Per Harald Grue, departementsråd,

Landbruksdepartementet

Foredrag på erfaringsseminaret for "områdetillegg i kulturlandskapet"

Oset hotell, Oppland, 18.-19. mars 1997.

Prøveprosjektene med områdetillegg i kulturlandskapet i perioden 94-96 ble startet opp ved et samarbeid mellom Norges bondelag, Norsk bonde- og småbrukarlag, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet. Ordningen er finansiert over jordbruksavtalen under «tilskudd til spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap». Kulturlandskapsarbeidet i landbruket er en viktig del av landbrukets samlede miljøstrategi. Områdetilleggets strategi var å imøtekomme et behov for å se kulturlandskapet samlet og i plansammenheng slik som skissert i hovedmålet.

Målet om at områdetillegget skal danne grunnlag for næringsutvikling og gi inntektsvirkning i prosjektområdene vil jeg først sette inn i en bredere sammenheng. Norsk landbruk er avhengig av bevilgninger over statsbudsjettet og et importvern for å kunne bli opprettholdt. Inntektsmålsetting og målet om et levedyktig landbruk er nedfelt i St. prp. 8 (92-93) som Stortinget har vedtatt skal være førende for landbrukspolitikken. Et mer kostnadseffektivt landbruk må utvikles for å nå disse mål. Innenfor disse rammer er miljøhensyn ved produksjon og ivaretakelse av miljøgoder og kulturlandskapet for allmennheten en viktig bærebjelke for landbruket. Videre ligger det til grunn at landbruket skal være basis for næringsutvikling og bosetting i distriktene. Samfunnets vilje til å støtte norsk landbruk bygger derfor blant annet på følgende forutsetninger:

1. Landbrukets betydning for bosetting, sysselsetting (direkte og ved ringvirkninger) og trivsel i distriktene.
2. Landbruksdrift er i seg selv et miljøgode fordi arealer holdes i hevd. Betingelsen for å få aksept for dette, er at det tas tilstrekkelig miljøhensyn. Miljøkvaliteter som særpreget og åpent landskap, synlige og evt. skjøttede kulturminner, og vedlikeholdte små og store gårdsbygninger er noe av det som kan gå tapt hvis landbruksdrift opphører. Landbruket bør i tillegg prioritere å ivareta miljøverdier som krever helt spesielle hensyn.
3. Landbruket må produsere ren mat av høy kvalitet og etter gode etiske prinsipper slik forbrukerne ønsker.
4. Landbrukets betydning for langsiktig ressursbevaring slik som bevaring av dyrka jord som produksjonsgrunnlag i framtida, samt videreføring og opprettholdelse av kunnskaper, kulturarv og produksjonsmidler

Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap er etablert for å gi økonomisk støtte til tiltak som det ikke er lønnsomt for bonden å gjennomføre i sin vanlige drift. Problemstillinger for denne ordningen vi i dag diskuterer - områdetillegget- og de spesielle tiltak generelt, blir derfor om tiltakene som gjennomføres gir en tilstrekkelig stor nytte for samfunnet sett i forhold til de kostnader og den innsats som settes inn. Også på dette område må jordbruksproduksjonen og miljøhensyn kombineres. Landbruket må selv være en pådriver i miljøarbeidet. Områdetillegget som en del av de spesielle kulturlandskapsmidlene gir en mulighet til å få til en helhetlig satsing på kulturlandskapstiltak i et avgrenset område over noen år. Summen av tiltak kan bli mer synlige enn enkelttiltaket.

Det har vært en løpende diskusjon om vektlegging av fellestiltak - som områdetillegget støtter -i forhold til enkelttiltak. Jeg mener vi ikke bør bestemme en slik avveining etter noen enkle overordnede prinsipper. Dette bør over tid underlegges en ordinær kost- nytte vurdering.

Enkelttiltakene er viktige for å få i gang aktivitet i et område, ta vare på viktige lokale verdier og skaffer oss erfaring i skjøtsel, vedlikehold og forvaltning. Erfaringer viser at flere ønsker å komme i gang med tiltak etter at noen i bygda har satt i gang først. Men ved at kulturlandskapstiltak samles i en større satsing i et område over noen år, kan kulturlandskapsarbeidet mer synlig for allmennheten. På den måten blir det også lettere å oppfylle andre mål med kulturlandskapsarbeidet. Men samtidig skjerpes kravene til resultatet, til involvering av alle grunneiere, til medvirkning og ansvar for lokale offentlige organer osv.

