Foredrag for AOF Bergen 10. april 1997

"Etterutdanning for fremtiden"

av Statssekretær Per Wøien

1. Innledning

* Takk for invitasjonen til å innlede denne konferansen om etterutdanning for fremtiden.

* Honnør til AOF for at de inviterer bredt til en konferanse om dette temaet.

* Studieforbundene står for en stor og variert opplæringsvirksomhet. En virksomhet som ligger i skjæringsfeltet mellom opplæring og kultur, med klare kontaktpunkter mellom frivilling organisert innsats og offentlig styring. Gjennom studieforbundene har organisasjonene en plass i utdanningssamfunnet. Dette er en verdifull folkelig forankring som er nokså unik internasjonalt.

Et samfunn som vil satse på etter- og videreutdanning vil måtte spille på mange ulike tilbydere. Hver og en må kanskje se på sin egen rolle i forhold til ufordringene rundt oss. Hva krever disse utfordringene av oss? Komme tilbake til dette senere i innlegget.

* Arbeidslivets behov for kompetanse vil være sentrale i reformen. Det henger selvfølgelig sammen med den vekten vi legger på full sysselsetting, hver enkelt skal ha mulighet til arbeid og til å følge med i et arbeidsliv hvor endringene er omfattende og kommer hurtig.

Derfor blir samarbeid med partene særlig viktig. Og AOF, som fagbevegelsens studieforbund er et viktig og helt sentralt koplingspunkt mellom arbeidsliv og utdanning.

2. Behovet for etter- og videreutdanning

Hvorfor er etter-og videreutdannning så viktig? Svaret gir seg vel nærmest selv. Samspillet mellom den politiske, økonomiske og teknologiske utviklingen skaper et økende forandringstempo i hele samfunnet. Dette presset påvirker oss daglig - som enkeltmennesker, arbeidstakere og arbeidsgivere.

Vi må alle innstille oss på en tilværelse der kontinuerlig omstilling er en regel og ikke et unntak. Vi har fått en global informasjonsteknologi, en generell internasjonalisering og naturvitenskapelig og teknisk utvikling - som uten tvil er kommet for å bli -, og som vil kreve nye former for samhandling innenfor de fleste samfunnsområder.

Hva er det så som skjer i arbeidslivet?: En kommunikasjonsteknologi omformer produksjon og konstruksjon, handel og betalingsformidling. Den nye teknologien både muliggjør og krever andre former for organisering hittil. De gamle kommandopyramidene er ikke formålstjenlige. Det er behov for flatere strukturer, mer selvstendige arbeidsgrupper, fleksibilitet og samarbeid for å finne hensiktsmessige løsninger.

En betydelig og stadig økende del av vår næringsvirksomhet vil være kunnskapsbasert. Det å utnytte informasjonsteknologien vil spille en større og større rolle.

Og ikke minst: Befolkningens aldersmessige sammensetning forandrer seg. Det vil bli rekruttert færre unge mennesker til arbeidsstyrken. Gjennomsnittsalderen stiger, og vi blir mer avhengige av innsatsen til dem som allerede er i arbeid og som har vært det i noen tid - nemlig de voksne. Også av den grunn har vi et økende behov for at de som er i arbeidsstyrken tilegner seg ny kompetanse.

Grunnlaget for å forstå hvorfor vi trenger etter- og videreutdanning ligger da særlig i to forhold, den teknologiske utvikling og endringene i arbeidsstyrkens aldersmessige sammensetning.

Dette er kompliserte sammenhenger som kan synes enkle, eller rett ut forenklede, når det framstilles komprimert på denne måten. Man kan lett komme til å tro at også løsningene er enkle.

Men; Det er uhyre viktig å få satt det hele inn i et perspektiv som går langt ut over enkelttiltak for bedre og mer effektiv utnyttelse av teknologi og vitenskap. Vi skal utnytte de mulighetene teknologien skaper, men samtidig skal vi forsøke å styre i retning av det som er overensstemmende med våre verdier og mål. Det vil derfor også bli en kamp for et velferdssamfunn med den livskvaliteten vi ønsker for oss selv og for kommende generasjoner. Vi må finne en balanse mellom disse verdiene og velferdssamfunnet og den internasjonale konkurransedyktigheten som vi blir mer og mer avhengige av for å beholde og videreutvikle velferdssamfunnet.

