Landbruksetaten i samfunns- og areal-planlegging

Foredrag av departementsråd Per Harald Grue på samling for fylkesskogmestre og fylkesagronomer i arealforvaltning, Hamar 8. april 1997

I. INNLEDNING

Landbruksforvaltningen står overfor nye utfordringer ettersom samfunnet endres. I dette foredraget vil jeg komme inn på noen av de utfordringene som må gis størst vekt i forhold til arealplanlegging og arealforvaltning. Viktige endringer som får konsekvenser for landbruket som næring og for landbruksforvaltningen, er:

• det stilles større krav til landbruket, både miljøkrav (fra samfunnet), kvalitetskrav til produktene (fra forbrukerne) og effektivitetskrav
• arealene er under press fra andre interesser, både verneinteresser og utbyggingsinteresser
• det stilles økte krav til en effektiv og bedre samordnet offentlig forvaltning

Landbruket er som kjent landets største arealforvalter og arealbruker. Utvikling av landbruket som næring er i stor grad helhetlig bygdeutvikling. Landbruket må blant annet møte miljøkravene og profilere det grønne miljø - landbrukslandskapet.

Ut fra disse forutsetningene må landbruksetatene gå aktivt og åpent ut for å samarbeide med andre, både i planprosesser og andre samarbeidsfora.

Landbruksdepartementet har tatt initiativ til å få igang åpne og deltakende planprosesser på Dovre, på Svanøy og i forbindelse med kulturlandskapsarbeidet. Dovre prosjektet blir nærmere omtalt i et annet foredrag på denne samlingen.

Jeg vil bare understreke at formålet med disse prosjektene er å få igang og vinne erfaring med åpne og deltakende planprosesser. Disse prosjektene bør danne grunnlag for mer generelle retningslinjer.

I St.prp. nr. 8 92-93 er det trukket opp retningslinjer for et bærekraftig landbruk:

«Prinsippet om bærekraftig utvikling skal gjelde både produksjon av mat, trevirke, andre utmarksprodukter og miljøgoder. Hensikten er å ivareta mulighetene for framtidig biologisk produksjon. Regjeringen legger stor vekt på landbrukets betydning for den langsiktige matvaresikkerhet og de positive miljøgodene. Landbrukets naturressurser betyr mye både for verdiskaping og for befolkningen som helhet.»

I den langsiktige ressursforvaltningen må hovedvekten legges på å sikre de mest høyproduktive arealer for jord- og skogproduksjon. En langsiktig forvaltning krever selvsagt lang tidshorisont i planleggingen. Stortingsmelding 29 (1996-97) bebuder en styrking av jordvernet.

Noen signaler som er verdt å framheve er:

• når vi skal avveie mellom jordvern og andre interesser må vi legge stor vekt på arealenes produksjonsevne
• jordvernet må særlig styrkes i de beste klimasoner og der vi har den beste jordkvaliteten
• utbyggingsplaner må ha klare og langsiktige grenser mellom bebyggelse og landbruks-, natur- og friluftsområdene
• hensyn til jordvernet skal tillegges stor vekt ved valg av langsiktig utbyggingsmønster
• det må stilles krav om fortetting innenfor eksisterende byggesone før en kan ta landbruksarealer til ny bebyggelse
• ved en eventuell omdisponering av verdifulle landbruksområder skal det legges opp til en høy utnyttelsesgrad

I Miljøverndepartementets retningslinjer for kommuneplanlegging legges det opp til en planhorisont for utbyggingsarealer på 10-12 år. I tillegg til denne «utbyggingshorisonten» må det, i områder med store arealkonflikter, og legges stor vekt på mer langsiktige konsekvens-vurderinger. Utbyggingsretninger, investering i infrastruktur har selvsagt konsekvenser langt ut over 10-12 år. Konsekvenshorisonten må derfor være mye lengre enn 10-12 år ved langsiktig ressursforvaltning.

Det må også legges stor vekt på de nasjonale mål om matvaresikkerhet og verdiskaping. En del av jordbruksproduksjonen, virkesproduksjonen og nye næringer vil fullt ut være markedsorienterte. Dette er også et viktig utgangspunkt for næringsdelen i planleggingen.

I tillegg til å fremme de nasjonale mål er det nødvendig å få landbrukets betydning for lokalsamfunnet klart fram.

