Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Hovedutfordringer i den framtidige miljøvernpolitikken - nasjonalt og internasjonalt

Den norske ambassade, København 19. februar 1997

Innledning - overblikk

Aldri før i menneskehetens historie har det vært så vanskelig å forutsi utviklingen som i dag. Vi opplever store endringer, og endringstakten øker. Dette stiller store krav om evne til tilpassing og videreutvikling, og til viljen til å gjøre de riktige veivalgene - i miljøvernpolitikken som på andre områder. Vi er på mange måter inne i en turbulens som gjerne oppstår på et tidspunkt av historien da fundamentale ideologiske, politiske, økonomiske, strukturelle og sosiale tradisjoner endres - samtidig.

En politikk for neste århundre er med andre ord et verdivalg. Dette er også nedfelt i det programmet for neste århundre som ble vedtatt på FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992 - Agenda 21. I år skal alle land gjøre opp status for hvor langt de er kommet i oppfølgingen av dette programmet på en spesialsesjon i FN. Det blir på mange måter vår generasjons testamente overfor neste generasjon. Den arven vi foreløpig etterlater oss er ikke gullkantet. Den er ikke det så lenge:

• Verdens befolkning vokser med over 250 000 innbyggere hver dag.
• Tusenvis av barn dør av sult eller mangelsykdommer. .
• Så lenge det hver dag brukes noe sånt som 20 milliarder kroner til militære formål, eller et beløp som tilsvarer 2,5 ganger Norges totale årlige utviklingshjelp. .
• Opp til 100 arter dør - for alltid. .
• Eller så lenge vi ikke har maktet å få utslipp av klimagasser og andre utslipp til luft, vann og jordmonn ned til naturens tålegrense. .

Likevel - de siste årenes intense miljødebatt har gitt resultater. Miljøpolitikken har gått gjennom flere faser siden den for alvor kom på dagsorden på Stockholm-konferansen i 1972:

• Vi har beveget oss fra en i hovedsak nasjonal miljøvernpolitikk til en grenseoverskridende, global politikk. .
• Livskvalitet og de verdiene som ligger i natur- og kulturarven kommer stadig sterkere i fokus. .
• Miljøvern har beveget seg fra å bli oppfattet som en sektoroppgave til å bli sektorovergripende. Det betyr at det stilles miljøkrav til politikkutformingen på stadig flere områder. .
• Vi har vært inne i en fase med store oppryddings- og reparasjonsoppgaver, men vil nå gradvis gå over i en mer forebyggende fase. .
• Vi beveger oss bort fra renseteknologi til renere teknologier og produkter. .
• Gradvis vil stadig mer av avfallet brukes som en ressurs, og vi vil bevege oss inn i en livssyklus som bygger på fra-vugge-til-vugge-prinsippet. .

Klimapolitikken

Jeg har tidligere i dag deltatt på et møte med mine kollegaer - de nordiske miljøvernministre. Et av de viktigste punktene på vår dagsorden var de pågående klimaforhandlingene.

Klimapolitikken er kommet sterkt i fokus i det siste, og med rette. Faren for klimaendringer er kanskje den største og vanskeligste oppgaven vi står overfor. I den siste rapporten fra FNs klimapanel konkluderes det med at klodens gjennomsnittstemperatur kan komme til å stige med fra 1 til 3,5 grader fram til år 2100, og verdenshavene kan komme til å stige med fra 15 til 95 centimeter. Selv om det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene, er det i alle fall ingen tvil om tendensene. Det er også grunn til å anta at den menneskeskapte drivhuseffekten er en realitet.

Globalt kan vi oppleve at millioner av mennesker blir drevet på flukt både på grunn av tørke, og fordi økt vannstand kan gjøre at bebodde områder rett og slett kommer under vann. Det er de som mener å se en sammenheng mellom alle de naturkatastrofene i form av flom og tørke har opplevd i senere tid, og drivhuseffekten. Uten å spekulere for mye i dette, er det i alle fall interessant å registrere at stadig flere forsikringsselskap tar hensyn til dette ved fastsetting av sine betingelser. Forsikringsgiganten Lloyds i London hevder for eksempel at av verdens 25 største naturkatastrofer, har 20 skjedd etter 1985.

