Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Energi - elkraft - miljø hvordan møte utfordringene?

STATNETTS HØSTKONFERANSE 29. OKTOBER 1996 GAMLE LOGEN I OSLO

Som en innledning til mitt foredrag vil jeg gjerne få trekke frem noen av de største utfordringene vi står overfor på miljøsiden. Dette er utfordringer som også vil ha konsekvenser for energisektoren. Jeg tenker her spesielt på klimaproblemet, som i hovedsak er knyttet til bruken av fossile brensler. Over 90% av verdens energiforbruk er basert på fossile brensler, og de globale utslippene av CO2 forventes å øke med omlag 50% i perioden 1990 - 2010.

Som kjent konkluderer FNs klimapanel, i sin andre hovedrapport, med at menneskeskapte klimagassutslipp med stor grad av sannsynlighet har bidratt til den globale temperaturøkningen som har funnet sted de siste hundre år.

Nå vil sikkert noen av dere innvende: I hvilken grad er klima-problemet relevant for energisektoren i Norge når blant annet el-sektoren i hovedsak er basert på vannkraft. Dette har et svar begrunnet i både nasjonale og internasjonale forhold. For å begynne med våre egne CO2-utslipp står vi i energipolitikken på det nasjonale plan overfor en tredelt utfordring:

• å utnytte utbygget kraft mest mulig effektivt
• å erstatte fossile energibærere med fornybare
• å dempe veksten i det samlede energiforbruket fordi det også er knapphet på fornybare ressurser (vannkraft mm.)

Norge er samtidig en stor energieksportør. Hvordan vi utvinner og tar i bruk våre energiressurser vil også virke inn på utslippene av CO2 på det internasjonale plan. Den nasjonale energipolitikken må derfor også sees i et slikt perspektiv.

I en miljøpolitisk sammenheng er den store langsiktige utfordringen framover å legge om fra dagens fossilbaserte energisystem til et system der bruken av fossile brensler trappes ned til fordel for fornybare energikilder.

Skal vi i Norge også begrense veksten i energibruken, kommer vi ikke utenom å gå løs på vår livsstil. Denne livsstilen har så langt båret preg av full frihet til å sløse med energien: bil til jobben, flyreiser når vi like gjerne kunne tatt toget eller bussen, varmekabler i oppkjørselen og i svømmebassenget, T- trøye innendørs hele året, elektriske tannbørster, og så videre og så videre. Dette er grunnen til at Arbeiderpartiet nå vil fokusere spesielt på det som kalles et "bærekraftig energisystem". Statsminister Torbjørn Jagland har sagt det slik: "Jeg ser dette å legge om i en bærekraftig retning som den nye store oppgaven for Arbeider-partiet på linje med hva oppbyggingen av velferdssamfunnet var".

I de internasjonale klimaforhandlingene arbeides det nå med å forhandle fram et utkast til en protokoll, eller annet legalt instrument, med bindende forpliktelser innen den tredje partskonferansen i 1997. Hvis vi etter disse forhandlingene ender opp med bindende utslipps-forpliktelser vil, slik jeg ser det, både Norge og de øvrige industri-landene stå overfor nye forpliktelser av en helt annen karakter enn vi har sett før. Slike forpliktelser kan komme til å fremtvinge endringer i både produksjons- og forbruksmønstre hos oss såvel som i våre samarbeidsland. Med energisystemenes lange varighet er det etter mitt syn spesielt viktig at en tar med seg et slikt perspektiv også i planleggingen og utformingen av dagens energipolitikk.

Jeg er med andre ord opptatt av at vi må være forberedt på at vi kan komme til å måtte gjøre noe over hele fjøla. Det vil i en slik sammen-heng ikke nytte bare å satse på at andre land skal gjøre noe. I Norge er el-sektoren helt sentral og vi må være forberedt på at miljøhensyn vil bli enda viktigere enn før i utformingen av energipolitikken. Vi kan ikke lenger bare basere oss på såkalte "ikke-angre"-tiltak. Dette er tiltak som uansett ville blitt gjennomført, men som har en positiv miljøeffekt i samme slengen. Vi må uoppfordret være innstilt på å gå vesentlig lenger enn dette. Fra nå av må vi se at det også vil være nødvendig med tiltak som kan koste noe privat og bedriftsøkonomisk å gjennomføre, men som ikke koster noe hvis vi ser på det fra den viktigste vinkelen, nemlig den samfunnsøkonomiske.

