T-1165 Miljøfakta 1997

Sjøl om vi har oppnådd mange gode resultater innen miljøvernet, ligger det fortsatt store utfordringer framfor oss. Det er et mål for Regjeringen å fremme en bærekraftig utvikling, det vil si, en utvikling som jorda vår kan tåle. Det er viktig at dette begrepet ikke blir utvannet, men at innholdet i det må medvirke til at konkrete veivalg reflekterer viljen til å skape en bærekraftig utvikling.

Vi skal alle nå bidra til å skape en miljøpolitikk som peker inn i et nytt århundre. Rammen for dette arbeidet er satt av FN i 1992 i Rio gjennom Agenda 21 - en miljødagsorden for det 21. århundre. I 1997 vil alle FN-land igjen samles for å gjøre opp status for hvor langt de har kommet i oppfølgingen av Agenda 21. Det blir på mange måter testamentet fra vår til neste generasjon.

1997 blir på mange måter en milepæl for miljøvernpolitikken:

• det er 25 år siden FN holdt sin første store miljøvernkonferanse i Stockholm
• det er 25 år siden verdens første Miljøverndepartement ble opprettet; det norske
• det er 10 år siden Brundtlandrapporten ble lagt fram (FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling)
• det er 5 år siden FNs konferanse om miljøvern og utvikling (Agenda 21) i Rio de Janeiro

Mye har skjedd i løpet av disse årene. Kort vil jeg nevne:

• miljøvernpolitikken er nå like mye internasjonal som nasjonal
• miljøvernet har utviklet seg fra å være en sektoroppgave til et sektorovergripende ansvar
• miljøvernarbeidet går gradvis over i en forebyggende fase istedet for ensidig satsing på reparasjonsoppgavene
• avfall er en ressurs istedet for søppel, og går inn i en livssyklus ut fra et vugge-til-vugge prinsipp.

Brundtlandrapporten la vekt på slagordet «tenke globalt og handle lokalt». Regjeringen satset derfor sterkt på reformen «miljøvern i kommunene». Denne reformen har løftet miljøvernet i lokalsamfunnene, og vi har fått en rekke gode resultater innen vannforsyning, avløp, renovasjon, kildesortering, kulturminnevern, biologisk mangfold, friluftsliv og miljølære i skolen. Nå må vi gå videre og utvikle en Lokal Agenda 21 slik at den lokale innsatsen får et globalt resultat. Dette er et felt som kommunene ønskes velkommen til å aktivisere seg i. Viktige saker å gripe fatt i er utslipp av klimagasser, miljøgifter og sikring av det biologiske mangfoldet.

La oss gå sammen om vårt felles miljø.

Thorbjørn Berntsen
Miljøvernminister

Miljøtiltak i Grønn bok

I Grønn bok beskrives miljøprofilen i statsbudsjettet 1997. En oversikt over hvilke miljøtiltak departementene planlegger i 1997 inngår i denne beskrivelsen. Nedenfor gis en oversikt over de samlede beløpene for hvert enkelt departement fordelt på tre miljøkategorier.

	Rene miljøverntiltak (mill kr)		Tiltak med betydelig miljømessig motivasjon (mill kr)		Tiltak med delvis miljømessig motivasjon (mill kr)
Departement:	SIII 1996	Forslag 1997	SIII 1996	Forslag 1997	SIII 1996	Forslag 1997
Administrasjonsdepartementet	8,4	17,1	0,0	0,0	0,0	0,0
Barne- og Familiedepartementet	3,4	4,9	0,0	0,0	0,0	0,0
Finans- og Tolldepartementet	10,1	7,1	0,0	0,0	0,0	0,0
Fiskeridepartementet	65,4	82,3	210,5	180,8	940,7	866,7
Forsvarsdepartementet	443,5	490,7	69,2	93,3	109,1	121,3
Justisdepartementet	16,0	16,6	5,4	5,4	0,0	0,0
Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet	202,7	280,1	351,1	354,7	805,1	806,5
Kommunal- og Arbeidsdepartementet	11,0	26,0	263,0	228,9	0,0	0,0
Kulturdepartementet	312,8	305,8	137,4	98,9	0,0	0,0
Landbruksdepartementet 1)	859,7	792,5	0,0	0,0	2764,0	3054,0
Miljøverndepartementet 2)	2128,4	2075,4	378,5	374,4	0,0	0,0
Nærings- og Energidepartementet	330,1	386,6	232,4	247,0	377,4	461,3
Samferdselsdepartementet	423,8	314,7	4391,8	4309,5	116,6	80,6
Sosialdepartementet	34,3	35,0	20,1	21,6	186,5	217,9
Utenriksdepartementet	983,0	1030,0	482,0	480,0	336,0	350,0
Sum alle departementer	5832,6	5864,8	6541,4	6394,5	5635,4	5958,3

Miljøverntiltak er delt inn i tre kategorier:
I. Rene miljøverntiltak, II. Tiltak med betydelig miljømessig motivasjon og III. Tiltak med delvis miljømessig motivasjon. Kriteriet for at sammensatte tiltak skal være med i kontoplanen, er at den miljøpolitiske motivasjonen for tiltaket skjønnsmessig kan settes til minst 10 pst. (Kategori III). Grovt regnet vil nedre grense for tiltak i kategori II være 1/3 miljømotivasjon, og for kategori I vil den være 2/3. Anslagene over utgiftene til miljøtiltak fra de enkelte departementene er forbundet med usikkerhet. Oversikten gjør det imidlertid mulig å foreta en samlet kvantitativ presentasjon av viktige deler av Regjeringens miljøinnsats.

