Statsråd Reidar Sandal

18. august 1997

Tale ved opninga av studieåret ved Høgskolen i Agder

Verda blir stadig mindre. Orienteringa i samfunnet blir stadig meir internasjonal. Dette heng mellom anna saman med bruken av informasjonsteknologi, endringar i verdshandelen og utnytting og ureining av naturen. I eit slikt større perspektiv kan det høve å innleie med eit par vers av Arne Garborg:

Vi lever midt i
ei villmannstid
med blinkande knivar
og nevestrid
og livet er som ein bloddraum
Men vita skal me
og vona visst
at ånd må vinne
på troll til sist,
og vit på varge villskap

Garborg hadde stor tru på at kunnskap er makt - i det gode si teneste. Den trua deler eg.

Kunnskap er makt men det er også ansvar. Dere begynner idag som studenter på en høgskole med ressurser, kreativitet, og stort faglig spenn, i et disktrikt preget av menneskelig samhold og vakker natur. Vi lever i et land preget av rikhet og fred. Men vi lever i en verden preget av fattighet og nød, på et kontinent som de siste årene har vært preget av de mest omfattende krigshandlinger siden siste verdenskrig.

Det er i dette bildet dere går inn i kanskje den siste tid i deres liv der det meste av deres tid går med til å tilegne seg ny kunskap. Ja, den site tid der men i avgjørende grad er mottakelig for de inntrykk som finner varig feste.

Vi pleier å beskrive starten på broen til det neste århundre med Berlinmurens fall i 1989, selve symbolet på skillet mellom øst og vest.

Hva har skjedd siden 1989. Et rødt teppe hadde i 40 år dekket hele det gigantiske territorium som Sovjet kontrollerte. Da det brått ble revet vekk, avdekket det lappeteppet under: av nasjonaliteter, av raser, av religoner. Og lappeteppet viste seg ikke å være et fargerikt felleskap. Tvert imot, det viste seg at konflikter mellom grupper med ulik farge eller tilhørighet, som man hadde trodd var tilbakelagt og tilhørte en førindutriell tid, hadde ikke bare ulmet under teppet- de hadde stor og eksplosiv sprengkraft.

Jeg forteller dere dette fordi vår oppdagelse av Europas problemer, og omfanget av dem, gjør det særdeles viktig å ikke være nærsynte- oss selv nærmest. I Norge dreier den politiske debatt om hvordan vi best skal bruke mere penger. Vår debatt er først og fremst om hvordan vi skal fordele økt velferd mest rettferdig. Skal den økonomiske vekst går til studiefinansiering, og flere studieplasser, til helse og eldre, til å hjelpe våre naboer eller til skattelettelser.

Det er som deltakere eller observatører i denne debatten vi må være oppmerksomme på at det er de som er så priviligerte som oss som må virkelig må verdsette hva vi faktisk har. I mange andre land diskuteres det motsatte av i Norge. Der diskuteres det hvor mye værre det må bli før det blir bedre. Det er ikke rettferdig fordeling av økende velferd som er tema. Det er fordeling av synkende velferd som er tema.

Da blir det lett å søke etter kjennetegn som er lette og gjennkjenne. Slike kjennetegn finnes i hudfarge, i språkforskjell, hos kulturelle og religiøse mimioriteter.

Velger politikere slike kjennetegn som nøkkel for fordeling av velferd er det fare på fære. Nedturen det gir for mange fører til nag og til arbeidsløshet- til deklassering og til frakopling fra det meningsfylte liv. Naget fører til at noen finner sin plass og mening gjennom å forfølge andre og store grupper blir igjen tilgjengelige for forkvaklede førere.

Det vi har å lære av dette er at det i ethvert samfunn skropp er det et uutselettelig virus. Det er hetsens virus. Det kan ha latensperioder. Men som det slår ut og angriper når vi minst venter det. Når samfunnets imunsystem er på sitt svakeste og vår felles kropp mest utsatt for påkjenninger.

Det viktigste våpen mot dette viruset er kunnskap. Det er gjennom kunnskap en politiker kan gjøre de riktige valg. Det er gjennom kunnskap om de som er forskjellige fra deg at du kan forstå, tolerere og ikke frykte. Uten kunnskap ville ikke mennesket kunne skille mellom rett og galt- I det hele tatt ha bevegrunner for sine handlinger. Kunnskapen er premisset for sun fornuft. Derfor er også kunnskapen den sterkeste samfunnsomformende kraft og for å returnere til der jeg begynte. Derfor har Garborg rett når han sier at kunnskap er makt.

Der ligger også privilegiet til dere som begynner i dag. Dere skal bruke tiden til å suge inn, fordøye og bruke kunnskap. Dere er idag begynnende i kunnskapsbransjen. For aldri senere i deres liv vil så store deler av dagen gå med til input.

Det har skjedd store endringar i norsk høgre utdanning det siste tiåret. Tydelegast er den sterke veksten. Vi har no 170 000 studieplassar, medan 105 000 var sett som eit ambisiøst mål sist på 80-talet. Det er ei enorm investering frå samfunnet si side. Vi veit at dette har sett høgskulane under press, og at det har vore krevjande år.

