Statssekretær Per Wøien

Norsk Kommuneforbund - Kommunal 97

03.06.97
Kristiansand S

Hvordan skal etter- og videreutdanningsreformen gjennomføres?

1.

Gode venner.

For ca. et år siden ba Stortinget Regjeringen om å legge frem en nasjonal handlingsplan for etter-og videreutdanning og voksenopplæring.

Buer-utvalget ble oppnevnt og har frist til tidlig på høsten med å komme med sin innstilling. Det ser vi frem til.

Min medinnleder her, Berith Bergersen, er som kjent medlem av Buer utvalget, så jeg skal holde meg til det politiske og samfunnsmessige grunnlaget for en reform, og til hvordan Regjeringen og departementet forholder seg utfordringene.

Samtidig vil jeg bruke denne anledningen til å si at svært mye av grunnlaget for reformen legges nå! Derfor er det viktig å oppfordre dere som representanter for store og viktige arbeidstakergrupper i offentlig sektor til å delta i debatt og meningsutveksling.

I Stortingsmeldingen om Langtidsprogrammet gir Regjeringen sine visjoner for samfunnsutviklingen. Opplæring og kompetanse har en helt sentral plass i programmet og den politikken som regjeringen går til valg på.

Vi er midt i gjennomføringen av store og krevende reformer i grunnutdanningen og i høyere utdanning. Voksenopplæring og etter- og videreutdanning er det de neste byggstenene i et system for livslang læring.

Reformen vil i høy grad også komme til å berøre kommunesektoren. For det første fordi det finnes et stort behov for den voksenopplæringen kommunene har ansvaret for. For det andre; kommunene sysselsetter selv et betydelig antall arbeidstakere som i likhet med arbeidstakerne i staten og i privat sektor vil ha behov for etter- og videreutdannning - og kanskje er det slik at behovene i offentlig sektor har kommet noe i bakgrunnen i debatten så langt.

Voksne mennesker som av ulike grunner ikke har fått en fullgod grunnskoleutdanning, vil oppleve at dette hemmer dem både i yrkeslivet og ellers. Mange vil føle dette sterkere og sterkere. Det henger særlig sammen med trekk i utviklingen innenfor nærings- og og arbeidslivet og som er viktig å nevne, for å få satt etter- og videreutdanningsreformen inn i en videre ramme.

Livslang læring er et overordnet perspektiv i utdanningspolitikken. Skal vi lykkes i forhold til sentrale om prioriteringer rundt likestilling, verdiskaping og velferdsutvikling, må livslang læring bli en realitet for alle.

At vårt samfunn forandrer seg med stadig økende hastighet, er blitt gjentatt så mange ganger at det nesten er blitt en frase. Ikke mindre sant av den grunn! Vi ser det innenfor vitenskap og teknologi, men også økonomisk, sosialt og politisk. Utviklingen påvirker, ja presser oss daglig - både som yrkesaktive og som mennesker i sin alminnelighet. Vi må innstille oss på en tilværelse preget av kontinuerlig omstilling. Nye former for samhandling gjør seg gjeldende på alle samfunnsområder.

Særlig er det den teknologiske utviklingen som står i fokus. Denne utviklingen både skremmer og besnærer.

Det stiller nye krav til evne og vilje til å styre!

Vi skal ikke bli maskinstormere. Vi skal selvfølgelig utnytte de muligheter teknologien skaper. Samtidig må vi prøve å styre i retning av hva som er overenstemmende med våre verdier og mål. Vi må finne en balanse mellom disse verdiene og den internasjonale konkurransedyktigheten som vi blir mer og mer avhengige av, og som ikke minst bygger på en effektiv utnyttelse av moderne teknologi. Skal vi bevare og videreutvikle et demokratisk og likestilt velferdssamfunn med den ønskede livskvalitet for oss og for kommende generasjoner, vil vi derfor kjempe for det.

I arbeidslivet omformer kommunikasjonsteknologien produksjon og konstruksjon, kjøp og salg, styring og ledelse. Den nye teknologien både muliggjør og fordrer andre former for organisering av arbeidet. Kommandopyramidene er ikke lenger formålstjenlige. Det er behov for flatere strukturer, selvstendige arbeidsgrupper, fleksibilitet og samarbeid for å finne hensiktsmessige løsninger på sammensatte utfordringer.

