Statsråd Reidar Sandal

NHOs årskonferanse
7. januar 1997

Parallelle sesjonar kl 1245 - 1445
Sesjon 1. Kompetanse - kritisk konkurransefaktor for tilsette og bedrifter

Innleiingsforedrag

"Kompetanse som verkemiddel for utvikling av mennesket, bedrifta og samfunnet"

INNLEIING

Eg takkar for invitasjonen til konferansen, og eg gler meg over interessa og engasjementet i opplæringsspørsmål frå NHO og landsforeiningane.

Samarbeidet mellom styresmaktene og partane i arbeidslivet gir utdannings- og kompetansepolitikken ei brei og solid samfunnsmessig forankring. OECD gir regjeringane råd om nettopp å satse på slike partnarskap i utviklinga av livslang læring.

Det er denne tilnærminga som gjer at dei store reformene i grunnutdanningane no kan gjennomførast, og som òg gjer at det er optimisme og pågangsmot for å ta tak i arbeidslivet og dei vaksne sitt kompetansebehov.

"Kompetanse som verkemiddel for utvikling av mennesket, bedrifta og samfunnet" er temaet eg har fått for denne korte innleiinga til debatten. Eg vil svare på oppgåva i fire hovudpunkt:

1. Kva ligg i omgrepet «kunnskapssamfunnet»?
2. Reformene i utdanningssystemet - basis for livslang læring.
3. Den varsla reforma for vaksenopplæring og etter- og vidareutdanning.
4. Nokre problemstillingar framover.

1. KUNNSKAPSSAMFUNNET

Dei fleste er i dag einige om at kunnskap og teknologi i brei forstand er den aller viktigaste kjelda til vekst og velstand.

OECD seier det på denne måten i siste utgåva av Science, technology and industry outlook:

Termen «den kunnskapsbaserte økonomien» skuldast ein klarare aksept av kunnskapen og teknologien si rolle i økonomisk vekst. Sjølv om kunnskapen alltid har vore ein sentral komponent i økonomisk utvikling, legg ein no større vekt på at økonomien er sterkt avhengig av produksjon, distribusjon og bruk av kunnskap.(1)

Eg vil leggje til at dette ikkje berre gjeld økonomien, men all samfunnsaktivitet.

Kort kan ein seie at kunnskapsproduksjon og innovasjon kviler på "Dei fire K-ane i kunnskapen": kva, korleis, kven og korfor.

1. Kva.
   Dette gjeld dei reine fakta eller kva du veit.
   Denne informasjonen kan ein mellom anna hente inn frå datanett og bibliotek. Den er alltid nedskriven i ei eller anna form.
2. Korleis.
   Dette er K-en for praktisk dugleik og erfaring, det vil seie kunnskapen om korleis du skal gjere noko. Det er dette ein på engelsk kallar tacit knowledge, det vil seie taus eller privat kunnskap. Det tar lang tid å tileigne seg slik kunnskap og mykje av den kan ikkje overførast til andre i nedskriven form.
3. Kven.
   Dette gjeld evna til å finne fram til andre som har meir kunnskap på området, det vi seie kunnskapen om kven du skal spørje om hjelp.

   Vi har lett for å gløyme det, men sjølv jeger- og fangstsamfunnet hadde eit kunnskapsbasert næringsgrunnlag. Du måtte vite kva for slags tre du skulle bruke i bogen, kvar du kunne finne bytte, korleis du skulle lage klede, kva slags plantar du kunne ete. Men teknologien forandra seg lite frå generasjon til generasjon, og du kunne normalt hente den kunnskapen du trong frå dei eldste i samfunnet.

   I vårt samfunn endrar teknologien seg frå år til år, ja, frå månad til månad, og du må heile tida orientere deg om kvar du kan finne siste nytt.

