Åpning av Nordisk Konservatorforbunds 14. kongress.

Soria Moria.
20. mars 1997

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Forandringen fryder! Dette er motto for det Kulturminneåret vi nå er midt inne i - og det ligger en viktig symboleffekt i dette.

I vår tid - da alt forandrer seg raskere enn noensinne - blir behovet for en forankring i forandringen stadig viktigere for oss. Vi har alle en forankring i kulturtradisjoner og i de ideene vi har bygd opp samfunnet på. Denne forankringen bærer vi med oss inn i et nytt århundre som vil bli preget av enda større forandringer og utfordringer enn det vi går ut av.

I Kulturminneåret vil vi sette søkelyset på verdier som er og blir viktige for oss - uavhengig av tid og sted. Kultur er en kilde til innsikt, utvikling og velferd for mennesker. Kulturminner, kunst og kultur er en kraft til forandring og ny innsikt både for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Sammen skal vi ta et krafttak for å sikre denne delen av arvesølvet vårt, og all den grunnleggende kunnskapen som er nedfelt i dette.

I Kulturminneåret vil vi fokusere på kystkulturen, tekniske og industrielle kulturminner og kulturminner som folk ser på som sine egne ute i lokalsamfunnene. På denne måten markerer vi at kulturarven i høyeste grad er knyttet til vanlige menneskers hverdag slik den har utspilt seg opp gjennom historien. Vi vil legge vekt på bredde og mangfold.

Dere er selvsagt viktige samarbeidspartnere i dette arbeidet. Materielle levninger - både de natur- og kulturhistoriske - endres og brytes ned over tid. Det er tidas gang. Kjernen i bevaringsarbeidet er å prøve og forsinke disse nedbrytende prosessene. Gjenstanden, objektet eller bygningen må med andre ord sikres gjennom kontroll av omgivelsene og - hvis det er nødvendig - gjennom direkte inngrep i strukturen slik at vi kan opprettholde form, utseende, kvalitet og funksjon.

Det er ingen tvil om at behovene for bevaring og konservering er store. Innen kulturminnevernet, museumssektoren og arkivverket er det avdekket store restanser både i Norge og andre land. I 1990 satte Nederland igang med tiltak for å få bedre kontroll med museumssamlingene - kjent som Deltaplanen. Sverige fulgte opp med tilsvarende tiltak for to år siden. Flere millioner kroner er øremerket til tiltak innenfor det de kaller SESAM.

Her i landet har vi kirker, verneverdige bygninger og interiører, tekniske og industrielle kulturminner, fartøyer, bergkunst, museumsgjenstander, arkiv- og fotosamlinger som må sikres gjennom tilgang på arbeidskraft og nødvendig kompetanse. I en museumsutredning - Mangfold, minne, møtestad - er det tatt med en undersøkelse utført av Norsk museumsutveksling. De har sett nærmere på Trøndelagsfylkenes behov for tilfredsstillende registrering og bevaring. Tallene er blitt generalisert for hele landet.

Disse viser hvilke utfordringer vi står overfor. 23 prosent av gjenstandene er ikke tilfredsstillende registert. 83 prosent omfattes ikke av noen form for konserveringstilbud, mens 35 prosent av gjenstandene påvirkes og brytes ned av lys. Hele 70 prosent oppbevares i lokaler uten tilfredsstillende klimaforhold. Andre problemer er knyttet til for eksempel mugg- og soppangrep og mangel på brannvarslingssystemer. Samlet har nærmere halvparten av gjenstandene - hele 43 prosent - uakseptable oppbevaringsforhold, 15 prosent utsettes for rask nedbryting og 6 prosent oppbevares under direkte katastrofale forhold.

Denne Trøndelagsundersøkelsen forteller oss at en norsk redningsaksjon som omfatter alle museumssamlingene vil koste over 2 milliarder kroner. Den vil kreve mange årsverk. Med utgangspunkt i blant annet denne undersøkelsen foreslår den norske museumsutredningen en tiltaksplan for bedre bevaring av museumsgjenstandene. Forslaget har fått navnet REVITA-planen, og den er kostnadsberegnet til 380 millioner kroner over en fem-års periode. Som et ledd i det videre arbeidet reiser en norsk delegasjon i mai for å se nærmere på gjennomføringen og erfaringene fra det svenske SESAM-prosjektet.

Dersom vi skal klare å møte de utfordringene vi står overfor, må vi ha tilgang på kompetente fagfolk. I år setter vi i gang med utdanning av konservatorer ved Universitetet i Oslo, i første omgang innen kunst- og kulturhistorisk konservering. Etter at den gamle elevordningen i praksis har opphørt er det gledelig at vi nå endelig kan komme etter de andre nordiske landene med gjennomføringen av en permanent grunnutdanning. Vi har per idag 80 konservatorer i arbeid som har tilfredsstillende utdanning og nivå, mens Trøndelagsundersøkelsen opererer med et behov på om lag 500 konservatorer for å gjennomføre nødvendige oppgaver innen kulturminnevern, arkiv- og museumssektoren.

