Politisk rådgiver Eirin Sund,

Raske endringer i rammebetingelsene - hvordan unngå handlingslammelse ?

Norsk renholdsverks-forenings avfallskonferanse
7. april 1997

1. Innledning

Takk for invitasjonen!

[Jeg vil innledningsvis beklage at miljøvernminister Thorbjørn Berntsen ikke hadde anledning til å åpne konferansen. Han overbringer sine beste ønsker for gjennomføringen av en vellykket konferanse.]

En av de virkelig sentrale utfordringene vi alle, enten som politikere, næringslivsrepresentanter eller forbrukere, i de rike industrilandene står overfor i dag er å endre produksjons- og forbruksmønstrene i en mer bærekraftig retning.

Som dere kjenner til satte Brundtlandkommisjonen bærekraftig utvikling som overordnet mål for verdenssamfunnet. Bruntlandkommisjonen definerer en bærekraftig utvikling som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter for å dekke sine behov. Gjennom begrepet klarte de å koble sammen og få frem to av de største utfordringene som verdenssamfunnet i dag står ovenfor - å sikre fremtidige generasjoners livsgrunnlag gjennom en forsvarlig forvaltning av natur- og miljøressursene, samtidig som alle som lever i dag sikres akseptable levekår gjennom en jevnere global fordeling.

Regjeringen har i sitt nylig fremlagte langtidsprogram særlig fokusert på viktigheten av at den økonomiske veksten som vi nå opplever skjer innen de rammene som naturgrunnlaget setter, og at velstandsutviklingen ikke skal gå på bekostning av fremtidige generasjoner. Dette skal være grunnmuren i det norske samfunnet.

Målet om en økologisk bærekraftig utvikling stiller særlige krav til forvaltning av økosystemene som vi har felles med de som lever i dag og alle som kommer etter oss. Økosystemene utgjør livsgrunnlaget for menneskene. Menneskenes eksistens er avhengig av tilstrekkelig tilgang på ren jord, rent vann, ren luft og biologisk mangfold. Naturen gir oss fornybare og ikke-fornybare ressurser, den håndterer avfallsprodukter og den har verdi for menneskene i form av naturopplevelser, rekreasjon og tilhørighet. Til sammen utgjør disse funksjonene den økologiske dimensjonen i målet om en bærekraftig utvikling.

I dag belaster vi naturmiljøet på en slik måte og i et omfang som truer livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner. Det er tre globale miljøproblemer som i første rekke er en trussel. Disse er

reduksjon i det biologiske mangfoldet

menneskeskapte klimaendringer

opphopning av helse- og miljøskadelige stoffer i jord, luft, vann og organismer.

Agenda 21, som ble vedtatt på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992, er en handlingsplan for det 21. århundre. I handlingsplanen er de rike landenes ansvar for å endre produksjons- og forbruksmønstrene særlig understreket. Norge har påtatt seg ansvaret for å få satt dette på dagsorden internasjonalt. I dag drar miljøvernminister Thorbjørn Berntsen til New York før å drøfte disse problemstillingene i FNs komité for bærekraftig utvikling [ Committee on sustainable development ] som skal forberede FNs spesialsesjon om miljø og utvikling i juni i år. Her hjemme følger vi opp med tiltak og aktiviteter der både lokalsamfunn, kommuner, næringsliv, forbrukere og frivillige organisasjoner blir trukket inn i arbeidet med å endre produksjon og forbruk i en mer bærekraftig retning.

Samtidig kan det være vanskelig for folk å se hvordan de selv kan delta aktivt i miljøarbeidet. Avfallsfeltet er et område hvor jeg tror en aktiv miljøpolitikk er i samsvar med folks magefølelse av hva som er riktig. Det er en konkret og direkte sammenheng mellom det vi kaster i søppelkassa hjemme og de miljøproblemene som følger etterpå. Avfallshåndteringen er årsak til både lokale og globale miljøproblemer :