Miljøverndepartementets budsjett slik det fremkommer i St. prop.nr.1(1996.97) fordelt på kapitler og kategorier:
Tabellen viser at miljøprofilen i budsjettet videreføres omtrent på samme nivå.

Kategori 1 - Rene miljøverntiltak (mill Kr)

Kap.	Betegnelse	SIII 1996	Forslag 1997
1400	Miljøverndepartementet	110,5	109,1
1401	Opplysningsvirksomhet, tilskudd til organisasjoner	33,8	27,3
1402	Miljøvern i kommunene 1)	(105,8)	0,0
1406	Miljøvernavdelingene i fylkene	291,4	277,1
1410	Miljøvernforskning	193,4	227,9
1422	Naturvern og kulturminnevern	12,6	9,3
1427	Direktoratet for naturforvaltning	339,5	321,6
1429	Riksantikvaren	147,1	172,3
1441	Statens forurensningstilsyn	339,7	416,5
1442	Tiltak for vannmiljø, avfall og spesialavfall	319,5	89,8
1443	Miljøovervåking og akutt forurensning	0,0	75,5
1449	Returordning for spesialavfall, - bilvrak og spillolje 1)	174,5	174,5
1463	Miljørettet regional og lokal planlegging	33,6	38,3
1470	Internasjonalt miljøvernsamarbeid	81,8	71,2
1471	Norsk Polarinstitutt - miljørettede aktiviteter	51,0	65,0
	Sum kategori I 1)	2128,4	2075,4

1) I tillegg for 1996 kommer 730,5 mill kr til oppsamlingssystemet for bilvrak (vrakpant), som Stortinget hadde forutsatt skulle vare kun et år for å redusere antallet av eldre biler og 105,8 mill kr til miljøvernaktivitet i kommunene. Fra og med 1997 inngår støtte til miljøverntiltak i kommunene i rammeoverføringene til kommunene og er derfor ikke tatt med i tallene ovenfor verken for 1996 eller 1997.

Lokal agenda 21

På FNs konferanse for miljø og utvikling i Rio i 1992 ble det vedtatt et program for miljøvern og utvikling for det 21. århundre: Agenda 21. Dette programmet peker på hva hver og en av oss må gjøre for å medvirke til en bærekraftig utvikling inn i det neste århundret.
Alle kommuner over hele verden ble oppmuntret til å gå i dialog med innbyggerne sine, organisasjoner og private bedrifter for å utvikle sin egen Lokal Agenda 21. Arbeidet med Lokal Agenda 21 har allerede pågått en stund i enkeltkommuner og fylker, mens 1997 vil være oppstartåret for en sentral koordinering av dette arbeidet.
Arbeidet skal skje lokalt, men med et globalt perspektiv. Skal samfunnsutviklingen gå i en bærekraftig retning er det viktig å erkjenne at alle aktører må ta et selvstendig ansvar for å finne helhetlige løsninger. Det viktige i arbeidet med lokale agendaer blir å synliggjøre bedre den påvirkning alle små og store tiltak kan ha på den globale sammenhengen, og hvordan ulike lokalsamfunn møter de store miljøutfordringene vi står overfor.

Arealbruk / Arealdokumentasjon

For å sikre det biologiske mangfoldet er det nødvendig med en forsvarlig arealforvaltning, slik at vi bevarer et representativt spekter av naturtyper for fremtidige generasjoner. Det er også viktig å sikre arealene for å bevare våre natur,- rekreasjons- og kulturminnevernverdier. Karteksemplene fra Veierland og Nordmarka på de neste sidene, samt kartene over reduksjonen av villmarkspregede områder på s 13, er eksempler på de omfattende arealendringer som har funnet sted i vårt århundre.

Utviklingen av skogsbilveier, Nordmarka - historisk utvikling.
I løpet av de siste 60 år er det bygget ca. 100.000 km skogsbilveier, dobbelt så mye som offentlige veier. Skogsbilveier kan ha positive sider for friluftslivet, men er samtidig det tiltak som bidrar mest til reduksjon av inngrepsfrie områder, se kart s. 13. En følge av utstrakt bygging av skogsbilveier kan også blir redusert biologisk mangfold, på grunn av intensiv hogst.
Kart over veier i Nordmarka 1895	Kart over veier i Nordmarka 1996

Den regionale planleggingen etter plan- og bygningsloven er et viktig styringsredskap for kommune og fylkeskommune for å sikre ønsket samfunnsutvikling og arealbruk innen eget geografisk område. For å kunne videreutvikle arealpolitikken er det nødvendig å ha kunnskap om i hvilken retning arealbruksendringen går.
Det er nødvendig å vite om i hvilken grad nasjonale mål og retningslinjer følges opp i praksis i kommunene. Gjennom slik kunnskap kan nye tiltak og virkemidler vurderes, dersom utviklingen ikke går i ønsket retning. Det må fremskaffes aggregert kunnskap om de arealinngrep som har funnet sted.