4. Korfor.
   Dette punktet gjeld kjennskapen til grunnleggjande prinsipp og naturlover, det vil seie kunnskapen om korfor det går som det går. Det er viktig med god grunnutdanning og god innsikt i relevante vitskaplege teoriar. Forskinga går derfor inn som ein sentral del av den høgre utdanninga.

Med andre ord: Teknologi er meir enn skruar og mutrar: Teknologi er ein sosial prosess — ja, ein kulturell prosess —, og det er den bedrifta eller institusjonen som forstår og utnyttar denne prosessen som lykkast best i marknaden.

Men korleis gjer ein no det?

Det er evna til å skape nye — eller forbetre eksisterande —produkt, prosessar og tenester som avgjer om ei bedrift vil lykkast. For å gjere det må bedrifta tileigne seg kunnskap som allereie finst i samfunnet. Alternativt kan den utvikle ny kunnskap. Svært ofte gjer den begge delar: Skal du skapa noko nytt, må du kjenne til dei erfaringane andre har gjort på området før deg.

Ein viktig lærdom frå ny økonomisk teori er at innovasjon ikkje er eit resultat av ein rettlinja prosess frå grunnforsking til handledisk. Du finn nyskaping i heile kunnskapssystemet. Ingeniøren kan forbetre eit tappeanlegg. Universitetsforskaren kan finne fram til eit nytt komposittmateriale. Industriforskaren kan finne fram til ny bruk av laserstrålar. Designaren kan gi møblane ei ny og moderne form.

Og alle er dei til sjuande og sist avhengige av kvarandre. Grunnforskaren bruker instrument utvikla i industrien. Industrien bruker instrument utvikla av grunnforskarane. Designaren tar omsyn til krava frå marknadsførarane, og marknadsførarane bruker metodar utvikla ved universiteta. Alle er dei avhengige av kunnskap og instrument utvikla i andre delar av det såkalla kunnskapssystemet.

Kunnskapssystemet er det nettverk av personar og institusjonar som bruker, produserer og formidlar vidare kunnskap i samfunnet vårt.

Ettersom dette er kunnskap som kan brukast i alle delar av samfunnet, og ikkje berre i næringslivet, kan vi med all rett seie at vi lever i eit « kunnskapssamfunn».

2. Regjeringa sI satsing på kompetanse og opplæring

På landsmøtet i Arbeidarpartiet i haust blei det slått fast at satsing på kompetanse og opplæring blir ei hovudsak i "Solidaritetsalternativet" som Regjeringa byggjer sin politikk på.

Den strategien som Regjeringa arbeider etter for å utvikle ein nasjonal kompetansepolitikk, er i tråd med plattforma for livslang læring som blei trekt opp av utdanningsministrane i OECD-landa i januar 1996. Dei fire hovudstrategiane er å:

• styrkje grunnutdanninga som basis for livslang læring
• lette overgangen mellom utdanning og arbeid
• tenkje nytt om roller og ansvar hos partane - inkludert styresmaktene
• leggje til rette slik at så vel den enkelte som arbeidsgivarane og tilbydarane vil investere meir i livslang læring, òg slik at utbyttet blir høgre.

Basis for læring gjennom heile livet er ei solid grunnutdanning, derfor har Regjeringa satsa sterkt på utdanning for barn og ungdom.

Det er no lagt til rette for Reform 97 i grunnskulen, med skulestart for

6-åringar og 10-års skuleplikt. Det er her grunnlaget, basiskunnskapane, for vidare utdanning og opplæring blir lagt. Og, kanskje det viktigaste, her skal det skapast lyst og motivering for å skaffe seg kunnskap vidare.

Reforma i vidaregåande opplæring - Reform 94 - er ein av grunnsteinane i den omfattande reformpolitikken som den førre Regjeringa sette i gang og som den noverande gjennomfører.

No, om lag midtvegs i gjennomføringa, meiner eg at det er ein klar positiv balanse i rekneskapen mellom måla som blei sette og resultata så langt. Men det vil vere feil og utruleg blåøygd å tru at vi har funne alle løysingane. Vi må heile tida kritisk vurdere dei løysingane som blir valde. Samstundes må vi leggje vekt på å skilje mellom overgangsproblem og effektar av meir permanent karakter.