En betydelig og økende del av vår næringsvirksomhet vil være kunnskapsbasert. Utnyttelsen av informasjonsteknologien vil spille en stadig større rolle. Globaliseringen av økonomien vil øke.

Vi har altså økende behov for tilførsel av kompetanse.

I de nærmeste årene vil det bli rekruttert langt færre unge mennesker til arbeidsstyrken. Gjennomsnittsalderen stiger, og vi blir mer avhengige av innsatsen til dem som allerede er i arbeid - de voksne.

Ut fra en slik vurdering av samfunnsendringene kan vi gi flere begrunnelser for hvorfor det er nødvendig å satse på livslang læring. Jeg vil nevne tre som er sentrale for Regjeringens tilnærming, og som også står sentralt i internasjonal debatt. Her ligger også klare signaler om hvordan arbeidet med livslang læring skal innrettes.

Det første gjelder demokrati og deltakelse.

Et kort sitat fra Langtidsprogrammet:

"Regjeringens mål om livslang læring innebærer at folk skal ha herredømme over sine liv og være aktive deltakere i utformingen av samfunnet. Aktivitet som foregår i organisasjoner og andre frivilliges regi er avgjørende for å sikre slik mulighet til deltakelse."

Det andre gjelder hensynet til personlig utvikling og vekst.

Opplæring og kompetanse er et gode i seg selv. Det gir livskvalitet og grunnlag for at den enkelte kan utvikle sine evner til beste for seg selv og for fellesskapet. Det er den enkeltes ønske om å utvikle seg som er - og blir - den viktigste drivkraften i all læring.

Det tredje gjelder livslang læring som investering.

I Langtidsprogrammet sier Regjeringen at de menneskelige ressursene er den største komponenten i nasjonalformuen, og derfor utgjør det viktigste grunnlaget for verdiskaping og vår evne til å løse fellesoppgavene. Politikken må innrettes mot høy yrkesdeltakelse. For å få til det trenger vi et kunnskapsløft gjennom solid grunnutdanning og langt mer systematisk etter- og videreutdanning.

Det er nettopp en slik tilnærming utdanningsministrene i OECD-landene er blitt enige om i sin strategi for livslang læring:

• styrke grunnutdanningene som basis for livslang læring,
• lette overgangen mellom utdanning og arbeid,
• tenke nytt om roller og ansvar hos berørte parter myndighetene inkludert,
• og innrette politikken slik at både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og utdanningsarrangørene ser seg tjent med å satse på livslang læring.

For OECD innebærer altså livslang læring mer enn voksenopplæring i tradisjonell betydning.

Det samme gjelder UNESCO, som i forberedelsene til sin verdenskonferanse om voksenopplæring nå i juli, har lagt et helhetlig perspektiv til grunn.

Et sentralt grunnlag for denne konferansen er også rapporten fra Delors-kommisjonen "Learning - The Treasure Within".

Rapporten fremhever følgende fire elementer som grunnleggende for en fremtidsrettet utdanning:

• for det første må vi lære å leve sammen,
• for det andre må vi lære å tilegne oss kunnskap,
• for det tredje må vi lære å anvende kunnskapen,
• og for det fjerde må vi utvikle en personlig ansvarsfølelse som setter oss i stand til å arbeide for felles mål.

Regjeringens mål er at Norge skal være en lærende nasjon. En solid grunnutdanning er det beste fundament for læring gjennom hele livet.

Fra høsten av får vi en ny grunnskole. Både pedagogikken og det faglige innholdet blir fornyet med sikte på å styrke lærelyst og nysgjerrighet.

Uavhengig av reformen er det både for norske og fremmedspråklige voksne utarbeidet egne eksamensrettede læreplaner for grunnskoleopplæringen. Dette bedrer voksnes muligheter til å skaffe seg formell grunnskolekompetanse og dermed et fundament for videregående opplæring. Men, vi når så altfor få i forhold til de behovene vi ser.