Miljøverndepartementet satser nå på å få fram mer og bedre dokumentasjon av arealverdier og arealbruk. Et program for dokumentasjon om arealbruk og arealverdier starter opp i 1997. Bakgrunnen for prosjektet er erkjennelsen av at arealbruksendringene foregår i stort tempo, og at forvaltningen i begrenset grad har hatt oversikt over omfanget av arealendringene og de negative miljøkonsekvensene endringene har ført med seg.

Målsettingen med arealdokumentasjonsprogrammet er å bedre beslutningsgrunnlaget for de kommunale og regionale planprosesser, samt å forbedre kunnskapen om arealbruksutviklingen i sårbare og viktige områder.

I miljøvernarbeidet idag vektlegges hovedprinsippene bærekraftig utvikling, miljøets tålegrenser, miljøvern som sektorovergripende ansvar, føre-var prinsippet og kostnadseffektivisering. Skal målet om en bærekraftig utvikling nås, må det skje en kursendring i samfunnsutviklingen med sikte på å forebygge miljøskader og sikre en bærekraftig forvaltning av naturressursene.
I arbeidet med å forebygge miljøskader må føre-var prinsippet legges til grunn, og dette gjelder også den fremtidige bruken av våre begrensede arealer.

Bebyggelse på Veierland, Nøtterøy kommune - historisk utvikling. Kartene viser hvordan kyststripen er blitt bygget ned av hyttebebyggelse i løpet av de siste 60 år. Dette har ført til at allmennhetens tilgang til strandsonen på Veierland er drastisk redusert. Eksempelet er typisk, nedbygging av strandsonen er et problem i hele Oslofjordområdet.
Kart over Veierland 1936	Kart over Veierland 1966	Kart over Veierland 1996

Biologisk mangfold

Bilogisk mangfold utgjør ressurser som er avgjørende for menneskelig eksistens, livskvalitet, velferd og verdiskapning. Mat, klær, medisiner, hus og energi hentet fra mangfoldet er med på å dekke menneskenes grunnleggende behov. Dagens akselererende tap av biologisk mangfold er en trussel for framtidig utvikling.

Økosystem og arter går tapt i et stadig økende tempo og i et omfang som er flere hundre, om ikke flere tusen, ganger det naturlige tapet. Befolkningsveksten, økt forbruk og markedets manglende evne til å ta hensyn til de verdier som ligger i et rikt biologisk mangfold, er bakgrunnen for en slik utvikling. De direkte årsakene er bl a bruk av areal, inngrep, spredning av fremmede organismer, overhøsting og forurensning.

Biologisk mangfold er en fellesbetegnelse for variasjonen av alt liv på jorden. Mangfoldet omfatter variasjoner innen planter, dyr og mikroorganismer (genetisk variasjon), variasjoner av arter og variasjoner av naturtyper (økosystemer). Intakt natur bidrar til stabilitet og er bedre rustet til å tåle periodiske belastninger som flommer, stormer etc.

Biologisk mangfold er et av de temaene som står øverst på den internasjonale og nasjonale miljøpolitiske dagsorden. FN-konvensjonen om biomangfold er nå ratifisert av ca 160 land. Avtalen har som mål å sikre bevaring og bærekraftig bruk av biomangfoldet, og en rettferdig og likeverdig fordeling av godene fra bruk av genetiske ressurser. Norges arbeid med å oppfylle pliktene under konvensjonen har både en internasjonal og nasjonal side.

Områdeforvaltning

For å bevare et representativt spekter av norske naturtyper for framtiden, er det opprettet nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater.
6,4% av Norges areal (utenom Svalbard) er vernet i medhold av naturvernloven.

Naturinformasjonssentre med økonomisk medvirkning fra miljøvernmyndighetene per 31. desember 1995

Selv om bare ca. 1 prosent av Norges areal er bebygd, er størrelsen av villmarkspregede områder (områder mer enn 5 km fra inngrep) redusert fra ca. 48 prosent til 12 prosent av landarealet i perioden fra 1900 til 1994.
I Sør-Norge er andelen i 1994 nede i 5 prosent. Linjedannede inngrep som offentlige veier, skogsbilveier, kraftlinjer og kraftutbygging gir store utslag i denne statistikken.

Presset på skogområdene bl.a. gjennom oppsplitting av arealene utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet i Norge. I de siste 50 årene er 50 prosent av det produktive skogarealet blitt intensivt drevet. Omlag 10 prosent av det produktive skogarealet kan defineres som «naturskog» (urskog som er noe påvirket) og maksimum 0,5 prosent som «urskog».

Lov om Statlig naturoppsyn ble vedtatt av Stortinget sommeren 1996, og Statens naturoppsyn (SNO) ble opprettet med hjemmel i samme lov oktober-96. Formålet med oppsynet er å bekjempe alvorlig miljøkriminalitet. Oppsynet skal drive veiledning, kontroll og oppfølging av bestemmelser og forskrifter i friluftsloven, naturvernloven, lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, kulturminneloven, viltloven og lakse- og innenlandsfiskeloven.

Reduksjon i gjenværende områder i Norge med villmarkspreg fra 1900 til 1. januar 1994.

Truede og sårbare arter

Av tabellen under fremgår at en rekke arter i Norge som er direkte truet eller sårbare. Årsakene er dels naturlige endringer i økosystemene og dels en følge av menneskelig påvirkning. De fleste truede eller sårbare arter idag er knyttet til våtmark, skog eller kulturlandskap, og forvaltningen av disse naturtypene har derved stor betydning for bevaring av artsmangfoldet.

