Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Forankring i forandringen

Åpning av Kulturminneåret 1997. Aalesund Arbeiderforening 13. januar 1997

Forankring fryder! Dette er motto for Kulturminneåret - og det ligger en viktig symboleffekt i dette.

I vår tid - når alt forandrer seg raskere enn noensinne - blir behovet for en en forankring i forandringen stadig viktigere for oss mennesker. Vi har en forankring i kulturtradisjoner og i de ideene vi har bygget opp velferdssamfunnet på - som solidaritet og fellesskap. Denne forankringen bærer vi med oss inn i et nytt århundre som vil bli preget av enda større forandringer og utfordringer enn det vi går ut av. Og det sier ikke så lite.

I Kulturminneåret vil å rette søkelyset på verdier som er og blir viktige for oss - uavhengig av tid og sted. Kultur er en kilde til innsikt, utvikling og velferd for menneskene - og det er et satsingsområde for Regjeringens politikk. Kulturminner, kunst og kultur er en kraft til forandring og ny innsikt både for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Sammen skal vi ta et krafttak for å sikre denne delen av arvesølvet vårt, og all den grunnleggende kunnskapen som er nedfelt i dette.

I Kulturminneåret vil vi særlig fokusere på kystkulturen, tekniske og industrielle kulturminner og kulturminner som folk ser på som "sine egne" ute i lokalsamfunnene. På denne måten markerer vi at kulturarven i høyeste grad er knyttet til vanlige menneskers hverdag slik den har utspilt seg opp gjennom historien.

Vi vil legge vekt på bredde og mangfold. Tidligere har kulturminneforvaltningen lagt stor vekt på praktbygg, gårdsanlegg og middelalderhus. Dette er fortsatt svært viktig, men vi må også ta et ansvar for å sikre det som er igjen av spor etter vanlige menneskers liv og virke. Norges utvikling som industrinasjon er jo nettopp grunnlagt på menneskelige ressurser og naturressursene våre. Det nære samspillet mellom mennesker og natur ga støtet til utviklingen. Kulturminnene viser hvor avhengige vi er av naturgrunnlaget. Det å ta vare på slike verdier er et uttrykk for respekt overfor alt det slitet og all den innsatsen folk la ned for å skape det velferdssamfunnet vi nå kan nyte godt av.

Det er framsynt å se bakover. Kulturminnene bidrar til forståelsen av at vi er ledd i en lang kjede som strekker seg over generasjoner - både i fortid, nåtid og framtid. De kan bidra til å legge grunnlaget for at vi viser ansvar for omgivelsene og ikke lar oss suge helt opp i en "bruk-og-kast" tenkning. Jeg tror det moderne mennesket i rike land heller vil søke denne typen verdier og mer tid til å bruke flere sider av seg selv i åra framover, enn å omgi seg med stadig flere mer eller mindre meningsløse ting.

Hvert eneste nes og hver dal, hver bygd og hvert tettsted, på gårder og i bygatene - overalt har mennesket etterlatt seg spor i omgivelsene. Omgivelsene kan fortelle en historie, gi oss en identitet og tilhørighet, bidra til nye impulser, opplevelser og kunnskap. Dette er en viktig ballast å ta med seg når vi skal skape et økologisk bærekraftig samfunn og forme en framtid som blir bedre - for alle. Kulturarven forteller i tillegg om alle de verdifulle impulsene vi har mottatt fra andre, og om hvor rikt det kulturelle mangfoldet er. Også det er en viktig påminnelse å ta med seg i dagens samfunn. Uten impulser utenfra kan viktige kilder til forandring tørke ut. Mangfoldet representerer i seg selv en dynamisk kraft i et moderne samfunn.