Gjennom Reform 94 har Regjeringen sikret alle som går ut av grunnskolen rett til å fullføre videregående opplæring. Langt flere velger yrkesfag - noe som er helt nødvendig for å sikre dyktige fagfolk. Den store utfordringen har vært å skaffe nok lærlingplasser. Det ble i fjor inngått flere lærlingkontrakter enn noen gang tidligere, men likevel ikke mange nok. Her må presset holdes oppe i både privat og offentlig sektor, kommunene inkludert.

I Stortingsmeldingen om lærerutdanningen understreker Regjeringen at livslang læring er et bærende prinsipp i hele utdanningssystemet og at dette stiller krav til sammenheng og helhet innenfor grunnutdanning og etter- og videreutdanning. Meldingen foreslår at innføring i voksen-pedagogikk gjøres obligatorisk, og at det utarbeides en rammeplan for videreutdanning i faget.

Reformene i høyere utdanning og den omfattende utbyggingen av studieplasser viser at det er satset også i denne delen av utdanningssystemet.

I Regjeringens langtidsprogram er de prinsippielle og overordnede sidene ved en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og voksenopplæring drøftet og sett i sammenheng med andre politikkområder.

Programmet slår fast at den videre utviklingen av utdanningssystemet og den nasjonale kompetansepolitikken skal ha livslang læring som overordnet perspektiv og at den nasjonale handlingsplanen skal legge til rette for økt verdiskapning, større fleksibilitet i arbeidsstyrken, for bedre likestilling i arbeidslivet og for utvidede muligheter for den enkelte til å skaffe seg de kvalifikasjoner han eller hun har behov for.

For Regjeringen er det spesielt viktig at partene i arbeidslivet har sluttet opp om dette utredningsarbeidet. Det illustrerer en sentral kvalitet ved den norske samfunnsmodellen: Et forpliktende samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Dette samspillet er et viktig og nødvendig grunnlag for at reformarbeidet skal lykkes.

Reformen skal sikte mot å skape større likestilling i etter- og videreutdanning. I dag er deltakelsen i slik opplæring skjevt fordelt. De som har minst utdanning og som arbeider på lavere nivåer i bedrifter og andre virksomheter, benytter seg i liten grad av opplæringstilbudene. I dette ligger det en fare for utvikling av nye klasseskiller - mellom dem som kan og dem som ikke kan.

I Regjeringens tiltredelseserklæring blir det derfor påpekt at reformen vil være en viktig del av et utvidet solidaritetsalternativ. Det betyr at etter- og videreutdanning i større grad enn hva tilfellet er i dag skal sikres dem som har et svakt utdanningsgrunnlag. Dette har Statsministeren kalt det omvendte Matteus-prinsippet.

Reformen skal skape større muligheter for den enkelte til å sikre seg relevante kvalifikasjoner. Her dreier det seg altså ikke bare om dem som har dårlig grunnutdanning, men også om alle dem som trenger oppdatering og omskolering på grunn av tekniske og organisatoriske omstillinger i virksomhetene. Her kommer det dessuten til å dreie seg om en avveining mellom virksomhetens og den enkeltes behov- som ikke nødvendigvis er sammenfallende.

Reformen skal gi opplæringsmuligheter også for de gruppene som av ulike grunner befinner seg utenfor arbeidsmarkedet for kortere eller lengre tid. Dette gjelder arbeidssøkere generelt, språklige minoriteter, funksjonshemmede og yrkeshemmede, og det gjelder selvsagt også en økende gruppe alderspensjonister.

Arbeidsmarkedsetaten vil i større grad enn hittil måtte satse på en opplæring som er arbeidslivsrelevant, som er kompetansegivende, individtilpasset og som kan tilbys arbeidssøkende som både er motivert for opplæring og egnet for det aktuelle yrket. Her ligger det store utfordringer for alle som skal tilby og tilrettelegge opplæringen.

Innvandrere med lav utdannings- og yrkeskompetanse har særlige behov for kvalifisering. Her er det viktig å samordne kommunenes, arbeidsmarkedsetatens og utdanningssystemets ressurser, slik Regjeringen legger opp til. Samtidig har mange innvandrere en betydelig kompetanse som arbeidslivet og utdanningssystemet ikke utnytter godt nok. Her er det nå positive signaler, ikke minst fra arbeidslivet selv.