Oversikt pr. 1992 over direkte truede, sårbare, sjeldne og samlet antall arter i Norge som er landlevende eller knyttet til ferskvann. (St.prp.nr.1, 1996/97, s.39)

	Direkte truet	Sårbar	Sjelden *)	Ant. norske arter
Pattedyr	1	3	2	80
Fugler	4	19	20	249
Høyere planter	30	57	40	1310 1)>
Lavere planter (sopp, busk- og bladlav, moser)	91	163	467	6432 2)>
Amfibier	1	1	1	5
Krypdyr		1		5
Fisk				31
Bløtdyr	8	2	5	50
Igler		1	6	15
Insekter	15	322	59	22.000 3)>
Sum	150	279	800

*) I denne kategorien kommer arter som naturlig er sjeldne, f.eks. pga spesielle krav til levested. Slike arter er generelt ikke truet, men det er nødvendig å følge dem nøye fordi de lett kan bli truet eller sarbare.
1 ) I tillegg kommer 1 162 innførte taxa (aner, underaner, sorter).
2) 1 tillegg kommer 1400 skorpelav.
3) Anslag. 15.000 arter er kjente.

Blant de store rovdyrene er ulv, bjørn og jerv direkte truet eller sårbare.

Hvor mange store rovdyr er det igjen i Norge?

Ulv 5-7 Bjørn 26-55 Jerv minimum 330 Gaupe 500-600

De norske laksebestandene er nede på et historisk lavmål. I 41 elver er laksestammene utryddet, i 50 er de sterkt truet og i 137 er de sårbare eller har nedsatt produksjon pga. ulike trusselfaktorer. Tilsammen utgjør dette 1/3 av alle lakselvene i landet. De viktigste årsakene til direkte utryddelse er sur nedbør og parasitten Gyrodactylus salaris. Andre faktorer som har redusert bestandene er fiskesykdommer og innblanding av rømt oppdrettsfisk, vassdragsreguleringer og andre fysiske inngrep samt forurensning.

Figuren viser at det er stor forskjell med henhold til rovviltarter som er skadevoldere på bufe.

Fremmede arter

Introduksjonen av arter eller bestander som ikke forekommer naturlig i et område truer også artsmangfoldet, bl.a. ved konkurranse, genetisk påvirkning og sykdomsspredning. Spredning av genmodifiserte organismer utgjør også en alvorlig potensiell trussel. Moderne bioteknologi kan imidlertid også gi positive muligheter for å fremme en bærekraftig utvikling.
Et eksempel er utsetting av ferskvannskrepsen Mysis relicter som har utkonkurrert store bestander av røye i flere midt-norske innsjøer.

Friluftsliv

Norsk friluftsliv er spesielt på mange måter. Ikke bare har vi en lovfestet rett til fri ferdsel og til å høste enkelte av naturens goder, vi har også en statlig friluftslivspolitikk. Gjennom Stortingets behandling av meldingen «Om friluftsliv» i 1988 er det slått fast at friluftsliv er en viktig samfunnssak som krever et sterkt politisk og offentlig engasjement.

Ved utgangen av 1995 var 1.316 områder for friluftsliv sikret ved statlig deltakelse i enkeltsaker. I tillegg er 262 områder sikret ved servituttavtale mellom staten og aktuelle grunneiere ved opprettelse av skjærgårdsparker i Telemark og Agder-fylkene.

Deltakelse i fridisaktiveteter utendørs i 1989. Prosent av befolkningen.

Pilegrimsleden

I 1997 skal Pilegrimsleden bli ferdigstilt. Dette er et prosjekt hvor målet er å revitalisere en pilegrimsled til Nidaros. Hovedtrase for Pilegrimsleden er ferdig kartlagt. Denne utgjør tilsammen en strekning på 77 mil, og går fra Oslo til Trondheim med en tilknytning av strekningen Hamar - Øyer, samt en led fra Sverige som går via Stiklestad til Trondheim. 29 kommuner er engasjert i arbeidet .

Logo Pilgrimsleden

Kulturmiljøer og kulturminner

Kulturminner utgjør en viktig del av en helhetlig miljø- og ressurs-forvaltning. Kulturminnevern handler om å ta vare på en ressurs som ikke er fornybar, og er dermed uerstattelig.

Rundt 2650 bygninger fra nyere tid, det vil si etter år 1536, er fredet etter kulturminneloven. De fleste er i privat eie. Fredningsobjektene er for en stor del bygninger fra landbruket og minner fra de bedre stilte lag av befolkningen som ofte framstår som iøynefallende, vakre og estetiske byggverk. Den fredede bygningsmasse avspeiler ikke en tilstrekkelig sosial, geografisk, næringsmessig og tidsmessig bredde. Det er for tiden ca 250 fredningssaker under arbeid. I tillegg er omtrent 1100 verneverdige bygninger fra ulike statlige virksomheter administrativt fredet, det vil si at de skal behandles på linje med bygninger og anlegg som er fredet.

