Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Energiøkonomisering, kraftoppdekning og miljø

Norske Energikjøperes Interesseorganisasjon
Årsmøte 18.3.97

Jeg er glad for å komme hit i dag for å snakke om Regjeringens politikk i forhold til energi og miljø. Nå når Langtidsprogrammet for perioden 1998 - 2001 akkurat er lagt fram synes jeg det er naturlig å starte med å legge vekt på noen av de føringer som er lagt her for utformingen av en bærekraftig energipolitikk.

Langtidsprogrammet

Formålet med framskrivningene i Langtidsprogrammet er å illustrere mulige utviklingstrekk i årene framover. Dette gir oss et grunnlag for å forstå både de muligheter og de begrensninger vi må forholde oss til i den videre politikkutformingen. I Langtidsprogrammet er det utarbeidet et basisalternativ som skisserer en jevn og balansert økonomisk utvikling fram til år 2050. Dette alternativet belyser de nødvendige omstillinger vi må gjøre for å sikre full ressursutnyttelse, oppbygging av et petroleumsfond og en jevn utvikling i privat og offentlig forbruk. Det jeg gjerne vil fremheve spesielt her er at dette basisalternativet faktisk tar som utgangspunkt at det blir inngått en forpliktende internasjonal klimaavtale.

Dette betyr at Regjeringen baserer sin videre planlegging av utviklingen i det norske samfunnet på at vi faktisk får en klimaavtale som vil bidra til å endre de globale utslippene av klimagasser vesentlig. Dette vil selvfølgelig få konsekvenser for samfunnsutviklingen - også i Norge. Avtalen som er lagt til grunn i Langtidsprogrammet er et eksempel på en mulig avtale, og den antar en utslippsutvikling tilsvarende stabilisering i verdens samlede utslipp av klimagassen CO ₂ på 1990-nivå fra og med år 2010. I denne varianten av en avtale muliggjøres stabilisering gjennom innføring av en CO ₂-avgift.

Forutsetningene som legges til grunn i Langtidsprogrammet for en utvikling mot en slik stabilisering av klimagassutslippene er blant annet å:

• innføre en generell CO ₂-avgift internasjonalt på et nivå som tilsvarer omtrent det dobbelte av dagens nivå i Norge
• dempe veksten i energibruken
• øke satsingen på enøk og bioenergi, herunder økt bruk av vannbåren varme
• øke satsingen på andre fornybare energikilder

Klimaforhandlingene

Under FNs Klimakonvensjon arbeides det nå med å forhandle fram et utkast til en protokoll med bindende forpliktelser innen den tredje partskonferansen i desember i år i Japan. Det er stor sannsynlighet for at disse forhandlingene munner ut i bindende utslippsforpliktelser for i-landene, Øst-Europa og Russland, og at vi vil stå overfor helt nye utfordringer sammenliknet med tidligere. Nye utslippsforpliktelser vil kreve et mer systematisk arbeid for å redusere klimagassutslippene. Energisystem og infrastrukturer forandrer seg ikke fort. Det er derfor det er så viktig at vi tar med oss det langsiktige klimaperspektivet i planleggingen og utformingen av dagens energipolitikk.

I den andre hovedrapporten til FNs klimapanel understrekes det at menneskeskapte klimagassutslipp med stor grad av sannsynlighet har bidratt til en økning i den globale middel-temperaturen over de siste 100 år. Klimapanelet argumenterer for at det nå er grunn til å vurdere tiltak utover "ikke-angre"-tiltakene. Slike tiltak er lønnsomme å gjennomføre ut i fra andre hensyn, men har i samme slengen en positiv miljøeffekt. Dette er ikke nok nå og vil ikke være nok i fremtiden! Vi må være innstilt på å gå lenger enn dette og vi må være forberedt på at miljøhensynene må tas mer og mer hensyn til. Fra nå av må vi derfor innse at det også vil være nødvendig med tiltak som kan koste noe privat og bedriftsøkonomisk å gjennomføre.