Utslipp av helse- og miljøskadelige stoffer, sure komponenter fra forbrenning av avfall, bidrar til den samlede luftforurensningen i byene. Utslipp av blant annet næringssalter, bidrar til å redusere kvaliteten på lokale vannressurser og påvirker mulighetene til bruk til friluftsformål. Avfallsanlegg båndlegger betydelige arealer og forårsaker nærmiljøproblemer i form av lukt, støy, skadedyr m.v. og er dessuten årsak til forsøpling. I tillegg er avfall en vesentlig kilde til de viktigste globale miljøtruslene i form av utslipp av klimagasser og helse- og miljøskadelige stoffer. Faktisk utgjør klimagassutslippene fra avfall så mye som 12 % av de totale norske utslippene. Dette berører de langsiktige, økologiske endringene som kan true livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner.

Det er nå snart 5 år siden Miljøverndepartementet i mai 1992 la frem Stortingsmelding nr. 44 (1991-1992) "Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig sluttbehandling". I løpet av denne tiden har Miljøverndepartementet ført en aktiv politikk for å gjennomføre den handlingsplan som meldingen legger opp til. Dette har igjen ført til en rask utvikling i rammebetingelsene på avfallsfeltet - en utvikling vi allerede nå begynner å se resultater av.Som en illustrasjon vil jeg nevne at andelen kommunalt avfall som gjenvinnes har økt fra 8 % til 15 % i perioden fra 1992 til 1995, mens andelen av husholdningsavfall som gjenvinnes økte fra 9 % til 20 % i samme periode. Antallet kommunale fyllplasser på noen år sunket fra ca 400 til 250 og utslippene av blant annet kvikksølv og saltsyre fra fyllplasser er sterkt redusert.

Disse resultatene har vi oppnådd fordi tiltak fra offentlige myndigheter er fulgt aktivt opp fra kommuner, næringsliv og forbrukere. Det er derfor grunn til å si at vi er kommet et godt stykke på vei mot målet om atavfallet skal håndteres slik at det blir til minst mulig skade og ulempe for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnets ressurser. I lys av de resultater vi har oppnådd mener jeg at tittelen på dette foredraget er misvisende. Det er ikke handlingslammelse vi opplever, men tvert imot en blomstrende aktivitet i det nye "Avfallsnorge". Signalene som departementet mottar tyder på at mye er oppnådd når det gjelder holdninger til avfall og folks innsatsvilje. Tenk bare på hvor raskt vi forbrukere har opparbeidet motvilje mot å kaste for eksempel glass og avispapir i søppelbøtta.

Samtidig vet vi oppmerksomme på at en for rask utvikling med tilhørende økning i krav fra offentlige myndigheter kan virke frustrerende på kommunene, næringslivet og de andre aktørene på avfallsfeltet. Før jeg går gjennom hovedlinjene i regjeringens avfallsstrategi, vil jeg fremheve at vi nå er inne i en omfattende omstillingsprosess på avfallsfeltet, en omstillingsprosess som skjer parallelt i de øvrige industrialiserte land. Enhver omstillingsfase er krevende, men også en spennende utfordring for dem det angår - i dette tilfellet er det oss alle.

- Kan vi ikke være fornøyde slik vi nå stevner ? vil noen kanskje spørre.

Når vi vet at den totale mengden generert kommunalt avfall i perioden 1993 - 1995 økte fra ca 2,22 millioner tonn til 2,5 millioner tonn, og at fremdeles 70 % av nordmenns husholdningsavfall havner på søppelfyllinger, er det fortsatt behov for betydelig innsats for å få etablert en bærekraftig avfallspolitikk her i landet.

Regjeringens hovedstrategi i arbeidet med å løse miljø- og ressursproblemene knyttet til avfall, har vært å

1) Hindre av avfall oppstår, og redusere mengden skadelige stoffer i avfallet.

2) Fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse

3) Sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet

To av hovedpunktene i meldingens handlingsplan er:

økt ansvar til kommunene og

økt ansvar til næringslivet

Ved valg av løsninger skal samfunnsøkonomiske vurderinger legges til grunn.

