Politisk rådgiver Eirin Sund,

Avfallsmengdene skal ned - hva har vi i vente?

Avfallskonferansen for Innlandet

12 mars 1997

1. Innledning

Takk for invitasjonen!

En av de virkelig store utfordringene vi som politikkere, næringslivsrepresentanter eller forbrukere i et rikt industriland står overfor er å endre våre produksjons- og forbruksmønstre i en mer bærekraftig retning.

Som dere kjenner til satte Brundtlandkommisjonen bærekraftig utvikling som overordnet mål for verdenssamfunnet. Bruntlandkommisjonen definerer en bærekraftig utvikling som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter for å dekke sine behov. Gjennom begrepet klarte de å koble sammen og få frem to av de største utfordringene som verdenssamfunnet i dag står ovenfor - å sikre fremtidige generasjoners livsgrunnlag gjennom en forsvarlig forvaltning av natur- og miljøressursene, samtidig som alle som lever i dag sikres akseptable levekår gjennom en jevnere global fordeling.

Målet om en økologisk bærekraftig utvikling stiller særlige krav til forvaltning av økosystemene som vi har felles med de som lever i dag og alle som kommer etter oss. Økosystemene utgjør livsgrunnlaget for menneskene. Menneskenes eksistens er avhengig av tilstrekkelig tilgang på ren jord, rent vann, ren luft og biologisk mangfold. Naturen gir oss fornybare og ikke-fornybare ressurser, den håndterer avfallsprodukter og den har verdi for menneskene i form av naturopplevelser, rekreasjon og tilhørighet. Til sammen utgjør disse funksjonene den økologiske dimensjonen i målet om en bærekraftig utvikling.

I dag belaster vi naturmiljøet på en slik måte og i et omfang som truer livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner. Det er tre globale miljøproblemer som i første rekke er en trussel. Disse er

• reduksjon i det biologiske mangfoldet
• menneskeskapte klimaendringer
• opphopning av helse- og miljøskadelige stoffer i jord, luft, vann og organismer.

Agenda 21, som ble vedtatt på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992, er en handlingsplan for det 21. århundre. I handlingsplanen er de rike landenes ansvar for å endre produksjons- og forbruksmønstrene særlig understreket. Norge har påtatt seg ansvaret for å få satt dette på dagsordnen internasjonalt. Her hjemme følger vi opp med tiltak og aktiviteter der både lokalsamfunn, kommuner, næringsliv, forbrukere og frivillige organisasjoner blir trukket inn i arbeidet med å endre produksjon og forbruk i en mer bærekraftig retning.

Avfallsfeltet er et viktig område i miljøpolitikken. Sett i forhold til de globale miljøutfordringene er avfallshåndteringen en viktig kilde til utslipp av klimagasser og helse- og miljøskadelige stoffer og berører dermed de langsiktige, økologiske endringene som kan true livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner.

Avfallshåndteringen har også betydning for livskvalitet og helse for dagens generasjon. Utslipp av helse- og miljøskadelige stoffer og utslipp av støv, sure komponenter m.v. fra forbrenning av avfall, bidrar til den samlede luftforurensningen i byene, som har betydning for helsetilstanden. Utslipp av næringssalter og andre stoffer lokalt, bidrar til å redusere kvaliteten på lokale vannressurser og påvirker mulighetene til bruk til friluftsformål som bading, fiske m.v. Avfallsanlegg båndlegger arealer og forårsaker nærmiljøproblemer i form av lukt, støy, skadedyr m.v., og legger beslag på betydelige arealer. Avfall forårsaker videre forsøpling av nærmiljøer og friluftsområder.

Historisk tilbakeblikk:

Det er nå snart 4 år siden Miljøverndepartementet i mai 1992 la frem Stortingsmelding nr. 44 (1991-1992) "Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig sluttbehandling" og jeg må si at jeg nå synes vi er kommet et stykke på vei mot å nå den overordnede målsettingen som vi der satte oss. Nemlig at avfallet skal håndteres slik at det blir til minst mulig skade og ulempe for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnets ressurser.

Regjeringens hovedstrategi i arbeidet med å løse miljø- og ressursproblemene knyttet til avfall, har vært å

1) Hindre av avfall oppstår, og redusere mengden skadelige stoffer i avfallet.

2) Fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse

3) Sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet

To av hovedpunktene i meldingens handlingsplan er:

• økt ansvar til kommunene og
• økt ansvar til næringslivet

Jeg vil først si noe om tiltak som er iverksatt for å gjennomføre politikken på avfallsfeltet, før jeg til slutt ser litt inn i glasskula når det gjelder forventet utvikling og planlagte tiltak.

2. Økt ansvar til kommunene

Full kostnadsdekning

Fra 1995 trådte bestemmelsen om kommunenes plikt til å beregne full kostnadsdekning ved fastsettelse av avfallsgebyrene i kraft. Full kostnadsdekning vil sikre at alle de bedriftsøkonomiske investerings- og driftskostnadene som knytter seg til avfallshåndteringen dekkes inn gjennom avfallsgebyrene. SSBs statistikk for 1995 viser at kostnadsdekningen i gjennomsnitt på landsbasis er oppe i 95%.

Differensiere gebyrene

Ut over å sikre at kommunene tar full kostnadsdekning er jeg opptatt av at kommunene griper fatt i oppfordringen til å differensiere gebyrene der det kan bidra til å fremme avfallsreduksjon og gjenvinning. Differensierte gebyrer vil si å lå gebyrets størrelse variere med f.eks. mengde avfall levert. Dette vil kunne gi avfallsbesitterne motivasjon til å endre sin adferd i retning av å produsere mindre avfall og å sortere det avfallet som oppstår, noe som er en forutsetning for økt gjenvinning. Det er dessuten rimelig at de som bidrar med den adferd vi ønsker får en viss belønning for det. I 1995 hadde 40 % av kommunene en form for differensiering av gebyrene. Det vanligste er differensiering ut fra beholderstørrelse eller hentefrekvens.

Avfallsplaner

Fra 1995 fikk kommunene også plikt til å utarbeide avfallsplaner. Plikt til utarbeidelse av kommunale avfallsplaner vil danne grunnlaget for utvikling av kommunens praktiske løsninger for kildesortering, gjenvinning og bedre avfallshåndtering. Høsten 1996 hadde til sammen 86 prosent av kommunene utarbeidet avfallsplan .

Grundige planprosesser og gode avfallsplaner er et viktig verktøy for kommunene for å få en ambisiøs og offensiv avfallspolitikk i sin kommune.

Kildesortering:

Mange kommuner har nå kommet godt i gang med å innføre kildesortering. De ser at kildesortering er en nødvendig forutsetning for at avfallsstrømmene skal snus bort fra fyllplassene og over mot gjenvinning. Samtidig ser de på kildesortering som en utfordring og en mulighet. I 1995 hadde 234 kommuner, eller en befolkning på 2,2 mill, kildesortering med henteordning av en eller flere materialfraksjoner. Alle disse hadde papirinnsamling, mens 70 kommuner også hadde innsamling av drikkekartong og 50 hadde innsamling av våtorganisk avfall.

Det er imidlertid fortsatt bare noen få kommuner har innført kildesortering i full skala. Avsetningsmulighetene for sortert avfall begynner å komme godt på plass og fullskala kildesortering kan innføres uten at avfallsgebyrene behøver å bli vesentlig høyere. Gjennom SFTs såkalte kildesorteringsprosjekt har fire byer og fire landkommuner/distrikter etablert fullskala kildesorteringsordning. Rapporten fra prosjektet er snart ferdigstilt, og den forventes å gi nyttig informasjon til øvrige kommuner.

Konsesjonskrav til fyllplasser

SFT ga i fjor nye retningslinjer for fylkesmannens konsesjonskrav til fyllplasser. Disse kravene innebærer en betydelig skjerpelse i forhold til tidligere praksis. Kravene knytter seg bl.a. til sigevanns- og gassoppsamling og til kontroll og registrering av mottatt avfall. Kravene gjelder for alle tillatelser til nye fyllplasser. I tillegg er det utarbeidet planer for oppgradering av eksisterende fyllplasser. Som et resultat av disse tiltakene er en rekke mindre fyllplasser allerede blitt nedlagt mens andre står for tur. En del større fyllplasser er blitt oppgradert i samsvar med de nye retningslinjene for fylkesmannens konsesjonskrav og flere kommer etter.

