Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Hvordan vil regjeringen endre rammebetingelsene slik at norske virksomheter motiveres til å dreie sin verdiskapning i en bærekraftig retning?

GRIP forum 96 - 2. desember 1996 Rica Sjøyst

Innledning

Jeg vil først benytte anledningen til å rose GRIP senter for initiativet til "GRIP forum 96". Temaet for konferansen - styrket konkurranseevne for norske virksomheter gjennom økt miljøeffektivitet - ser jeg på som en av de store utfordringene framover. Dersom vi tar denne utfordringen på alvor har vi mulighet til å løse to viktige problemer samtidig: Vi bidrar til å løse nasjonale og globale miljøproblemer som er en trussel mot livsgrunnlaget til menneskene både i dag og i fremtiden. Samtidig bidrar vi til å sikre norske arbeidsplasser gjennom et konkurransedyktig norsk næringsliv.

I den langsiktige planleggingen, og i byggingen av det norske hus mot år 2000 vil en "økologisk bærekraftig utvikling" utgjøre grunnmuren. Regjeringen vil integrere miljøhensyn i all relevant politikkutforming, både ved å stimulere til endring i den ikke-bærekraftige delen av produksjons og forbruksmønstrene i vårt eget land, og gjennom internasjonalt arbeid. Jeg synes derfor det er viktig at alle dere i næringslivet og i kommunene får inn "under huden" hva en økologisk bærekraftig utvikling betyr, og hva som er de største truslene og utfordringene fremover.

Som dere kjenner til var det Brundtlandkommisjonen som satte begrepet bærekraftig utvikling på dagsorden. Bruntlandkommisjonen definerer en bærekraftig utvikling som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter for å dekke sine behov. Gjennom begrepet klarte de å koble sammen og få frem to av de største utfordringene som verdenssamfunnet i dag står ovenfor - å sikre fremtidige generasjoners livsgrunnlag gjennom en forsvarlig forvaltning av natur- og miljøressursene, samtidig som alle som lever i dag sikres akseptable levekår gjennom en jevnere global fordeling.

Målet om en økologisk bærekraftig utvikling stiller særlige krav til forvaltning av økosystemene som vi har felles med de som lever i dag og alle som kommer etter oss. Økosystemene utgjør livsgrunnlaget for menneskene. Menneskenes eksistens er avhengig av tilstrekkelig tilgang på ren jord, rent vann, ren luft og biologisk mangfold. Naturen gir oss fornybare og ikke-fornybare ressurser, den håndterer avfallsprodukter og den har verdi for menneskene i form av naturopplevelser, rekreasjon og tilhørighet. Til sammen utgjør disse funksjonene den økologiske dimensjonen i målet om en bærekraftig utvikling.

I dag belaster vi naturmiljøet på en slik måte og i et omfang som truer livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner. Det er tre globale miljøproblemer som i første rekke er en trussel. Disse er

• reduksjon i det biologiske mangfoldet
• menneskeskapte klimaendringer
• opphopning av helse- og miljøskadelige stoffer i jord, luft, vann og organismer

Disse miljøproblemene må ansees som svært alvorlige. Det hersker fremdeles usikkerhet om en del av de langsiktige effektene av dem. Men vi vet at våre bidrag til disse miljøproblemene kan ha irreversible konsekvenser. En tapt art - er tapt for alltid. Mange klimagasser har svært lang levetid og de hoper seg opp i atmosfæren. Klimagassene kan føre til en endring i klimaet som kan ha svært alvorlige konsekvenser for menneskenes livsgrunnlag. Miljøgiftene brytes ikke ned, men hoper seg opp i miljøet, og truer produksjon av ren mat, rent drikkevann, luftkvalitet og biologisk mangfold. Det haster derfor med å ta fatt på arbeidet med å få kontroll med disse miljøproblemene. I tillegg til de globale miljøproblemene må vi ikke glemme at vi også har mange lokale miljøproblemer som bidrar til å redusere det norske folks livskvalitet. En helsemessig forsvarlig luftkvalitet og et støynivå som ligger innenfor anbefalte grenser, bevaring av kulturminner og grøntarealer i lokalmiljøene er faktorer som gis økt oppmerksomhet i det norske samfunn. I tillegg til de globale miljøutfordringene vil også:

• reduksjon av lokal luftforurensning og støy
• sikring av miljøvennlige tettsteder, og
• bevaring av kulturminnene

være sentrale satsningsområder for Regjeringen fremover.