Vi kan slå fast at behovene er store og at de spenner vidt. Derfor må også tiltakene være varierte og mangesidige. Opplæring i skole vil være viktig for mange. Men langt fra det eneste tilbudet. Arbeidslivet etterspør spesielt bedriftnære opplæringstilbud. Jeg tror svaret må ligge i å få flere og varierte læringsmiljøer som kan møte behovene på brukernes premisser. Det vil kreve et utstrakt samarbeid mellom ulike typer aktører.

Jeg vil sammenfatte regjeringens hovedstrategi i fire punkter:

For det første: Utdanningsreformene har et stort potensiale for de mange voksne som har behov for å fullføre en grunnutdanning og videregående opplæring. Reformene legger også et grunnlag for sterkere innsats i etter- og videreutdanning. Dette potensialet må utnyttes bedre.

Ett eksempel: Arbeidet med å legge til rette for lærlingeplasser har bidratt til at virksomheter har fått en kraftig oppgradering av sitt eget arbeid med kompetanseutvikling, slik det blant annet er skissert i hovedavtalene. Fagbrevets status er hevet, og nye fag er lagt under loven. Vi ser at antallet paragraf 20-kandidater øker. Det gjelder ikke minst de nye fagene i kommunesektoren der et stort antall voksne nå forbereder seg til fagprøven. Svært mange av dem er kvinner. Dette er et godt eksempel på at reformen er i gang!

For det andre: Det blir avgjørende viktig for det videre arbeidet med reformen at Buerutvalget legger et grunnlag for et framtidsrettet samspill og samarbeid mellom myndigheter, arbeidslivet og andre bruker- og tilbyderinteresser. Det er et slikt grunnlag vi trenger for den stortingsmelding som skal legges fram til våren.

For det tredje: De ulike departementene jobber videre for å utvikle og skape bedre sammenheng i virkemidlene for kompetanseutvikling i arbeids-og næringsliv. Med det mener jeg virkemidler både i nærings- arbeidsmarkeds-, kultur og utdannningspolitikk. De som arbeider med å legge til rette opplæring for voksne, ser disse behovene ganske klart.

For det fjerde: En reform i voksenopplæringen må bygge videre på de sterke sidene og fortrinnene som vi har i Norge. Jeg vil kort nevne fire av disse:

* Det første gjelder partene i arbeidslivet og deres engasjementet og deltakelse i utformingen av utdannings- og kompetansepolitikken. Hovedavtalenes bestemmelser om kompetanse er enesteående i internasjonal sammenheng. De forpliktende avtalene mellom partene og myndighetene som bl.a. reformen i videregående opplæring og styrkingen av yrkesfagene bygger på, er omfattet av stor interesse fra andre land.

* Fortrinn nr. 2. I Norge og de andre nordiske landene har vi en lang tradisjon for en bred folkelig forankring av voksenopplæring gjennom de frivillige organisasjonene. Studieforbundene har årlig 750 000 deltakere i sine kurs.

Den kunnskapen disse organisasjonene har i å legge til rette opplæring for voksne og ikke minst til å motivere og rekruttere til opplæring, er en viktig kvalitet å bygge videre på.

Ambisjonen er å nå fram til alle, også de som ikke kommer av seg selv, og som vegrer seg for skole. Jeg tror utfordringen for det offentlige systemet både er å lære av disse erfaringene, men også å finne fram til samarbeid om løsninger til brukernes beste. Et slikt samarbeid, satt i system, er også et viktig grunnlag for en nasjonal politikk for utjevning og likestilling, i motsetning til et kommersielt system på markedets premisser - hvor kun profit er målet!

* Det tredje fortrinnet gjelder fjernundervisning og fleksibel tilrettelegging av opplæring. Her ligger vi langt framme internasjonalt. Videre utvikling av slike tilbud er viktig for å treffe voksnes og arbeidslivets behov. Slik det er skissert i Langtidsprogrammet, vil vi også se utviklingen av slike tilbud i sammenheng med Norges-nettet for høyere utdanning og forskning og planene for et "Kulturnett-Norge" som vil kunne knytte sammen kompetansemiljøene.