Den store utfordringa i dette året har vore å skaffe nok lærlingplassar. Rapportane viser at det er ca 9 500 reform-lærlingar. Til saman er det teiknaca 16 500 lærlingkontraktar. Dette er meir enn nokon gong, men vi er ikkje nøgde.

Partane i arbeidslivet har stått hardt på modellen med to år i skule og to år i bedrift. Bakgrunn for dette er at opplæring i bedrift er ein god måte å bruke for å sikre arbeidslivet tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Her har styresmaktene og partane eit felles utgangspunkt for å arbeide fram eit tilstrekkeleg tal lærlingkontraktar. Dette må vi få på plass før skulestart til hausten.

Organisatorisk og pedagogisk er Reform 94 innretta slik at den òg er ei god opplæringsreform for vaksne. Statistikken viser likevel at både søkinga frå og talet på vaksne elevar har gått kraftig ned. Dette er ei utfordring som departementet har tatt opp med fylkeskommunane. Her ligg det klart eit potensial i reforma om ei betre tilpassing til vaksne sine behov som enno ikkje er tilstrekkeleg utnytta.

For å møte både den generelle etterspurnaden etter utdanning og veksten i dei ungdomskulla som kom med studiekompetanse frå den vidaregåande skulen, har det vore viktig for Regjeringa å auke kapasiteten i høgre utdanning. Talet på studieplassar har auka med meir enn 60 prosent frå slutten av 80-talet til meir enn 170 000 i 1997. Denne auken i studenttalet har mykje å seie for den samla kompetanseoppbygginga. Det er òg ei utfordring å dimensjonere utdanninga meir etter kompetansebehovet i arbeidslivet, og leggje til rette for tilstrekkeleg rekruttering i fagområde som har rekrutteringsproblem. Eg tenkjer her særleg på behova for matematisk, naturvitskapleg og teknologisk kompetanse.

Gjennom omorganiseringa av høgskulane har vi fått sterkare faglege miljø. Ved samarbeid og oppgåvedeling i det såkalla Noregsnettet blir ressursane i høgre utdanning nytta best mogleg til å løyse dei samla oppgåvene både regionalt og på landsbasis.

Etter at den nye lova for universitet og høgskular blei sett i verk 1. januar 1996, har desse institusjonane "....ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine områder". Dette gir eit betre grunnlag for å leggje til rette tilbod for vaksne - og for arbeidslivet.

No er det etablert eigne sentra eller avdelingar for oppdragsverksemd ved alle universiteta og ved dei fleste høgskulane. Dette er spesielt viktig i forhold til dei små og mellomstore bedriftene som ikkje er store nok til å drive eiga forsking og utvikling.

I denne oppdragsverksemda og i etter- og vidareutdanninga ved universiteta og høgskulane ligg viktige ressursar for nærings- og regionutvikling.

Min konklusjon er at hovudelementa i desse utdanningsreformene no begynner å komme på plass. Dei vil sikre ei god grunnutdanning for alle barn og unge. I forhold til arbeidslivet gir denne satsinga både god rekruttering og grunnlag for vidare læring for den enkelte. Reformene legg òg til rette for grunnutdanning og etter- og vidareutdanning for vaksne. Og det er viktig. Vi veit til dømes at over 40 prosent av dei vaksne arbeidstakarane ikkje har fullført vidaregåande opplæring - på det nivå vi krev av ungdommen i dag. Samstundes veit vi at storleiken på befolkningskulla i aldersgruppene 20-39 år vil bli redusert dei næraste 10-20 åra. På same tid blir dei eldre årskulla større. Det er her vi står overfor det neste store lyftet i utdanningssektoren, etter- og vidareutdanning, dei neste byggjesteinane i livslang læring. No er turen kommen til dei vaksne.