I mange landkommuner er en stor del av sysselsetting knyttet til naturbasert næringsvirksomhet og kommunesektoren. I disse kommunene er det spesielt viktig å synliggjøre landbrukets betydning. Det må derfor legges vekt på å få fram både den økonomiske betydning (arbeid og inntekter) direkte og indirekte og den betydning dette har for bosettingen.

Nye landbrukstilknytta næringer er en viktig del av landbrukspolitikken. For å utvikle nye næringer må vi tenke på tvers av skigarden. Dette gjelder både for biologiske produksjoner, reiseliv og andre tjenester. En stor del av disse næringene vil også ha sin basis i areal, landskap og det grønne miljø. Kulturlandskapet er både resultat av aktiv drift og en viktig ressurs for nye næringer. Det grønne miljøet som landbruket vedlikeholder er en del av de samlede opplevelser og attraksjoner som ny næringsvirksomhet kan bygge på.

Muligheter, mål, tiltak og prioritering av virkemidler for nye næringer må være en viktig del av planleggingen. Avveiningene mellom nye næringer og andre interesser knyttet til arealene kan bli meget vanskelige. Det er derfor nødvendig at landbruksetatene klart synliggjør disse målkonfliktene.

Vi har hittil ikke fått godt nok fram den store betydning som landbrukslandskapet har for lokalbefolkningen og lokalsamfunnet. Vi må profilere landbruket - de grønne arealer - og det må legges vekt på tilgjengelighet. I planleggingen må vi få fram hvilke velferdsverdier som landskapet representerer for alle som bor i bygdene. Det grønne miljø er også en viktig ressurs for kultur- og naturbasert reiseliv.

For å synliggjøre de verdier som landbruket representerer og for å skape forståelse må landbruksetatene gå ut i en åpen og aktiv dialog.

Arealplanlegging må være helhetlig. Det vil si at vi må fokusere på sammenhengen mellom å sikre arealer for landbruket, å legge til rette for ulike produksjoner og forvalte økonomiske virkemidler i tråd med dette.

Gjennom planlegging skal det legges til rette for bærekraftig bruk og utnytting av ressurser. Det vil si en produksjon som er i balanse med det lokale naturgrunnlaget. I landet vårt ligger jo forholdene godt til rette for produksjon av ren mat av høy kvalitet, og slike konkurransefortrinn må vi fokusere på. Derfor er det viktig å se sammenhengen mellom arealplanlegging på den ene siden, og muligheter, mål og prioritering av virkemidler for nye næringer på den andre siden.

II. OM LANDBRUKETS DELTAKELSE I PLANLEGGINGSPROSESSER

For å gjennomføre en bærekraftig landbrukspolitikk må landbruksetatene:

• Ivareta og fremme de nasjonale mål for landbruket. Dette omfatter blant annet vern av produksjonsgrunnlaget og verdiskaping.
• Profilere og få fram landbrukets betydning og rolle i lokalsamfunnet, miljømessig, som grunnlag for bosetting (arbeid og inntekter) osv.

Det er vel kjent at deltagelse i planprosesser også åpner for muligheter for påvirkning gjennom å være med å formulere premisser for planene. Det er de som legger premissene for hvilke tema som skal tas opp og hvordan disse tema skal behandles som får avgjørende innflytelse.

Gjennom åpen dialog må vi se mulighetene for å være med å påvirke i forkant av at beslutninger fattes og at rammer for arealbruk legges. Dersom landbruket kommer på banen i etterkant, blir man lett sett på som en «nei-instans» som forsøker å demme opp for nedbygging. Det er klart at det vil være mye å vinne på å komme med inngrep så tidlig som mulig i planprosessene. Dersom vi kan være med å prege de premisser som blir lagt til grunn for planene, er sjansene større for at landbrukets arealinteresser blir tilgodesett på en positiv måte.

Landbruket må også la andre berørte interesser få innsyn i og delta i den planleggingen som foregår innen næringen. For eksempel i arbeid med oversiktsplaner, vil det være naturlig at andre grupper i lokalsamfunnet blir kjent med arbeidet og gis anledning til å delta.

Dette vil føre til at andre får større innsyn og vil ha et «ord med i laget». Dette må vi akseptere.

Det blir viktig å se på planlegging som en arena eller et nettverk for kontakt og dialog med andre interesser. Vi må i mindre grad se på planlegging som en faglig utredningsprosess og planer som mer eller mindre «fullkomne» produkter.

Planlegging må være en deltakende, åpen samhandlingsprosess for å skape felles forståelse og avklare premisser, mål og tiltak.