Gjennom Kulturminneåret vil vi sammen skape en positiv interesse og større forståelse for de verdiene kulturminnene representerer gjennom en mobilisering som går på tvers av samfunnssektorer og over landegrenser, og som gir rikelig rom for alt det engasjement og all den entusiasme som ligger i de frivillige organisasjonene og andre grupper. La meg ta Ålesund som et eksempel:

Den bygningen vi befinner oss i nå - Arbeidern - kan i seg selv knyttes opp mot tekniske og industrielle kulturminner - eller arbeiderkultur om dere vil. Jeg er glad for at denne - sammen med ni andre bygninger i Ålesund - er eller vil bli fredet. Det sitter mye arbeiderhistorie i veggene her. Mot slutten av forrige århundre strømmet til det med arbeidsfolk til Ålesund - murere, bygningsarbeidere, fiskere og sjøfolk. Gjennom stiftelsen av Aalesund Arbeiderforening fikk tankene til Marcus Thrane fotfeste i byen, og arbeiderforeningens formål var i virke for gjensidig understøttelse ved sykdom og dødsfall og bidra til å fremme arbeidernes økonomiske interesser. Men arbeiderforeningen skulle også "skaffe sine Medlemmer nyttig og forædlende Underholdning samt et hyggelig Tilfluktsted i deres Fritimer."

Dette spesielle huset - som neppe noen vil kalle stilrent - sto ferdig 17. mai 1906. Samme år ble det holdt et festmåltid her hvor Kong Haakon var til stede. Han var kommet til byen for å legge ned grunnsteinen til den nye Ålesundkirken.

Ålesund har selvsagt også et nært forhold til det andre hovedtemaet i Kulturminneåret - kystkulturen. Kystkulturen omfatter mange virksomheter - fra fiskeren og sjømannen til handelsmannen, rederen og "Nessekongen". Men la oss for all del ikke glemme kvinnene. I boka "Og langsomt kom lyset" skildrer Arthur Arntzen kvinnene langs kysten i Nord-Norge slik:

"Kvinnene ved havet. De som var å finne på forblåste øyer og holmer, i øde fjordarmer og magre avdaler. De som gjennom dager og netters slit rusta ut mennene sine til fiske. Det var de som spant garnet og strikka sjøvottene. De vevde tøyet og sydde trøyene. De bakte flatbrødet og smurte lefsene. Det var de som nøye passa på at bibel og salmebok var med i utrustinga før den ble rodd om bord. Og det var de som kom med trøst etter en bomtur........Det var de som i lyset av parafinlampa fødte nye barn med nabokona som jordmor. Det var de som alltid bar angsten som en smerte i brystet og viska bønnene sine ut i natta når vinterstormene hylte. Det var de som ofte måtte ta imot sørgebudskapet når dagen grydde."

Gjennom dette året ønsker vi også at folk skal bli kjent med sine kulturminner der dere bor. Ålesund vender ut mot havet - mot verden - og bærer preg av hvor viktig det er å motta impulser utenfra. Byen er et utslag av en internasjonal arkitekturstrømning. Denne jugendbyen som ligger her nå reiste seg av asken etter en tragisk bybrann. Den er et uttrykk for åpenhet og evne til å ta imot impulser, og vitner samtidig om en trygghet til å gi dem en egen, lokal utforming. Byen er rett og slett et fysisk bevis på at lokalt særpreg kan skapes også gjennom åpenhet for det fremmede, det som kommer utenfra. Dette kan vi lære mye av i dag da også Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, og vil være det for all framtid.

Gjennom kulturarven kan vi få en dypere forståelse av innholdet i et økologisk bærekraftig samfunn. Vi kan lære atskillig om gjenbruk og holdbarhet, om energi- og ressursøkonomisering. Dette er en verdifull kunnskapsbase når vi skal legge om til et bærekraftig produksjons- og forbruksmønster i vår del av verden.

Mange kulturminner er et resultat av bærekraftig produksjon og forbruk, som for eksempel:

• Bruk, gjenbruk og resirkulering av bygninger og anlegg, bygningsdeler og bygningsmaterialer
• Tiltak for å redusere nedbrytingshastigheten på materialer som følge av forurensing er energi- og ressursbesparende og vil dermed bidra til en mer bærekraftig ressursbruk.