Et siktemål ved mange miljøvirkemidler i landbruket er at man forsøker å oppnå ønsket mål ved frivillighet og gjensidige avtaler. Fordelene ved stor grad av frivillighet er flere:

• brukerne tar selv initiativet og gjør bevisste valg
• større ansvarsfølelse for tiltakene lokalt, noe som også bidrar til å sikre vedlikeholdet
• lokale krefter aktiviseres og mobiliseres
• større forståelse for tiltaket

Etn viktig forutsetning i arbeidet med områdetillegget har vært å få til stor grad aver at det skal være grunneierstyrting og grunneierengasjement bygd på lokale målsettinger for vedlikehold av godt bevarte kulturlandskap. Dette vil også være viktig ved utarbeiding av retningslinjer for områdetillegg under tilskuddsordningen spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap. I prøveprosjektene er det tydelig at tilskuddene har utløst betydelig egeninnsats.

Ved igangsetting av fellestiltak slik som områdetillegget er det nødvendig med god informasjon og rådgivning til alle berørte grunneierne helt fra starten av prosjektet. Ofte kan det være slik at grunneierne selv har den beste lokalkunnskap om kulturhistoriske forhold, plante- og dyreliv og erfaring med skjøtselstiltak. Grunneiere og fagfolk må derfor samarbeide om utviklingen av planer forut for gjennomføringen av tiltak og utveksle erfaringer underveis i et prosjekt. En slik prosess vil også bidra til å øke bevissthet og kunnskaper om kulturlandskapsspørsmål i samfunnet.

Tiltak i forbindelse med særlig verdifulle områder eller objekter vil kreve særskilt oppfølging for å sikre god nok kvalitet og i en del tilfeller må planer godkjennes spesielt av kulturminne- eller miljøvernforvaltningen. Dette kan ta noe tid og gjøre tiltakene mer kostbare. Erfaringer fra bl a tilskudd til freda og verneverdige bygninger viser imidlertid at slik kvalitetssikring fører til etterspørsel etter spesielle håndverkere og spesialprodukter som bare kan skaffes lokalt. Det vil derfor kunne være en viktig nytteeffekt av kulturlandskapstiltakene dersom tiltakene gir grunnlag for inntektsskaping og etterspørsel etter nye produkter.

Det er en meget omfattende rapport som foreligger og som bl a skal drøftes her i dag. Den er såvidt omfattende og detaljert at jeg finner det riktig å reise noen mer generelle og forenklede spørsmål som jeg mener det er avgjørende å få besvart best mulig i den prosess vi nå gjennomfører.

I) Hva er erfaringene med:

• lokalt grunneiersamarbeid og annet lokalt arbeid
• forvaltningen i fylkene og i kommunene
• det tverrfaglig samarbeidet

II) Hvilke dokumenterte resultater er oppnådd for:

• biologisk mangfold
• kulturminner
• bygningskultur og bygningsvern
• hvilke resultater er oppnådd gjennom områdetillegg sett i forhold til andre tiltak

III) Hvilke fordeler/ulemper og hvilken nytteverdi er kommet ut av prosjektene vedrørende:

• grunneiersamarbeid
• kulturlandskapsverdiene
• bygde- og næringsutvikling
• tverrfaglige effekter

IV) Hva er de samlede nytteeffektene i forhold til kostnadene?

I det videre arbeid med retningslinjer for områdetillegget, ønsker vi å vurdere om det kan bidra til at grunneiere får bedre mulighet til å komme i inngrep med en rekkedelta i følgende prosesser eller forvaltning og bruk av arealer i landbrukets kulturlandskap:

1. Arbeid med gjengroingsproblemer i tidligere beitemark, mulighet for at bygder finner kriterier for å velge ut arealer de vil satse på å holde i hevd.
2. Satsing og utviklingsarbeid med tanke på å opprettholde seterområder i drift og områder som er prioritert utifra "nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap."
3. Kulturlandskapet i tettstedsnære områder
4. Utvikling av arealplanleggingen i den enkelte kommune.
5. Utarbeiding av forvaltningsplaner for områder vernet etter naturvernloven, kulturminneloven eller ved regulering til spesialområde etter plan- og bygningsloven
6. Andre kommunale eller fylkesvise planer som legger føringer for drift av landbruksarealene