Dempe veksten i energibruken

En framtidig klimaavtale vil innebære at alle sider ved energipolitikken må bli berørt. Det vil bli like viktig å rette søkelyset mot at vi alle må bidra til å bruke mindre energi som å redusere avhengigheten av fossile brensler. En endret energisammensetning er bare et spørsmål om å bruke den energien vi har optimalt. Redusert energibruk derimot dreier seg om blant annet holdningsendringer. Det å bruke mindre energi trenger imidlertid ikke å bety redusert komfort for den enkelte. I tillegg betyr redusert bruk reduserte utgifter. Det kan ikke være tvil om at det sløses med energien i Norge. Alle utlendinger som kommer til Norge er overrasket over at lyset står på overalt.

Med de økte priser på elektrisitet vi hadde i vinter var rammebetingelsene for satsing på enøk og andre fornybare energikilder endret i forhold til tidligere. Vi forsøkte å benytte den anledningen til å fokusere sterkere på enøk og de fordeler en mer effektiv energibruk kan medføre. Mange klaget imidlertid over konsekvensene av de økte prisene på den daglige økonomien. Jeg er enig i at dette berører oss alle, men hvis vi virkelig mener vi bør gjøre noe med miljøet, er høye priser egentlig bare positivt. Det bidrar til å bedre miljøet selv om det i første omgang merkes i lommeboka hos deg og meg. Selv med det prisnivået vi hadde i vinter, betaler vi fremdeles langt mindre for strømmen enn i mange andre land.

Energiprisene bør gjenspeile miljøkostnadene

Den nedgangen i bruk av elektrisitet vi så i vinter var en direkte følge av økte strømpriser og en overgang til økt bruk av olje og ved. Dette viser at høyere priser gir økt bevissthet om lønnsomme sparetiltak og at folk og bedrifter forsøker å utnytte de effektiviseringsmulighetene som finnes. Prisen vil derfor alltid være en viktig faktor for at vi bruker energi riktig. Utviklingen den siste tiden tyder imidlertid på at prisene på kraft går i retning av å bli lavere enn de var i vinter. Jeg frykter derfor at den adferdsendringen vi så konturene av var kortvarig.

Når vi ser at prisen er så avgjørende for forbruksmønstre for energi kan et alternativ være å ta i bruk energi- og miljøavgifter. Hvis vi er opptatt av miljøet, og energien er priset for lavt slik at de samfunnsøkonomiske kostnadene ikke inngår, kan slike avgifter være et viktig virkemiddel for å få fram de riktige kostnadene ved energibruk.

Den økte handelen med kraft mellom land gir meg også en grunn til å peke på behovet for miljøavgifter. En forsvarlig bruk av samfunnets fellesressurser forutsetter at miljø- og ressurshensyn fullt ut reflekteres i de avgjørelser som tas i forhold til bruk av disse ressursene både nasjonalt og mellom landene. I dag er det dessverre ikke tilfelle når vi internasjonalt ser at blant annet kull subsidieres og at det er utbredt mangel på bruk av miljø-avgifter.

På dette feltet har vi fortsatt en jobb å gjøre nasjonalt gjennom å prise energi på en riktigere måte. Men jeg vil først og fremst benytte anledningen til legge vekt på behovet for økt koordineringav miljøavgiftene internasjonalt. I forbindelse med dette har Regjeringen ved flere anledninger i nordisk sammenheng tatt opp behovet for en sterkere koordinering av CO ₂-avgiftene på elektrisk kraft. Dagens avgifts-struktur i de nordiske landene, ogdet forhold at EU-landene ikke er pålagt CO ₂-avgift på bruk av kull i el-produksjon, bidrar til urettmessige konkurransefordeler for denne energibæreren. Fritak for CO ₂-avgift gir økt produksjon av kullkraft og økte utslipp. Jeg ser imidlertid lite foreløpig som tyder på at våre samarbeids-partnere er villige til å innføre CO ₂-avgift på kullkraft før dette skjer på mer koordinert basis innenfor EU-området. Dette er spørsmål som det er svært viktig å arbeide nærmere med i tiden framover.