I 1973 var det ca 374 kommunale fyllplasser. Dette er per i dag redusert til 230 og forventes å synke til rundt 100 ved årsskiftet. Den tekniske og miljømessige standard ved deponiene er bedret betydelig de senere år.

De skjerpede kravene gjør at avfallsfyllingene og forbrenningsanleggene får stadig høyere kvalitet med reduserte utslipp. Men forbedringene koster penger, og dette fører til økte behandlingsutgifter for avfall. Økte behandlingsutgifter kombinert med kravet om full kostnadsdekning ved fastsettelse av avfallsgebyrene fører til at prisene for å levere avfall til fyllplasser og forbrenningsanlegg øker. Økte priser på avfallshåndteringen er en tilsiktet utvikling og medfører som sagt at det blir mer interessant å satse på avfallsreduksjon og gjenvinning i stedet for deponering og forbrenning av avfall.

Håndheve forsøplingsforbudet

Økte priser medfører samtidig en risiko for at noen vil velge å kvitte seg med avfallet i naturen i stedet for å håndtere det på lovlig vis. For å hindre dette er innsatsen for å håndheve forbudet mot forsøpling intensivert. I den forbindelse er kommunene blitt delegert utvidet myndighet etter forurensningsloven for mer effektivt å kunne håndheve forsøplingsforbudet. SFT har også utgitt en veileder til kommunene om deres ansvar for å avdekke ulovlig forsøpling, og myndighet til å gi pålegg om opprydning.

Mottak av spesialavfall

Fra og med 1. juli 1995 har kommunene fått ansvar for mottak av spesialavfall fra mindre bedrifter og fra husholdninger. Forskriftens krav er at kommunene skal sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig mottakstilbud for disse avfallsbesitterne. I begrepet "tilstrekkelig" ligger et krav til kvalitet mht. tilgjenelighet og brukervennlighet. Det er ikke lenger uten videre nok å ha en container stående på avfallsplassen. SFT er i ferd med å foreta en kartlegging av kvaliteten på de kommunale ordningene for spesialavfall. På bakgrunn av denne kartleggingen vil det eventuelt bli foretatt inskjerpinger i forhold til kommuner der ordningene ikke ansees for å være tilstrekkelige.

Spesialavfall er avfall med et særlig skade- og farepotensialet. Det skal derfor ikke blandes med annet avfall, men skal gis særskilt behandling. Spesialavfall på avveie havner sannsynligvis enten i det ordinære blandede avfallet, det helles i kloakken eller det dumpes direkte i naturen. Slik håndtering av spesialavfall kan føre til fare for alvorlig forurensning. Det bør derfor være i kommunenes egen interesse å sikre høyest mulig innsamling av spesialavfall i egen kommune for derigjennom å beskytte egne lokale resipienter og eget kloakkanlegg.

KFK holdige kuldemøbler

Fra og med 1.juli 1997 har kommunene ansvar for å sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig tilbud for mottak av KFK-holdige kuldemøbler i kommunene, og å sørge for at disse blir håndtert på en måte som hindrer utslipp av KFK til luft. På samme måte som for spesialavfall innebærer kravet om tilstrekkelighet at tilbudet må være godt tilgjengelig og brukervennlig. Den kommunale mottaksplikten gjelder her side om side med forhandlerenes plikt til også å ta kasserte kuldemøbler i retur. Mottakstilbudet skal være gratis for avfallsbesitter, kostnadene ved dette skal dekkes inn over avfallsgebyret.

3. Økt ansvar til næringslivet

Også næringslivet har i løpet av de siste årene fått et betydelig større ansvar for å sikre økt gjenvinning.

At økt ansvar til næringslivet har vært et sentralt element i vårt arbeid med å redusere avfallsproblemene har sammenheng med at næringslivet i stor grad sitter på nøkkelen til løsningen på to sentrale områder.

