som ikke kan.

2.
Reformen skal skape større muligheter for den enkelte til å sikre seg relevante kvalifikasjoner. Her dreier det seg ikke bare om dem som har dårlig grunnutdanning, men også om alle dem som trenger oppdatering og kanskje omskolering på grunn av tekniske og organisatoriske omstillinger i bedriftene. Her kommer det dessuten til å dreie seg om en avveining mellom bedriftens og den enkeltes behov- som ikke nødvendigvis er sammenfallende.

3.
Reformen skal gi opplæringsmuligheter også for de gruppene som av ulike grunner befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. Her vil først og fremst arbeidsmarkedsetaten komme inn i bildet - f.eks. i samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Etaten vil i større grad enn hittil måtte satse på en opplæring som er arbeidslivsrelevant, som er komptansegivende, som er individtilpasset og som kan tilbys arbeidssøkende som både er motivert for opplæring og egnet for det aktuelle yrket.

Når det spesielt gjelder innvandrerne, så vet vi at mangelfull utdannings- og yrkeskompetanse, manglende ferdigheter i norsk språk og liten kjennskap til norsk arbeidsliv bidrar til lav yrkesdeltakelse og høy arbeidsledighet.

Innvandrere med lav utdannings og yrkeskompetanse vil ha særlige behov for kvalifisering. Det er i denne sammenheng viktig å samordne kommunenes, arbeidsmarkedsetatens og utdanningsvesenets ressurser. Dette påpekes også i Regjeringens nye langtidsprogram.

Etter- og videreutdanning krever tid og penger. Spørsmålet om permisjon med lønn melder seg raskt. Det har det gjort nå og det gjorde det også for tredve år siden, da ILO gikk inn for arbeidstakeres rett til betalt utdanningspermisjon. I 1974 reiste ILO saken nok en gang - form av en konvensjon. De land som ratifiserte konvensjonen, forpliktet seg politisk til å arbeide for at arbeidstakerne skulle få rett til betalt permisjon for opplæring på alle nivåer og på ulike områder.

Både LO og Arbeidsgiverforeningen gikk inn for at Norge skulle slutte seg til konvensjonen. Det gjorde Norge likevel ikke.

At Norge valgte å stå utenfor har ikke vært til hinder for at spørsmålet om utdanningspermisjon med lønn senere har vært drøftet i ulike sammenhenger - bl.a. i offentlige utredninger og stortingsmeldinger om utdanningspolitikken. For litt over ti år siden ble det i en utredning om livslang læring foreslått å lovfeste retten til slik permisjon. I den stortingsmeldingen som fulgte opp utredningen, gikk Regjeringen imidlertid inn for å la tariffpartene avgjøre spørsmålet.

Regjeringen Harlem Brundtland uttalte i sitt langtidsprogram for perioden 1994-97 at etter-og videreutdanning skulle ha en sentral plass i den samlede utdanningsvirksomheten. Regjeringen uttalte også at den ville ta initiativ overfor hovedsammenslutningene i arbeidslivet for å få vurdert en ordning med studiepermisjon for voksne med et visst antall år i arbeidslivet.

Under Arbeiderpartiets landsmøte i fjor høst ble det tatt inn i partiprogrammet at rett til etter- og videreutdanning bør være et hovedelement i solidaritetsalternativet. I følge programmet må en slik rett virkeliggjøres ved at både arbeidsgivere, fagbevegelsen og staten bidrar.

Regjeringen har fulgt dette i det det nye langtidsprogrammet - som gjelder for perioden 1998-2001.

Partene i arbeidslivet er stadig opptatt av kompetansespørsmålet:

I hovedavtalene mellom LO og NAF/NHO - har det flere ganger vært tatt inn anbefalinger om betalt studiepermisjon. Dagens hovedavtale - §16 legger til rette for å kartlegge bedriftenes kompetanse og deres fremtidige behov. LO har jo dessuten en handlingsplan for etter- og videreutdanning, som absolutt har vært med å sette dagsorden for debatten vi nå har.