Drivkreftene

Forbruk og produksjon, i videste mening, er kilden til all menneskeskapt belastning på naturmiljøet. Sammenhengen mellom miljøbelastning, samfunnsutvikling og drivkreftene bak samfunnsutviklingen er ofte vanskelig å gjennomskue. Det er tre faktorer som jeg særlig vil trekke fram som drivkrefter for samfunnsutviklingen og som bakenforliggende årsak til de store miljøutfordringene vi nå står overfor.

Folketallet i verden er mer enn fordoblet siden 1950, og øker med om lag 90 millioner pr. år. 95 prosent av befolkningsveksten forventes å komme i dagens utviklingsland. Flere folk betyr flere munner å mette, med dertil økende miljøbelastninger. Det vil være viktig å få kontroll med befolkningsutviklingen for å kunne oppnå en bærekraftig utvikling.

Den teknologiske utviklingen i vårt århundre har vært kraftig, og på visse områder fantastisk. Mange av vår tids miljøproblemer har sin rot i ny teknologi og produksjonsvekst. Samtidig ligger det et stort potensiale og store håp i teknologien. Takket være teknologiske nyvinninger har det vist seg mulig å øke energieffektiviteten, likeså materialeffektiviteten og miljøeffektiviteten på mange felt. Likevel har forbruket av energi, råvarer, og omfanget av forurensninger vokst - fordi effektivitetsgevinstene er mer enn oppveid av volumveksten.

De største miljøutfordringene verden står overfor ved inngangen til et nytt århundre, er imidlertid knyttet til forbruksutviklingen i de rike, industrialiserte landene, og hos den stadig voksende over- og middelklassen i den tredje verden. Utslippene av klimagasser og ozon-nedbrytende stoffer stammer i all hovedsak fra vår del av verden, likeså utslippene av kjemikalier. Mye av det biologiske mangfoldet i vår del av verden er allerede kraftig redusert, og dagens ødeleggelser i den tredje verden er sterkt knyttet til produksjon av varer for endelig bruk i de rike landene.

Det er vår jobb i de rike landene å lede an arbeidet med å bringe produksjons- og forbruksmønstrene i samsvar med de globale miljø- og ressursmessige rammebetingelsene. I-landene kan ikke fortsette med å fylle opp den begrensede kvoten av forurensning som jorden kan ta imot. Å øke det økologiske rommet til u-landene vil være helt nødvendig for at de skal kunne løse sine store fattigdomsproblemer og bedre sine levekår. U-landene på sin side må også bidra - ikke minst med å få kontroll på den raske befolkningstilveksten.

Bærekraftig produksjon og forbruk i Norge

For å bringer de norske produksjons- og forbruksmønstrene inn på et mer bærekraftig spor har alle samfunnsaktører et ansvar. Både næringsliv og offentlig sektor vil gradvis måtte endre sin verdiskapning, slik at den på sikt i større grad baseres på utnyttelse av fornybare naturressurser - og i mindre grad på bruk av fossil energi, helse- og miljøskadelige stoffer og på avfallsdeponering. Enkeltindivider og husholdninger må endre sin livsstil og sine forbruksvaner i en retning som er mindre miljøbelastende. I hvilken grad det lykkes for Norge å bidra til nødvendige endringer, avhenger altså av hva den enkelte næringssektor, det enkelte lokalsamfunn og det enkelte mennesket bidrar med.

For det enkelte foretak blir utfordringen å skape større verdier for kundene og å "få mer ut av mindre", med andre ord; å øke miljøeffektiviteten.

De ulike aktørenes roller

Endring i produksjons- og forbruksmønstrene kan enten gjøres med utgangspunkt i internasjonale avtaler og reguleringer fra myndighetene, eller det kan være at næringsliv og forbrukere selv tar initiativ til endringene, for eksempel fordi det er økonomisk lønnsomt. I praksis vil disse to faktorene opptre i vekselvirkning. Samspillet mellom myndigheter, næringsliv og forbrukere er vesentlig for å kunne løse felles miljø- og ressursproblemer. I dette bildet har myndighetene en viktig rolle når det gjelder å legge de riktige rammebetingelsene slik at markedet stimuleres til økt miljøeffektivitet. Dette betyr at myndighetene må bidra til å dempe de drivkreftene som fører til miljøbelastene produksjon og forbruk, og stimulere drivkrefter som motiverer til produksjon og forbruk som ikke skader naturen. For eksempel må vi forsøke å bidra til at folk prioriterer bevaring av kulturminner og levende lokalmiljøer framfor å gå til anskaffelse av det fjerde TV i huset.