Jeg vil først gjennomgå de tiltak som er iverksatt for å gjennomføre politikken på avfallsfeltet og som danner rammebetingelsene for virksomheten i henholdsvis kommunene og næringslivet. Deretter vil jeg si noe om utvikling og påregnelige endringer i rammebetingelsene fremover.

2. Kommunenes ansvar

Full kostnadsdekning

Fra 1995 trådte bestemmelsen om kommunenes plikt til å beregne full kostnadsdekning ved fastsettelse av avfallsgebyrene i kraft. Full kostnadsdekning vil sikre at alle de bedriftsøkonomiske investerings- og driftskostnadene knyttet til avfallshåndteringen dekkes inn gjennom avfallsgebyrene. SSBs statistikk for 1995 viser at kostnadsdekningen i gjennomsnitt på landsbasis er oppe i 95%. Det er grunn til å berømme kommunene for å ha vist evne til å innarbeide full kostnadsdekning på relativt kort tid.

Differensiere gebyrene

Ut over å sikre at kommunene tar full kostnadsdekning er jeg opptatt av at kommunene griper fatt i oppfordringen til å differensiere gebyrene der det kan bidra til å fremme avfallsreduksjon og gjenvinning. Differensierte gebyrer vil si at gebyrets størrelse varierer med f.eks mengde avfall levert. Dette vil kunne gi avfallsbesitterne motivasjon til å endre sin adferd i retning av å produsere mindre avfall og å sortere det avfallet som oppstår.Det er dessuten rimelig at de som bidrar med den adferd vi ønsker får en viss belønning for det.I 1995 hadde 40 % av kommunene en form for differensiering av gebyrene. Selv om nesten halvparten av landets kommuner altså har begynt å innføre differensieringsordninger gjenstår mye før det er etablert en klar sammenheng mellom avfallsgebyr og levert avfallsmengde. Jeg ser det som viktig at folk får en direkte tilbakemelding på at de avfallsmengdene de leverer koster samfunnet en hel del. Det er derfor viktig at kommunene arbeider videre med økt satsing på differensierte avfallsgebyrer.

Avfallsplaner

Fra 1995 fikk kommunene også plikt til å utarbeide avfallsplaner.Disse planene er viktige verktøy for utvikling av kommunens praktiske løsninger for kildesortering, gjenvinning og bedre avfallshåndtering. Høsten 1996 hadde 86 % av kommunene utarbeidet avfallsplan, selv om noen av disse manglet politisk behandling .Grundige planprosesser og gode avfallsplaner er en forutsetning for å oppnå en ambisiøs og offensiv avfallspolitikk kommunene.

Enkelte hevder at utviklingen på avfallsfeltet går så fort at planene står i fare for å bli uaktuelle før de vedtas. Jeg er selvsagt enig i at det ikke er tilfredsstillende å drive planarbeid tilpasset gårsdagens avfallssituasjon. På den annen side tror jeg at kommunene etter å ha kommet gjennom den første innkjøringsperioden vil bli i stand til å etablere rutiner for oppdatering av avfallsplanene og til å utforme fleksible ordninger. Jeg viser ellers til at forurensingsloven bestemmer at planen skal revideres minst en gang i hver valgperiode.

Kildesortering:

Mange kommuner har nå kommet godt i gang med å innføre kildesortering. De ser at kildesortering er en nødvendig forutsetning for at avfallsstrømmene skal snus bort fra fyllplassene og over mot gjenvinning. Samtidig ser de på kildesortering som en utfordring og en mulighet.I 1995 hadde til sammen 2,2 mill mennesker i Norge tilgang til kildesortering med henteordning av en eller flere materialfraksjoner.Det er imidlertid fortsatt bare noen få kommuner som har innført kildesortering i full skala. Avsetningsmulighetene for sortert avfall begynner å komme godt på plass og fullskala kildesortering kan innføres uten at avfallsgebyrene behøver å bli vesentlig høyere. Gjennom SFTs såkalte kildesorteringsprosjekt har fire byer og fire landkommuner/distrikter etablert fullskala kildesorteringsordning. Rapporten fra prosjektet er snart ferdigstilt, og den forventes å gi nyttig informasjon til øvrige kommuner.