Siden 1985 har Norge kjøpt tilsammen 23 plasser ved Konservatorskolen i København. Dette har bidratt til en betydelig styrking av den norske miljøet, og vi ser det som ønskelig at vi får fortsette å bruke denne ordningen ved linjer som foreløpig ikke er dekket av den norske utdaning. Nå som selve grunnutdanningen er på plass i alle de nordiske landene, er det en interessant tanke å utvikle et nærmere samarbeid om utdanning på et høyere nivå og utvikling av spisskompetanse.

Et nettverk innen utdanning og videreutdanning kan på en konstruktiv måte utfylle de ressursene hvert enkelt land disponerer. Dere i Nordisk Konservatorforbund har vist vei på dette området gjennom slike kongresser som dette, faglige seminarer og konferanser og gjennom å arrangere videreutdanningskurs med støtte fra Nordisk ministerråd. Med den erfaringen dere har, kan det være aktuelt å vurdere i hvilken grad nettopp Nordisk Konservatorforbund kan spille en initierende og koordinerende rolle i et eventuelt utdanningssamarbeid.

Nordiske konservatorer er også aktive på den internasjonale arenaen, blant annet gjennom International Council of Museums (ICOM). Den nordiske innsatsen etter flommen i Firenze i 1966 er et godt eksempel på vilje og evne til å engasjere seg ut over våre egne landegrenser. Kulturminner er dessverre også strategiske mål ved krigføring og konflikter. Jeg er derfor glad for at forbundet i fjor tok initiativet til å samordne hjelpetiltak overfor Bosnia der så alt for mange kulturminner med stor symbolverdi er skutt sønder og sammen. Også i åra som kommer bør forbundet være en fruktbar plattform for ulike nordiske initiativ. Kulturdepartementet her i landet og Norsk museumsutvikling har gitt en bevilgning for å bygge ut den kontakten som er etablert i Bosnia med sikte på å få trukket flere museeer og andre institusjoner med i arbeidet.

Tilgangen på personale er et nøkkelpunkt i vårt videre konserveringsarbeid. Samtidig er det viktig å ha et realistisk forhold til omfang og løsninger. Vi kan ikke ta vare på alt, og av det vi velger å bevare må vi være åpne for prioriteringer og inndeling i nivåer.

Konservatorens oppgaver er utfordrende og svært sammensatte. Spennvidden er enorm - fra å ta vare på et fragment i en arkeologisk tekstil til å utvikle en bevaringsstrategi for en utbrukt oljeplattform. På mange måter må dere være tusenkunstnere. Dere har en oppgave i å sette gjenstanden og objektet i sentrum, og et viktig ansvar i arbeidet med å skape dialog og argumentere for prioritering og bevaring.

Den tradisjonelle konserveringen av enkeltgjenstander må suppleres med en sterkere forståelse for forebyggende arbeid. Kunnskapen om dette har selvsagt alltid vært der, men vi må vel erkjenne at den i for liten grad er satt i system. I Norge vil spørsmål som for eksempel kost-nytte-vurderinger, strategier for forvaltning, drifts- og vedlikeholdsplaner, bruk av sentrale magasiner og konserveringsverksteder og opplegg for kurs, rådgiving og informasjon få en mer sentral plass på dagsorden framover. Utfordringen må samtidig være at konserveringsmiljøene i enda sterkere grad kommer ut og fram og legger premissene for diskusjonene på disse feltene - ikke på bekostning av konservering av gjenstander og forskning, men som et supplement til dette.

Som miljøvernminister mener jeg at vern av kulturarven er en viktig del av vår livskvalitet og kulturen er en integrert del av vår hverdag. Den gir også kunnskap om forholdet mellom mennesker og natur, og representerer store bruksverdier. For meg er det viktig at vern av kulturarven tillegges større vekt ved bruk av arealer og utbyggingstiltak. I dette arbeidet samarbeider jeg også med mine kolleger i Regjeringen, blant andre kulturministeren.

Dere har selvsagt også en viktig oppgave i den samlede innsatsen. Gjennom målet om å beholde objektene i en tilnærmet uforandelig tilstand, kan konservatoren på mange måter ses på som en nøkkelperson for tolkning, forståelse og formidling av kunnskap som er knyttet til gjenstandene. Nordisk Konservatorforbunds 14. kongress er en solid manifestasjon på bredden og slagskraften i konserveringsmiljøet. Jeg ønsker dere lykke til med spennende dager og med en nordisk nettverkbygging - både faglig og sosialt.