Derfor er det viktig å sikre og videreføre kunnskaper om gamle drifts- og arbeidsmåter, tradisjonelle håndverk, tradisjonell byggeteknikk og materialbruk som fører til lavere energibruk og lengre holdbarhet. Vi kan hente fram kunnskap som er nyttig for dagens byggeaktivitet, og skape vakre bygg som samtidig er solide og miljøeffektive. Store deler av den eldre bygningsmassen er produkter basert på utnyttelse av lokale ressurser, lave transportkostnader og lavt forbruk av energi. De er enkle og vedlikeholde, består av materieler som kan gjenvinnes og er tilpasset klimatiske og andre lokale forhold. Dette er kunnskap vi fortsatt trenger.

Kulturminneåret er et samarbeidsprosjekt mellom Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet, men flere andre departementer, direktorater og andre statlige etater vil også markere sitt ansvar for forvaltningen av sin del av kulturarven; som for eksempel å ta vare på gamle ferdselsveier, losvesnet, fyrene, festningsverk, byfornyelse og alle kulturminner knyttet til landbruket.

Vi ønsker å rette en spesiell oppmerksomhet mot barn i Kulturminneåret. Det er de som er barn i dag som er framtidas beslutningstakere, og det er viktig at neste generasjon får et nært forhold til historien og de verdiene kulturminnene representerer. På kulturminnedagen vil alle landets 4. klassinger bli invitert til å presentere hva de mener er viktig å bevare av kulturminner i sitt nærmiljø for framtida.

Et sektoransvar som fungerer i praksis kan forebygge konflikter og effektivisere ressursbruken. Dette er særlig viktig i en tid der det skjer store omstillinger som vil ha en betydelig innvirkning på bruk av arealer, og som dermed får konsekvenser for kulturmiljøene og kulturlandskapene.

Det er viktig å utvikle bedre rutiner og modeller for samarbeid mellom ulike aktører som er engasjert i kulturminnearbeid lokalt og regionalt. Det som skjer i regi av fylkesmannen, fylkeskommunene og kommunene er helt avgjørende for hvordan vi skal lykkes i arbeidet for å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer - de menneskeskapte miljøverdiene våre.

Plan- og bygningsloven er en viktig kulturminnelov. Vi må videreutvikle denne loven slik at den blir et miljøpolitisk redskap som setter også lokalsamfunnene i stand til å ta vare på og bruke kulturminnene på en forsvarlig måte. Fylkeskommunen har også en viktig samordningsrolle. På denne arena møtes kultur og miljø med et samlet ansvar for kulturminner, museer og kulturaktiviteter.

Kommuene er likevel den viktigste aktøren og arena for forvaltning av kulturminner. Her møtes offentlige myndigheter, organisasjoner, skoler, næringsliv og enkeltmennesker.

Vi har nå startet opp arbeidet med Lokal Agenda 21. Kommunene har allerede gjort en stor innsats gjennom Miljøvern i kommunene-reformen, og dette vil vi nå gå videre med. Dette er en direkte følge av Brundtland-kommisjonens appell om å "tenke globalt og handle lokalt", og det er en oppfølging av det store handlingsprogrammet for et nytt århundre som ble vedtatt på FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992 - Agenda 21. Her i landet blir kanskje dette den største miljødugnad noensinne. Vi håper å få til et felles løft som engasjerer bredt, og alle kan melde seg som deltakere. Arbeidet med og gjennomføringen av Lokal Agenda 21 bør bli den store verne-, rydde- og vedlikeholdjobben vi må få gjort på vei inn i et nytt århundre. Samtidig må vi ta konsekvensen av at mange av de største utfordringene vi nå står overfor er globale - som for eksempel faren for klimaendringer, trusler mot det biologiske mangfoldet, en umoralsk og uakseptabel fattigdom, befolkningsøkingen, kriger og konflikter. Vi må med andre ord løfte blikket fra vår egen navle og knytte kontakter med lokalsamfunn andre steder i verden. Identitet og tilhørighet kombinert med mellommenneskelig forståelse og toleranse er viktig i denne sammenhengen. Kulturminnene har en sentral plass som brobygger mellom ulike kulturer og som et middel til å skape større forståelse mellom mennesker i vår tid.