Her vil jeg framheve at læring og utdanning er en verdi i seg selv. Det er den enkeltes motivasjon og ønske om å utvikle seg selv som er - og blir - den viktigste drivkraften i all læring.

Vi må sørge for tradisjonsformidling og frigjøring: Vi må bidra til å opprettholde grunnleggende verdier som likeverd, frihet og solidaritet med kritisk nytenkning og kreativ nyskaping. Kunnskap er nøkkelen til demokratisk påvirkning og mulighet til å være med å bestemme. Hensynet til utvikling av demokrati og aktiv deltakelse i samfunnsutviklingen blir en av hovedgrunnene for å legge til rette for livslang læring.

3. Politisk grunnlag

I stortingsmeldingen om Langtidsprogrammet 1998-2001 er de prinsipielle og overordnete sidene for en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og voksenopplæring drøftet og sett i sammenheng med andre politikkområder.

Det slås fast at den videre utviklingen av utdanningssystemet og en nasjonal kompetansepolitikk skal ha livslang læring som et overordnet perspektiv.

Etter reformene i grunnutdanningene og høyere utdanning blir etter- og videreutdanning de neste byggesteinene i et helhetlig system for livslang læring.

Reformen skal ta sikte på å skape større likestilling med hensyn til muligheten for å få etter- og videreutdanning. I dag er deltakelsen i slik utdanning skjevt fordelt. De som har minst utdanning og som arbeider på lavere nivåer i bedrifter og andre virksomheter, benytter seg i liten grad av opplæringstilbudene. I dette ligger en fare for utvikling av nye klasseskiller - mellom dem som kan og dem som ikke kan.

Reformen skal skape større muligheter for den enkelte til å sikre seg relevante kvalifikasjoner. Her dreier det seg ikke bare om dem som har dårlig grunnutdanning, men også om alle dem som trenger oppdatering og kanskje omskolering på grunn av tekniske og organisatoriske omstillinger. Det kommer dessuten til å dreie seg om en avveining mellom bedriftens og den enkeltes behov- som ikke nødvendigvis er sammenfallende.

Reformen skal gi opplæringsmuligheter også for grupper som av ulike grunner befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. Her vil først og fremst arbeidsmarkedsetaten komme inn i bildet - f.eks. i samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Etaten vil i større grad enn hittil satse på en opplæring som er arbeidslivsrelevant, komptansegivende, individtilpasset og som kan tilbys arbeidssøkende som både er motivert for opplæring og egnet for det aktuelle yrket. Her ligger det store utfordringer til de som skal tilby og legge til rette denne opplæringen.

Når det gjelder innvandrerne spesielt, så vet vi at mangelfull utdannings- og yrkeskompetanse, manglende ferdigheter i norsk språk og liten kjennskap til norsk arbeidsliv bidrar til lav yrkesdeltakelse og høy arbeidsledighet. Innvandrere med lav utdannings- og yrkeskompetanse vil ha særlige behov for kvalifisering. Her er det viktig å samordne kommunenes, arbeidsmarkedsetatens og utdanningssektorens ressurser. Samtidig er det mange innvandrere som har betydelig kompetanse, men som norsk arbeidsliv og utdanningssystem ikke klarer å utnytte godt nok.

I tiltredelsesrklæringen til Regjeringen, ble det lagt vekt på at etter- og videreutdanning skulle være en del av "solidaritetsalternativet". På Arbeiderpartiets landsmøte ble rammene for voksenopplæringsreformen drøftet og konkretisert i noen hovedpunkter:

Som sagt dette er en del av solidaritetsalternativet:

• individuell lovfestet rett til permisjon for etter- og videreutdanning
• utdanningsfond (med trepartssamarbeid om finansieringen)
  • reformen avhenger av vilje til å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder (trepartsfinansiering vil kreve nytte-kostnadsvurdering for alle parter)
  • individuell opptjening av rett til å trekke på fondet
  • opplæring som gir yrkeskompetanse
• Bidra til å endre vekstens innhold
  • et kvalitativt bedre liv, - en annen måte å ta ut velstandsveksten på.