Som miljøvernminister må jeg ta utgangspunkt i de mulighetene og begrensningene vi som nasjon står overfor når vi skal bidra til å finne løsninger på et globalt problem. Norge er slett ikke det eneste landet som har problemer med å nå en målsetting om å stabilisere utslippene av CO2 - den klimagassen som er kommet mest i fokus. Så og si alle land har det. Vi kan bare få utslippene ned ved å bruke mindre kull, olje og gass - eller mindre energi som baserer seg på disse energikildene. Da nærmer vi oss rett og slett den livsstilen vi har lagt oss til; med bil, fjernsyn, Cd-spillere, oppvaskmaskiner, mikrobølgeover, varmekabler i gulvet på badet og kanskje elektriske tannbørster. Skal vi klare den formidable oppgaven det er å temme drivhuseffekten, kan vi rett og slett ikke fortsette som før.

Det er i denne sammenhengen behov for global handling og samarbeid om å finne løsningene.

I et slikt perspektiv og på mellomlang-sikt vil jeg peke på at gass kan være et godt alternativ til kull. Det er for eksempel ventet at den norske gasseksporten blir mer enn fordoblet fra dagens nivå til år 2005. Dersom vi skulle tenke oss at all norsk gass erstatter kull i 2005, vil CO2-utslippene i Europa bli redusert med mer enn 100 millioner tonn pr. år. Til sammenlikning var de samlede norske CO2-utslippene i 1994 på om lag 37 millioner tonn.

Nå er det ingen som tror at all norsk gasseksport vil erstatte kull. Selvsagt ikke. Men en del vil ganske sikkert erstatte kull. Og så lenge mer enn 5 prosent av gassen erstatter kull, så vil norsk eksport av gass føre til lavere utslipp av CO2 i Europa. Da må jeg innrømme at jeg synes det er meningsfylt å løfte blikket fra egen navle å akseptere at det er de samlede utslippene av CO2 som gir utslaget, og at vår gasseksport kan bidra til å få disse ned.

Det er helt på det rene at vi må arbeide intenst med å få redusert utslippene av klimagasser. Selv en stabilisering av CO2-utslippene på 1990-nivå globalt vil innebære at konsentrasjonen i atomsfæren nærmer seg en dobling i år 2100 i forhold til førindustrielt nivå. Lar vi det skje, kan en slik konsentrasjon gi den raskeste øking i den globale middeltemperaturen på de siste 10 000 åra. Alvoret i dette kan neppe overdrives. FNs klimapanel er klar: De har påpekt at de menneskeskapte utslippene av CO2 må reduseres med mer enn 60 prosent i forhold til utslippet i 1990 dersom vi skal klare å stabilisere konsentrasjonen i atomsfæren på dagens nivå.

Fra norsk side har derfor arbeidet med å få til en forpliktende internasjonal Klimakonvensjon, og oppfølgingen av denne, fått høyeste prioritet. Siden konvensjonen ble forhandlet fram under Rio-konferansen i 1992, har vi stått på fire hovedelementer:

• Utslippsforpliktelsene for de enkelte land må fordeles på en mest mulig rettferdig måte. Vi bør med andre ord finne fram til en byrdefordeling. Det gjelder også fordelingen mellom industriland. .
• Avtalen må omfatte flest mulig av klimagassene. Atmosfæren bryr seg ikke om hva gassen heter, men hvilken virkning den har. .
• En avtale bør inneholde muligheter for felles gjennomføring. Slik kan vi sikre at vi får mest mulig reduksjon i utslippene pr. krone og dermed muligheten til å gjøre mer. Internasjonalt koordinerte økonomiske virkemidler - eller avgifter - er det beste virkemidlet. Flere land - helst alle - burde innføre avgifter gradert etter hvor mye klimagasser produkter bidrar til. Da ville vi få en vridning over til produkter som gir lite klimagasser på bekostning av de som gir mye. I motsatt fall kan avgifter i ett land føre til at vi ikke flytter forbruket til mer miljøvennlige produkter, men flytter produksjonen til mindre miljøvennlige land. Da har vi tapt i dobbelt forstand.