* Sist, men ikke minst: Det offentlige utdanningsystemet i Norge har høy kvalitet - uansett hva media påstår - og er sterkt desentralisert. Vi har i liten grad valgt å bygge opp egne utdanningsinstitusjoner for voksne, men gitt dette som et integrert ansvar for de ordinære institusjonene. Det gjør at vi har et fleksibelt system som kan utnytte ressursene i forold til endrede behov.

Vi har et godt grunnlag for den jobben som vi står foran. Men det er flere områder hvor mye arbeid gjenstår.

Finansieringen av reformen er ett - ikke vesentlig -av disse. Buer-utvalget er bedt om å utrede konkrete modeller for finansiering. Utfordringen ligger i første omgang i å få på plass forslag til i et system som synliggjør gevinstene ved å øke innsatsen i opplæring for voksne. Alle parter, myndighetene inkludert, må være innstilt på å bidra.

Dersom vi skal være mer konkrete, kan f. eks. en mulig modell være at det offentlige finansierer opplæringen av de voksne som har svak grunnutdanning - grunnskole/videregående opplæring, mens tariffpartene blir enige om en kostnadsfordeling seg i mellom når det gjelder etter- og videreutdanningen av dem som er i arbeid. Stipend, og subsidierte lån kan være aktuelle virkemidler. Det har forøvrig vært foreslått skattefritak for bedrifter og arbeidstakere som investerer i etterutdanning. Ulike fondsordninger har også stått sentralt i debatten.

Behovsstyring og brukertilpasning er sentrale stikkord for arbeidet med bedre tilrettelegging. Vi må ha systemer og ordninger som gjør det mulig å kartlegge og synliggjøre behov. Her har vi kommet kort både på virksomhetsnivå og hva gjelder den enkelte voksne.

Går vi til den enkelte bedrift, er prosjektet "Kompetanse i Grafisk 1996" et godt eksempel:

• Her kartla man kompetansen hos den enkelte medarbeider og i hver avdeling
• Man sammenliknet denne kompetansen med den kompetansen bedriften har behov for
• og fastslo så avdelingenes kompetansebehov på bakgrunn av bedriftens mål sett i ett 2-3 års-perspektiv
• En kortsiktig og langsiktig prioritering av opplæringsområder på bakgrunn av de avdekkende kompetansegap ble foretatt
• og man bestemte metode for opplæring.

Ett konkret eksempel til:

Tilstandsrapportene fra statens utdanningskontorer forteller at få kommuner gir tilbud om grunnskoleopplæring for voksne. Pågående utviklingsarbeid i fem fylker viser at behovet for denne type opplæring er langt større enn kommunene har registrert. Spørreundersøkelser gjennomført av AOF i samarbeid med tillitsvalgtapparatet i en del bedrifter, har avdekket at mange arbeidstakere ønsker grunnskoleopplæring i ett eller flere fag. De ønsket å dyktiggjøre seg i arbeidet, eller å fullføre en yrkesutdanning. Hverken arbeidsgivere eller kommunene hadde noen forhåndskunnskap om disse opplæringsbehovene.

Eksemplet viser at vi må gå utradisjonelle veier for å avdekke voksnes reelle behov for kompetanse. Voksne som har behov for å forbedre eller fullføre sin grunnskolekompetanse eller videregående opplæring, drar gjerne med seg negative erfaringer fra skoletiden. For mange er ikke en annonse i lokalavisen nok til å synliggjøre behovet og ta det store skrittet det er for mange å melde seg til opplæring. Dette er utfordringer som vi må komme med troverdige svar på. Tillitsvalgtapparatet er en av de kanalene som kan aktiviseres ytterligere.

Skal vi motivere voksne for opplæring, må veien til målet gjøres så kort og realistisk som mulig. Dokumentasjon og verdsetting av den realkompetanse voksne har fra arbeid, utdanning og samfunnsdeltakelse blir et nødvendig virkemiddel, også ut fra økonomiske og kapasitetsmessige hensyn. Tiden er kanskje den viktigste ressursen vi har.