En god prosess kan ofte være viktigere for om planen blir iverksatt, enn kvaliteten på selve planen. Fordi selv om en plan er aldri så god - vurdert som produkt - så kan det by på store problemer å få gjennomført tiltak i tråd med den hvis de som senere oppfatter seg som berørt ikke har medvirket og gitt aksept under planleggingen.

Deltagelse i plansammenheng betyr og at landbruket stiller opp i de sammenhenger der framtidig arealpolitikk, næringspolitikk, infrastrukturpolitikk og prioriteringer behandles. Gjennom å delta i f.eks. arbeidsgrupper som settes sammen ved planoppstart, vil landbruket ha mulighet for å få brakt til torgs sine kunnskaper, synspunkter og ikke minst et fakta- eller datagrunnlag om næringen. Dette vil ha betydning for hvordan de ulike tema behandles i planen. En aktiv deltagelse fra landbruket kan og bør bidra til å få fram landbrukets betydning og landbrukets interesse.

Jeg vil spesielt understreke at landbruksetaten må legge stor vekt på prosessforståelse.

• Bli mer oppmerksom på at planlegging foregår som løpende prosesser,
• Se betydningen av å bidra i utformingen av det faglige grunnlag til en plan, fordi det kan sette stort preg på hvilket innhold den får.
• Se viktigheten av at deltakelse gir legitimitet, bidrar til forankring og tilslutning fra andre.

En viktig oppgave for landbruksforvaltningen er å sørge for at de landbrukspolitiske prioriteringene blir forankret i lokale planer. Det er viktig å sørge for det, ikke minst i de tilfeller lokale politiske organer har andre prioriteringer i landbrukspolitikken enn det Stortinget har fastsatt. Dersom det blir alvorlig sprik her, vil det være næringsutøverne i landbruket og i neste omgang lokalsamfunnet som blir skadelidende. Her har etaten en viktig og vanskelig pedagogisk oppgave.

Videre er det viktig at landbruket opptrer slik i planprosesser at vi ikke bare stiller krav. Det er viktig at vi helt bevisst gjennomtenker hvordan de virkemidler vi forvalter kan settes inn og brukes for å bidra til å løse lokale oppgaver. Her er blant annet BU-midler, kulturlandskapsmidler og andre tiltak vi administrerer viktige.

III. OM FYLKESPLANLEGGING

Vurdert ut fra de fylkesplaner som er behandlet i Landbruksdepartementet må en kunne si at innholdet er varierende. Landbruket blir i endel planer behandlet nokså lettvint. Endel planer er såpass generelle at det er grunn til å spørre om hvilken vekt planlegging kan ha som politisk styringsprosess.

Fylkesplanleggingen burde være en så viktig politisk styringsprosess at landbruksetatene engasjerte seg aktivt. Landbruksetatene bør engasjere seg for å medvirke til at langsiktig ressursforvaltning og verdiskaping får en sentral plass i fylkesplanleggingen.

Fylkesplanleggingen skal ta sikte på å samordne og styre bruken av arealer og naturressurser over kommunegrensene. For landbruket er det spesielt viktig å framheve jordlovens bestemmelser om at en ved forvaltning av jordressursene skal verne om jordsmonnet som produksjonsfaktor og ta hensyn til framtidige generasjoner sine behov.

Videre er det viktig at en ved planlegging i pressområder ser større regioner under ett og legger langsiktige vurderinger til grunn for valg av retning og omfang på utbygginger, slik at de styres mot områder med marginal verdi for landbruksproduksjon. Dette krever at transportpolitikk, lokaliseringspolitikk og tettstedsmønstrene avveies og samordnes med arealpolitikk.

I lokaliseringspolitikken legges mye av premissene for den etterfølgende arealplanleggingen, ved å gi føringer for framtidig arealbehov. En bedre samordning mellom lokaliseringspolitikk og arealpolitikk er en viktig forutsetning for jordvern. Den knapphet på arealer vi har i pressområder, viser at vi ikke har hatt noen god tradisjon for å se sammenhenger mellom lokaliseringspolitikk og regional planlegging - og at det langsiktige perspektivet for ofte har måttet vike i store saker. Selv ved konkrete lokaliseringsvedtak som er fattet av offentlige myndigheter, er det vanskelig å etterspore sammenhengen mellom arealpolitikken og hensynet til jordvern. Dette gjør det ofte vanskelig å styre utbyggingsretninger utenom verdifulle landbruksarealer.