Foreløpig er det dessverre svært få land som har innført CO2-avgift. Blant dem er store og tunge land som fortsatt subsidierer bruk av den verste blant CO2-forurenserne - nemlig kull. Norge har en av de høyeste CO2-avgiftene i verden.

Det mest gledelige resultatet fra det andre partsmøtet i Geneve i 1996 er at de ledende industriland som USA og EU nå tar vitenskapens vurderinger alvorlig. Jeg kan konstatere at klimapanelets rapport fra desember 1995 har fått politisk gjennomslag. Dette gjennomslaget betyr at den viktigste forutsetningen for en internasjonal klimapolitikk etablert: nemlig enighet om hva problemet består i og at det må handles for å unngå dramatiske forandringer i livsbetingelsene på jorda.

Det andre svært viktige resultatet av møtet i Geneve var at det ble vist vilje til å komme fram til bindende avtalesystemer for klima i løpet av 1997. Med andre ord: Mer kunnskap og dokumentasjon har økt viljen til å handle.

Det tredje punktet gjelder selve strukturen i den kommende klimaavtalen.

Noe av det viktigste nå er at vi kan komme fram til en modell som i det lange løp gjør at vi når de nødvendige reduksjonene i utslippene. I dette perspektivet må land med store utslipp pr hode og med høy utslippsintensitet i økonomien, kutte mest prosentvis for at verdenssamfunnet skal oppfylle de store reduksjonskravene som klimapanelet har satt opp. Vi har ment at en modell med prosentvis like kutt i første fase kan gi en gal retning for seinere faser.

På andre miljøområder er det internasjonale avtaleverket i ferd med å bevege seg bort fra kravet om like reduksjoner i hvert land og over på differensierte forpliktelser.

Også i klimaforhandlingene arbeides det med flere modeller for såkalt byrdefordeling, men amerikanerne har gitt uttrykk for at de tror det vil være for komplisert å utvikle en avtale etter det mønster vi har hatt for SO2 og NOx i Europa innenfor den tidsrammen vi har til rådighet. Også USA har imidlertid understreket behovet for såkalt fleksibilitet. De legger vekt på det de kaller markedsbaserte løsninger. Konvensjonen åpner allerede for adgang til felles gjennomførings-tiltak mellom industrilandene; blant annet slik at utslippsreduksjoner kan krediteres ved sparetiltak i et annet industriland. Amerikanerne antyder også muligheten av å innføre et marked for omsetting av utslippskvoter. Alt dette innebærer at det er gode muligheter for å komme fram til en avtale der vi kan få satt inn ressurser på klimatiltak der de er mest effektive.

Produksjon, forbruk og fordeling

Agenda 21 er et program vi alle har forpliktet oss til å følge opp - fra kommuner, organisasjoner og næringsliv til sentrale myndigheter. Det er et uhyre utfordrende program. Fra norsk side har vi særlig satt søkelyset på industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre - selve hovedsynderen bak de globale og nasjonale miljøproblemene vi nå sliter med.

Det er riktig at fattigdommen er en alvorlig miljøtrussel. Likevel er det slik at de en milliard fattigste forbruker så lite at de til tross for antallet i liten grad belaster det globale miljøet. I den daglige kampen for å tilfredsstille grunnleggende behov tærer de på lokale ressurser. Det fører til lokale og regionale miljøødeleggelser og konflikter når befolkningsøkingen overskrider naturens tålegrenser.

Vi kan ikke komme bort fra at hovedansvaret for de globale miljøproblemene ligger hos de rike industrilandene. Uttynningen av ozonlaget, drivhuseffekten, mengder av farlig avfall og utarmingen av verdens biologiske mangfold er alle faktorer som er utløst av våre produksjons- og forbruksmønstre.