Konsesjonskrav til fyllplasser

Konsesjonskravene til fyllplasser og forbrenningsanlegg er blitt betydelig skjerpet de siste årene. Som et resultat av dette er del mindre fyllplasser blitt nedlagt mens andre står for tur. Flere større fyllplasser er blitt oppgradert i samsvar med de nye retningslinjene for fylkesmannens konsesjonskrav, og flere kommer etter.

De skjerpede kravene gjør at avfallsfyllingene og forbrenningsanleggene får stadig høyere kvalitet med reduserte utslipp. Dette koster selvsagt, og økte behandlingsutgifter kombinert med kravet om full kostnadsdekning ved fastsettelse av avfallsgebyrene fører til at prisene for å levere avfall blir høyere for brukerne. Dette er en tilsiktet utvikling og inspirerer forhåpentligvis flere til å satse på avfallsreduksjon og gjenvinning i stedet for deponering og forbrenning av avfall.

Håndheving av forsøplingsforbudet

Økte priser medfører samtidig en risiko for at noen vil velge å kvitte seg med avfallet i naturen i stedet for å håndtere det på lovlig vis. For å hindre dette er innsatsen for å håndheve forbudet mot forsøpling intensivert. I den forbindelse er kommunene blitt delegert utvidet myndighet etter forurensningsloven for mer effektivt å kunne håndheve forsøplingsforbudet. SFT har også utgitt en veileder til kommunene om deres ansvar for å avdekke ulovlig forsøpling, og myndighet til å gi pålegg om opprydning.

Mottak av spesialavfall

Fra og med 1. juli 1995 har kommunene fått ansvar for mottak av spesialavfall fra mindre bedrifter og fra husholdninger. Forskriftens krav er at kommunene skal sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig mottakstilbud for disse avfallsbesitterne. I begrepet "tilstrekkelig" ligger et krav til kvalitet mht. tilgjengelighet og brukervennlighet. Det er ikke lenger uten videre nok å ha en container stående på avfallsplassen. SFT er i ferd med å foreta en kartlegging av kvaliteten på de kommunale ordningene for spesialavfall. På bakgrunn av denne kartleggingen vil det eventuelt bli foretatt innskjerpinger i forhold til kommuner der ordningene ikke ansees for å være tilstrekkelige.

Spesialavfall er avfall med et særlig skade- og farepotensiale. Det skal derfor ikke blandes med annet avfall, men skal gis særskilt behandling. Spesialavfall på avveie havner sannsynligvis enten i det ordinære blandede avfallet, det helles i kloakken eller det dumpes direkte i naturen. Slik håndtering av spesialavfall kan føre til fare for alvorlig forurensning. Det bør derfor være i kommunenes egen interesse å sikre høyest mulig innsamling av spesialavfall i egen kommune for derigjennom å beskytte eget kloakkanlegg og egne lokale resipenter.

KFK holdige kuldemøbler

Fra og med 1.juli 1997 har kommunene ansvar for å sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig tilbud for mottak av KFK-holdige kuldemøbler i kommunene, og å sørge for at disse blir håndtert på en måte som hindrer utslipp av KFK til luft. På samme måte som for spesialavfall innebærer kravet om tilstrekkelighet at tilbudet må være godt tilgjengelig og brukervennlig. Den kommunale mottaksplikten gjelder her side om side med forhandlerenes plikt til også å ta kasserte kuldemøbler i retur. Mottakstilbudet skal være gratis for avfallsbesitter, kostnadene ved dette skal dekkes inn over avfallsgebyret.

Oppsummering

Samlet sett står kommunene overfor en rekke utfordringer i tiden som kommer, særlig med hensyn til differensiering av gebyrer og økt kildesortering. Som jeg skal komme tilbake til er departementet opptatt av at kommunene arbeider videre med gjenvinning som hovedstrategi for å begrense avfallsmengdene til deponering. Dette vil måtte foregå parallelt med videre arbeid for reduksjon av avfallsmengdene - blant annet gjennom kravet om full kostnadsdekning og differensiering av gebyrer.