For det første er det næringslivet som i stor grad legger grunnlaget for hvor mye avfall som oppstår. Det er de som tar de viktige beslutningene mht. råvarebruk, valg av produksjonsprosesser, valg av produktspekter og produktdesign. Dette er valg som senere vil ha stor betydning for hvor mye avfall som produseres, hvilke muligheter det vil være for å få til lønnsomme innsamlings- og gjenvinningsløsninger og eventuelt hvilke problemer produktene vil representere på fyllplasser eller i forbrenningsanlegg.

For det andre har næringslivet en helt sentral rolle når det gjelder å utnytte utsortert avfall som råstoff i ny produksjon. Hvis den nødvendige gjenvinningskapasiteten ikke finnes, hjelper det selvfølgelig lite å sortere avfallet.

Ved å gi næringslivet økt ansvar for å sikre en forsvarlig håndtering har miljøvernmyndighetene ønsket at næringslivet både skal drive forebyggende arbeid gjennom de valg de tar i forbindelse med selve produksjonen, og bidra til den praktiske løsningen mht. gjenvinningen av det avfallet som oppstår.

For å bedre kunne gjennomføre et slikt ansvar ble det i 1993 innført en egen bestemmelse i forurensningsloven som gir forurensningsmyndighetene vid adgang til å pålegge næringslivet gjenvinning eller annen behandling av avfall.

Gjennom et samarbeid med de ulike bransjene har følgende ordninger blitt etablert:

• Det er inngått avtaler med næringslivet om reduksjon, innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall av henholdsvis kartong, drikkekartong, brunt papir, plast og metall. I avtalen forplikter næringslivet seg til å arbeide for å redusere mengden emballasjeavfall som oppstår. Avtalene stiller vider krav om innsamling og gjenvinning av 60 -80 % av emballasjen.

• En avtale med bransjeorganet A/S Batteriretur, som er fulgt opp av en forskrift, har sikret et landsdekkende retursystem for innsamling og gjenvinning av minst 95 % av alle brukte blybatterier.

• En forskrift med forbud mot deponering av kasserte dekk er fulgt opp med en avtale mellom Miljøverndepartementet og dekk- og bilbransjen, der bransjen påtar seg å etablere et landsdekkende system for innsamling og gjenvinning av alle kasserte dekk.

• Miljøverndepartementet og Norske Skog har inngått en avtale der Norske Skog påtar seg å bygge et avsvertningsanlegg for returpapir, og å bidra til stabile og forutsigbare rammebetingelser for gjenvinning av returpapiret frem til dette anlegget står klart.

• Fra og med 1994 har innsamling av spillolje vært stimulert gjennom en refunderbar avgift på smøreolje. Vrakpantordningen for biler sikrer at de aller fleste bilvrak samles inn til særskilt behandling der metallfraksjonen går til gjenvinning.

Noe av avfallet som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, samles i dag i for liten grad inn til særskilt håndtering. Dette gjelder bl.a. bygg- og anleggsavfall, spesialavfallsemballasje, avfall fra elektriske og elektroniske produkter, nikkel/kadmiumbatterier og deler av det PCB holdige avfallet. Det arbeides med å utvikle virkemidler for å sikre en forsvarlig håndtering også av disse avfallstypene, og nye avfallfraksjoner er på trappen.

4. Forholdet mellom kommunenes og næringslivets ansvar

Det har vært reist noen spørsmål om forholdet mellom kommunenes og næringslivets ansvar på avfallsfeltet. Jeg vil derfor si et par ord om dette. Etter forurensningsloven har kommunene ansvaret for, og enerett til innsamling av forbruksavfall. Avfall som næringslivet fåransvaret for gjennom forskrifter eller avtaler med departementet er i en del tilfeller forbruksavfall som omfattes av det kommunale innsamlingsansvaret. Dette forutsetter et nært samarbeid mellom næringslivet og kommunene.