I Stortinget vedtok et bredt flertall i fjor å be Regjeringen om å legge fram en Stortingsmelding om et tilpasset, målrettet og helhetlig system for voksenopplæring og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnsliv.

Et utvalg er nedsatt, Buerutvalget, som skal utrede grunnlaget for en slik nasjonal handlingsplan hvor målet er:

• bedre likestilling
• økte muligheter for den enkelte til å sikre seg relevante kvalifikasjoner
• legge til rette for økt verdiskaping
• større fleksibilitet i den samlede arbeidstyrken.

Utvalget skal vurdere:

• ulike modeller for organisering og finansiering av etter- og videreutdanning
• insentiv for å etterspørre og tilby etter- og videreutdanning
• samspill mellom ulike offentlige virkemidler
• hvordan offentlige og private utdanningsaktører på en bedre måte kan møte etterspørselen
• ulike ordninger for dokumentasjon og fastsetting av realkompetanse

Reformen baseres på et samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Sammen vil vi kunne være med å legge forholdene til rette for et mer målrettet system og et mer helhetlig system for kompetanseutvikling i arbeid- og samfunnsliv.

Partene i arbeidslivet er stadig opptatt av kompetansespørsmålet:

I hovedavtalene mellom LO og NHO - har det flere ganger vært tatt inn anbefalinger om betalt studiepermisjon. Dagens hovedavtale - §16 legger til rette for å kartlegge bedriftenes kompetanse og deres fremtidige behov. Avtalen har også bestemmelser om bedriftens ansvar for å sette i verk tiltak følger av den kartleggingen som gjøres. LO har jo dessuten en handlingsplan for etter- og videreutdanning, som absolutt har vært med å sette dagsorden for debatten vi nå har.

4. Livslang læring - strategier

Hvordan skal vi så gå fram for å realisere målet om livslang læring? Hvilke strategier kan vi anlegge?

Flere internasjonale organisasjoner har vurderer utdanningens rolle og utfordringer. Jacques Delors har ledet en UNESCO-kommisjon om utdanning: "Learning; The Treasure Within". I rapporten trekkes det opp noen sentrale dilemmaer:

• tradisjon vs moderintet; Hvordan er det mulig å tilpasse seg forandringer uten å vende fortiden ryggen?
• det lokale vs det globale; Hvordan kan vi bli verdensborgere, men samtidig ta aktivt del i utviklingen nasjonalt og i lokalsamfunnene?
• individet vs den globale kultur; Hvordan kan vi ta vare på individet i en stadig mer globalisert kultur?
• Konkurransesamfunnet vs alles rett til like muligheter; Hvordan kan vi sette konkurranse, samarbeid og soslidaritet i en positiv sammenheng?

Rapporten fremhever også fire elementer som grunnleggende for en fremtidsrettet utdanning: For det første må vi lære å leve sammen. For det andre må vi lære å tilegne oss kunnskap. For det tredje må vi lære å anvende kunnskapen. Og for det fjerde må vi utvikle en personlig ansvarsfølelse som setter oss i stand til å arbeide for felles mål.

Dette er utfordringer og fremtidsperspektiv som reformarbeidet i 90-årene må ses i lys av.

Utdanningsministrene i OECD-landene er enige om fire hovedlinjer for livslang læring:

• Styrke grunnutdanningene som en basis for livslang læring
• Lette overgangen mellom utdanning og arbeid
• Tenke nytt om roller og ansvar hos partene - inkludert myndighetene som har til oppgave å legge til rette for læring
• Legge til rette slik at den enkelte, arbeidsgivere og tilbydere vil investere mer i livslang læring, også slik at utbyttet blir høyere.

Denne strategien er viktig i Regjeringens arbeid for å bygge en nasjonal kompetansepolitikk.

Grunnutdanning

En solid grunnutdanning er det beste grunnlaget for læring gjennom hele livet. Derfor har Regjeringen satset sterkt på utdanning for barn og unge. Fra høsten får vi en helt ny grunnskole med obligatorisk skolestart for 6-åringer og 10 års skoleplikt. Både pedagogikken og det faglige innholdet blir fornyet med sikte på å styrke barnas nysgjeringhet og lærelyst.