Når jeg er inne på miljøavgifter er det på sin plass å nevne at Regjeringen vil følge opp innstillingen fra Grønn skattekommisjon i Finansdeparte-mentets skatte- og avgiftsproposisjon for 1998. Jeg var meget fornøyd med at kommisjon sto sammen om sentrale overordnede prinsipper for bruk av skatter og avgifter i miljøvern-politikken. Kommisjonen hadde også en gjennomgang av begrepet "dobbel gevinst". Dette innebærer at en grønn skattereform kan føre med seg at vi får i pose og sekk - både økt økonomisk effektivitet og et bedre miljø.

Utover utformingen av CO ₂-avgiften satte kommisjonen også fokus på:

• en gjennomgang av dagens subsidier og overføringer
• subsidier i energisektoren og den miljømessige effekten av å opprettholde disse
• miljøvirkningene av statlige utgifter

Energibruken må effektiviseres

I klimapolitikken er enøk ett av de sentrale virkemidlene og må antas å bli enda viktigere for oppfyllingen av de forpliktelsene vi må være forberedt på å få gjennom den nye klimaavtalen. Framskrivningene i Langtids-programmet tilsier en betydelig lavere vekst i innenlandsk etterspørsel etter elektrisitet enn veksten de siste tiårene.

Det har i den senere tid vært rettet innvendinger mot deler av enøk-arbeidet. Myndighetene har også blitt møtt med kritikk for manglende satsing fra internasjonale fora. Gjennom høringen av Norges klimapolitikk gjennomført av klimasekretariatet i oktober 1995, ble det blant annet foreslått økt satsing på ytterligere reduksjoner i CO ₂-utslipp gjennom bl.a. en forbedring av energi-effektiviteten i bygninger, offentlige og private næringsbygg og innen industrien.

Effektivisering av energibruk i bygninger er en oppgave jeg legger stor vekt på. Vi er godt i gang med å se på mulighetene for økt miljøeffektivitet i bygg gjennom arbeidet til GRIP Senter. Dette er en stiftelse som arbeider for bærekraftig produksjon og forbruk på vegne av Miljøverndepartementet, og som forsøker å innføre økt miljø-effektivitet i norsk næringsliv.

Senteret bruker miljøledelse og miljø-rapportering som virkemidler for blant annet å oppnå miljøeffektiv bygging, forvaltning og drift av bygninger. Det arbeides nå for et nærmere samarbeid mellom GRIP senter, NVEs enøkoperatører og de regionale enøk-sentrene på prosjektbasis. Deltakelse i nettverk for enøk i bygg, med tilhørende involvering gjennom energiledelse og energirapportering, kan med fordel integreres i en prosess for miljøeffektivisering i en bedrift.

Enøkvirksomhet er et felt som involverer flere sider i samfunnet. Forutsetningene for enøkvirksomhet endrer seg også stadig. Derfor er vi nødt til å ha en løpende diskusjon om enøkvirksomheten der det er kontakt og koordinering mellom departementene i forbindelse med dette. Enøk vil forøvrig også bli et sentralt tema i stortingsmeldingen om miljøvern-politikk for en bærekraftig utvikling.

Vannbåren varme

Det at vi har stor tilgang på vannkraft i Norge rettferdiggjør ikke en ineffektiv utnyttelse av energi, som for eksempel direkte bruk av elektrisitet til varme-formål. I prinsippet bør høyverdig energi bare brukes til høyverdige formål, mens oppvarmingsbehovet bør dekkes på andre måter. I forhold til mange andre land har prisen på høyverdig energi i Norge riktignok vært lav og det har derfor ikke vært lønnsomt nok å satse på vannbåren varme som for eksempel fjernvarme. Slike forhold som dette svekker fleksibiliteten i energisystemet.

I større bygg og boligområder har det lenge vært økonomisk forsvarlig å satse på vannbåren varme, men lave el-priser gjør slik oppvarming mindre lønnsom. Med de prisene vi har hatt i vinter har situasjonen vært en annen og medført at investering i vannbåren varme har vært mer attraktivt. Mange investeringer i vannbårne løsninger oppfattes imidlertid som risikofylte. Dette kan bare endres ved at aktørene får klare signaler om at el-prisen vil bli holdt på et høyere nivå ved innføring av energi - og miljøavgifter, eller ved at det for eksempel pålegges bruk av vannbåren varme i nye yrkesbygg og boliger der infrastrukturen ligger til rette for det.

For miljøet er imidlertid valg av energibærer til vannbåren varme også av betydning, og for flere energibærere ligger det betydelig usikkerhet i prisutviklingen framover. I dag mener jeg fyringsolje er priset for lavt. I forhold til økt bruk av vannbåren varme og valg av energibærere er det viktig at ikke bruk av elektrisitet erstattes med fyringsolje. Dette fører til økte og ikke reduserte utslipp av CO ₂.

Bioenergi

Ut i fra et miljøhensyn kan bioenergi være et godt alternativ til fyringsolje, siden det er en fornybar energikilde. Som en følge av kretsløpet i naturen vil den ved reproduksjon ikke gi nettoutslipp av CO ₂, og vil dermed kunne være en viktig del av et bærekraftig energisystem. I dag bruker vi omlag 12 TWh bioenergi i Norge. Nå har regjeringen tatt initiativ til en økt satsing på bioenergi her i landet.

Jeg ser denne satsingen også som en viktig del av arbeidet med å legge til rette for mer vannbåren varme til oppvarming. Et utvalg, som så på mulighetene for å øke bruken av bioenergi i tiden framover, la i januar frem sitt forslag til strategi.

I statsbudsjettet for 1997 er denne økte satsingen synliggjort ved at bevilgningene til bioenergi over Olje- og energidepartementets budsjett er økt med om lag 50 millioner kroner. Målet er blant annet å få en bredere sammensetning i energibruken, og dermed øke fleksibiliteten i energi-systemet. To andre og like viktig mål ved satsingen er økt bruk av renere energikilder og at det i deler av landet kan være ønskelig å øke verdiskapingen av skogressursene.

Fra et miljøsynspunkt ser jeg flere andre positive sider ved bioenergien, ved siden av at det ikke bidrar til nettoutslipp av CO ₂. Den hjelper oss med å redusere avfallsmengdene fordi organisk avfall også er biobrensel.

Omlag 70% av avfallet vårt er biologisk materiale, som blir liggende på fyllinger og råtne. Dette gir utslipp av klimagassen metan, som har omlag 25 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO ₂. Ved å brenne dette avfallet, eller metangassen, vil det være mulig å produsere energi, samtidig som det bidrar til å redusere avfallsmengdene og utslippene av metan. Videre kan utnyttelse av bioenergi ha effekter på sysselsetting lokalt i større grad enn andre typer energikilder, og vi har allerede sett eksempler på nærings-messige utviklingsmuligheter i områder der det er satset på bioenergi.

Jeg ser et økt potensiale for denne energikilden i det norske energi-systemet. Satsingen på bioenergi på Gardermoen hovedflyplass for eksempel, som et tillegg til bruk av varmepumper og elektrisitet, er et viktig storskalaprosjekt i denne sammenhengen. Dette er en positiv begynnelse, som jeg gleder meg til å se fortsettelsen på.

På bakgrunn av det jeg har sagt i dag vil jeg rett og slett si at vi befinner oss i en annen energivirkelighet enn tidligere. Jeg har hovedsakelig snakket om myndighetenes rolle i forhold til energibruk. Ansvaret for å redusere den totale energibruken ligger imidlertid hos alle. Jeg håper at jeg her har fått satt fokus på at en bærekraftig utvikling reiser flere utfordringer for produsentene i energisektoren, både internasjonalt og nasjonalt, men også for alle som er brukere av energi. Jeg er derfor spent på hvordan energibransjen, industrien og den enkelte bruker tar de ulike utfordringene som vi står overfor.

Inntrykket jeg ønsker skal sitte igjen etter at vi går herfra i dag, er at vi ikke kan tilfredsstille ethvert behov for energi i fremtiden. Det er ikke mulig å fortsette å se på dette som et overflødighetshorn som vi fritt kan forsyne oss fra, og vi må ikke glemme de økologiske sammenhenger. En framtidig klimaavtale vil få konsekvenser som gjør at alle sider ved energisektoren vil bli berørt og at vi alle må endre våre holdninger til energibruk. Men så er det også vårt globale miljø som står på spill.

Takk for oppmerksomheten.