Kulturminneåret 1997

Kulturminneåret 1997 er en felles satsing med Kulturdepartementet. Det overordnete målet med denne markeringen er å skape en positiv interesse og forståelse for kulturminner og få fram de verdier kulturminnene representerer som ressurs for samfunnet og samfunnsutviklingen. Kulturminner langs kyst og vassdrag, tekniske og industrielle kulturminner og bedre tilgjengelighet og kjennskap til kulturminner blant folk flest, vil være hovedtemaene for året.

Friluftsliv

Du kan lese mer i:

• St.prp nr. 1 (1996-97) resultatområde 13 friluftsliv
• Forslag til revidert handlingsplan for friluftsliv mot år 2000, DN-rapport 1996-5
• Miljøtilstanden i Norge 1996,kap. 11, DN/SFT
• Friluftsloven
• Brosjyreserien "Frå hav til himmel" - om allemannsretten, DN
• Friluftsliv, en oversikt over litteratur og annen informasjon, T-952

Du kan få vite mer hos:

Direktoratet for naturforvaltning
Tlf 73 58 05 00

Kulturminneåret'97

Fellessekretariatet for Kulturminneåret'97
Riksantikvaren, Postboks 8196 Dep, 0034 Oslo
Tlf. 22 94 04 00

Klima

Atmosfærens innhold av CO ₂ og andre klimagasser som metan, lystgass og fluorholdige gasser øker som følge av menneskeskapte utslipp. Dette vil føre til at atmosfæren fanger opp en større andel av varmestrålingen fra jorda, noe som igjen kan gi en økning i den globale middeltemperaturen og endringer i de globale klimaforholdene.

De siste fem årene har gjennomsnittstemperaturen på jorden ligget 0,25° høyere enn middeltemperaturen for perioden 1961 til 1990. Avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres om utslippsutviklingen, anslår FNs klimapanel (IPPC) en temperaturstigning i området 1- 3,5ºC innen år 2100. Det vil i så fall være den raskeste økningen i middeltemperaturen på 10 000 år og gi den høyeste globale middeltemperaturen på 150 000 år.

Dagens utbredelse av bøk i Europa, og potensiell økning i utbredelse hvis vintertemperaturen stiger med 4°C

Havnivået har steget 10-25 cm de siste 100 årene, og en stor del av dette skyldes temperaturøkningen.
Avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres om utslippsutviklingen anslår IPCC en økning i havnivået på mellom 15 og 95 cm innen år 2100.

Som figuren viser svarer CO ₂ for den største andelen av de norske klimagassutslippene, hele 74% av det totale utslippet målt i CO ₂-ekvivalenter.

Norske CO ₂-utslipp 1960 - 1995.

Norske utslipp etter kilde i 1994

Det er forventet at CO ₂-utslippene vil kunne øke med 19 % fra 1989 til år 2000 dersom ikke nye effektive tiltak iverksettes. Omlag halvparten av denne veksten forventes å komme fra petroleumssektoren.

Det samlede utslippet av klimagasser var i 1995 50,8 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter. Dette er omtrent samme nivå som i 1989 og tilsvarer ca 0,2% av de globale utslippene. Veksten i utslippet av CO ₂ er omtrent oppveiet av reduksjon i andre klimagasser og da særlig utslippet av fluorholdige gasser. Utslipp av alle klimagassene sett under ett forventes å øke med omlag 5% målt i CO ₂-ekvivalenter fra 1989 til år 2000.

Global temperaturutvikling:

Endringer i global middeltemperatur, basert på en kombinasjon av luft over land og havoverflatetemparatur 1869 - 1995, sett i forhold til normalverdien for perioden 1961 - 1990.

Norske CO ₂ utslipp:

Historisk utvikling i norske utslipp av CO ₂ i årene 1980-85 og andre klimagasser i årene 1989-95

Virkemidler

Utgangspunktet for det nasjonale arbeidet med klimaspørsmål er konvensjonsforpliktelsene og målsettingen om de nasjonale CO ₂ utslippene skal stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. CO ₂-målet er foreløpig og vil bli løpende vurdert i lys av videre utredninger, den teknologiske utviklingen, utviklingen i de internasjonale energimarkedene og internasjonale forhandlinger og avtaler.

CO ₂ avgiften vil fortsatt være et sentralt virkemiddel i forhold til CO ₂ -utslippene fra både energibruk og produksjon. For å begrense utslippene av klimagasser som ikke omfattes av CO ₂-avgiften er det innledet et samarbeide med prosessindustrien med sikte på å komme fram til nye tiltak gjennom avtaler med bransjer innen denne industrien.

For 1997 er det opprettet et nytt program for utprøving av aktuelle teknologier som kan redusere utslipp av CO ₂ og andre klimagasser. Programmet skal i første rekke rettes mot landbasert industri og offshore-virksomheten.

Virkemiddelbruken vil bli trappet opp for å fremme økt bruk av bioenergi, inklusive energimessig utnyttelse av avfall, som har et betydelig potensiale som alternativ energikilde i Norge. Energieffektivisering er et sentralt virkemiddel i klimapolitikken og det økonomisk lønnsomme effektiviseringspotensialet, enøk-potensialet, er anslått til omlag 22 terrawattimer (TWh.)

Det forventes at det i 1997 vil bli framforhandlet nye internasjonale forpliktelser på klimaområdet.
I forhandlingene arbeides det fra norsk side for mer konkrete forpliktelser med tallfestede utslippsmål, basert på kostnadseffektiv virkemiddelbruk, fleksible gjennomføringsmekanismer (f.eks. felles gjennomføring) og en rimelig byrdefordeling mellom land.