Jeg har merket meg den sterke interessen for lokalhistorie. Folkeopplysningen har en historisk tradisjon og begrepet knyttes til framveksten av en folkelig og bred opplysningsvirksomhet med et demokratisk fundament. Også i åra framover trenger vi en opplæring som er knyttet til denne tradisjonen.

Gjennom Kulturminneåret er det allerede etablert et nettverk av kontaktpersoner. Hvert fylke og alle kommuner skal ha en kontaktperson. Flere av dere er her i dag, og jeg vil gi dere rollen som nøkkelpersoner i mye av det som skal skje utover året. Nettopp dere kan være pådrivere og koordinatorer, utvikle nettverk og samarbeidsmetoder, skape begeistring og entusiasme.

I denne sammenhengen kommer de frivillige organisasjonene inn som en viktig ressurs. Jeg vet at mange av dere synes dere sliter med en vanskelig økonomi og kanskje føler at dere møter liten forståelse for det arbeidet dere nedlegger. Vi ønsker å være med på vitalisere det frivillige arbeidet. Som et ledd i dette må organisasjonene trekkes med i de politiske beslutningsprosessene lokalt og nasjonalt.

Ett av de tiltakene vi støtter er for eksempel "Kulturminnestafetten -97". Dette blir organisasjonenes hovedsatsing. Gjennom denne stafetten ønsker organisasjonene Forbundet Kysten, Fortidsminneforeningen og Norsk Forening for Fartøyvern å arbeide for å bedre rammevilkårene for kulturminnevernet. De ønsker også å oppnå økt engasjement og bevissthet på lokalplanet og å få etablert nye og mer rasjonelle samarbeidsmodeller innen kulturminnevernet. Stafetten starter i Finnmark til våren og ankommer Oslo i september. Andre organisasjoner - som for eksempel Norsk Kulturarv og Selskabet for Norges Vel - viser stor aktivitet, blant annet gjennom et eget manifest for foreslår en rekke konkrete tiltak innen kulturminnevernet. Jeg hilser all slik deltakelse velkommen.

De frivillige organisasjonenes innsats er et nødvendig supplement og korrektiv til forvaltningen. De bidrar til å synliggjøre at vi alle har et ansvar for miljøet, og at vi alle kan gjøre noe. Denne drivkraften er helt nødvendig dersom vi skal kunne skape et økologisk bærekraftig samfunn. Et slikt samfunn kan ikke bare vedtas på politisk nivå, det må skapes gjennom en innsats fra alle.

Den som bare leter i Miljøverndepartementets budsjett for å finne ut hvor stor vekt vi legger på Kulturminneåret, er kommet inn på en blindvei. Vi har riktignok satt av tilsammen 19 millioner kroner til dette året fordelt på organisasjonene, Riksantikvarens driftsbudsjett, kystkultur og fartøyvern og tekniske og industrielle kulturminner. Den samlede satsingen blir likevel langt større, blant annet gjennom det som bevilges fra andre departementer og gjennom den store innsatsen som gjøres fra organisasjonene. Jeg håper dette vil ha en varig effekt i den forstand at ansvaret for kulturminnevernet blir sektorovergripende og får en mer sentral plass i vår helhetlige politikk - både nasjonalt og internasjonalt.

Kulturminneåret er med andre ord starten på en langsiktig satsing. Vern av kulturarven er en viktig del av vår livskvalitet og kulturen er en integrert del av vår hverdag. Den gir kunnskap om forholdet mellom mennesker og natur, og representerer dessuten store bruksverdier. Økte utbygginger innen samferdsel og ny bruk av bygninger, anlegg og arealer skaper store utfordringer for kulturminnevernet. Nettopp vern om kulturarven vår må tillegges større vekt ved bruk av arealer og ved utbyggingstiltak. Vern og forvaltning må få større sosial, geografisk, etnisk og tidsmessig bredde. Ved å ta vare på og lære av det som var, kan vi sikre kvalitet, holdbarhet og bærekraftig bruk av naturressurser. Gjennom økt vekt på forskning og utviklingsarbeid kan kulturminnevernet aktiviseres som en ressurs for sysselsetting og bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Det ligger mange utfordringer i dette i åra framover. Startskuddet går nå.

Lykke til alle sammen.