Nettopp faren for globale klimaendringer brukes fra ulike hold for å få til en forsert vannkraftutbygging i Norge.Det er imidlertid, gjennom Samlet Plan og Verneplanene, satt klare rammer for hvordan en videre vannkraftutbygging skal reguleres. Konvensjonen om biologisk mangfold setter videre strenge krav til at Norge skal ivareta hensynet til biologisk mangfold, og her er vassdragsnaturen av sentral betydning. Ødeleggelse av naturtyper og leveområder, som følge av ulike former for endret arealbruk, blant annet på grunn av neddemninger som følge av vannkraftutbygging, regnes i dag som den viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold i Norge.

Hensynet til vår enestående vassdragsnatur blir derfor vesentlig i vår oppfølging av Biodiversitetskonvensjonen, som den også kalles. Jeg vil i denne forbindelse understreke viktigheten av at Klimakonvensjonen ikke settes opp imot Biodiversitetskonvensjonen. Globalt sett er arbeidet med bevaring av jordens biologiske mangfold like viktig som arbeidet med bevaring av klimaet, for å si det på den måten. Skal man tro Sveriges nye statsminister, Gøran Persson, så vil det selv i Sverige, som etterhvert kan få problemer med energidekningen, ut i fra miljø- og vernehensyn ikke bli noe politisk press på å bygge ut de store urørte elvene.

Regjeringen arbeider med en strategi for bevaring av biologisk mangfold, som vil bli presentert i en stortingsmelding om bærekraftig miljøvernpolitikk, våren 1997. Det overordnete målet for dette arbeidet er å sikre at de naturtyper, arter og bestander, som naturlig hører hjemme i Norges natur og kulturlandskap opprettholdes, og utvikles på lang sikt. Norge forvalter naturtyper og arter, som i utgangspunktet er unike for landet vårt, eller som har blitt det fordi de har gått sterkt tilbake eller forsvunnet ellers i Europa. Jeg synes derfor det ikke er særlig vanskelig å se det ansvaret vi har som nasjon for å bevare disse forekomstene.

De norske vassdragene er, ved siden av fjordene, antakeligvis det mest spesielle og særmerkede ved norsk natur sett i et globalt perspektiv. Med sin villmarksnatur, allemannsrett og muligheter til ro og stillhet representerer Norge her et "pusterom" for et tett befolket og nedbygget Europa . Jeg registrerer derfor med bekymring at tilgangen på villmark også i Norge reduseres og her representerer kraftverk og kraftlinjer noen av de største "synderne". En ny undersøkelse viser at såkalte villmarkspregede områder (mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep) nå representerer kun 5 % av arealet sør for Nordland (12 % i landet som helhet, mot 50 % ved århundreskiftet).

Stortinget har ikke uttalt seg om hva som bør være det endelige "taket" for vannkraftutbyggingen, men har uttalt at 125 Twh kan stå som en rimelig illustrasjon på en skånsom vannkraftutbygging, senest ved behandlingen av siste Samlet Plan-melding.

I det videre vil jeg gjerne få sette betydningen av arbeidet med klima og biologisk mangfold i relasjon til bærekraftig utvikling. Med bærekraftig utvikling mener jeg i korthet en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet til å tilfredsstille sine behov. En slik utvikling krever at vi kombinerer tre perspektiver : Et økologisk perspektiv, et fattig-domsperspektiv og et generasjonsperspektiv.

Utifra et økologisk perspektiv, er det flere forutsetninger som må være tilstede for å muliggjøre en bærekraftig utvikling:

• Tilstrekkelig tilgang på energi, vann og utnyttbare land- og havområder for biologisk produksjon.
• Bruk av energi, vann, luft og jord må foregå på en slik måte at kretsløpet ikke forstyrres ved opphopning av klimagasser i atmosfæren, heller ikke ved at miljøgifter akkumuleres i næringskjeden eller at naturen selv fører avfallsstoffer tilbake til kretsløpet
• At det ved arealbruk og annen ressursutnyttelse tas hensyn til biologisk mangfold som en forutsetning for en robust utvikling av alt liv på jorden
• At rent vann, ren luft og muligheter til menneskelig velferd og utfoldelse i samsvar med naturens krav og muligheter vektlegges, slik at de grunnleggende økologiske krav kan ivaretas.