Fylkesplanens arealdel er første og fremst egnet til å avklare forholdet mellom utbygging på den ene side og sikring av produksjonsgrunnlaget for landbruket og verneinteresser på den andre siden.

I områdene rundt de store byene og tettstedene vil forvaltning av jordressurser av høy verdi best kunne skje ved en samordnet planlegging for flere kommuner, for eksempel i form av en fylkesdelplan. Grunnlaget for fylkesplanenes arealdel må være ansvarlige og grundige vurderinger som ivaretar nasjonale og lokale hensyn.

I fylkesplanleggingen må det legges stor vekt på å samordne langsiktig ressursforvaltning og verdiskapning ved å finne den rette balanse i arealbruken mellom ulike formål knyttet til bosetting, verdiskapning, ressursbevaring og miljøvern, innenfor rammene av nasjonal politikk.

I næringsdelen må det legges stor vekt på de nasjonale mål om verdiskaping og landbrukets regionale og lokale betydning. Naturressurs- og miljøbasert næringsutvikling bør ha en sentral plass i fylkesplanleggingen. Det legges også opp til bedre samordning av virkemidler. De av landbrukets virkemidler som er rettet mot næringsutvikling og miljø må samordnes gjennom nær samhandling mellom fylkeskommunen, fylkesmannen og SND's regionale kontor.

Det er viktig med et godt samarbeid mellom disse myndighetene og fylkeskommunen om miljøbasert næringsutvikling, blant annet gjennom fylkesplanleggingen.

Det vil være ønskelig om fylkesplanlegging etterhvert trekk opp klare strategier for arbeidet med næringsutvikling, både det som gjennomføres i regi av SND og BU.

En godkjent fylkesplan kan gi føringer for landbruket på en rekke områder. Forutsetningene for at landbruksetatene skal legge slike føringer til grunn ved gjennomføring av landbrukspolitikken, er aktiv deltakelse fra etaten i prosessen. Landbruksdepartementet kan vanskelig akseptere føringer i en fylkesplan der etaten ikke har deltatt i de viktige faser i prosessen.

IV. OM KOMMUNEPLANLEGGING OG OVERSIKTSPLANLEGGING I LANDBRUKET

Kommuneplanleggingen er den viktigste arena for planlegging både når det gjelder sikring av produksjonsgrunnlaget og for å skape forståelse for landbrukets betydning og rolle i lokalsamfunnet. Det er derfor svært viktig at de kommunale landbruksmyndigheter har en aktiv rolle i planleggingen. Landbruksmyndighetene må både bidra aktivt med innspill i kommuneplanleggingen og det må stilles krav til planene.

Landbrukets krav må blant annet omfatte:

• Langsiktige arealvurderinger og klare grenser mellom utbyggingsområder og landbruksområder.
• Landbrukets behov for og krav til infrastruktur.
• Andre tiltak som har betydning for landbruket som næring.

I St.prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling, ble det trukket opp retningslinjer for tiltaksrettede miljø- og ressursplaner for landbruket.

Oversiktsplanlegging i landbruket har som målsetting å bidra til at nasjonale landbrukspolitiske mål nås, og at landbrukets rolle som ressursforvalter og verdiskaper settes inn i et helhetlig samfunnsmessig perspektiv.

Organiseringen av arbeidet med oversiktsplanleggingen tar utgangspunkt i kommunenes ansvar som landbruksmyndighet. Den beste måten å klarlegge og synliggjøre kommunens ansvar for forvaltning av ressursgrunnlaget, samt klargjøre og synliggjøre landbrukets næringsmessige betydning og utviklingsmyndigheter vil være å utarbeide kommunevise tiltaksrettede oversiktsplaner som bidrag til kommunens øvrige planlegging etter Plan- og bygningsloven og som grunnlag for målrettet arbeid i landbruksforvaltningen.

Klargjøring av landbrukets arealinteresser, målretting av virkemiddelbruken i forhold til hovedmålene i landbrukspolitikken og integrering av miljøarbeidet i landbrukssektorens virksomhet, vil være sentrale elementer i planarbeidet.

Oversiktsplanleggingen bør føre til at kommunene i størst mulig grad samordner landbrukssektorens bidrag til den øvrige kommunale areal-, miljø- og næringsplanlegging. I de kommuner hvor arbeidet med delplaner er igangsatt, er det vår oppfordring at dette videreføres, men at landbrukets rolle behandles i et helhetlig perspektiv slik at det endelige planprodukt representerer landbruket som samlet enhet.

Målet er samordnet planlegging, der en må ta vare på det grunnlaget som er skapt ved oversiktsplanlegging for skogbruk. Oversiktsplanleggingen i skogbruket har som kjent foregått i flere år. Det er meget verdifull erfaring og arbeidet er kommet langt i mange kommuner. Det er derfor skapt et godt grunnlag for videreføring i form av samordnet planlegging.

For jordbruk, reindrift og andre deler av landbruket kan det være vanskelig å fullføre arbeidet i samme tempo som skogbruksdelen. Men i en felles prosess må en søke å koordinere arbeidet med innholdet fram mot en helhetlig oversiktsplan for landbruk. I de tilfeller hvor det er tjenlig å fullføre skogdelen, bør denne inngå i det videre arbeid med en samlet oversiktsplan.

Landbruksdepartementet vil også peke på betydningen av at prosessen starter slik at flest mulig kommuner i løpet av rimelig tid kan få ferdigstilt et produkt.

Utfordringene og forutsetningene for planlegging i kommunene er ulike. Utfordringene kan være:

• Jordvern/ressursvern
• Bygdeutvikling/næringsutvikling
• Balanse mellom vern og aktiv bruk av ressurser
• Landskapsforvaltning
• Infrastruktur

Innholdet i oversiktsplanleggingen og landbruksdelen i kommuneplanen vil bli behandlet av andre og skal være et viktig tema i morgen. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette, men vil poengtere noen sider ved prosessen rundt arbeidet med planene.

Organisasjonsmessig og prosessmessig bør arbeidet videreføres i tråd med det jeg har sagt tidligere. Landbruket må se på planlegging som et fora for kontakt og se på prosessene som arenaer for medvirkning. Ut fra dette kan vi gå ut fra at planleggingen utvikles over flere «generasjoner», og at de senere versjonene av planen kan bli mer fullstendige enn den første.

I første generasjon som fullføres i løpet av 1-2 år bør hovedvekten legges på lokal forankring og deltakelse og de 2-3 største utfordringer landbruket i kommunene står ovenfor. I denne første planen bør prioriteringene i den videre planlegging omtales. I neste generasjon (2.generasjon) kan en så gå inn på mer omfattende behandling av de prioriterte utfordringer.

Landbruksdepartementet vil legge særlig vekt på at arbeidet organiseres på en slik måte at ulike grupper representert ved politikere, næringsorganisasjoner og andre sektorinteresser får mulighet til å delta. En prosess med aktiv deltagelse fra berørte grupper vil bidra til å tilpasse planleggingen til lokale forutsetninger, utløse lokale ressurser, samordne offentlig og privat innsats. Men først og fremst gir det deltagerne et eierforhold til sluttresultatet og det gir innholdet større legitimitet.

Ved å legge opp arbeidet slik, bør oversiktsplanen være med å påvirke kommuneplanen og de politiske og administrative prosessene i kommunen. Planen vil ha verdi gjennom et slikt bidrag til kommuneplanen, og ved å utgjøre et beslutnings- og informasjonsgrunnlag for aktørene i landbruket. Slik vil den og ha en nytteverdi for den planlegging som drives på det enkelte bruk.

Arbeidsform og organisering er viktig både for å ivareta de nasjonale mål og få fram landbrukets betydning og rolle i lokalsamfunnet.

Jeg vil spesielt framheve:

• Planlegging som felles arena.
• Aktiv deltakelse.
• Likeverdighet mellom deltakerne.
• Alle aktører tas på alvor, dvs. reell prosess.
• Prioriteringer og avveininger gjøres i fellesskap.

Hverken Landbruksdepartementet eller fylkesmannen kan instruere kommunene til å gjennomføre planleggingsprosesser som fyller disse mål. FMLA må derfor legge hovedvekten på en tett og konstruktiv dialog med kommunene for å fremme prosessen som landbruket er tjent med.

V. VERNEPLANER

Som nevnt innledningsvis, er arealer som i dag disponeres av landbruket under økende press, både fra utbyggingsinteresser og fra verneinteresser. Arbeidet med verneplaner vil stille nye krav til å få aksept for de positive verdier og det miljøansvar landbruket tar. Målet må være å få til balanserte bruks- og verneplaner hvor det fortsatt er mulig med en viss landbruksdrift.