Det er en svakhet ved mye av den planlegging som foregår i dag at den bli for sektorisert. Det utarbeides planer for enkelttiltak uten at en har en plan for hvordan et helt lokalsamfunn og alle arealene kan brukes for å ivareta alle hensyn best mulig. Dette er bakgrunnen for at MD og LD har iverksatt et felles prosjekt på Svanøy i Sogn og Fjordane under ledelse av fylkesmannen. Her er problemstillingen å utarbeide en samlet plan for hele øya og samfunnet der verneplaner etter naturvernloven, tiltak med områdetillegg og øyas samlede utviklingsmuligheter ses i sammenheng. Dette arbeidet springer også ut av den erkjennelse at bruk og vern går hånd i hånd. Blant annet slik at en bestemt bruk er nødvendig for å ta vare på en rekke miljøverdier. Hvor skal initiartivet til å forslå områder ligge? Hvem skal kunne søke? Hvem skal velge ut områder og utifra hvilke kriterier?

Hvordan bør tildeling og prioritering mellom søknader innenfor et område/prosjekt skje? I sin evalueringsrapport har Telemarksforskning pekt på at det kan være en fordel at den som skal tildele midler har litt avstand til til søker. Slik at ikke naboen i kraft av å være prosjektleder tildeler midler.

Det er ikke tatt stilling til hvem som skal delta i arbeidet med å utforme retningslinjer for områdetilleg under «spesielle tiltak» En del av anbefalinger fra Telemarksforsknings evaluering vil være naturlig å legge til grunn. Det vil også være viktig å innarbeide de erfaringene som kommer fram på dette seminaret. Jeg understreker at synspunktene på videre regelverk som fremkommer fra ld's side i dette innlegget eller underveis i seminaret, må sees på som foreløpige og som ledd i utveksling av synspunkter høyttenkning. Spesielt er det viktig at man ikke gjemmer unna dårlige erfaringer og misnøye som er viktige for utforming av ordningen videre.

Biologisk mangfold er et nasjonalt satsingsområde og det er et viktig siktemål å bevare og fremme biologisk mangfold gjennom områdeplanlegging. Mitt inntrykk er at begrepet biologisk mangfold er det som er minst definert i relasjon til den tilskuddsordningen vi her snakker om og mer generelt. Vi kan riktignok vise til at sjeldne og verdifulle natur- og kulturlandskapstyper kommer inn under ordningen. Men det virker noe usikkert for meg i hvilke tilfeller bevaring fyller et generelt formål og i hvilke tilfeller mer spesifikke hensyn knyttet til sjeldne og truede arter kommer inn. Jeg tror det her er viktig å få klarere definerte behov fram, samt også her å foreta en mest mulig kvalifisert vurdering av kostnad og nytte. Her tror jeg ulike faggrupper og forvaltningen må tvinge seg selv til større grad av tverrgående kommunikasjon.

Vi må fortsatt ha en kobling til kulturminnesektoren. En rekke kulturminner vil vanskelig kunne være tilgjengelige for allmennheten på en attraktiv måte uten en slik kopling til helhetlig kulturlandskapssatsing.

I Landbruksdepartementet kan vi tenke oss at områdetillegget skal videreføres innenfor ordningen «Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap» der det er gitt rom for tilskudd til større fellestiltak. Endelig navn og omfang vil jeg ikke gå inn på her.

Prøveprosjektene har gjennomført mange kulturlandskapstiltak i løpet av disse tre årene, samtidig har de skaffet oss viktig erfaringsmateriale i organisering og gjennomføring av kulturlandskapsprosjekter over store områder. Jeg vil til slutt takke gruppene og andre medvirkende i det enkelte prøveprosjekt for innsats og oppfordre dere til å ta aktivt del i prosessen med evaluering og videreføring som vi nå er inne i. Det er en del spørsmål vi må stille oss i videreføringsarbeidet og som må finne sitt svar. Det er bl a

• hvordan skal områdetilleggene integreres i en samlet planprosess (jfr Svanøy eksemplet)
• hvordan skal forholdet til kommunene organiseres og hvilke krav skal stilles til økonomisk og annen medvirkning for tiltak som retter seg mot lokale behov
• hvordan og hvor sterkt skal denne ordningen koples til det generelle næringsutviklingsarbeidet (grønn turisme ol)

Disse og en del andre prinsipielle spørsmål må vi ha fornuftige svar på ved en mer permanent videreføring.