Gjennomføring av reformen

Før etter-og videreutdanningsreformen for alvor kan ta form, må vi vite hvor vi er og hvor vi vil. I dag har vi ikke tilstrekkelige kunnskaper, hverken når det gjelder den kompetansen som faktisk finnes rundt om i bedriftene eller den kompetansen bedriftene vil ha behov for i fremtiden. Ofte vet ikke de små og mellomstore bedriftene det selv engang. Buer-utvalget er derfor i gang med et omfattende kartleggingsarbeid.

Går vi til den enkelte bedrift, kunne fremgangsmåten være f.eks. slik som i prosjektet "Kompetanse i Grafisk 1996":

• kartlegging av kompetansen hos den enkelte medarbeider og i hver avdeling
• sammenlikning av denne kompetansen med den kompetansen bedriften har behov for
• bestemmelse av avdelingenes kompetansebehov på bakgrunn av bedriftens mål sett i ett 2-3 års-perspektiv
• kortsiktig og langsiktig prioritering av opplæringsområder på bakgrunn av de avdekkede kompetansegap
• bestemmelse av metode for opplæring.

Når det gjelder gjennomføringen av reformen, så vil vi for det første satse på en mer rasjonell utnytting av mulighetene i utdanningssystemet. Dette gjelder særlig grunnutdanning for voksne. I den forbindelse er det også viktig å sørge for at de voksne får bedre tilgang til undervisningstilbudene enn hva tilfellet er i dag.

Virkemidler både når det gjelder grunn-, etter- og videreutdanning kan være moduloppbygde kursopplegg, komprimerte utdanningsløp, formalisert delkompetanse, privatisteksamener slik som etter §20 i fagopplæringsloven og andre ordninger for dokumentasjon av realkompetanse. Det siste gjelder ikke minst innvandrere med yrkes- og utdanningskompetanse fra hjemlandet. For at slik kompetanse skal kunne bli verdsatt, må vi ha effektive ordninger for vurdering og godkjenning av utenlandsk utdanning i forhold til det norske utdanningssystemet og arbeidsmarkedet.

Den utdannningen som gjennomføres i skoleverket er det offentliges ansvar. Imidlertid finnes det også andre aktører - jeg tenker da særlig på studieforbundene og fjernundervisningsinstitusjonene som år om annet forestår utdanning og opplæring av hundretusenvis av voksne mennesker. Disse aktørene har årelang erfaring med undervisning av voksne. Deres kompetanse innenfor disse områdene gjør dem til viktige samarbeidspartnere når det gjelder å tilrettelegge og gjennomføre etter-og videreutdanningsreformen.

Samordning er et nøkkelord når det gjelder organisering og gjennomføring av etter- og videreutdanning. I følge Regjeringens nye langtidsprogram vil det nå bli arbeidet for å styrke samordningen og videreutviklingen av informasjons- systemer i kultur og kunnskapssektoren gjennom "Kulturnett Norge". Her vil biblioteker, arkiver, museer og utdannings- og fortskningsinstitusjoner bli knyttet sammen. Nasjonalbiblioteket skal være et sentralt knutepunkt i et slikt nettverk. Informasjonsteknologien gir folkebibliotekene nye muligheter til å virke som lokalsamfunnets informasjonsbanker.

Ingen gjennomføring uten motivasjon. Vi skal i stor grad ha med voksne å gjøre, mennesker i en annen livssituasjon, med livserfaringer og derfor andre holdninger til læring enn det som preger barn og unge. Voksenopplæringen må derfor bli mer brukerorientert og etterspørselstyrt. Det må være det overordnede prinsippet som styrer tenkningen rundt organisering og tilrettelegging av tilbudene.

Til slutt i forbindelse med gjennomføringen bør det sies noe om økonomi. I følge mandatet skal Buer-utvalget også vurdere ulike finansieringsmodeller basert på en ansvarsdeling mellom arbeidsgiverne, arbeidstakerne og det offentlige. Internasjonalt er stipend, lønn og billige lån stikkord. Man har for øvrig også foreslått skattefritak for bedrifter og arbeidstakere som investerer i etterutdanning. Stort mer er det for øyeblikket vanskelig å si - bortsett fra - det viktigste - at tariffpartene må ta stilling til lønnsoppgjørene.