3. Økt ansvar til næringslivet

Parallelt med økte krav til kommunene har også næringslivet i løpet av de siste årene fått et betydelig større ansvar for å avfallshåndteringen. Næringslivets ansvar skal ikke bare omfatte det avfallet som oppstår ved produksjonen, men også selve produktet når dette ikke lenger anvendes og ender opp som avfall - det såkalte produsentansvaret. Dette ansvaret gjelder foruten for selve produsenten også for importører og distributører.

Begrunnelsen for å trekke næringslivet inn som et aktivt og sentralt element i arbeidet med å redusere avfallsproblemene er todelt :

For det første er det næringslivet som i hovedsak legger grunnlaget for hvor mye avfall som oppstår. Det er de som tar de viktige beslutningene mht. råvarebruk, valg av produksjonsprosesser, valg av produktspekter og produktdesign. Dette er valg som senere vil ha stor betydning for hvor mye avfall som produseres, hvilke muligheter det vil være for å få til lønnsomme innsamlings- og gjenvinningsløsninger og eventuelt hvilke problemer produktene vil representere på fyllplasser eller i forbrenningsanlegg.

For det andre har næringslivet en helt sentral rolle når det gjelder å utnytte utsortert avfall som råstoff i ny produksjon. Hvis den nødvendige gjenvinningskapasiteten ikke finnes, hjelper det selvfølgelig lite å sortere avfallet.

Ved å gi næringslivet økt ansvar for å sikre en forsvarlig håndtering har miljøvernmyndighetene ønsket at næringslivet både skal drive forebyggende arbeid gjennom de valg de tar i forbindelse med selve produksjonen, og bidra til den praktiske løsningen mht. gjenvinningen av det avfallet som oppstår.

Følgende ordninger er blitt etablert:

Det er inngått avtaler med næringslivet om reduksjon, innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall av henholdsvis kartong, drikkekartong, brunt papir, plast og metall. I avtalen forplikter næringslivet seg til å arbeide for å redusere mengden emballasjeavfall som oppstår. Avtalene stiller vider krav om innsamling og gjenvinning av 60 -80 % av emballasjen.

En avtale med bransjeorganet A/S Batteriretur, som er fulgt opp av en forskrift, har sikret et landsdekkende retursystem for innsamling og gjenvinning av minst 95 % av alle brukte blybatterier.

En forskrift med forbud mot deponering av kasserte dekk er fulgt opp med en avtale mellom Miljøverndepartementet og dekk- og bilbransjen, der bransjen påtar seg å etablere et landsdekkende system for innsamling og gjenvinning av alle kasserte dekk.

Miljøverndepartementet og Norske Skog har inngått en avtale der Norske Skog påtar seg å bygge et avsvertningsanlegg for returpapir, og å bidra til stabile og forutsigbare rammebetingelser for gjenvinning av returpapiret frem til dette anlegget står klart.

Noe av avfallet som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, samles i dag i for liten grad inn til særskilt håndtering. Dette gjelder bl.a. bygg- og anleggsavfall, spesialavfallsemballasje, avfall fra elektriske og elektroniske produkter, nikkel/kadmiumbatterier og deler av det PCB holdige avfallet. Vi anser det som viktig at dette avfallet som inneholder særlig skadelige stoffer sikres effektive innsamlings- og behandlingsløsninger. Vi arbeider derfor med sikte på å utvikle nye virkemidler for å sikre en forsvarlig håndtering også av disse avfallstypene. Bl.a. har en arbeidsgruppe med representanter for myndighetene, kommunene og berørt bransje lagt fram en rapport med forslag til målsetting og virkemidler for innsamling og behandling av avfall fra elektriske og elektroniske produkter.

4. Forholdet mellom kommunenes og næringslivets ansvar

Det har vært reist noen spørsmål om forholdet mellom kommunenes og næringslivets ansvar på avfallsfeltet. Jeg vil derfor si et par ord om dette. Etter forurensningsloven har kommunene ansvaret for, og enerett til innsamling av forbruksavfall. Avfall som næringslivet fåransvaret for gjennom forskrifter eller avtaler med departementet er i en del tilfeller forbruksavfall som omfattes av det kommunale innsamlingsansvaret. Dette forutsetter et nært samarbeid mellom næringslivet og kommunene.