En forsvarlig bruk av samfunnets fellesressurser forutsetter at miljø- og ressurshensyn fullt ut reflekteres i priser og i de avgjørelser som tas i forhold til bruk av disse ressursene. Det er dessverre ikke tilfelle i dag når vi internasjonalt er vitne til subsidiering av blant annet kull og manglende bruk av miljøavgifter. På dette feltet har vi fortsatt også en jobb å gjøre nasjonalt. Jeg vil komme tilbake til dette temaet senere, men jeg tror det først er viktig å si litt om enkelte andre forhold.

Med knapphet på vann og kraft og økte priser ser jeg at ramme-betingelsene for satsing på enøk og andre fornybare energikilder er endret. Mange har klaget sin nød over konsekvensene av de økte prisene på den daglige økonomien. Jeg er enig i at dette berører lommeboka vår, men hvis vi mener vi bør gjøre noe med miljøet, er høye priser rett og slett et gode, selv om det i første omgang merkes i lommeboka hos deg og meg. Dette er noe vi like godt kan ta innover oss med en gang. Det skulle nå bare mangle at vi ikke kunne tåle litt høyere priser. Selv etter siste års prisoppganger, betaler vi langt mindre for strømmen enn andre land og ifølge det internasjonale energibyrå har norske husholdninger de laveste strømprisene i Europa.

Vi ser positive effekter av de høyere prisene, blant annet et økt salg av sparepærer til husholdningene, men også en økt interesse for satsing på bioenergi, både i husholdninger og i større industriprosjekter. Når det gjelder sparepærer vil jeg gjerne få trekke frem det eksemplet at hvis alle husholdninger (1,8 mill.) skiftet ut en 60 watts lyspære som brenner hele året til en 11 watts sparepære ( somgir sammelyseffekt), ville vi kunne spare mer kraft enn det et helt Altakraftverk produserer. Satsingen på bioenergi på blant annet Gardermoen hovedflyplass, som et tillegg til bruk av varmepumper og el, er også et viktig storskalaprosjekt i denne sammenhengen. Dette er en positiv begynnelse, som jeg gleder meg til å se fortsettelsen på.

Jeg vil si at det er av minst like stor betydning å rette fokus på at vi alle bør bruke mindre energi, enn å redusere avhengigheten av fossile brensler gjennom overgang til de ulike former for fornybar energi. En endret energisammensetning er kun et spørsmål om å bruke den energien vi har optimalt. Redusert energibruk derimot dreier seg om en holdningsendring og trenger ikke å bety redusert komfort for den enkelte. Det er ofte små tiltak som behøves ved at den enkelte tenker seg litt ekstra om i hverdagen. Også jeg har kommet hjem fra jobb og måttet lukke opp vinduene fordi det er for varmt i leiligheten! Det er riktignok med glede jeg registrerer at de foreløpige og temperaturkorrigerte el-forbrukstallene indikerer en nedgang i forbruket med over 6% i løpet av september i år i forhold til samme periode i fjor. Dette er trolig som følge av en økte strømpriser og en overgang til økt bruk av ved og olje. Dette viser at med høye priser og økt bevissthet om lønnsomme sparemuligheter kan vi utnytte den tilgjengelige energien mer effektivt og få ned veksten i el-forbruket.