Utfordringer i virkemiddelutforming

For å stimulere til en mer bærekraftig utvikling må alle aktører ansvarliggjøres og aktiviseres gjennom et bredt spekter av virkemidler. Gjennom bruk av forskriftsregulering og konsesjonssystemet har vi etter hvert fått relativt god kontroll med vesentlige punktutslipp i Norge. Disse tradisjonelle virkemidlene vil fortsatt være viktige. Det har imidlertid også vært nødvendig å tenke nytt i forhold til virkemiddelbruk. Riktig prising av miljøkostnader, gjennomføring av prinsippet om at forurenser skal betale og retten til miljøinformasjon blir sentrale pilarer i miljøpolitikken fremover. Å sette disse prinsippene ut i livet vil stimulere til tiltak for å forbedre miljøeffektiviteten i næringslivet og hos forbrukerne.

Mot en mer produktorientert politikk

De totale miljøbelastningene knyttet til ulike typer produkter vil være en av hovedutfordringene fremover. En nyorientering i miljøpolitikken er derfor også økt produktorientering sett i et "vugge -til-vugge" -perspektiv. Miljøproblemene oppstår i alle faser av produktets livssyklus. En helhetlig tilnærming til miljøproblemene er viktig for å sikre at problemene ikke forskyves fra en fase til en annen, mellom ulike miljøproblemer eller mellom aktører. For å få ned utslippet av drivhusgasser og helse- og miljøskadelige stoffer er det derfor behov for å få synliggjort miljøeffektene ved produktet gjennom hele dets livsløp fra design, valg av innsatsfaktorer, produksjonsprosessen, transport, bruk av produktet og til det ender som avfall.

Et produkt som gir høye miljøbelastninger og som det til nå har vært rettet lite fokus på er bygninger. En svært stor andel av verdens ressurser brukes i dag til bygging og drift av bygninger. World Watch Institute har anslått at ca. 40 % av alle materialer som settes inn i verdensøkonomien hvert år går til bygninger. I tillegg går ca. 1/3 av verdens energiproduksjon til drift av bygninger.

Bygninger legger også beslag på store arealer, samtidig som lokaliseringen av bygninger er svært avgjørende for det samlede transportbehov og utbygging av ulike transportløsninger. Når bygninger rives representerer de svært store avfallsmengder. I Norge regner vi med at bygg- og anleggsavfallet utgjør ca. 3,5 mill. tonn pr. år, som er ca. 3 ganger så mye som de samlede mengder avfall som oppstår i husholdningene. Utforming og materialbruk i bygninger er også viktig i forhold til innemiljø, trivsel og estetikk. Sist men ikke minst er mange bygninger viktige å bevare ut fra arkitektoniske eller historiske forhold.

Miljøverndepartementet vil øke sin innsats rettet mot bygninger i tiden fremover.

Det første skrittet mot økt innsats mot bygninger tok Miljøverndepartementet for 2 år siden, da vi oppnevnte et utvalg, senere kalt Økoprofilutvalget, som skulle trekke opp retningslinjer for utvikling av et system for miljøtaksering av bygg og bygninger. Utvalget avsluttet sitt arbeid i april i år og la da frem sine resultater for Miljøverndepartementet.

Utvalget har utviklet konsept, "Økoprofil for bygg", som kan benyttes for å miljøklassifisere næringsbygg etter fire hovedkriterier: Energi, innemiljø, forurensning og utemiljø. Konseptet er et helhetlig og systematisk redskap som kan synliggjøre bygningers miljøegenskaper i et livsløpsperspektiv fra oppføring og drift til rivning. Konseptet vil bidra til å dekke behovet for ny kompetanse og bedre informasjon om bygningers miljøegenskaper, og det vil være et konkret verktøy for å oppnå løsninger som både er miljøvennlige og økonomisk lønnsomme.