Dagens fordeling av vår felles kake er dypt umoralsk, ja, jeg mener denne skjeve fordelingen i tillegg til eventuelle økologiske kriser, kan utvikle seg til å bli en alvorlig sikkerhetsrisiko i framtida. Vi må bli mer bevisste på at miljø og sikkerhet henger nøye sammen.

Hvordan skal vi skape en mer rettferdig global fordeling i framtida? Skillene mellom de rikeste og fattigste i og mellom land er jo bare blitt større og større. Det er på høy tid at vi viser evne til nytenkning og handling.

I rapporten "Det globale naboskap" fra en FN-kommisjon ledet av Ingvar Carlsson og Shridath Ramphal, heter det: "Det bør gjøres forsøk på å etablere globale finansieringsmekanismer for globale prosjekter, herunder skatt på bruken av globale ressurser som flykorridorer, havveier og havfiskeriområder, samt oppkreving av globale skatter etter en global overenskomst og på grunnlag av en traktat. En internasjonal skatt på utenlandske valutatransaksjoner bør vurderes, og det samme gjelder etablering av en internasjonal selskapsbeskatning av de multinasjonale selskaper. Det er på tide at det oppnås enighet om en global beskatning til nabolagets beste."

Det er regnet ut at slike tiltak vil gi inntekter langt, langt utover det som ville oppnås dersom alle industriland ville oppfylle den gamle målsettingen om å bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalproduktet til bistand - og det er det som kjent nesten ingen som følger opp.

Selvsagt kan vi forebygge mange miljøproblemer gjennom målrettede og aktive tiltak. I Norden har vi nådd gode resultater på flere områder. Det går an - hvis vi vil og innretter oss deretter. Men jeg tror det vil gå svært lang tid før et så høyt forbruksnivå som vi har i Norden - ikke minst dersom vi også skal ha en kontinuerlig vekst i dette forbruket - vil være forenlig med en bærekraftig utvikling i den forstand at all økonomisk aktivitet og atferd holder seg innenfor de grenser som naturressursgrunnlaget setter.

Hva skal vi for eksempel gjøre den dagen Kinas økonomiske vekst virkelig bringer dette enorme landet over mot et mer typisk industri- og forbrukersamfunn? Kina har like mange mennesker som hele den vestlige industrialiserte verden til sammen.

Kina er på vei mot å bli et forbrukersamfunn med alle de veldige miljøkonsekvensene dette vil få. Og vi har ingen rett til å nekte dem det. Det mener de også. Men vi kan bistå Kina og andre land til å "hoppe over" mange forurensingsproblemer som vi og andre vestlige industriland har slitt med gjennom vår industrialiseringsperiode. Dette kan vi få til gjennom et samarbeid. Vi kan gi støtte gjennom overføring av kunnskap som er basert på våre egne erfaringer, og vi kan bidra til teknologioverføring og økonomisk støtte.

Får vi til dette, vil veksten i forurensninger og andre miljøproblemer kunne bli mye "flatere" enn den har vært i de vestlige industrilandene. Dette er en strategi både Norge og andre land må følge ikke bare i forhold til Kina, men i forhold til alle land som er i "utvikling" - ikke minst overfor utviklingsland.

På ett eller annet tidspunkt bør vi kanskje ha mot til å sette vår egen levestandard inn i en slik sammenheng og se nærmere på helheten. Er det for eksempel en aktuell problemstilling at mer av den økonomiske verdiskapingen i Norge og andre industriland må brukes for å bidra til at de land som nå er inne i en omfattende industrialiseringsperiode kommer inn i en prosess som også er forsvarlig i forhold til miljøet ? Foreløpig stiller jeg bare spørsmålet.

Miljø og sysselsetting - grønne skatter

Det har vært en vanlig oppfatning at tiltak for å bedre miljøsituasjonen vil svekke sysselsettingen, blant annet fordi tiltakene vil representere en byrde for næringslivet i en overgangsperiode. Den store ledigheten i mange land, og påvirkning fra sterke interessegrupper, kan ut fra slike vurderinger ha bidratt til at man ikke har kommet lenger i arbeidet med grønne skatter internasjonalt enn hva man har gjort.