Bransjeordningene vil være et tilbud til kommunene om avsetning for utsorterte avfallsfraksjoner. Samtidig er de bransjeorganiserte returordningene avhengig av at kommunene er villige til å sørge for separat innsamling av den aktuelle avfallsfraksjonen. Dersom kommunene ikke vil sørge for separat innsamling, og heller ikke er villige til å gi andre tillatelse til å stå for slik innsamling, kan det hindre effektiv gjennomføring av samfunnsøkonomisk lønnsomme returordninger på avfallsfeltet. For å kunne løse opp i en slik eventuell situasjon er det innført hjemmel for å kunne pålegge kommunen kildesortering og adgang til oppheve eneretten til innsamling av forbruksavfall. Det har foreløpig ikke vært behov for denne hjemmelen og vi håper vi skal slippe å ta den i bruk - stort sett ser det ut som om forholdet mellom kommunene og næringslivet på avfallsfeltet fungerer tilfredsstillende. Dessuten har jo kommunesektoren nå etablert selskapet REKOM for å bistå kommunene i dette skjæringsfeltet mellom kommuner og næringslivet. Vi hilser etableringen av REKOM velkommen, men ser av omtale i media at selskapet har enkelte uavklarte spørsmål i forhold til konkurransemyndighetene. Vi håper dette blir ryddet raskt av veien, slik at REKOM kan bli et aktivt instrument for å bistå kommunene for en bedre avfallspolitikk

5. Kompetanse og informasjon

Med den rivende utviklingen det er på avfallsfeltet er det et særlig stort behov for informasjon. Dette er bakgrunnen for at NORSAS er gitt rollen som et nasjonalt kompetanse- og informasjonssenter for alt som har med avfall og gjenvinning å gjøre. NORSAS skal sørge for at kommuner og næringsliv har tilgang til kvalifisert kompetanse og informasjon slik at de får et godt grunnlag for å fatte riktige beslutninger på avfallsfeltet. Videre skal NORSAS samle, bearbeide og spre informasjon om ulike løsninger for kildesortering, mottak, behandling og gjenvinning av avfall.

For ytterligere å styrke informasjonen og forbedre oversikten på avfallsfeltet er det vedtatt en forskrift om registrering av avfallshåndtering. Forskriften danner grunnlag for et sentralregister over all avfallshåndtering som blir gjort her i landet. Forskriften fastsetter at alle som håndterer avfall skal registrere seg hos forurensningsmyndighetene og årlig rapportere om sin avfallshåndtering. Registeret gir en samlet landsdekkende oversikt over virksomheter som driver innsamling, transport, deponering, forbrenning og gjenvinning av avfall. Registeret vil lette arbeidet for kommuner og bedrifter med å finne miljømessige og gode løsninger og vil gi verdifull informasjon til både myndigheter og næringsliv. NORSAS står, på vegne av SFT, for driften av registeret.

6. Grad av måloppnåelse- fremtidsperspektiv

Gjennomføringen av avfallspolitikken har gitt gode resultater, særlig når det gjelder å øke gjenvinningsnivået, og å sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet. Andelen kommunalt avfall som gjenvinnes har økt fra 8% i 1992 til 14% i 1995. Antall kommunale fyllinger og forbrenningsanlegg har sunket betraktelig, samtidig som standarden på de resterende anleggene er kraftig forbedret.

Gjennomføringen av avfallspolitikken har imidlertid ikke ført til redusert avfallsgenerering. De siste 15 årene har mengden kommunalt avfall økt med ca 50%. Noe av økningen kan skyldes at en større andel av avfallsmengdene leveres til godkjente anlegg, på grunn av bedre kontroll, og noe av økningen kan tilskrives bedre registrerings- og statistikkmetoder. Det synes likevel klart at avfallsmengdene er økende.

Statistisk Sentralbyrå har på oppdrag fra Miljøverndepartementet laget framskrivninger av utviklingen i avfallsmengdene. De anslår at veksten i avfallsmengdene de neste 15 årene vil fortsette og bli på anslagsvis 44 %. Prognosen er basert på dagens situasjon og med gjeldende virkemidler. Utvikling av ny teknologi som gir mindre avfallsproduksjon kan bidra til å redusere veksten i avfallsmengdene. En endring i sammensetning av produksjon og forbruk i retning av mindre avfallsgenererende virksomhet vil også kunne bidra til å redusere veksten. I tillegg vil ytterligere virkemidler på avfallsfeltet som vi har under planlegging kunne bidra til å snu denne trenden. Framskrivingene understreker imidlertid at det fortsatt være store utfordringer på avfallsfeltet, både knyttet til å redusere avfallsgenereringen, og til å sørge for en samfunnsmessig god håndtering av det avfallet som oppstår.