I Regjeringens tiltredelseserklæring blir det påpekt at reformen vil være en viktig del av et utvidet solidaritetsalternativ. Det betyr at etter-og videreutdanning i større grad enn hva tilfellet er i dag skal sikres dem som har et svakt utdanningsgrunnlag. Dette har statsministeren kalt det omvendte Matteusprinsippet. Slå opp i Matteusevangeliet, kap 25, vers 29, så kan dere se selv!

I rapporten "Mot et lærende samfunn", som forelå i februar 1995, uttalte Rundebordskonferansen av europeiske industriledere at myndigheter og andre må begynne å se på finansiering av utdanning som en investering og ikke en som utgift. Det er oppløftende!

Vi har hittil vært innom to sider ved vår reform nemlig, grunnutdanning og etter- og videreutdannning. MEN -det det er en tredje side - folkeopplysning. Ikke den som lett blir forbundet med hobbyvirksomhet av forskjellig slag - en virksomhet som er viktig nok - men som langt fra er dekkende for begrepets innhold.

Den viktigste siden ved folkeopplysningen, er nettopp de mulighetene den gir til menneskelig utvikling og samfunnsengasjement. Etter at han slapp ut fra Spandau-fengslet, skrev Hitlers rustningsminister - Albert Speer - en bok som han kalte "Teknikk og diktatur". Klok av skade advarte han mot å tro at "teknikerne" kan leve sitt eget fagsentrerte liv uten interesse eller ansvar for samfunnet rundt seg. For det første snevrer de på den måten inn sine muligheter for personlig vekst. For det andre - og det er verre - kan de nærmest uforvarende komme til å fremme en menneskefiendlig utvikling både når det gjelder menneskets forhold til seg selv og til sine omgivelser.

Nå skal jeg ikke male fanden på veggen. Vi ender ikke i diktaturet bare fordi folk er opptatt av fag. Det er likevel slik at dersom arbeidslivet i sin alminnelighet og teknologien i særdeleshet skal tjene menneskene og ikke omvendt, så må vår utdannning også ta høyde for det som i forretningsverdenen visstnok kalles relasjonssiden.

På en måte er det her tale om to sider ved samme sak. Med det mener jeg at næringslivet i dag er best tjent med mennesker som evner å se både seg selv, sine medarbeidere og bedriften i en større, samfunnsmessig sammenheng.

Jeg skal utdype det litt: En arbeidsgruppe - eller "tenketank" -under Nordisk ministråd har ment at fremtidens kvalifikasjonskrav omfatter internasjonal forståelse, språkkunnskaper, symbolforståelse, fleksibilitet, evne til helhetstenkning, flerfaglighet, åpenhet og motivasjon for utvikling og læring. (Trekk pusten). Disse egenskapene er hverken tekniske eller akademiske, sier arbeidsguppen. De er menneskelige, og de har sitt grunnlag i oppdragelse, familietilhørighet, trygghet, selvstyre og respekt for andre og for seg selv.

I sitt nye langtidsprogram er Regjeringen inne på noe av det samme når den under avsnittet Kultur, kreativitet og fellesskap sier at målet om livslang læring innebærer at folk skal ha herredømme over sine liv og være aktive deltakere i formingen av samfunnet. Og - sies det videre -aktivitet som foregår i organisasjoner og andre frivilliges regi er avgjørende for å sikre slik mulighet til deltakelse.

For egen del kunne jeg tilføye at en forståelse både av det internasjonale samspillet og av samspillet mellom individ, bedrift, samfunn og stat innenfor hver enkelt nasjon - forutsetter innsikt i egen og andres historie, kultur, tradisjoner, levesett, selvoppfatning og syn på omverdenen. Sagt med andre ord: en innsikt i hvorfor tingene er som de er.

Takk for oppmerksomheten!