Avfall og gjenvinning

Det genereres årlig over 14 mill. tonn avfall i Norge.
4,7 mill. tonn er gruveavfall, og 3,6 mill. tonn er jord, stein og betong fra bygg- og anleggsvirksomhet.
Av det øvrige avfallet kommer ca 1,2 mill. tonn fra husholdninger, og resten fra ulike privat og offentlig virksomhet, herunder 3,3 mill. tonn fra industrivirksomhet. Ca. 660 000 tonn av avfallet er karakterisert som spesialavfall.

Dagens avfallshåndtering medfører en rekke miljøproblemer. De viktigste er forurensning av vann, luft, jord og båndlegging av arealer. Mengden avfall som oppstår er nært knyttet til produksjons- og forbruksnivået. Når produksjons- og forbruksnivået øker, vil også avfallsmengdene øke tilsvarende, dersom tiltak ikke iverksettes. Manglende prising av miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall er en viktig grunn til at det oppstår for mye avfall samtidig som for lite avfall gjenvinnes.

Avfallsproblemene skal løses slik at avfallet gir minst mulig skade og ulempe for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger beslag på minst mulig av samfunnets ressurser.

For å nå dette målet er hovedstrategien for avfallspolitikken i prioritert rekkefølge å:

• hindre at avfall oppstår og redusere mengden
• skadelige stoffer i avfallet
• fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse
• sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.

De behandlete avfallsmengdene har økt med ca. 10 % fra 1994 til 1995. Kvikksølv og dioksinutslippene er sterkt redusert, SO ₂ -utslippene har økt minimalt, mens støvutslippene har økt noe. Strengere krav til fyllplasser og forbrenningsanlegg forventes sammen med økt kontroll å gi reduserte utslipp av bl.a. forurenset sigevann og metan fra fyllplassene, og vil redusere utslippene av bl.a. helse- og miljøskadelige stoffer fra forbrenningsanleggene.

Avfallstype	Generert mengde	Gjenvunnet mengde
Slakteavfall	160 000	147 000
Fiskeoppdrettsavfall	50 000	49 000
Fiskeavfall	600 000	300 000
Avis- og magasinpapir*	270 000	180 000
Papp	180 000	110 000
Bilvrak**	49 465	37 235
Emballasjeglass	60 000	32 700
Plast	142 000	18 830
Bildekk	34 000	11 200
Blyakkumulatorer	11 651	11 489
Spillolje	52 000	36 300
Drikkekartong	20 057	1 745
* Gjelder materialgjenvinning ** Praktisk talt alle vrak leveres inn, men utnyttelsesgraden er ca. 75%

Oversikt for generering og gjenvinning av avfall for noen

Innen år 2000 skal praktisk talt alt miljøfarlig avfall som genereres i Norge enten gjenvinnes eller gå til sluttbehandling i godkjente norske anlegg. Innsamlingen av spesialavfall økte med 10,3 % fra 1994 til 1995. Økningen stammer i hovedsak fra uorganisk avfall, og oljeavfall unntatt spillolje.

Av den totale mengden spesialavfall på ca. 660 000 tonn behandles ca. 350 000 tonn ved norske anlegg med særskilt tillatelse til behandling av slikt avfall. Ca. 250 000 tonn behandles av industrien, mens ca. 40 000 tonn eksporteres. Dette betyr at ca. 20 000 tonn spesialavfall er på avveie og trolig ikke blir behandlet på en miljømessig forsvarlig måte.

Helse- og miljøfarlige stoffer

Kontroll med spredning av helse- og miljøfarlige stoffer er en av de kritiske faktorene for å sikre våre helt grunnleggende behov i framtida. En gradvis forgiftning av luft, jordsmonn og vann og akkumulering i næringskjedene truer matvareforsyning og helsen til dagens og kommende generasjoner.

I Norge er de fleste av de store industriutslippene betydelig redusert, men utslippene fra diffuse kilder, særlig fra produkter, får økt betydning. Forbruket av kjemikalier i private husholdninger forventes å øke med 40-150% i de nærmeste 25 årene. Norge er også utsatt for betydelige mengder langtransportert forurensning og mottak av stoffer gjennom import av varer.

Figuren nedenfor viser totale mengder helsefarlige produkter årlig omsatt i Norge til forbrukere og til industrien. Tallene inkluderer ikke plantevernmidler, legemidler o.l. som reguleres av eget regelverk.
Fareklassen Giftig inkluderer i tillegg til akutt giftige produkter også kreftfremkallende, reproduksjonsskadelige og arvestoffskadelige stoffer.

Fareklasse	Tx Meget giftig	T Giftig	C Etsende	Xn Helseskadelig	Xi Irriterende	A Allergifremkallende
Antall tonn	6 600	8 518 600	3 304 300	18 406 000	1 066 800	57 500

Tabellen viser de totale mengder (antall tonn) registrert i Produktregisteret i september 1996, fordelt på fareklasser

Pga tidligere tiders utslipp er det mange steder innført kostholdsråd eller restriksjoner på inntak og omsetning av fisk og skalldyr pga høyt innhold av miljøgifter.
Totalt gjelder dette et areal på 738 km ²>. I Oslofjorden og Bergensfjordene gjelder kostholdsrådene et areal på h.h.v. 190 og 180 km ²>.(Se figur neste side)

Miljøgiftnivået i bunnsedimenter og biologisk materiale er fortsatt så høyt i mange fjorder at de har kostholdsråd og/eller omsetningsforbud for fisk og skalldyr.