Behovet for en helhetlig tilnærming til etter- og videreutdanningsfeltet vil stadig bli større. I sær blir det viktig å se sammenhengen mellom utdanning, arbeidsliv og lokalt samfunnsliv. Dette er viktig sett ut fra både lokalsamfunnets og individets behov.

Departementet er opptatt av sammenheng og helhet, for å oppnå bedre tilpasning i opplæringstilbudene samt bedre ressursutnyttelse. Dette fordrer utstrakt samarbeid og utvikling av nettverk mellom etater og aktører som kanskje har liten eller ingen tradisjon for dette.

Mange oppfatter skole og arbeidsliv som to forskjellige verdener. Mange elever og studenter har derfor vanskeligheter med å tilpasse seg yrkeslivet når de forlater skole eller universitet. Dette gjør det nødvendig å utvikle et bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet. Lærlingordningen og ressurssentrene er eksempler på at utviklingen går i riktig retning.

Det bør også bli mulig å finne frem til mer fleksible overganger mellom utdanning og arbeid. Med dette mener jeg at det må legges til rette for å kunne veksle begge veier.

En reform for etter- og videreutdanning kan - som sagt - bare gjennomføres, dersom berørte parter samarbeider og ser nytten i en slik satsing. Det betyr både offentlige myndigheter, partene i arbeidslivet, utdanningsinstitusjonene og andre opplæringsarrangører og den enkelte.

Et konkret og konstruktivt samarbeid forutsetter at partene har en felles forståelse av sine roller og sitt ansvar i samarbeidet. Ulike lovverk og forskrifter gir rammeverk for rolleavklaringer for hvem som har ansvar for hva. Arbeidet med å rydde i dette er allerede i gang.

Ingen gjennomføring uten motivasjon. Vi skal i stor grad ha med voksne å gjøre, mennesker i en annen livssituasjon, med livserfaringer, og derfor andre holdninger til læring enn det som preger barn og unge. Voksenopplæringen må derfor bli mer brukerorientert og etterspørselstyrt. Det må være det overordnede prinsippet som styrer tenkningen rundt organisering og tilrettelegging av tilbudene.

Når det gjelder gjennomføringen av reformen, må det satses på en rasjonell utnytting av mulighetene innenfor grunnskolen og den videregående opplæring. Dette gjelder særlig grunnutdanning for voksne. Det er viktig å sørge for at de voksne får bedre tilgang til undervisningstilbudene enn hva tilfellet er i dag.

Dersom kommunene nå investerer i arbeid med å utvikle samarbeidsmodeller, kartlegge kompetansebehov, planarbeid og tilbud om opplæring for voksne, så vil godene av den økte kompetansen høstes i årene som kommer. Og det vil være satt i gang arbeid som går rett inn i den kommende reformen. Dette vil gi det beste grunnlag for å møte og gjennomføre reformen i sin fulle bredde.

Kommunesektoren står foran nye og spennende utfordringer når det gjelder opplæring av voksne. Kommunal sektor har en stor andel av sysselsettingen. Tjenestetilbudene som kommunene har ansvaret for er avgjørende for velferdsutviklingen. Utfordringene på kompetansesiden er betydelige. En aktiv medvirkning fra kommunal sektor er avgjørende for at en etter- og videreutdanningsreform kan virke slik at det gir alle voksne muligheten til å utvikle seg selv og den kompetanse som kreves av dagens yrkesutøvere.

Som avslutning er det viktig nok en gang å minne om at læring og utdanning er en verdi i seg selv.

Det er den enkeltes motivasjon og ønske om å utvikle seg som er og blir den viktigste drivkraften i all læring.

Vi må sørge for tradisjonsformidling og frigjøring; vi må bidra til å opprettholde grunnleggende verdier som likeverd, frihet og solidaritet med kritisk nytenking og kreativ nyskaping.

Kunnskap er nøkkelen til demokratisk påvirkning og mulighet til å være med å avgjøre. Hensynet til utvikling av demokrati og aktiv deltakelse i samfunnsutviklingen er en av hovedbegrunnelsene for å tilrettelegge for livslang læring.

Det er store oppgaver å ta tak i. Arbeidet er i gang. Premissene og grunnlaget legges nå. De som vil være med, må komme på banen. Nå!

Jeg ser frem til debatten!