Men før eg konsentrerer meg om det, vil eg kort ta opp forskinga si rolle.

Behovet for kunnskap og auka kompetanse gjer det nødvendig med ei sterk satsing på forsking og utvikling. Den nære samanhengen mellom forsking, teknologi og nyskaping blir mellom anna understreka i regjeringspartiet sitt nye program.

Ein finn kreativitet, innovasjon og relevant kunnskap i alle delar av samfunnet. Den evna som eit land har til å gjere seg nytte av denne kunnskapen og skaparkrafta er avhengig av kor godt dei ulike menneska, bedriftene, institusjonane og organisasjonane er i stand til å samarbeide med kvarandre.

I dag ser vi behov for ei betre samordning av forskingspolitikken på tvers av fag, sektorar og næringar. Noregs forskingsråd, som sjølv er eit resultat av behovet for meir tverrgåande samarbeid og kunnskapsformidling, speler ei hovudrolle i arbeidet for ei betre koordinering av den norske forskings-politikken.

Det offentlege har ansvaret for grunnforsking av høg kvalitet. Grunnforskingsmiljøa gir oss dei instrumenta, dei metodane og det vokabularet vi treng for å forstå oss sjølve, naturen og samfunnet. Grunnforskinga genererer med dette også ny kunnskap som kan nyttast i nye og betre produkt, prosessar og tenester. Grunnforskinga legg samstundes grunnlaget for utdanning av høg kvalitet.

Noregs forskingsråd har fleire tiltak retta mot kompetanseoppbygging og auka verdiskaping i næringslivet. Her er det mellom anna program av særleg interesse for små og mellomstore bedrifter.

Forskingsrådet har fått i oppdrag å vere operatøransvarleg for eit nytt program for samfunnsretta utdanningsforsking som er kalla "Kompetanse, utdanning og verdiskaping". Programmet har som mål å få fram kunnskap som kan vere med på å klargjere tilhøvet mellom skule, opplæring og verdiskaping i arbeidslivet.

3. REFORM FOR ETTER- OG VIDAREUTDANNING OG VAKSENOPPLÆRING

Reforma for etter- og vidareutdanning er det neste store lyftet i utdanningssektoren.

Målet med dette reformarbeidet er å leggje til rette for eit system som gjer det mogleg for alle å ta del i livslang læring, og leggje grunnlag for fleire arbeidsplassar, auka verdiskaping og betre livskvalitet.

Dette kan bare la seg gjere dersom styresmaktene, arbeidslivet og utdannings-institusjonane speler på lag. Det blir inga reform av verdi for verdiskaping og sysselsetjing, for samfunnsliv og den enkelte utan at partane i arbeidslivet, fylkeskommunane, kommunane og sentrale styresmakter tar ansvar på sine område. Det er nødvendig å bruke kunnskapane i eit samla utdanningssystem for å utvikle opplæringstilbod som svarer til dei mangfaldige oppgåvene som skal løysast. I tillegg er det nødvendig å sikre ei brei semje mellom dei ulike partane om finansieringa av ei etter- og vidareutdanningsreform. Eit kunnskapslyft i samfunnet er likevel ikkje mogleg utan innsatsen til det enkelte mennesket.

Framtidig politikk på dette området må byggje på ein analyse av kompetanse-behova i arbeids- og samfunnslivet, og på korleis ei slik kompetanseutvikling kan organiserast og finansierast. Det er vidare nødvendig å få betre innsikt i kva for effekt kompetanseoppbygging har for verdiskaping, kvalitet og sysselsetjing. Dette er eit tverrsektorielt område med mange partar involverte. Det er derfor viktig å få til eit betre samspel mellom offentlege verkemiddel på fleire politikkområde.