Kvikksølvnivået i ferskvannsfisk er nylig undersøkt i Norge. Resultatene framgår av tabellen på side 25. Som det framgår er kvikksølvinnholdet i gjedde og større abbor høyt. Statens næringsmiddeltilsyn planlegger i løpet av våren 1997 å innføre kostholdsråd med hensyn til kvikksølv (Hg) når det gjelder inntak av gjedde og abbor over ca. 25 cm. Restriksjonene kommer til å gjelde for hele landet og vil spesielt være rettet mot gravide, men vil også gjelde andres matinntak av disse fiskeslagene.

Fiskeart	Målt mengde, (mg Hg/kg)
gjedde	1,2 - 2,2 (høyt)
abbor, >1 kg	> 1 (høyt)
abbor, ca. 100 g	0,1 - 0,4
sik	0,1 - 0,4
mort	0,1 - 0,4
ørret, røye	mye lavere

Kvikksølvnivåer målt i ferskvannsfisk.

Overgjødsling

Overgjødsling er et av de alvorligste forurensningsproblemene i norske vassdrag og fjorder. Forurensningen fra næringssalter er størst i vassdragene i Sørøst-Norge, vassdrag og innsjøer på Jæren og i Trøndelag, samt en del spredte tilfeller ellers i landet. De fleste av disse vassdragene ligger i jordbruksdistrikter eller nær befolkningssentra i små og lavtliggende nedbørsfelt. I de norske fjord- og sjøområder er det Oslofjorden og Skagerak-kysten som har de største problemene knyttet til overgjødsling.

Målene om utslippsreduksjoner er:

• Opprydding innen avløpssektoren skal i hovedsak være gjennomført innen år 2000. Målet omfatter rensing av avløp fra tettbebyggelse etablert før 1975.
• Utslippene av næringssaltene fosfor og nitrogen til «utsatt» område av Nordsjøen skal reduseres med i størrelsesorden 50% så raskt som mulig regnet fra 1985.

Kommunalt avløp og landbruk står i dag for de største tilførslene av næringssalter, mens industrien allerede har gjennomført aktuelle tiltak. Oppdrettsnæringen medfører også store tilførsler, men i områder hvor det hovedsaklig har lokal effekt. Gjennom de tiltak og virkemidler som er iverksatt i de ulike sektorer er det oppnådd betydelige utslippsreduksjoner av næringssalter. Det er beregnet at tiltak som er gjennomført i perioden 1985 til 1994 har medført at menneskeskapte utslipp fra norske kilder til «utsatte» områder har blitt redusert med omlag 22% for nitrogen og 36% for fosfor.

Sektorenes reduksjoner i Fosfor

Sektorenes reduksjoner i Nitrogen

Kommunale avløp

Miljøvernmyndighetenes virkemiddel på avløpssektoren er utslippstillatelser/pålegg om rensing etter forurensingsloven. Miljøverndepartementet gir tilskudd til kommunene til oppryddingstiltak på avløpssektoren.
Det er i perioden 1975 til 1995 investert ca 26 milliarder kroner i kommunale avløp, og omlag 4 milliarder ble dekket av statstilskudd. I dag er omlag 75% av Norges befolkning tilknyttet kommunalt ledningsnett, og ca 75% av disse får sitt avløp behandlet i et kommunalt renseanlegg. Ved utgangen av 1994 var det registrert i underkant av 2000 avløpsrenseanlegg i landet.
Kommunene har angitt et samlet investeringsbehov på omlag 7 milliarder kroner i perioden 1995-2000 for å gjennomføre planlagte oppryddingstiltak.

Landbruk

På landsbasis skyldes ca 90 % av næringsalttilførslene fra jordbruket arealavrenning (avrenning fra jordbrukarealene), mens punktutslippene (vesentlig gjødselkjellere og siloanlegg) står for ca 10 %. Punktutslippene kan likevel ha stor betydning for vannkvaliteten lokalt. En rekke tiltak er innført for å redusere avrenningen av næringsalter fra jordbruket. De viktigeste tiltakene hittil har vært "redusert jordarbeiding" og "utbedring av punktkilder".

Aksjon vannmiljø:

De store investeringer som er brukt til opprydding innen industri- og avløpssektoren har gitt store forbedringer i mange vassdrag . Aksjon vannmiljø er en tilskuddsordning som skal bidra til at folk flest i større grad får glede av de forbedringer som er oppnådd.
Formålet med ordningen er å øke nytten av renseinvesteringene ved å gi tilskudd for å bedre tilgjengeligheten og bruksverdien av vassdragene. Eksempler på slike tiltak er utbygging av turveier, tilrettelegging for fisk og fiske, anleggging av badeplasser, vedlikehold av kulturminner knyttet til vassdrag, skjøtsel av gamle kulturlandskap og restaurering av naturverdier. Aksjon vannmiljø har pågått siden 1992, med svært positive resultater.