Parallelt med reformen er det både for norske og fremmedspråklige voksne utarbeidet egne eksamensrettede læreplaner som bygger på læreplanene i vanlig grunnskole. Dette bedrer voksnes muligheter til å skaffe seg formell grunnskoleutdanning. Det er faktisk ganske mange som har behov for dette, ikke minst som et grunnlag for en videre yrkesutdanning.

Gjennom Reform 94 har Regjeringen sikret alle som går ut av grunnskolen rett til videregående opplæring. Vi har oppnådd at flere velger yrkesfag - noe som er helt nødvendig for å sikre dyktige fagfolk. Den store utfordringen har vært å skaffe nok lærlingplasser. Det ble i fjor inngått flere lærlingkontrakter enn noen gang tidligere, men likevel ikke mange nok til at vi kan si oss fornøyd.

Reform 94 gir et bedre tilbud om videregående opplæring også for voksne - pedagogisk og organisatorisk. Reformen har et stort potensiale for en bedre tilpasning til voksnes behov, et potensiale som ennå ikke er fullt utnyttet.

En ny lov for universiteter og høgskoler trådte i kraft i januar i fjor. Etter denne loven har disse institusjonene et ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning. Dette vil gi mulighet til å legge til rette tilbud som i større grad tilfredsstiller arbeidslivets behov.

Overgangen utdanning - arbeid

Tradisjonelt har skole og arbeidsliv vært to forskjellige verdener. Mange elever og studenter har derfor problemer med å tilpasse seg arbeidslivet når de forlater skole eller universitet. Det er nødvendig å skape nærmere bånd og utvikle samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet. Lærlingordningen og ressurssentrene er eksempler på at utviklingen går i riktig retning.

Det må også bli mulig å finne fram til mer fleksible overganger mellom utdanning og arbeid. Og med dette mener jeg at det må ligge til rette for å veklse begge veier - fra utdanning til arbeid - tilbake til utdanning og ut i arbeidslivet igjen. Bedre kartlagt kompetansebehov vil hjelpe bedrifter i rekrutteringen av personale og å få fram en plan for kompetanseutvikling. Her spiller avtaleverket en rolle. Også spørsmålet om permisjon kan være et element i å lette overgangen og vekslingen mellom opplæring og arbeid.

Verdsetting av læring i arbeidslivet vil gjøre det lettere å få til slike overganger.

Vi har allerede en viktig dokumentasjonsordning etter § 20 i fagopplæringsloven, og i Buer-utvalgets mandat ligger også spørsmålet om hvordan realkompetanse kan dokumenteres. Dette ligger også i Buer-utvalgets mandat.

Tenke nytt om roller og ansvar

En reform for etter- og vidareutdanning kan, som sagt, bare gjennomføres hvis alle involverte parter samarbeider. Det betyr både myndigheter, partene i arbeidslivet, utdanningsinstitusjonene, studieforbund, skole, lærere og den enkelte.

På dette området har vi noen fortinn i Norge. Vi har et godt forankret samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet, et avtaleverk som legger til rette for kompetanseutvikling og et sterkt engasjement fra partene.

Vi har et bredt folkelig engasjement i opplæring og egen læring, noe studieforbundenes virksomhet er det beste eksempel på.

I tillegg gir vårt desentraliserte utdanningssystem gode muligheter for samarbeid. Teknologisk ligger det godt til rette for å skape nettverk.

Legge til rette slik at alle vil investere mer

Som den fjerde strategien peker OECD på behovet for legge forholdene til rette på en slik måte at man sikre et finansielt grunnlag for livslang læring. Investering i kompetanseutvikling er helt nødvendig dersom vi skal styrke sysselsettingen og konkurranseevnen.

Det er helt nødvendig med et samarbeid mellom bedrifter, den enkelt og det offentlige. Solidaritetsalternativet peker mot lønnsoppgjørene.