Miljøverndepartementet har i samråd med øvrige berørte departementer nå vurdert konseptet. Vi anser det som viktig at "Økoprofil for bygg" videreføres og blir forankret i en organisasjon som både kan bidra til utbredelse og aksept i markedet og som kan ta ansvar for at det videreutvikles og forsterkes etterhvert som vi får erfaringer med det.

Vi har derfor i dag sendt et brev til GRIP der vi ber dem om å sørge for videreføringen av "Økoprofil for bygg", herunder utnevnelse av styringsorgan og driftsorganisasjon som bl.a. kan stå for utvikling av opplæringsmateriell, avholdelse av kurs og testing av "økoprofil for bygg".

Økoprofil for bygg er et godt eksempel på en frivillig markedsbasert ordning der bransjen selv utvikler og tar i bruk en metode for å øke sin miljøeffektivitet. Vi ønsker å se tilsvarende ordninger på andre felt. Og her har næringslivet en konkret jobb å ta fatt i selv.

Økonomiske virkemidler

Miljøavgifter er et viktig virkemiddel for å kunne nå miljømålene på en kostnadseffektiv måte. Grønn skattekommisjon la, rett før sommeren, frem sin rapport om grønne skatter. For å sikre en utvikling med både et bedre miljø og høy sysselsetning anbefaler kommisjonen økte miljøavgifter på en rekke felter. Regjeringen ser på en "grønn skattereform" som et viktig strategisk valg for å oppfylle langsiktige mål både for miljøet og for sysselsetningen, og vi tar sikte på å legge frem en egen melding for Stortinget om dette i løpet av 1997.

Regjeringen legger også avgjørende vekt på miljøteknologi som virkemiddel både i nærings- og miljøvernpolitikken. Vi ønsker derfor å videreføre den nasjonale satsingen på miljøteknologi ved å opprettholde miljøteknologiprogrammene i Norsk Forskningsråd og i SFT. Fremover vil satsingen i større grad enn tidligere fokusere på teknologi for å redusere utslipp av klimagasser, nitrogenoksider og helse- og miljøskadelige stoffer. Teknologi for å utvikle mindre miljøbelastende produkter vil også bli prioritert. Som en del av denne endringen har Regjeringen i statsbudsjettet for 1997 foreslått å opprette et eget teknologiforskningsprogram for reduserte utslipp av klimagasser.

Økt produsentansvar og avtaler

Et virkemiddel som myndighetene har tillagt stor vekt de siste årene er økt produsentansvar, og samarbeid mellom myndigheter og næringsliv gjennom avtaler. For eksempel er det på avfallsfeltet inngått avtaler om reduksjon, innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall av både plast, metall, brunt papir, kartong og drikkekartong, samt avtaler om innsamling og gjenvinning av bildekk og batterier. Avtaler med næringslivet vil fremover kunne være aktuelt på flere felter av miljøpolitikken. I den grad slike avtaler viser seg å virke godt, kan vi nå miljømålene på en måte som både myndighetene og næringslivet ser seg tjent med.

Informasjon som virkemiddel og som rettighet

For at politikken skal resultere i handlinger, må befolkningen ha den nødvendige kunnskap og motivasjon til å endre sine forbruksmønstre. I tillegg til at forbrukerne får slik motivasjon gjennom prisene på produktene, vil en viktig drivkraft for den ønskede utviklingen være bedre informasjon fra produsenter, importører, forhandlere og myndigheter om helse- og miljøeffektene av produktene. Informasjon er en grunnleggende forutsetning for at kundene skal kunne velge bort produkter som har skadelige effekter. Forbrukernes rett til miljøinformasjon er fastslått i grunnlovens § 110b.

Informasjon er et av de virkemidlene som Regjeringen ønsker å satse betydelig mer på i miljøvernpolitikken.

Regjeringen har i statsbudsjettet foreslått å opprette et nasjonalt informasjons- og kompetansesenter for helse og miljøskadelige stoffer. Viktige oppgaver for senteret vil være å drive informasjonsvirksomhet overfor forbrukere og næringsliv om helse- og miljøskadelige produkter. Oppgavene foreslås lagt til GRIP, og vi ønsker at senteret kan supplere myndighetenes arbeid - og komme i tillegg til det ansvaret som næringslivet selv har for informasjon om dette.