For å fortsatt stimulere til avfallsreduksjon, økt gjenvinning og forsvarlig sluttbehandling er det behov for å videreføre den strategi og handlingsplan og de virkemidlene som skisseres i St. meld. nr. 44.

Et av hovedpunktene i denne meldinga er å sikre riktige priser på håndtering av avfall. Gjennomføring av kravet om full kostnadsdekning sikrer at de bedriftsøkonomiske kostnadene er inkludert, imidlertid forårsaker avfallshåndteringen, til tross for skjerpede krav til behandling, fortsatt betydelige miljøvirkninger som ikke inngår i det totale prisbildet. For å prise disse kostnadene og derigjennom motivere til avfallsreduksjon og økt gjenvinning har Regjeringen for tiden til vurdering å innføre en eventuell avgift på sluttbehandling av avfall.

Som jeg sa innledningsvis er differensiering av avfallsgebyrene et viktig verktøy for å stimulerer innbyggerne i kommunen til å redusere avfallsmengdene og slutte opp om kildesorteringsordninger. Selv om mange kommuner har begynt å innføre differensieringsordninger gjenstår likevel mye før det er etablert en klar sammenheng mellom avfallsgebyr og levert avfallsmengde. En slik sammenheng mellom hva og hvor mye man kaster i søpla og hva man må betale er nok en viktig faktor for at folk skal være villig til å redusere avfallsmengdene som går til fyllplass. Kommunene må derfor arbeide videre med økt satsing på differensierte avfallsgebyrer.

Med en forventet vekst i avfallsmengdene i årene framover, blir det enda viktigere å fortsatt satse på økt gjenvinning for å redusere avfallsmengdene som må sluttbehandles. Erfaringer fra kildesorteringsprosjektet tyder på at potensialet for gjenvinning i kommunene er i størrelsesorden 70-80 prosent. Nivået for gjenvinning av avfall fra husholdningene var i 1995 kommet opp i 20 prosent på landsbasis. Det er derfor et betydelig, urealisert potensiale for økt gjenvinning av det kommunal avfallet i årene framover. For å realisere dette må kommunene satse på økt utbygging av fullskala kildesorteringsløsninger for papir og matavfall, supplert med ordninger for plast, glass, metall, trevirke, møbler, tekstiler m.v.

Det er også et stort potensiale for økt gjenvinning av avfall fra industrien. Industriavfallet vil i utgangspunktet ofte ligge godt til rette for å kunne gjenvinnes, da avfallet er mer ensartet. Næringslivet må samtidig ta sin del av ansvaret for å redusere produksjonen av avfall, og for å legge forholdene til rette for økt gjenvinning. Hensynet til framtidig avfallshåndtering må tas med allerede når produktene er på planleggingsstadiet. Næringslivet må videre arbeide for å redusere sin egen avfallsproduksjonen internt i bedriftene, og for å innføre systemer for sortering og gjenvinning av avfallet som oppstår.

Selv med økt gjenvinning i årene framover, vil det likevel oppstå betydelige mengder restavfall til sluttbehandling. Til tross for økt standard, vil avfallsanleggene fortsatt forårsake betydelige forurensende utslipp i årene framover, særlig på grunn av den forventede økningen i avfallsmengdene. Det må derfor arbeides videre med å få fram bedre teknologiske løsninger for avfallsanlegg. Kravene i konsesjoner for fyllplasser og forbrenningsanlegg vil bli gitt en løpende vurdering i årene framover, på bakgrunn av utvikling i utslipp, utvikling i ny teknologi m.v.

Energiutnyttelse er en aktuell løsning for mye av avfallet som ikke er egnet for materialgjenvinning. Dette gjelder både for kommunalt avfall og for avfall fra industrien. Energiutnyttelse av avfall vil kunne redusere utslippene av bl.a. metangass fra deponering betraktelig, samtidig som avfallsbrensel kan erstatte fossile brensler og dermed gi en dobbel effekt på klimagassutslippene. Samlet uutnyttet potensiale for energi fra avfall anslås av Norsk Energi å være ca. 3,5 Twh pr. år (2,2 TWh fra kommunalt avfall, 1,3 TWh fra industriavfall). For å utnytte dette potensialet er det behov for at industrien i større grad bruker avfall til erstatning for fossilt brensel ved de anlegg som er egnet for dette og satser på økt utbygging av anlegg som kan brenne ulike typer avfall. Eventuelle nye kommunale avfallsforbrenningsanlegg bør bygges med tanke på høy grad av energiutnyttelse, og lokaliseres i nærheten av prosessindustri eller andre avtakere av produsert varme.