Enøk er et av de sentrale virkemidlene i klimapolitikken. Enhver kWh som frigjøres ved enøk kan anvendes til annet nasjonalt forbruk, til erstatning for fyringsolje eller til eksport med tilhørende miljøgevinst. I senere tid har jeg blitt oppmerksom på kritikk rettet mot blant annet organisering av enøkarbeidet av store forbrukerinteresser i nærings-ivet. For ikke lenge siden var jeg i Mo i Rana, der industrien ytret ønske om at enøkaktivitetene ble nærmere knyttet opp til miljøvern-arbeidet. Siden disse aktivitetene har mange ulike konsekvenser, både for energibrukere og på miljøsiden, er vi er nødt til stadig å ha en løpende diskusjon om enøkvirksomheten. Enøk vil forøvrig også bli et sentralt tema i stortingsmeldingen om en bærekraftig miljøvern-politkk. For å komme med noen ideer som kan prøves ut videre, mener jeg at det, fra et miljøsynspunkt, kan være viktig å vurdere nærmere hvordan det er mulig å styrke forbrukernes enøkinteresser, blant annet i forbindelse med arbeidet i de regionale enøksentrene. Omfanget av arbeidet med de regionale enøksentrene vil også kunne styrkes ved for eksempel å gjøre påslaget på nettariffen obligatorisk, i stedet for frivillig slik det er i dag.

Myndighetene har også blitt møtt med kritikk for manglende omfang og intensitet i vår nasjonale enøksatsing. Gjennom dybdehøringen av Norges klimapolitikk i desember 1995 ble det blant annet konkludert med at det er rom for ytterligere reduksjoner i CO2-utslipp gjennom bl.a. en forbedring av energieffektiviteten i bygninger, offentlige og private næringsbygg og innen industrien.

Når dette er sagt, vil jeg imidlertid gjerne få understreke at ansvaret for å redusere den totale energibruken ligger hos alle. Jeg vil rett og slett si at vi i dag befinner oss i en annen energivirkelighet enn tidligere. Jeg er derfor spent på hvordan energibransjen, og alle andre som er involvert, griper de utfordringene som vi står midt oppi.

I Norge har vi et høyt el-forbruk. Dette er faktisk ett av verdens høyeste forbruk pr. inbygger, blant annet på grunn av stor tilgang på vannkraft og spredt bosetting. Vi må være villige til å innrømme at utnyttelse av el direkte til varmeformål er en ineffektiv måte å bruke høyverdig energi på. I prinsippet bør høyverdig energi kun brukes til høyverdige formål, som belysning, mens vi bør dekke oppvarmings-behovet gjennom lavverdig energi. I forhold til de fleste andre land har vi i Norge hatt stor tilgang på høyverdig energi og liten tilgang på lavverdig energi, samtidig som prisen på høyverdig energi har vært relativt lav og det derfor ikke har vært tilstrekkelig lønnsomt å satse på for eksempel fjernvarme. Spredt bosetting gjør det også kostbart å etablere slike anlegg. Dette er en vesentlig del av forklaringen på den lave andelen av varmebruk i vårt energisystem. Dette svekker fleksibiliteten i energisystemet og bidrar til en lite effektiv utnyttelse av høyverdig energi. Vi vet at ved eksempelvis bruk av varmepumper kan 1 TWh elektrisitet gi 3 TWh varme, altså tre ganger så mye varme som vi får ved direkte bruk av el. "Å bruke el til oppvarming er som å bruke motorsag til å skjære smør" sa en gang en av frontfigurene i energidebatten i USA de siste tyve år, Amory Lovins.

Vi har vært igjennom en rekke år med lave kraftpriser og dermed svake incentiver for satsing på fjernvarme. Med dagens priser er situasjonen en annen på kort sikt. I større bygg og boligområder er det ofte økonomisk forsvarlig å satse på fjernvarme. Det er imidlertid usikkerhet i prisutviklingen fremover for eksempelvis fyringsolje. Dette gjør det til en risikofylt investering, med mindre investorene får klare signaler om at prisene vil bli holdt på et høyere nivå ved innføring av energiavgifter eller ved at det pålegges bruk av fjernvarme i nye yrkesbygg og boliger der infrastrukturen legger til rette for det. Utifra en miljømessig vurdering, og spesielt sammenliknet med prisene på fossile energikilder, er fyringsolje i dag priset for lavt. Dette vil i en miljømessig sammenheng gi gale incentiver og kunne stimulere til økte og ikke reduserte utslipp av CO2 blant annet gjennom en uønsket overgang fra renere energikilder til fyringsolje. Det vil være viktig å se nærmere på dosering av CO2-avgifter, ikke minst på fyringsolje, for å stimulere til en miljømessig riktig energi-bruk. Dette er et av de spørsmålene det er viktig å se grundig på i nær fremtid.