Regjeringa sitt arbeid med å utvikle ein tilpassa, målretta og heilskapleg kompetansepolitikk for etter- og vidareutdanning vil bli intensivert etter følgjande tre hovudlinjer:

1. Analysere og vurdere behov for og effekten av kompetansehevande tiltak og dei offentlege verkemidla innanfor dei ulike politikkområda. Samspelet med partane i arbeidslivet er viktig i denne tilnærminga.
2. Arbeide vidare med å tilpasse utdanningssystemet etter behova til dei vaksne og til arbeidslivet etter dei linjene som er trekte opp gjennom reformene i grunnutdanninga.
3. Regjeringa har som kjent sett ned eit offentleg utval som skal greie ut sentrale spørsmål som grunnlag for ein nasjonal handlingsplan for vaksenopplæring og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnslivet.

Utvalet er breitt samansett med representantar frå arbeidsliv, utdanning og samfunn, og skal avgi sin innstilling 1. oktober 1997.

Her står vi overfor eit stort og viktig utgreiingsarbeid. Lars Buer, som er leiar av utvalet, vil vel komme nærare inn på korleis utvalet legg opp arbeidet i sitt innlegg seinare i sesjonen.

4. PROSESSEN VIDARE

I meldinga til Stortinget om Langtidsprogrammet 1998-2001, som kjem til våren, vil dei prinsipielle og overordna sidene ved ein nasjonal handlingsplan for etter- og vidareutdanning og vaksenopplæring bli drøfta og sett i samanheng med dei andre politikkområda.

Utgreiinga til Buer-utvalet skal sendast på høyring hausten 1997. Mellom anna på grunnlag av denne utgreiinga vil Regjeringa leggje saka fram for Stortinget våren 1998.

Utgreiinga vil òg kunne vere eit grunnlag for førebuingane i samband med tariffoppgjeret våren 1998.

Dette vil gi oss eit godt grunnlag for den nasjonale handlingsplanen som Stortinget har gjort vedtak om.

5. NOKRE SENTRALE UTFORDRINGAR

I arbeidet med utvikling av ein handlingsplan for etter- og vidareutdanning og vaksenopplæring står vi framfor fleire store og vanskelege val. Behova er mange og store. Det vil vere ulike syn på prioriteringar og bruk av verkemiddel. Reforma skal finansierast. Skal vi lykkast med det, må dei som investerer sjå at dei tener på det. Det gjeld bedriftene, den enkelte og samfunnet som heilskap.

Som eit innspel til debatten, vil eg i spørsmåls form peike på nokre av dei problemstillingane som vi må vere merksame på.

• Kven har størst behov for etter- og vidareutdanning?
• Korleis skal vi motivere dei som har størst behov for å satse sjølve?
• Korleis kan vi motivere arbeidsgivarane til å etter- og vidareutdanne dei arbeidstakarane som har størst behov?
• Korleis skal vi hindre at meir tid til etter- og vidareutdanning på kort sikt fører til uheldig reduksjon i arbeidsstokken?
• Korleis utnyttar vi best den nye informasjonsteknologien i etter- og vidareutdanninga?
• Korleis kan vi gjere det lettare å dokumentere og å byggje vidare på den reelle kompetansen som er vunnen gjennom erfaring og uformell læring?
• Kven skal definere opplæringsbehova?
• I kva mon skal ansvaret for finansiering følgje av retten til å definere behova?

AVSLUTNING

Som de ser, vil ei reform for etter- og vidareutdanning ha fleire element i seg og stille oss overfor dilemma som krev val. Det er viktig at den prosessen som vi er inne i no, gjer oss i stand til å ta dei rette vala, slik at vi kan nå dei måla vi har sett:

Ei etter- og vidareutdanning som gjer det mogleg for alle å ta del i livslang læring, og som legg grunnlag for fleire arbeidsplassar, auka verdiskaping og betre livskvalitet.

Eg ser fram til dei neste innlegga i denne sesjonen og til den vidare debatten.

(1) Science, technology and industry outlook 1996, OECD/Paris 1996, side 230.