I de senere årene har det imidlertid i ulike fora, bl.a. i OECD og i EU-kommisjonens Hvitbok om vekst, konkurranseevne og sysselsetting, blitt tatt til orde for å kombinere en økt beskatning av miljøskadelige produkter og aktiviteter med reduksjoner i beskatningen av arbeidskraft, med den hensikt både å bedre effektiviteten i økonomien, bedre miljøsituasjonen og stimulere sysselsettingen.

I Norge har det vært gjennomført et større utredningsarbeid om "grønne avgifter" i Grønn skattekommisjon, som leverte sin innstilling i juni 1996. Den norske regjering vil følge opp dette i en stortingsmelding om "grønne avgifter" som vil bli lagt fram for Stortinget høsten 1997.

Det er vesentlig å ha et langsiktig perspektiv for dette arbeidet, det vil si inn i neste århundre. Ved å foreta gradvise omlegginger av politikken, og ved å gi rimelig tid til omstillinger, herunder til teknologisk utvikling og tilpasning av produksjon og forbruk til riktigere miljøprising og redusert støtte til miljøskadelig virksomhet, vil konfliktene mellom miljøhensyn og sysselsetting dempes. I en langsiktig politikk for bærekraftig utvikling må begge disse hensynene tillegges vesentlig større vekt enn i dag.

Arbeidet for en bærekraftig utvikling, som innebærer både et bedre miljø og høy sysselsetting, med vesentlig lavere ledighet i mange land, er krevende og langsiktig, og forutsetter store endringer i dagens rammebetingelser. Det forutsetter også vesentlig sterkere internasjonalt samarbeid på disse områdene enn i dag.

Lokal Agenda 21

Bærekraftig utvikling må settes inn i en global sammenheng, men en stor del av endringene må skje lokalt. Det er summen av landenes nasjonale tiltak som gir utslaget. Våre nasjonale og lokale utfordringer er knyttet til arbeidet med å oppfylle Norges internasjonale miljøforpliktelser nettopp på områder som klima, biologisk mangfold og miljøgifter, samtidig som vi må legge vekt på opprydding, vedlikehold og forebygging av miljøskader innenfor vår egen landegrense. Også lokalt må politikken utformes med tanke på at alle må ta sin del av ansvaret. Det kreves noe av oss alle dersom utviklingen skal holdes innenfor de rammer naturen setter.

En grunnleggende forutsetning for at samfunnet skal kunne utvikle seg i mer bærekraftig retning, er at alle samfunnsaktører tar et selvstendig ansvar for sin del av helhetsløsningene - det være seg offentlige myndigheter, organisasjonene, næringslivet, forbrukerne og kommunene. Fastsetting av rammebetingelser som kan fremme en bærekraftig utvikling vil berøre både forbrukere og næringsliv.

Tida er nå moden for å ta noen skritt videre: Et av de viktigste satsingsområdene framover vil være arbeidet med å få utviklet Lokal Agenda 21. Det vil blant annet si at vi må bli bedre til å synliggjøre hvilken betydning alle små og store lokale tiltak har i en global sammenheng, og hvordan lokalsamfunnene møter de store miljøutfordringene.

Utviklingen videre må bidra til at vi kopler anbefalingene fra Agenda 21 bedre opp til vårt eget lokale miljøvernarbeid, til en vitalisering av det Sektorovergripende miljøvernarbeidet og til en bredere folkelig deltakelse i arbeidet. Gjennom Lokal Agenda 21 må vi se en tydelig og konkret dreining mot bærekraftig utvikling der også det globale perspektivet blir erkjent og synliggjort.

Nordområdene - samarbeid med Russland

De is- og snødekte polarområdene i nord utgjør sammen med den arktiske tundra og tilgrensende taiga de største gjenværende villmarksområdene i vår del av verden. Bestandene av flere dyrearter er ofte svært store, og de finnes fortsatt i sine opprinnelige utbredelsesområder. Lokalt finnes arter som er truet av utryddelse eller utryddet i andre deler av Europa.