Nå har regjeringen tatt initiativ til en økt satsing på bioenergi her i landet. Vi satte i vår ned et utvalg som ser på mulighetene for å øke bruken av bioenergi i Norge. Utvalget vil utarbeide en strategi for økt bruk i de neste fem år og planlegger å legge frem sin rapport rundt årsskiftet. I statsbudsjettet for 1997 er denne økte satsingen synliggjort ved at bevilgningene til enøk og bioenergi er økt med 50 millioner, og da fortrinnsvis til bioenergi. Målet er blant annet å få en bredere sammensetning i energibruken, og dermed øke fleksibiliteten i energisystemet. Den andre like viktige årsaken er behovet for bruk av renere energikilder blant annet i forhold til klimapolitikken. Forbrenning av fossile brensler som olje, kull og gass er hovedårsaken bak de menneskeskapte klimaendringene. Bioenergi er derimot en energikilde som er fornybar. Som en følge av kretsløpet i naturen vil den ved reproduksjon ikke gi nettoutslipp av CO2, og vil dermed kunne være en viktig del av et bærekraftig energisystem. I Norge bruker vi i dag omlag 12 Twh bioenergi og den mulige økningen i bruken er anslått til 30 Twh. Med andre ord ser jeg et stort potensiale for denne energikilden og er spent på å se utviklingen de neste årene.

I tillegg ser jeg en rekke andre positive sider ved bioenergien, blant annet at den hjelper oss til å løse et avfallsproblem. Bioenergi består også av organisk avfall. Omlag 70% av avfallet vårt er biologisk materiale, som blir liggende på fyllinger og råtne. Dette gir utslipp av klimagassen metan, som har omlag 25 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2. Ved å brenne dette avfallet, eller metangassen, vil det være mulig å produsere energi, samtidig som det bidrar til å redusere avfallmengdene og utslippene av metan. Utnyttelse av bioenergi kan i tillegg ha sysselsettingseffekter på lokalt nivå i større grad enn andre typer energikilder, og vi har allerede sett eksempler på nærings-messige utviklingsmuligheter i områder der det er satset på bioenergi. Dette kan være en kjærkomment bidrag til sysselsetting i distriktene.

Jeg skal ikke si så mye om kraftutvekslingsavtalene, da filosofien bak disse er vel kjent av forsamlingen, blant annet holdt jo Jens Stoltenberg et foredrag om dette temaet på høstkonferansen i fjor. La meg imidlertid understreke at det ikke er ønskelig at vi blir en nettoimportør av kraft på mer permanent basis. Dette er ikke Regjeringens intensjon ved kraftutvekslingsavtalene. Regjeringen har et ansvar for å tenke mer langsiktig, og vil allerede iår sette igang et omfattende utredningsarbeide om kraftsituasjonen fram til år 2020.

Den økte handelen med kraft som vi nå ser gir meg imidlertid anledning til å peke på behovet for miljøavgifter, som reflekterer de eksterne kostnadene ved energiproduksjon. I tillegg vil jeg også fremheve behovet for økt koordinering av miljøavgiftene internasjonalt, slik at handelen med energi får et nivå som er miljømessig forsvarlig.

I forbindelse med dette har Regjeringen ved flere anledninger i nordisk sammenheng tatt opp behovet for en sterkere koordinering av CO2-avgiftene på elektrisk kraft. Dagens avgiftsstruktur i de nordiske landene, og det forhold at EU-landene ikke er pålagt CO2-avgift på bruk av kull i el-produksjon, bidrar til urettmessige konkurranse-fordeler for denne energibæreren. Fritak for CO2-avgift gir økt produksjon av kullkraft og økte utslipp. Jeg ser imidlertid lite som tyder på at enkelte av våre samarbeidspartnere foreløpig er villige til å innføre CO2-avgift på kullkraft før dette skjer på mer koordinert basis innenfor EU-området. Dette er spørsmål vi må arbeide nærmere med i tiden framover.