Bransjeordningene vil være et tilbud til kommunene om avsetning for utsorterte avfallsfraksjoner. Samtidig er de bransjeorganiserte returordningene avhengig av at kommunene er villige til å sørge for separat innsamling av den aktuelle avfallsfraksjonen. Dersom kommunene ikke vil sørge for separat innsamling, og heller ikke er villige til å gi andre tillatelse til å stå for slik innsamling, kan det hindre effektiv gjennomføring av samfunnsøkonomisk lønnsomme returordninger på avfallsfeltet. For å kunne løse opp i en slik eventuell situasjon er detinnført hjemmel for å kunne pålegge kommunen kildesortering og adgang til oppheve eneretten til innsamling av forbruksavfall. Det har foreløpig ikke vært behov for denne hjemmelen og vi håper vi skal slippe å ta den i bruk - stort sett ser det ut som om forholdet mellom kommunene og næringslivet på avfallsfeltet fungerer tilfredsstillende.

5. Kompetanse og informasjon

Med den rivende utviklingen det er på avfallsfeltet er det et særlig stort behov for informasjon. Dette er bakgrunnen for at NORSAS er gitt rollen som et nasjonalt kompetanse- og informasjonssenter for alt som har med avfall og gjenvinning å gjøre. NORSAS skal fungere som et verktøy og hjelpemiddel og bistå dere i kommunene og næringslivet i å få gjennomført avfallspolitikken.

For å forbedre oversikten på avfallsfeltet er det vedtatt en forskrift om registrering av avfallshåndtering. Forskriften danner grunnlaget for det sentralregisteret for avfall som nå er etablert. Registeret vil gi en samlet landsdekkende oversikt over virksomheter som driver innsamling, transport, deponering, forbrenning og gjenvinning av avfall. Dette vil lette arbeidet for kommuner og bedrifter når de skal finne miljømessig gode løsninger. NORSAS står, på vegne av SFT, for driften av registeret.

6.Nye utfordringer - fremtidsperspektiver

Som nevnt innledningsvis har gjennomføringen av avfallspolitikken gitt gode resultater, særlig når det gjelder å øke gjenvinningsmengdene, og å sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.

Gjennomføringen av avfallspolitikken har imidlertid ikke ført til redusert avfallsgenerering. De siste 15 årene har mengden kommunalt avfall økt med ca 50%. Selv om noe av økningen kan skyldes at en større andel av avfallsmengdene leveres til godkjente anlegg, på grunn av bedre kontroll, og noe av økningen kan tilbakeføres til bedrede systemer for registrering, synes det klart at avfallsmengdene er økende.

Statistisk Sentralbyrå har på oppdrag fra Miljøverndepartementet laget prognoser for utviklingen i avfallsmengdene. De anslår at veksten i avfallsmengdene de neste 15 årene vil fortsette og bli på omtrent 44 %. Dette er basert på dagens situasjon og med gjeldende virkemidler. Framskrivingene understreker at det fortsatt er store utfordringer på avfallsfeltet, både knyttet til å redusere mengden avfall som oppstår, og til å sørge for en samfunnsmessig god håndtering av det avfallet som vil oppstå. Spørsmålet er da hvordan kan få gjort noe med disse fremtidsutsiktene ?

Utvikling av ny teknologi som gir mindre avfallsproduksjon kan bidra til å redusere veksten i avfallsmengdene. En endring i sammensetning av produksjon og forbruk i retning virksomhet som ikke produserer så mye avfall vil også kunne bidra til å redusere økningen. For å snu trenden er det dessuten nødvendig å videreutvikle virkemidler og tiltak på avfallsfeltet. Utformingen vil bygge på den strategi som er fastlagt i St. meld. nr. 44 fra 1991/92.