Barentsregionen er et av de områdene i Europa som er rikest på naturressurser. Det er store forventninger om ny økonomisk utvikling i Barentsregionen basert på økt utnytting av disse ressursene, særlig skog, olje og gass. En slik utnytting kan få negative økonomiske og miljømessige følger dersom ikke miljøhensyn integreres i alle ledd i utviklingen.

De miljøutfordringene vi står overfor i nordområdene, er i første rekke knyttet til forurensende tungindustri, tilførsler av langtransporterte miljøgifter via luft og vann, lagring og håndtering av atomavfall og ny økonomisk vekst. De fleste og største enkeltkilder til forurensning i de europeiske nordområder ligger i Russland. På bakgrunn av landets svake økonomi og manglende miljøtekniske kompetanse kreves en systematisk og langsiktig innsats for å oppnå kontroll og stabilisering, og på sikt forbedring av miljøtilstanden.

Nordområdene er, i kraft av sin beliggenhet og sårbare natur, spesielt utsatt for tilførsel av miljøgifter utenfra. På mange måter kan disse områdene betegnes som "verdens søplekasse" for miljøgifter.

Foruten ukontrollerte utslipp av miljøgifter fra industri og kommunale anlegg, samt fremtidig olje- og gassutvikling, utgjør faren for radioaktiv forurensning den største potensielle miljøtrusselen i nordområdene. Til de mer akutte problemene hører faren for ulykker ved atomkraftverket på Kola, gamle og overfylte lagre av brukt atombrensel, inklusive lagerskipet Lepse og et stort antall atomdrevne ubåter som er tatt ut av bruk. Blant de langsiktige problemene finner vi tilførsler av radioaktive stoffer via de sibirske elvene fra reprosesseringsanlegg i Majak, Tomsk og Krasnajarsk og mulige lekkasjer fra lagre for radioaktivt materiale på Kolakysten og i Arkhangelskområdet.

EU har utført en forstudie av problemene omkring atomavfallslagringsskipet Lepse og foreslått tiltak for å behandle det brukte brenselet ombord. I 1997 kan et internasjonalt finansiert prosjekt med bidrag fra den norske atomhandlingsplanen komme igang. Det arbeides også med tilsvarende prosjekter for behandling av brukt brensel fra utrangerte atomubåter.

Den russiske arven fra sovjetperioden begrenser seg imidlertid ikke bare til tung forurensning fra umoderne industribedrifter og militær aktivitet, men omfatter hele systemet for miljøvernforvaltning som har store behov for opprustning og kompetanseutvikling for å tilfredsstille rimelige krav. De langsiktige utfordringene består i å medvirke til at russisk miljøvernforvaltning kan settes i stand til selv å løse sine nasjonale og internasjonale forpliktelser.

Etter at det russiske miljøverndepartementet ble nedlagt og ansvaret for miljøvernspørsmål ble overført til Det russiske naturressursdepartementet er det bredt seg en del pessimisme i samarbeidet. Dette gjenspeiles også i bevilgningene til miljøvernformål i Russland som er redusert fra flere prosent til 0,4% av det totale budsjett i 1997. Formannen i den nye Statskomiteen for miljø, Danilov-Danilyan, ga nylig en meget nedslående rapport til styret i komiteen angående miljøtilstanden i Russland. I rapporten sa Danilov bl.a at luftforurensningen i mer enn 200 byer og tettsteder i Russland fortsatt er uforsvarlig høy. Dette rammer mer enn 60 millioner mennesker.

Fra norsk side er vi fornøyd med at EU etterhvert har engasjert seg mer i disse problemstillingene. Det virker allikevel som om alvoret i situasjonen ikke fullt ut har gått opp for resten av Europa. Norge er et lite land med i denne sammenhengen meget begrensede ressurser. Det er av avgjørende betydning at de store aktørene, spesielt EU og USA, aktivt går inn for å påvirke russiske prioriteringer på miljøvernområdet og bidrar til å løse finansieringsproblemene.