Norge har også deltatt aktivt i arbeidet med å etablere miljømerkeordningen "Svanen", som er et samarbeid mellom de nordiske landene. Formålet med ordningen er å veilede forbrukerne til å velge de minst miljøbelastende produktene i markedet. Merkingen er basert på en vurdering av produktenes totale miljøpåvirkning. Pr. i dag er det utviklet miljøkriterier for ca. 40 produktgrupper. EU har en tilsvarende miljømerkeordning som har store likhetstrekk med den nordiske. EU's ordning har dessverre hatt liten fremgang så langt. Hvis man får slike ordninger til å fungere og på sikt omfatte en stor nok del av produktspekteret, vil dette kunne bidra betydelig til at forbrukeren kan ta de riktige valgene for en bærekraftig utvikling.

I tillegg til informasjon om helse- og miljøeffekter som følger produktene, er det behov for miljørelatert informasjon om den enkelte bedrift. Slik informasjon må være tilgjengelig for at alle som har interesser i foretaket skal kunne vurdere det på et mest mulig riktig miljømessig, økonomisk og finansielt grunnlag. Krav om miljørapportering er derfor inntatt i aksjeloven, regnskapsloven og børsforskriftene. De norske kravene i aksje- og regnskapsloven gjelder informasjon i tilknytning til årsoppgjøret. Undersøkelsen tyder på at det ennå er langt igjen før den generelle miljørapportering er så god som ønskelig. En kartlegging av Norges 100 største bedrifters miljørapportering i 1994, som ble utført på oppdrag for GRIP senter, viser at 41% av bedriftene har valgt en minimumsløsning ved å redegjøre for om virksomheten forurenser det ytre miljø med kun èn setning i årsrapporten eller i en egen publikasjon. Under 20 % av bedriftene gav kvantifiserbar miljøinformasjon.

Internasjonalt pågår en rekke initiativ med hensyn til å utrede krav til miljøinformasjon i årsrapporteringen, samt utarbeidelse av standarder og retningslinjer for miljøregnskap og miljørapportering. Det jobbes også med å vurdere systemer for "miljøindeksering" av foretak. Norske myndigheter vil følge med på dette arbeidet fremover.

I Norge har NHO lagt ned et betydelig arbeid for å utvikle generelle retningslinjer for den interne rapportering av helse, miljø og sikkerhet. Det er også god grunn til å rose arbeidet som enkelte bedrifter og industrien har gjort ved å gå foran i arbeidet med miljørapportering og produktinformasjon, et arbeid som bør være eksempel til oppfølging innenfor andre samfunnssektorer.

For ikke lenge siden ble det delt ut en pris for beste miljørapportering på børsen. Vinneren av prisen var SAS. Dette er nok et eksempel på positive virkemidler som næringslivet selv tar i bruk for å stimulere til økt bevissthet omkring betydningene av at miljø integreres i hele samfunnsmaskineriet. Men, jeg må få presisere at det ikke er nok med god rapportering. Produksjons- og forbruksmønstrene må også endres i tråd med de perspektivene som jeg har trukket opp innledningsvis.

Det offentlige som en viktig aktør

Norsk næringsliv er svært avhengig av hvordan det offentlige som forbruker tar miljøhensyn. Jeg er opptatt av at offentlige virksomheter benytter den markedsmakt som vi har til også å påvirke produksjonen av varer og tjenester i en mer miljøvennlig retning. Som en del av Regjeringens Program for statlige innkjøp satte derfor Miljøverndepartementet i gang et prosjekt - "Miljøeffektive offentlige innkjøp" - hvor en har som målsetning at det systematisk skal tas miljøhensyn ved offentlige innkjøp i Norge. Som en del av dette prosjektet har GRIP nylig laget en omfattende veileder om miljøeffektive innkjøp. Det videre arbeid vil bli konsentrert om ytterligere veiledningsmateriell, gjennomføring av prøveprosjekter der konseptet blir utprøvd og oppbygging av kompetanse- og rådgivingskapasitet innen miljøeffektive innkjøp.