Rådgiver Leif Skomakerstuen skal senere på samlingen gå nærmere inn på formålet og erfaringene med det prosjektet som har pågått på Dovre. Jeg vil peke på at det er tre hovedhensyn som må ivaretas:

a) Åpne og deltakende planprosesser for lokal forankring og interesseavveining.

Brede og åpne planprosesser er viktig. Det tilsier deltagelse fra ulike sektorer og forvaltningsnivåer på en jevnbyrdig basis. Det må brukes tid på kartlegging av naturverdier og bruksinteresser slik at man kan planlegge ut fra et informasjonsgrunnlag og en situasjonsbeskrivelse som alle parter kan akseptere.

b) Planene må samordne bruk og vern.

Målet må være å komme fram til balanserte bruk- og vern planer. For landbruket sin del må det være mindre viktig om bruken er «tradisjonelt landbruk» eller «nye næringer» så lenge den tilpasses fornuftige miljøhensyn.

c) Det må legges opp til desentralisert forvaltning.

Vi må arbeide for at lokale politiske organer skal ha ansvar, slik at de gis reell medinnflytelse og delaktighet i forvaltningen av områdene, noe som er svært viktig. Det vil både bidra til å dempe konflikter under planlegging, det vil tilpasse vernebestemmelse til lokale behov og bidra til større grad av aksept av og respekt for vernebestemmelsene.

Våre erfaringer med tiltak i kulturlandskapet, tilsier at de beste prosjektene, er de hvor næringen lokalt har tatt ansvar for å sette igang tiltak. Da har de et eierskap til arbeidet, en motivasjon og en egeninnsats som gjør tiltakene mer robuste og levedyktige på sikt. Motivasjonen stammer ofte fra at resultatene har en nytteverdi - det handler om å foredle og forvalte ressurser i landskapet. Vi må i større grad se landskapet i et slikt ressursperspektiv.

Det oppstår mange, overraskende mange, konflikter i vernesaker. Det er derfor grunn til å stille spørsmål om årsaker til dette. En grunn er selvsagt at råderettsinnskrenkningene går ut over næringslivet, herunder landbruket. Men konfliktene er også kulturkonflikter eller verdikonflikter.

Når ulike verdisyn kolliderer, blir det vanskelig å finne et minste felles multiplum som sidestiller eller sammenligner den vekt de ulike partene knytter til saken.

I vernesaker har vi i dag - stort sett - ikke prosesser som er gode og framtidsrettede nok. Det brukes alt for mye tid på sektorvis tilnærming når behovet er å finne fram til et kompromiss som gir best mulig resultat både for næring og miljø ut fra en gjensidig kost - nytte vurdering. Jeg mener derfor at det i den nærmeste tid blir viktig å finne fram til forbedrede prosesser og arbeidsformer. Jeg tror både det pågående arbeidet på Svanøy, prosjektet i Oppland som Skomarstuen har ledet og annet arbeid som pågår, kan gi grunnlag for å fastsette nye og forbedrede retningslinjer for arbeidet med verneplaner.

VI. AVSLUTNING

I St.meld. 40, ble det anslått at 2/3 av oppgavene som landbruksetatene utfører må utføres i samarbeid med andre. Av disse oppgavene det er samfunnsplanlegging, arealplanlegging og bygdeutvikling, som stiller de største krav til samhandling og samarbeid. I denne samhandlingen og dette samarbeidet er det viktig at etaten opptrer som en samordnet landbruksetat.

Landbruksetaten må som samfunnsetat delta i planleggingsprosesser. Vern av produksjonsgrunnlaget for landbruket er avhengig av forståelse fra de andre aktørene i planleggingsprosessen. Utvikling av landbruket som næring er også avhengig av andre. Utvikling i landbruket er en del av samordnet bygdeutvikling.

Vi må prioritere oppgaver. Særlig innenfor trange budsjettrammer må arealplanlegging og bygdeutvikling prioriteres. I disse prioriteringene må en legge avgjørende vekt på den landbrukspolitiske effekt. Dette betyr at arbeid med plansaker og engasjement i planprosesser må prioriteres opp. Ved å jobbe mer i forkant, vil vi oppnå at enkeltsaker - som delingssaker, dispensasjoner - på sikt vil avta. Samtidig vil en gjennom det arbeidet kunne sikre større og viktige arealer, noe som har større landbrukspolitisk effekt. Når det gjelder nærings- og bygdeutvikling må det prioriteres etter de samme prinsipper.