Nordsjøsamarbeidet

Norge har påtatt seg ansvaret for å arrangere den femte Nordsjøkonferansen om beskyttelse av Nordsjøen som vil bli avholdt en gang mellom år 2000-2002. I tillegg skal Norge arrangere en mellom-ministerkonferanse om integrering av fiskeri og miljøspørsmål for Nordsjøen 13-14 mars i år. En egen Nordsjøkomité har ansvaret for forberedelsene støttet av et sekretariat i Miljøverndepartementet i Norge. Nordsjøkomitéen skal også føre oppsyn med gjennomføringen av forpliktelsene fra de tidligere nordsjøkonferansene.

Hovedoppgaven for ministrene på den femte nordsjøkonferansen vil være å evaluere status i forhold til de politiske erklæringer som man var enige om i Esbjerg og å formulere ytterligere miljømål og strategier for å forbedre miljøtilstanden i Nordsjøen.

De viktigste områder som vil bli diskutert i denne sammenheng vil være:

• beskyttelse av arter og habitater.
• fiskerier.
• miljøgifter og næringssalter.
• forurensning fra skip og offshore.
• radioaktive stoffer herunder radioaktivt avfall.

Norge tok i tillegg på seg ansvaret for å avholde en mellom-ministerkonferanse om integrering av fiskeri og miljøpolitikk i Nordsjøen der både miljø og fiskeriministere er invitert til å delta. Denne konferansen skal avholdes i Bergen 13-14 mars 1997.

Jeg vil karakterisere denne konferansen som en milepel der vi for første gang har muligheten til å integrere miljø- og fiskeripolitikken. Denne muligheten må vi hilse velkommen. Jeg er imidlertid bekymret for at sluttdokumentet fra konferansen skal mangle konkrete forpliktelser innenfor fastsatte tidsrammer. Alle deltakerlandene er forpliktet gjennom internasjonale avtaler til å gjennomføre tiltak for å verne biologisk mangfold og havmiljøet i sin ressurs- og miljøpolitikk. Nordsjølandene har nå en sjanse til å vise at de greier dette.

De viktigste utfordringene for mellom-ministerkonferansen er nemlig å fastsette konkrete målsettinger og strategier for den videre integrasjonsprosessen med basis i kriterier for bærekraftig ressursutnyttelse av fiskeriressursene og bruk av føre-var-prinsippet i fiskeriene. Fokus vil være rettet mot:

• gjenoppbygging og bevaring av gytebestander
• vern av leveområder, ungfisk og ikkekommersielle bestander
• vern av økosystemene mot andre negative påvirkninger

Siden Esbjerg konferansen er det nedlagt betydelig arbeid for å forberede mellom-ministerkonferansen om fiskerier og miljø. Det er avholdt flere Nordsjøkomitémøter og ekspertmøter for å diskutere det faglige grunnlaget og behov for nye tiltak.

Det er utarbeidet en grunnlagsrapport for konferansen som nylig er ferdigstilt og som omhandler:

• status for de viktigste levende marine ressurser i Nordsjøen .
• fiskerienes økologiske effekter.
• forvaltningspraksis for fiskeriene.

Arbeidet med å utarbeide politiske erklæringer som skal vedtas på konferansen er nå i sluttfasen. Erklæringene vil inneholde videre mål for integrering av fiskeri og miljøpolitikk i Nordsjøen og strategier for å nå disse målene.

Arbeidet med integrering av fiskeri og miljøpolitikk er et viktig og banebrytende arbeid som kan få stor betydning for den fremtidige forvaltning av Nordsjøen såvel som andre havområder.

Etter mellom-ministerkonferansen om integrering av fiskeri og miljø vil Nordsjø-prosessen bl.a konsentreres om arbeidet med å utarbeide en strategi for implementeringen av det langsiktige målet om utfasing av miljøgifter i løpet av en generasjon. Det vil også bli arbeidet med å utvikle harmoniserte metoder for beregning av tilførsler av miljøgifter og næringssalter til Nordsjøen.

Avslutning

I dette foredraget har jeg lagt vekt spørsmål jeg tror er av spesiell interesse for dere. Dette betyr ikke at tema som f.eks biologisk mangfold, handel og miljø og ikke minst relasjonen til Den europeiske union er mindre viktige.