Regjeringen vil også følge opp innstillingen fra Grønn skattekommisjon gjennom fremleggelse av en stortingsmelding i 1997, som blant annet vil omhandle miljøavgifter. Jeg har merket meg at en bredt sammensatt kommisjon står sammen om sentrale overordnede prinsipper for bruk av skatter og avgifter i miljøvernpolitikken. Kommisjonen har også en interessant gjennomgang av begrepet "dobbel gevinst", det vil si muligheten for at en grønn skattereform kan føre med seg doble gevinster i form av både økt økonomisk effektivitet og et bedre miljø. La meg igjen understreke at det er de samlede rammevilkårene i samfunnet som skal bidra til at produsenter og husholdninger tilpasser seg samfunnsmessige hensyn, inkludert de grenser og krav som naturmiljøet setter.

Foruten utformingen av CO2-avgiften har også kommisjonen blant annet satt fokus på:

• en kritisk gjennomgang av dagens subsidier og overføringer
• subsidier i energisektoren og den miljømessige effekten av å opprettholde disse
• miljøvirkningene av statlige utgifter

En rekke studier, blant annet fra OECD, viser for eksempel at en gradvis fjerning av subsidier i energisektoren globalt på sikt vil kunne redusere CO2-utslippene vesentlig. Det vil derfor være like viktig å redusere subsidiene som å innføre CO2 -avgifter.

Kommisjonen anbefaler også at det utredes nærmere hvordan verdsetting av kostnader på vannkraftutbygging i forbindelse med arealer og vassdrag med alternativ bruksverdi kan reflekteres i dagens el-priser. Det er gjort flere studier der slike miljøkostnader ved energiprosjekter er kvantifisert.

I praksis er det, som kjent, metodisk vanskelig å anslå kostnader og nytte av for eksempel å redusere et utslipp. Ingen av oss har vel heller problemer med å se de etisk vanskelige spørsmål som også reises ved fastsetting av verdien på menneskers liv og helse eller verdien av en truet art. Og ikke minst har vi problemet med de fremtidige generasjoners prioriteringer. Foruten å satse på miljøavgifter og kost-nyttevurderinger, må vi derfor også sette rammer for markedet i form av miljøpolitiske mål og styringsverktøy.

I forbindelse med de langsiktige kraftutvekslingsavtalene med utlandet, og den forventede prisutviklingen på vannkraft, bør verdien av effekt og fleksibilitet i større grad reflekteres i prisene. Dagens tariffsystem ivaretar ikke framtidige behov på dette feltet. Utvikling av et tariffsystem, som også reflekterer knapphet på effekt med høye priser på dagtid og lave på natten, vil bidra til å fremme enøk og utnyttelse av bioenergi. Jeg vil derfor pånytt slå et slag for å innføre energipriser som varierer over døgnet, noe som vil straffe storfor-brukere på dagtid i større grad enn i dag. Det er vel kjent at jeg har uttalt meg om dette før. Slik strømtariffene er nå, belønnes jo storforbrukerne.

Jeg håper jeg i dette innlegget har fått belyst at en bærekraftig utvikling reiser flere utfordringer for produsentene i energisektoren, både internasjonalt og nasjonalt og for alle oss som er brukere av energi. Mange kjenner de kloke ord: "Veien blir til mens du går". Dette gjelder også i denne sammenheng. Ingen vet hvordan energisystemet i verden ser ut om 20 - 30 år, men vi vet hvor vi bør begynne.

Prisen vil alltid være den viktigste faktor for at vi bruker energi riktig. Jeg vil her gjenta at redusert energibruk ikke er ensbetydende med redusert komfort. Hvis prisene forblir høyere enn vi til nå har vært vant til, kan den forbruksendringen vi nå ser konturene av få en mulighet til å bli mer varig.

Jeg vil at inntrykket som sitter igjen etter at vi går herfra i dag, er at vi ikke kan tilfredsstille ethvert behov for energi i fremtiden. Vi må endre våre holdninger til energibruk. Vi kan ikke fortsette å se på dette som et overflødighetshorn som vi kan forsyne oss fra.

Og helt til slutt la meg sitere en forlengst avdød politiker fra den tredje verden, nemlig Gandhi: " Verden har nok ressurser til å dekke alle menneskers behov - men ikke til å dekke deres grådighet"

Takk for oppmerksomheten.