Etterutdanning er et velferdsgode som må prioriteres i forhold til andre goder.

linkdoc014005-090011#doc* eget vedlegg *

5. Gjennomføring av reformen

Når det gjelder gjennomføringen av reformen, vil vi for det første satse på en mer rasjonell utnytting av mulighetene i utdanningssystemet. Dette gjelder særlig grunnutdanning for voksne. I den forbindelse er det blant annet viktig å sørge for at voksne får bedre tilgang til undervisningstilbudene enn hva tilfellet er i dag.

Virkemidler både når det gjelder grunn-, etter- og videreutdanning kan være moduloppbygd opplæring, komprimerte utdanningsløp, formalisert delkompetanse, privatisteksamener slik som etter §20 i fagopplæringsloven og andre ordninger for dokumentasjon av realkompetanse. Det siste gjelder ikke minst innvandrere med yrkes- og utdanningskompetanse fra hjemlandet. For at slik kompetanse skal kunne bli verdsatt, må vi ha effektive ordninger for vurdering og godkjenning av utenlandsk utdanning i forhold til det norske utdanningssystemet og arbeidsmarkedet.

Den utdannningen som gjennomføres i skoleverket er det offentliges ansvar. Men, som jeg sa innledningsvis, må mange aktører bidra når vi skal satse på etter- og videreutdanning. Studieforbundene og fjernundervisningsinstitusjonene gjennomfører hvert år utdanning og opplæring av hundretusenvis av voksne mennesker. Her har vi aktører som har årelang erfaring med undervisning av voksne. Deres kompetanse innenfor disse områdene gjør dem til viktige samarbeidspartnere når det gjelder å tilrettelegge og gjennomføre etter-og videreutdanningsreformen.

Det er en stor oppgave å møte de metodisk utfordringene ved livslang læring. Den offentlige utredningen om lærerutdanningen som nylig kom ut viser at voksenpedagogikk ikke har hatt noen stor plass i dagens lærerutdanning. Utvalget mener derfor at den nye lærerutdanningen må gi kunnskap om undervisning av voksne, om forholdet mellom opplæring i skole og bedrift og om videregående skole som ressurssenter for komptanseutvikling i lokalsamfunnet. Det vil kunne knytte lærerutdanningen sammen med miljøer som arbeider med voksenpedagogikk utenfor skoleverket, og det gir nye perspektiver for kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnsliv.

Ingen gjennomføring uten motivasjon. Vi har med voksne å mennesker å gjøre, mennesker i en annen livssituasjon, med livserfaringer og derfor andre holdninger til læring enn det som preger barn og unge. Voksenopplæringen må derfor bli mer brukerorientert og etterspørselstyrt. Det må være det overordnede prinsippet som styrer tenkningen rundt organisering og tilrettelegging av tilbudene.

Samordning et nøkkelord når det gjelder organisering og gjennomføring av etter- og videreutdanning. Regjeringen vil arbeide for å styrke samordningen og videreutviklingen av informasjonssystemer i kultur og kunnskapssektoren gjennom "Kulturnett Norge". Her vil biblioteker, arkiver, museer og utdannings- og forskningsinstitusjoner bli knyttet sammen. Nasjonalbiblioteket skal være et sentralt knutepunkt i et slikt nettverk. Informasjonsteknologien gir folkebibliotekene nye muligheter til å virke som lokalsamfunnets informasjonsbanker.

Jeg har hørt at dere i Hordaland allerede har hatt et prosjekt der et studieforbund har tatt initiativ overfor folkebiblioteket for å finne fram til hvordan bibliotekene og bruk av informasjonsteknologi kan nyttes i forhold til den opplæringen studieforbundene driver. Dette er spennende forsøk på å bringe folkeopplysning inn i informasjonssamfunnet - og omvendt.

Utbygging og tilpasning av etter- og videreutdanning for voksne vil være de neste byggestenene i et helhetlig system for livslang læring. Men, heller ikke disse byggestenene er ferdig formet. Jeg vil derfor utfordre alle dere som er engasjert i opplæring og læring til tenke igjennom hvilke rolle dere ønsker å spille og hvordan dere kan bidra, alene og i samspill med andre.

Takk for oppmerksomheten!