Regjeringens politikk for å redusere innholdet av skadelige stoffer i produkter, vil på sikt føre til at innholdet av skadelige stoffer i avfallet vil reduseres. Det er imidlertid akkumulert en stor mengde produkter i samfunnet som inneholder skadelige stoffer, og som ennå ikke er blitt avfall. Et eksempel på dette er bygge- og anleggsavfall, som på grunn av innhold i eksisterende bygningsmasse må forventes å medføre avfall som inneholder skadelige stoffer i lang tid framover. Det er derfor behov for å sørge for at det finnes godt utbygde sorterings- og innsamlingssystemer som sikrer at avfall som inneholder helse- og miljøskadelige stoffer ikke går til kommunale deponier og forbrenningsanlegg

Målet om å redusere mengden avfall som oppstår og mengden skadelige stoffer i avfallet kan ikke ses på som en utfordring som kan løses gjennom miljøvernpolitiske virkemidler alene. Det er nær sammenheng mellom mengden avfall som genereres og produksjons- og forbruksaktiviteten i samfunnet. Sammenhengen mellom produksjons- og forbruksaktiviteten og avfallsgenereringen styres av flere ulike forhold, bl.a. teknologisk utvikling, prisen på ulike innsatsfaktorer i produksjonen, sammensetning og nivå på forbruket og av prisen på avfallshåndteringen. En hovedutfordring blir å øke miljøeffektiviteten i samfunnet slik at avfallsmengdene og innholdet av skadelige stoffer i avfallet reduseres.

Krav om tiltak for avfallsreduksjon inngår som del av flere av de avtalene som er inngått mellom Miljøverndepartementet og næringslivet. Krav til avfallsreduksjonsplaner inngår også i konsesjonene til industrien. Slike krav vil bli videreført og forsterket i det videre arbeidet på feltet. I tillegg til dette er det viktig at den enkelte forbruker gjennom informasjon og holdningsskapende arbeid motiveres til å endre egen adferd for å redusere avfallsmengdene. For at informasjon og holdningsskapende arbeid skal gi resultater er det av stor betydning at det eksisterer alternativer som setter forbrukerne i stand til velge løsninger som medfører reduserte avfallsmengder. Et eksempel på dette er bla. ombruksverksteder, brukthandel o.l. Mange kommuner har lagt til rette for utbygging av reparasjonsvirksomheter og bruktsalg som kan sørge for en lengre levetid for produktene, og dermed mindre avfallsmengder. Slike tiltak bør følges opp i flere kommuner.

I Agenda 21, som jeg omtalte innledningsvis, oppfordres alle verdens kommuner til å gå i en dialog og samhandle med sine innbyggere, organisasjoner og private foretak om å vedta en Lokal agenda 21. Lokal Agenda 21 er først og fremst en prosess for videreutvikling av det globale og lokale miljøarbeidet på vei mot en bærekraftig utvikling.

Lokal agenda 21 vil innebære:

• Å gjøre tydelig hvor viktig det er at vi lokalt også engasjerer oss i de globale miljø-, fordelings- og utviklingsproblemene.
• Å spre en forståelse av hva bærekraftig utvikling betyr og hvorfor det er viktig både for "meg" og for "oss".
• Å stimulere og legge til rette for bred deltakelse fra befolkningen i arbeidet for en bærekraftig utvikling
• Å arbeide for lokalt tilpassede mål, arbeidsprogrammer for kommunens bidrag til en bærekraftig utvikling i form av lokale handlingsplaner.

Miljøverndepartementet oppfordrer kommunene til å delta aktivt i arbeidet med Lokal Agenda 21. I dette arbeidet vil avfallshåndtering være et felt av miljøpolitikken hvor resultatene lett synes og hvor husholdninger og næringsliv ofte er motivert til å gjøre en ekstra innsats.