Universitet og høgskular har utført ein nasjonal dugnad når det gjeld i ta imot desse store kulla. Det har gjort at arbeidsløysa blei mindre, og det har gitt kvalifikasjonar og styrkt kompetanse til dei som fekk studere. Slik har vi fått løyst to oppgåver samtidig. Men det er eit paradoks at det trass i denne kraftige veksten framleis er mangel på fagfolk i mange av dei yrka som krev høgre utdanning - ikkje minst gjeld dette for arbeid i helsesektor, skule og barnehage.

Lik rett til utdanning er eit sentral element i vår utdanningspolitikk. Vi har no også synlege bevis for at satsinga har monna når det gjeld å sikre at flest mogleg får den utdanninga dei ønskjer. Auken i talet på studieplassar og mindre ungdomskull gjer at over 9 av 10 kavlifiserte søkere i år får tilbud om studieplass. Ved HF-og SV-fakulteta ved universiteta er det berre i Oslo ein ikkje kan ta imot alle som søkjer. Dei siste par åra har det vore ein markert tendens til at søkjarane primært ønskjer seg til dei største byane. Førebels har det ikkje vore nokon trussel mot rekrutteringa elles i landet. Men om tendensen blir sterkare og varer ved, kan det skape ein ny situasjon for ein del av høgskulane. Då må vi vurdere endringar. Vi kan ikkje tappe distrikta og la storbyane vekse ukontrollert. I denne sammenheng arbeider vi no med ei stortingsmelding om dimensjonering av høgre utdanning, der vi særleg vil rette søkjelys på kapasiteten i studium der det er mangel på yrkesutøvarar.

Samtidig med veksten har vi stilt krav om omstilling ved høgskulane. Ommstilling har også vært et kjennetegn for virksomheten her i Bodø. for Eg er klar over at dette ikkje har vore ei lett oppgåve. Endå om mange ved høgskulane nok har klaga, synest eg at det har vore god innsatsvilje og lojalitet overfor dei oppgåvene som må løysast. Eg vil gjerne takke for dei tunge taka dei tilsette har tatt. Studentane har fått det trangare mange stader, sjølv om det har skjedd eit stort lyft når det gjeld bygg og lokale innanfor høgre utdanning. I staden for å krevje stopp i veksten, har kravet vore at fleire skal bli tatt opp. I så måte har holdninga vore romsleg.

Eg kan ikkje love at det er slutt på krav til omstilling. Men eg seier ikkje som Churchill, som ikkje lova anna enn blod, sveitte og tårer. Ingen sektor i samfunnet kan likevel bli fritatt frå å gjere forbetringar, eller løyse andre oppgåver enn før, når det er nødvendig.

Folk som ser norsk høgskuleutdanning frå utsida, slik ei gruppe OECD-evaluatørar gjorde i 1995, peiker på dei store utfordringane dei nye høgskulane har, og understrekar behovet for å etablere nye felles kulturar og byggje bru over dei gamle profesjonsutdanningane. Dei åtvarar mot å undervurdere vanskane når det gjeld å smelte saman dei tidlegare høgskulane og peiker på at arbeidet med nye strukturar må støttast og gå hand i hand med utviklinga av det dei kallar staff and student commitment overfor dei nye høgskulane. Eg har ikkje funne noka god omsetjing av commitment. Det handlar om lojalitet og identifikasjon - om noko så vitalt og lite handfast som verdiar.

Her har styret og institusjonsleiinga ei formidabel oppgåve - og den kan ikkje løysast av dei åleine. Dette kan ikkje gjerast i vedtaks form. Stundom er oppgåva det Trygve Bratteli definerte som å "riste mismotet ut av rekkene". Eg vil minne om at styre, leiing, tilsette og studentar har felles lagnad. Det er eit ord som seier at alt har si tid: Det er ei tid for diskusjon og drakamp, men så må ein leggje usemje bak seg og trekkje i lag. Elles vil det gå ut over høgskulen og dermed også fagmiljøa. Ein står i fare for å skade seg sjølv.

Jeg har registrert i min tid som Statsråd at Bodø er en av de høgskolene som har flest saker i departementet. Det vitner om handlekraft. Det er mengden av saker på mitt bord som er barometer som mengden aktivitet ute. Det er slik i politikk at det viktigste man gjør er å prioritere. Det tror jeg vi alle forstår. Samtidig er det slik for hver enkelt av oss at vi har langt enklere for å forstå en prioritering når den slår gunstig ut for deg, enn når det ikke gjør det. En av de sakene jeg har nylig hatt på mitt bord tar for seg sprsmålet om å departementet kan si ja til et sårt tiltrengt påbygg på mørkved. Og ikke bare om jeg kan si ja, men om jeg kan si ja nå. Svaret er ja.