Et offentlig utvalg som vurderer regelverket for statlige anskaffelser er nå i innspurten i sitt arbeid. Utvalget har bl.a. fått i mandat å se spesielt på hvordan miljøaspektet kan tas inn i regelverket. Jeg ser frem til utvalgets innstilling og håper utvalget finner en god løsning til det beste for miljøet, de enkelte statlige virksomhetene og næringslivet. Jeg ser en regelverksforankring som et viktig grunnlag for det videre arbeid på dette felt.

Jeg er også opptatt av andre deler av det offentliges virksomhet enn det som bare knytter seg til innkjøp. Aller helst burde alle offentlige virksomheter se helhetlig på hvilke miljøeffekter deres virksomhet medfører og sette mål og gjennomføre tiltak for selv å bli mest mulig miljøeffektive. Fokus i en slik sammenheng bør også settes på viktige områder som den totale bruken av materielle ressurser og energi, transportvirksomheten, avfallsbehandlingen og byggevirksomheten.

Frivillige ordninger for næringslivet

Et gledelige trekk ved miljøutviklingen er at næringslivet selv i økende grad ser seg tjent med å forbedre sin miljøeffektivitet. Internasjonale standarder for miljøledelse (som f.eks. ISO 14.000-serien) implementeres i ledende foretak verden over. EU's frivillige miljøstyrings- og revisjonssystem, EMAS, ble innført i 1995. For å bli anerkjent som EMAS-bedrift må virksomhetene gjennomgå alle sider som har virkning for miljøet og utarbeide en politikk som har kontinuerlige miljøforbedringer som mål. Reglene om frivillig deltakelse i EMAS for industriforetak ble i fjor gjennomført i norsk regelverk, og vi forventer at interessen for denne ordningen vil øke betydelig i årene fremover.

Jeg ser svært positivt på slike frivillige internasjonale ordninger, da en stadig økende internasjonalisering av næringslivet medfører behov for internasjonale ordninger på dette feltet.

Teknologioverføring til utviklingsland.

Som jeg nevnte innledningsvis er økonomisk fremgang i utviklinglandene viktig for å kunne løse de store fattigdomsproblemene som disse landene sliter med. Det er viktig at denne veksten blir "grønn" og ikke "grå" slik som veksten i de industrialiserte landene har vært. Miljørettet bistand er et satsningsområde for Regjeringen, og her må også næringslivet bistå. Norsk næringsliv har på mange områder høyt utviklet teknologi som gir god miljøeffektivitet i produksjon av varer. Eksport av slik teknologi bør være et viktig satsningsområde for norsk næringsliv.

Indikatorer

For å ha kontroll med at produksjons- og forbruksmønstrene i Norge er forenlige med kravene til en bærekraftig utvikling har Miljøverndepartementet en viktig oppgave foran seg med å lage gode systemer for resultatkontroll og -rapportering. Dette vil berøre både næringslivet, kommunene og ulike sektormyndigheter. Slike systemer vil gi grunnlag for å vurdere om Norge har en bærekraftig utvikling, og avdekke på hvilke områder vi må sette inn økt innsats.

Avslutning

Arbeidet for en økologisk bærekraftig utvikling er som sagt en grunnleggende premiss og rammebetingelse for samfunnsutviklingen. Regjeringen vil legge frem en egen melding om miljøvernpolitikken for en bærekraftig utvikling i løpet av 1997. Meldingen vil skissere de viktigste miljøutfordringer vi står overfor og trekke opp hovedlinjene for den miljøpolitikken som skal gjelde langt ut i neste årtusen. Dette blir en svært viktig melding og jeg har her bare gitt noen av smakebitene på politikken fremover.

Jeg synes at det er svært positivt å se at så mange har satt av tid til å delta på "GRIP forum 96" - for å få nye ideer - og kanskje ikke minst - ny inspirasjon til å ta fatt på dette viktige arbeidet. Det tar alltid en viss tid før nye måter å tenke på blir spredd - og etter hvert - blir tatt som en selvfølge. Slik tror jeg det også er med mange av de temaene som skal tas opp i dag. Ord som miljøledelse, bærekraftige lokalsamfunn, og miljørisiko har etter hvert inngått som en del av språket i mange virksomheter. Og mange har etterhvert fått gode erfaringer med hva vi kan gjøre i praksis for bedre miljøeffektivieten. Konferansen i dag vil gi muligheter til å dele erfaringer og kunnskaper om metoder og verktøy for å få til de endringene som er nødvendige.

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen!