Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Norsk Folkehjelps landskonferanse

Thorbjørnrud 7. september 1997

Arbeidet for en bærekraftig utvikling - hva slags retning har utviklingen, og hva slags retning bør den ha?

Samfunnsområde etter samfunnsområde er inne i en globalisering der det som skjer ett sted i verden også angår oss som lever her i landet. Vi lever midt i et kulturelt mangfold og vi gjennomlever en kommunikasjonsrevolusjon. Verden kan stå foran omfattende økologiske kriser som kan skape nye ødeleggende konflikter og flyktningestrømmer. Den grådigheten og egoismen vi ser utvikle seg i enkelte grupper må avsløres og bekjempes.

Hele dette bildet forteller meg at de ideene arbeiderbevegelsen bygger sin politikk på - som frihet, likeverd og solidaritet - er minst like viktige og aktuelle som tidligere. Vi må gripe fatt i den gjenstridige virkeligheten, og finne løsningene på de viktigste problemene først.

Verdivalg

Den valgkampen vi er inne i har gjort det krystallklart hvilke verdivalg vi står overfor:

• Vi kan enten velge den kalde troen på markedsliberalismen og mer konkurranse - også mellom menneskene. Hensynet til en rettferdig fordeling, bærekraftig utvikling eller for den saks skyld blåveisen, løvetannen eller villaksen vil bli dundrende tapere i et slikt system. Markedsliberalismen vil forfølge oss inn i sykehusene, på skolen og i eldreomsorgen. Det er "tenk på deg sjøl"-samfunnet.
• Eller vi kan velge solidaritet og felles ansvar. Da kommer fordeling, bærekraftig utvikling, omsorg og nødvendig styring av markedskreftene i fremste rekke. Det sikkerhetsnettet velferdssamfunnet representerer vil være finmasket, og de mulighetene og den støtte du får i livet blir ikke avhengig av tjukkelsen på lommeboka. Det er "ta vare på hverandre"-samfunnet.

Jeg vet at Norsk Folkehjelp tar disse verdivalgene på alvor. Det kommer tydelig fram i strategidokumentet "Solidaritet uten grenser" og i det miljøpolitiske strategidokumentet dere bygger virksomheten på. Arbeidet i organisasjoner som Norsk Folkehjelp er helt nødvendig for å få gjennomslag for verdier som solidaritet og felles ansvar. Det er gjennom et bredt folkelig engasjement vi må sette opp grenser mot grådighet og egoisme. Som dere vet holder det ikke å vedta en mer rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. All forandring kommer nedenfra - gjennom det arbeidet dere og andre viktige grupper gjør ute i hverdagen. Det er viktig at vi får til et skikkelig lagspill.

En annen viktig sak: I strategidokumentet heter det at Norsk Folkehjelp i hovedsak ikke skal fokusere på miljøproblemene, men på mulige løsninger, positive tiltak og trender som bedrer miljøet. Det kaller jeg konstruktivt, og det åpner for en fruktbar dialog. Det fratar selvsagt ikke Norsk Folkehjelp rollen som kritisk vaktbikkje, men det viser at dere har erkjent at kritikk ikke er nok for dem som ønsker å oppnå noe konkret gjennom sitt engasjement.

Miljø og utvikling

Gjennom FN har det internasjonale samfunn satt flomlys på miljø- og utviklingsspørsmålene gjennom en rekke store konferanser de siste åra. Og det dreier seg både om miljø og utvikling. Har det ført til noe?

Svaret er vel både ja og nei.

Brundtland-kommisjonen definerte bærekraftig utvikling som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. På ulike nivåer har vi sett både framgang og tilbakegang i forhold til den definisjonen.

På det nasjonale plan har vi fått gjort mye de siste åra. Jeg skal komme tilbake til det. Globalt dras vi i mange retninger: Befolkningsveksten er ikke avtatt, og fortsatt lever ufattelig mange i den dypeste fattigdom. Den globale fordeling er fortsatt dypt urettferdig. Samtidig tas viktige skritt når det gjelder å redde ozonlaget, teknologien blir stadig renere, faren for klimaendringer er kommet på dagsorden selv om utslippene av klimagasser øker og det arbeides systematisk for å hindre at stadig flere arter går tapt en gang for alle. Skrittene i riktig retning er ikke mange og dramatiske, men jeg vil ikke være med på å male et rent dommedagsbilde av framtida.

Grønn vekst

Regjeringen holder en høy miljøprofil i vår samlede politikk. Langtidsprogrammet for neste stortingsperiode - og i motsetningen til Carl I. Hagen har vi til hensikt å holde det vi lover i vårt 4-års program - bygger blant annet på et økologisk perspektiv. Det betyr at den økonomiske veksten må skje innenfor de rammer som naturgrunnlaget setter. Vi må med andre ord ikke høste mer enn vi sår. Det er ingen tvil om at det forbruket og den livsstilen som har utviklet seg i vår del av verden de siste tiårene, ikke er bærekraftig.

Spørsmålet er da: Er det vår store visjon inn i et nytt århundre at vi - som lever her i landet - skal få mer av det vi allerede har nok av? Flertallet av oss tilhører verdens overklasse. Er vi nå i ferd med å begynne å oppføre oss som en global overklasse med liten eller ingen vilje til å dele? Hvor skal den økonomiske veksten - eller økingen av den materielle levestandarden - komme i neste århundre; hos oss som har fått fedme som et helseproblem, eller andre steder i verden?

Jeg er ingen null-vekst filosof på det norske folks vegne. Det er ingen tvil om at den økonomiske veksten vil fortsette i Norge. Alt går så det suser. Men allerede i 1946 pekte Erik Brofoss på at penger ikke har noen verdi i seg selv. Den gangen var det sement, murstein og arbeidskraft som betydde noe. Hva er det som betyr noe i vårt samfunn i dag?

Vi må satse på en "grønn vekst" som ikke minst vil bidra til å øke livskvaliteten for oss alle. Det betyr blant annet at veksten ikke må føre til flere miljøskadelige utslipp til luft og vann, og at vi må få ned avfallsmengden. Vi må vekk fra den typen "grå vekst" som skapte mange av de miljøproblemene vi har slitt med i mange år.

En vekst innenfor de rammer som naturgrunnlaget setter betyr blant annet at vi kan ta et løft for eldre, helse og utdanning, og vi kan sikre helsefremmende velferdsgoder som ren luft, rent vann, ren mat, uberørt natur og kulturområder. Vi kan satse på områder som gir livet et rikere innhold. Innerst inne tror jeg svært mange mennesker her i landet ønsker seg mer tid og mindre stress, mer kultur og mindre kommersialisme, mer ro og mindre kjøpepress - eller sagt på en annen måte; mer av det som gjør livet godt å leve enn å forsøke og fylle tomrom med ting.

Men ansvaret stopper ikke ved Færder fyr. Vi må samtidig bidra til å fremme en "grønn vekst" i utviklingsland gjennom bistand og vårt engasjement på den internasjonale arena. Store, toneangivende utviklingsland kan velte hele visjonen om en bærekraftig utvikling dersom de skal gjennom hele det miljø-synderegistret vi har på samvittigheten. Bistand til grønn vekst, utdanning, renere teknologi og kompetanse er stikkord i denne sammenhengen.

Gode resultater

Nasjonalt har vi bak oss en stor oppryddingsjobb der utslippene til luft og vann er gått betydelig ned, der vi har fått vernet mange naturområder og der vi har fått mye bedre orden på avfallshandteringen vår.

Vi har oppnådd betydelige resultater bare de siste fire åra. Jeg kan blant annet peke på:

• Det er opprettet til sammen 103 nye verneområder.
• Vi har fått vedtatt en genteknologilov.
• Det er etablert skjærgårdsparker i Lillesand, Kragerø og Kristiansand. Arbeidet med skjærgårdsparker i Søgne og Mandal er kommet i langt. Siden 1993 har staten medvirket til sikring av 51 nye friluftslivsområder av nasjonal og regional betydning i tillegg til 79 områder av lokal betydning. Til sammen er nå 1374 områder sikret.
• Pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim og fra Sverige er ferdig merket og tilrettelagt. Den er på i alt 92 mil.
• Regjeringen har kommet langt på vei for å nå målet om opprydding innen avløpssektoren innen år 2000. Store investeringer er gjennomført de siste åra, og nå er om lag 75 prosent av Norges befolkning knyttet til kommunale ledningsnett. Om lag 75 prosent av disse får avløpet behandlet i et kommunalt renseanlegg.
• Nitrogen- og fosforutslippene er redusert med henholdsvis 21 og 43 prosent fra 1985 til 1995. Dette har ført til store forbedringer i mange vassdrag og sjøområder.
• Utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer er gått betydelig ned.
• Gjenvinningsandelen for husholdningsavfall er økt fra 9 prosent i 1992 til nærmere 20 prosent i 1995.

Når jeg tar med dette såpass detaljert er det fordi enkelte gjør iherdige forsøk på å framstille Norge som en miljøsinke. Dette er kort og godt et vrangbilde. Det er like galt som å framstille Norge som et armodens land, slik vi også ser tendenser til. Norge er et godt land å bo i - både når det gjelder velferd og miljø - for de aller fleste. Det er et hån mot verdens fattige å påstå noe annet.

Klare prioriteringer

Nå er vi inne i en periode der vi må vedlikeholde alt vi har oppnådd, og forebygge nye miljøskader. Dette er helt nødvendig for å sikre velferden og livsbetingelsene både for oss sjøl og de generasjonene som kommer etter oss.

Hvis vi tenker oss hva vi skal ha oppnådd i år 2005, er det blant annet:

• Veksten i energiforbruket er dempet og alt el-forbruk i et normalår er basert på fornybare energikilder. Energisparing, vannkraft, bioenergi og økt tilgang på andre fornybare energikilder sikrer dette.
• Når vi bruker arealer tas det hensyn til bevaring av kultur- og naturområder og det biologiske mangfoldet.
• Det er større skatt på det vi ikke ønsker - som miljøskadelig virksomhet, og i mindre grad skatt på det vi ønsker mer av - som arbeid.
• Norsk næringsliv velger i økende grad miljøvennlige løsninger ved innkjøp, produksjon og omsetning.
• Innsatsen for en bærekraftig utvikling, sosial utjevning, demokrati, fred og sikkerhet - globalt og i våre nærområder, er økt.

Vi har fulgt opp disse målsettingene fra Langtidsprogrammet gjennom et 35-punkts program som ble lagt fram i Stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling i vår. Her kommer Regjeringens prioriteringer klart fram

Vi prioriterer innsatsen på områder som:

• Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet.
• Bekjempe eller redusere bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier.
• Utfordringene omkring klima og energi.

Når vi setter disse sakene først, er det fordi de er de viktigste. Vi er ikke interessert i å drive miljøvernpolitikk etter ad hoc-prinsippet der ingenting henger på greip, og der viktige miljøtiltak drukner i populistiske og uansvarlige utspill.

Av alle forslagene til tiltak i dette programmet kan jeg trekke fram:

• Hvert år skal det legges fram en rapport om Rikets miljøtilstand. Det gjør det mulig for oss å systematisere arbeidet for en bærekraftig utvikling ytterligere. Hver sektor skal utarbeide miljøhandlingsplaner.
• Vi går inn for en "grønn stat". Det betyr at miljøhensyn skal integreres fullt ut i statens egen virksomhet. Innkjøpspolitikken vil stå sentralt, for staten er en stor og viktig kunde. Statens samlede innkjøp beløper seg til om lag 70 milliarder kroner i året. Dersom vi kjøper og forbruker med miljøet som ledertråd, vil dette ha store ringvirkninger i samfunnet forøvrig. For å få fortgang i dette arbeidet vil Regjeringen sette i gang et prøveprosjekt i inntil ti statlige virksomheter.
• Utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier skal reduseres vesentlig i åra framover. Utslippene av de farligste kjemikaliene skal opphøre helt.
• Det skal satses på energiøkonomisering og alternative energikilder. Fornybare energikilder som bio-, sol- og vindenergi samt varmepumper skal i framtida utgjøre en vesentlig større del av den samlede energibruken i Norge. Målet er blant annet å øke bruken av vannbåren varme basert på bioenergi og varmepumper med om lag 5 TWh de nærmeste 5 - 10 åra. Det tilsvarer energimengden fra nærmere åtte Alta-vassdrag.
• Det opprettes et miljøfond på 500 millioner kroner for å styrke satsingen på miljøteknologi og for å forbedre miljø- og ressurseffektiviteten i det norske samfunnet.
• Vi vil ta en gjennomgang av lovene for å sikre at de ivaretar hensynet til bærekraftig utvikling.
• Arbeidet med å ta vare på det biologiske mangfoldet gis høy prioritet. Vi vil gjennomføre et femårig statlig og kommunalt utviklingsprogram som skal bidra til at alle nivåer - lokalt, regionalt og nasjonalt - og andre sektorer, får et bedre beslutningsgrunnlag når de skal forvalte dette uerstattelige mangfoldet.
• Arbeidet med Lokal Agenda 21 er i gang. Gjennom dette arbeidet håper vi å få mobilisert kommuner, organisasjoner, næringsliv, fagforeninger, barn og unge og enkeltmennesker i arbeidet med å få til en bærekraftig utvikling i lokalsamfunnene. Jeg håper dette blir den største nasjonale miljødugnad noensinne.

Hva er gjennomgangsmelodien i dette opplegget? Jo det er: Klare prioriteringer, helhet og systematikk. Det er slik arbeidshesten jobber. Det er da vi får konkrete og varige resultater av innsatsen vår.

Globale utfordringer

Miljøproblemene stopper ikke ved landegrensene. Den sure nedbøren - som i årevis har vært Norges største miljøproblem - trenger ikke gyldig pass for å komme inn i landet. De virkelig store utfordringene kan bare løses gjennom et tett og forpliktende internasjonalt samarbeid. Også her spiller organisasjonene en viktig rolle. Norsk Folkehjelp har markert seg på en engasjert og konstruktiv måte.

Der er det to hovedproblemer jeg er særlig opptatt av:

• Vi må endre de rike landenes produksjons- og forbruksmønstre. Det er vårt forbruk og vår måte å leve på, som er hovedårsaken til at vi er kommet i et uføre der ozonlaget er blitt tynnere, der det er fare menneskeskapte klimaendringer og der vi har fått ufattelig mange miljøgifter og kjemikalier i omløp. Omlegging til en bærekraftig utvikling betyr at vi må gjøre noe med dette.

Jeg har arbeidet aktivt med disse spørsmålene i FN-organer de siste åra. Omleggingene vil neppe skje raskt - for det dreier seg om vanskelige spørsmål som forbruksnivå, bilbruk og forbruk av energi - men klarer vi bare å forandre kursen litt i riktig retning, vil det gi store utslag om noen år. Populære påplussinger eller omprioriteringer på for eksempel veiplaner eller i skatte- og avgiftsopplegget, kan lett velte et slikt opplegg. Også på dette feltet er det bare en helhetlig og systematisk politikk som til syvende og sist fører fram.

• Vi må ikke akseptere den enorme og umoralske skjevfordelingen av godene i verden i dag. Fattigdom er i seg selv uverdig og ydmykende, og det er også et sikkerhets- og miljøproblem. Presset på verdens megabyer øker. Naturressursgrunnlaget blir utpint. Mennesker kommer på vandring. Det kan oppstå krig eller konflikter om de landområdene der det fortsatt er mulig å brødfø seg.

Det er dypt skuffende at så få rike land følger opp den gamle målsettingen om å bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. Vi vil fortsatt holde en høy profil på dette området. I tillegg vil vi arbeide aktivt for å styrke FN-systemet. Vi har blant annet programfestet at vi vil arbeide for en avgift på valutatransaksjoner. Dette, og liknende globale finansieringstiltak, kan bli vesentlige bidrag til en mer rettferdig fordeling. Samtidig må vi være villige til å dele på teknologi og kompetanse.

Jeg kommer vel ikke unna den saka som har stått mest i fokus i det siste - og får ta tyren ved hornene.

Miljødebatten ser snart ikke skogen for bare gasskraftverk. Symbolsaker har en tendens til å vokse seg så store at de kaster et glemselens slør over alle andre viktigste miljøsaker som vi har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre.

EU-motstadernes fremste kjernetropper har nå gjort EU til sin nærmeste venn i kampen mot gasskraftverkene - men på feil premisser. Den løsningen EU-landene har funnet for sine samlede klimautslipp, bygger i virkeligheten på nøyaktig de samme premisser som Regjeringen forsøker å få inn i klimaavtalen som vi forhåpentligvis blir enige om i Kyoto i desember.

EU mener at utslippene som kan påvirke klimaet må reduseres med 15 prosent innen år 2010. Dette er en "pakkeløsning" der noen EU-land får øke sine utslipp - ett av dem er Sverige, andre må redusere.

Vi har gått inn for en tilsvarende rimelig byrdefordeling. Jeg er overbevist at det er gjennom en slik modell vi vil nå raskest til målet: En reduksjon i utslippene av klimagasser. Krav om like kutt til alle industriland gir ikke dette resultatet så lenge noen slipper ut enormt mye mer per hode enn andre. I USA slippes det for eksempel ut om lag 20 tonn CO2 per hode hvert år, mens i Norge ligger vi på om lag 8 tonn. OECD-landene hadde et gjennomsnittlig utslipp på 11,4 tonn per hode i 1990. Vi har ikke tid og råd til å la noen være gratis-passasjerer på dette toget.

Norsk Folkehjelp

Det er svært positivt at Norsk Folkehjelp styrker sin miljøinnsats ytterligere. Svært mye av det som står i Miljøpolitisk strategidokument for Norsk Folkehjelp kan jeg slutte meg til.

Jeg vil gi honnør til dere for den store innsatsen dere gjør for å rydde miner. Det er en uhyrlig og skremmende tanke at barn som fortsatt ikke er født skal bli offer for miner som er lagt ned i jorda for mange år siden. Det er også et tankekors at minene båndlegger store arealer som ellers kunne bli brukt til å dyrke mat. Jeg synes det er grunn til å sette forventninger til den store mine-konferansen som pågår i Oslo i disse dager, og at vi får satt en stopper for disse dødsfellene en gang for alle.

Ideen med et naturens førstehjelpskorps er etter min mening svært god. Jeg vil oppfordre miljøberedskapsgruppene til å bidra aktivt i arbeidet med Lokal Agenda 21. Selve ideen bak Lokal Agenda 21 forutsetter at mange tar et løft sammen. Her kan dere være med å sette spor etter dere i lokalsamfunnene.

Jeg synes også det er gledelig at dere går inn for å etablere miljøvennskapsbyer der miljøberedskapsgruppene inngår et samarbeid med lokalsamfunn i sør. Jeg har selv sett hvordan dette kan fungere i praksis - i slummen i Nairobi. Norske entusiaster har i flere år samarbeidet med fotballklubben Mysa. Ungdommen i slummen har trenet seg opp til å bli et fremragende fotballag, og for flere av dem har veien gått videre til utdanningsinstitusjonene. De holder seg vekk fra kriminalitet og stoff. Som takk for den støtten de får prøver de å holde styr på renovasjonen der de bor. Jeg har selv gått inn for at de skal få en skikkelig søppelbil for å få vekk enda mer av all den søpla som ligger og stinker i gatene.

Dette er solidaritetsarbeid i praksis. Mange norske lokalsamfunn og organisasjoner kunne gjøre det samme. Vi har mye å lære av det også. Våre venner i sør har ikke råd til noe bruk-og-kast-samfunn, men bruker om igjen og om igjen absolutt alt som lar seg bruke flere ganger. For dem er avfall en viktig ressurs. Det må den bli hos oss også. I tillegg kan vi lære mye om å overleve sammen, om kultur og tradisjon andre steder i verden. Et samfunn som ikke mottar impulser utenfra visner. Det er alle impulsene og ideene som skaper dynamikk. Dette kan vi ta vare på og utdype gjennom slike tiltak som dere er inne på.