Siviløkonomutdanningen i Bodø er en annen slik sak. Denne utdanningen har ikke bare en utdanningspolitiske historie. Dette dreier seg om utdanningspolitikk, distriktspolitikk og næringspolitikk sett i sammenheng. Jeg sa i sted at dere starter i dag i kunnskapsbransjen. Det vi da er avhengig av er at denne kunnskapsbransjen har tilstrekkelig bredde over hele landet. Derfor var det et viktig distriktspolitisk tiltak å etablere en siviløkonomutdanning i Bodø. Og ikke bare det, men også få på plass et hovedfag i bedriftsøkonomi i Bodø. Den næringspolitiske konsekvens er åpenbar. Det er ingenting som er bedre for næringslivet på stedet at kompetansebehovet også er dekket på stedet. Jeg er kjent med at høgskolen om departementet lenge har diskutert det offisielle navnet siviløkonomutdanningen skal ha. Jeg er også kjent med at Kirke,- utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget har vært opptatt av at innarbeidede navn får leve videre. La meg si det slik. Det er ingen tvil om at etableringen av et siviløkonomstudiet og hovedfaget i bedriftsøkonomi er en annerkjennelse av at vi skal ha et sterkt handelshøgskolemiljø i Bodø. Samtidig er det stor enighet i Stortinget om at vi må ha et system for navn og betegnelser som i størst mulig grad gjenspeiler det antallet institusjoner vi har og deres innhold. Jeg tror det er på tide av vi blir enige om hva navnet skal være. Det jeg etter å ha tenkt en del på dette er innstilt på er at det offisielle navnet blir Siviløkonomutdanningen i Bodø, altså SIB. Da kan dere bruke det som innarbeidet og kjent og det som vi alle er stolt av, inklusive regjeringen.

Fra Bodø til Nordland. I Norgesnettet skal institusjonene dele ansvaret for utdanning mellom seg. Men deling av ansvar forutsetter samarbeid om oppgaver. I dette fylket har vi tre høgskoler. Disse samarbeider. Et godt eksempel på dette samarbeidet er det som nå skal skje på Helgelandskysten. De tre høgskolen går her sammen om å dekke et utdanningsbehov på Helgeland. Dette er eksemplet om nettverket på fylkesnivå innenfor nettverket på nasjonalt nivå. Det er et eksempel på at en region tar ansvaret for å dekke utdannings-behovet i regionen. Ingenting er bedre for å oppretthold og sikre bosettingen enn akkurat dette. Til å dekke behovet på helgeland trenger dere studieplasser. Dere har bedt om 30 plasser i år. De får dere herved av meg. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom alle høgskolene i fylket, men en høgskole må ha det koordinerende ansvaret. Det blir høgskolen i Bodø som får dette ansvaret.

Jeg sa at Høgskolen i Bodø er stor leverandør av saker på mitt bord. Jeg skal fortelle om en til før jeg gir meg. Bodø ønsker at hovedfaget i bedriftsæøkonomi gir tittelen Cand. merc. Jeg må be om forståelse for følgende. Vi har lenge arbeidet med å finne gode tittler gradsbetegnelser på ulike utdanninger. Det overordnde har vært å finne brede nok betegnelser til at de kan passe til mange utdanninger. Dette må veies opp mot at tittelen man får når man er ferdig med utdanningen skal fortelle noe om hva man lært under utdanningen. Jeg har ingenting imot å bruke Cand.Merc som tittel for hovedfaget i Bodø. Men det forutsetter at det er en tittel som passer også andre steder. Det har jeg bedt om at bli undersøkt. Vi kan ikke ha like mange tittler som vi har utdanninger i Norge. Da vil ingen arbeidsgiver kunne orientere seg om skille det ene fra det andre. Hvis Cand.Merc er en tittel som flere kan bruke, ja da bruker vi den. Jeg tar sikte på at den endelige beslutningen kan tas i løpet av høsten.

Til slutt.

Fiskerifag og eit sterkt fagmiljø i økonomi med vekt på entrepenørskap og innovasjon er studium som skal dekkje viktige behov i landsdelen.Det kjem studentar også frå andre delar av landet, og kandidatane blir i stor utstrekning i Nord-Norge. Det vitnar om at det som før vart framstilt som dusjeffekten, at studentane alltid ville falle sørover, ikkje gjeld. Dei som hugsar meir enn to tiår vil også vite at etablering av høgskulane i Nord-Norge har synt at fatal lærarmangel og skort på fagfolk i helse- og sosialsektoren ikkje er ei naturlov, men at satsing på utdanning på alle nivåer i landsdelen kan bøte på det, endå om det framleis er ein veg å gå. Den som vil teikne eit krisebilete i dag, bør først samanlikne med situasjonen for ein generasjon sidan.

Eg har tillit til at Høgskolen i Bodø vil halde fram som ein nøkkelinstitusjon innan nordnorsk høgre utdanning og har evne til å utvikle fagtilbodet vidare.

Eg ønskjer til lukke med eit nytt og spanande studieår!

Eg ønskjer dykk alle eit godt arbeidsår!