Målet om å få ned avfallsmengdene og særlig mengdene skadelige stoffer i avfallet kan ikke oppnås gjennom miljøvernpolitiske virkemidler alene. Det er nær sammenheng mellom de mengdene avfall som oppstår og produksjons- og forbruksaktiviteten i samfunnet. Aktiviteten styres av flere ulike forhold, bl.a. teknologisk utvikling, prisene i produksjonsprosessen, sammensetning og nivå på forbruket og av prisen på avfallshåndteringen. En hovedutfordring blir å øke den samlede miljøeffektiviteten i samfunnet slik at avfallsmengdene og innholdet av skadelige stoffer i avfallet reduseres.

Krav om tiltak for avfallsreduksjon er en del av avtalene som er inngått mellom Miljøverndepartementet og næringslivet. På samme måte er krav til avfallsreduksjonsplaner også en del av konsesjonene til industrien. Slike krav vil bli videreført og forsterket i det videre miljøpolitiske arbeidet.

I tillegg til dette er det viktig at den enkelte forbruker gjennom informasjon og holdningsskapende arbeid blir motivert til å endre egen adferd for å redusere avfallsmengdene. For at vår adferd som forbruker skal endre seg, må det eksistere alternativer som gjør oss i stand til velge løsninger som gir mindre avfall. Eksempler på dette er bla. ombruksverksteder, brukthandel o.l. Mange kommuner har lagt til rette for utbygging av reparasjonsvirksomheter og bruktsalg som kan sørge for lengre levetid for produktene, og dermed mindre avfall. Slike tiltak bør følges opp i flere kommuner. Det er helt nødvendig å stimulere folk til å ta vare på gjenstander, og til å prioritere avfallsbegrensende forbruk. "Bruk- og kast" -mentaliteten i vårt samfunn må erstattes med "ta vare på"-mentalitet. Dette er en stor utfordring.

Et av de viktigste tiltakene for å stimulere til reduserte avfallsmengder tror jeg ligger i prisfastsettelsen for avfallsbehandlingen. Jo dyrere det blir å kaste, jo mindre vil vi kaste. Selv om full kostnadsdekning sikrer at de bedriftsøkonomiske kostnadene er inkludert, medfører avfallshåndteringen, til tross for skjerpede krav til behandling, fortsatt betydelige miljøvirkninger som ikke er med i det totale prisbildet. For å prise disse kostnadene og på den måten motivere til avfallsreduksjon og økt gjenvinning, vurderer Regjeringen å innføre en avgift på sluttbehandling av avfall. Sluttbehandlingsavgiften er ment å skulle gjenspeile miljøkostnadene ved å deponere avfall, og å være et signal til næringslivet om å begrense avfallsmengdene eller å behandle avfallet på en annen måte.

Med en forventet vekst i avfallsmengdene i årene framover, blir det enda viktigere å fortsatt satse på økt gjenvinning for å redusere avfallsmengdene som må sluttbehandles. Erfaringer fra kildesorteringsprosjektet tyder på at potensialet for gjenvinning i kommunene er i størrelsesorden 70-80 prosent. Nivået for gjenvinning av avfall fra husholdningene var i 1995 kommet opp i 20 prosent på landsbasis. Det er derfor et betydelig, urealisert potensiale for økt gjenvinning av det kommunal avfallet i årene framover. For å få til dette må kommunene satse på utbygging av fullskala kildesorteringsløsninger for papir og matavfall, supplert med ordninger for plast, glass, metall, trevirke, møbler, tekstiler m.v.

Det er også et stort potensiale for økt gjenvinning av avfall fra industrien. Dette avfallet vil ofte ligge godt til rette for å kunne gjenvinnes, fordi avfallet er mer ensartet. Næringslivet må samtidig ta sin del av ansvaret for å redusere produksjonen av avfall, og for å legge forholdene til rette for økt gjenvinning. Hensynet til framtidig avfallshåndtering må tas med allerede når produktene er på planleggingsstadiet. Videre må næringslivet arbeide for å redusere sin egen avfallsproduksjonen internt i bedriftene, og for å få igang systemer for sortering og gjenvinning av avfallet som oppstår.

Energiutnyttelse er en aktuell løsning for mye av avfallet som ikke er egnet for materialgjenvinning. Dette gjelder både for kommunalt avfall og for avfall fra industrien. Energiutnyttelse av avfall vil kunne redusere utslippene av bl.a. metangass fra deponering betraktelig, samtidig som avfallsbrensel kan erstatte fossile brensler og dermed gi en dobbel effekt på klimagassutslippene. Samlet uutnyttet potensiale for energi fra avfall anslås av Norsk Energi å være ca. 3,5 Twh pr. år. For å utnytte dette potensialet må industrien i større grad bruke avfall i stedet for fossilt brensel i de anlegg som er egnet for dette. Det er dessuten nødvendig med utbygging av anlegg som kan brenne ulike typer avfall. Eventuelle nye kommunale forbrenningsanlegg bør bygges med maksimal energiutnyttelse, og plasseres i nærheten av prosessindustri eller andre avtakere av produsert varme.

Regjeringens politikk for å minske innholdet av skadelige stoffer i produkter, vil etterhvert føre til at innholdet av skadelige stoffer i avfallet reduseres parallelt. Det er likevel en stor mengde produkter i samfunnet som inneholder skadelige stoffer, og som ennå ikke er blitt avfall. Et eksempel på dette bygningsmateriale. Vi vil i lang tid fremover forholde oss til avfall fra bygg- og anleggsbransjen med høyt innehold av skadelige stoffer. Det er derfor behov for godt utbygde sorterings- og innsamlingssystemer som sikrer at avfall som inneholder helse- og miljøskadelige stoffer ikke går til kommunale deponier og forbrenningsanlegg

Avfallsreduksjon står øverst på prioriteringslisten i alle lands avfallspolitikk, samtidig som vi alle strever med konkrete tiltak rettet nettopp mot dette. På denne bakgrunn er det viktig å få en debatt omkring avfallsreduksjon, og jeg synes det er positivt at dette temaet vil bli tatt opp i senere innlegg på denne konferansen. Jeg er kjent med at NRF har tatt et initiativ for å lage en håndbok om dette, noe jeg hilser velkommen.

I Agenda 21, som jeg omtalte innledningsvis, oppfordres alle verdens kommuner til å gå i en dialog og samhandle med sine innbyggere, organisasjoner og private foretak om å vedta en Lokal agenda 21. Lokal Agenda 21 er først og fremst en prosess for videreutvikling av det globale og lokale miljøarbeidet på vei mot en bærekraftig utvikling.

Lokal agenda 21 vil innebære:

Å gjøre tydelig hvor viktig det er at vi lokalt også engasjerer oss i de globale miljø-, fordelings- og utviklingsproblemene.

Å spre en forståelse av hva bærekraftig utvikling betyr og hvorfor det er viktig både for "meg" og for "oss".

Å stimulere og legge til rette for bred deltakelse fra befolkningen i arbeidet for en bærekraftig utvikling

Å arbeide for lokalt tilpassede mål, arbeidsprogrammer for kommunens bidrag til en bærekraftig utvikling i form av lokale handlingsplaner.

Miljøverndepartementet oppfordrer kommunene til å delta aktivt i arbeidet med Lokal Agenda 21. I dette arbeidet vil avfallshåndtering være et felt av miljøpolitikken hvor resultatene lett synes og hvor husholdninger og næringsliv ofte er motivert til å gjøre en ekstra innsats.

7. Avslutning

Det er heldigvis ingen grunn til å forvente større "lammelser" på avfallsfeltet i tiden fremover. Vi er trenger enda bedre resultater for å sikre en bærekraftig avfallsbehandling i Norge. At avfallet i stadig større grad blir oppfattet som en ressurs med økonomisk potensiale for dem som har kunnskap og erfaring nok til å utnytte den er meget positivt i så måte. Dette skyldes igjen at kostnadene ved å forholde seg ubevisst til avfallet er blitt mer synlig for næringslivet. I det spenningsfeltet som oppstår mellom offentlig regulering og privat handlefrihet vil rammebetingelsene endres raskt, forhåpentligvis med en tilhørende handlings iver.

Lykke til med konferansen !