Svalbard - det best forvaltede villmarksområde i verden

Selv om menneskenes bruk av Svalbard nesten strekker seg over en 400 års periode, er naturen fremdeles i all hovedsak preget av store og sammenhengende områder med tilnærmet uberørt villmark. Svalbard representerer en betydelig del av Norges og Europas siste uberørte villmark, og er i så måte et uvurderlig naturaktivum for kommende generasjoner.
Med unntak av virksomheten i de faste bosetningene, er det ikke gjort større naturinngrep på øygruppen.

Regjeringen ønsker derfor at Svalbard skal fremstå som en av de best forvaltede villmarks-områder i verden.

Sentrale miljøverntiltak på Svalbard:

• Et uttømmende og strengt regelverk (egen miljøvernlov).
• En velordnet registrering og overvåkning av sentrale miljøkomponenter.
• Aktive vernetiltak av prioriterte kulturminner
• Et effektivt apparat for å oppdage og håndheve lovovertredelser.
• En forvaltningsrettet miljøforskning for å øke kunnskapen om sammenhengene i miljøet.
• Et internasjonalt samarbeid for å beskytte trekkende arter og hindre langtransportert forurensning.
• Opprydding og oppretting av tidligere inngrep og ødeleggelse av miljøet med hensyn til forurensing, forsøpling og ressursødeleggelse.

Mulige transportveier i atmosfæren.
Luftstrømmer bringer forurenset luft til Svalbard (etter Rahn, K.A. & Shaw, G.E. 1982).

Henvisning :

St. meld. nr. 26 (1982-83) Miljøvern, kartlegging og forskning i polarområdene
St. meld. nr. 40 (1985-86) Om Svalbard
St. meld. nr. 46 (1988-89) Miljø og utvikling
St.meld.nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard

Miljøvernforvaltningen på Svalbard:

Miljøverndepartementet
Norsk Polarinstitutt
Direktoratet for naturforvaltning
Statens forurensningstilsyn
Riksantikvaren
Statens kartverk
Sysselmannen på Svalbard

Polarmiljøsenteret

Norge er det eneste land som både har landområder i Arktis og suverenitetskrav i Antarktis. Dette innebærer at Norge har et direkte forvaltningsansvar for store deler av Arktis, og bidrar gjennom internasjonalt samarbeid til en forsvarlig forvaltning av Antarktis. Et godt kunnskapsgrunnlag basert på forskning er en betingelse for at Norge skal kunne forvalte sine polare områder på en økologisk forsvarlig måte.

Regjeringen går i St.meld.nr. 42 (1992-93) Norsk polarforskning, inn for en langsiktig styrking av norsk forskning i polarområdene og Barentsregionen. Som oppfølging av dette ble Polarmiljøsenteret etablert i Tromsø i 1994. Samtidig vil det bli utviklet en publikumsattraksjon, «Polaria» i tilknytning til Polarmiljøsenteret.

Visjon for Polarmiljøsenteret

Polarmiljøsenteret skal utvikles til et moderne kunnskaps- og formidlingssenter bygget på de historiske linjer fra de første norske vitenskapelige ekspedisjoner til polarområdene, fram til dagens forvaltning og forskning.

Kombinasjonen av Polaria og den konsentrerte polare miljøkompetansen i Polarmiljøsenteret skal skape et attraktivt internasjonalt møtested, bidra til å gjøre Tromsø til et europeiske sentrum for arktisk forskning og formidling, og bidra til å understreke og styrke Norges rolle som en sentral polarnasjon.

Det er etablert et tverrfaglig samarbeid i Polarmiljøsenteret innen :

• miljøgifter/økotoksikologi
• naturforvaltning og biologisk mangfold
• miljødata og geografisk informasjon
• ozon, UV-stråling og klima
• satelittbaserte jordoppservasjoner for polarforskning og naturforvaltning

Henvisning:

St.meld. nr. 42 (1992-93) Norsk polarforskning
Polarmiljøsenteret: stategisk plan 1996-2000

Svalbard - en internasjonal forskningsplattform

Svalbard er det lettest tilgjengelige høyarktiske området i verden, og har på grunn av sin geografiske posisjon, sine naturfaglige kvaliteter, sitt gunstige klima, sin infrastruktur og sin folkerettslige status alle forutsetninger for å kunne være en unik plattform og et utgangspunkt for nasjonal og internasjonal arktisk forskning.

Antall registrerte forskningsprosjekter har økt fra 50 i 1983, til 146 i 1996. Institusjoner fra 17 land i tillegg til Norge driver nå forskningsvirksomhet på Svalbard: Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Holland, Island, Italia, Japan, Polen, Russland, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og USA.

Longyearbyen er innfallsporten til Svalbard, og er samtidig det administrative sentrum på øygruppen.

Det er etablert en rekke tunge forskningsinstitusjoner i Longyearbyen:

• Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS)- undervisning og forskning innen arktisk biologi, arktisk geofysikk, arktisk geologi og arktisk teknologi.
• Universitetet i Tromsø - Avdeling for Arktisk Biologi, AAB-stasjonen.
• Universitetene i Tromsø og Oslo, University of Alaska - nordlysstasjon.
• European Incoherent Scatter Radar Facility (EISCAT) - stasjonen for studier av elektromagnetiske prosesser i den øvre polare atmosfære og jordas magnetfelt.
• Norsk Romsenter (SVALSAT) - stasjonen for nedlesing av data fra satelitter i polar bane.

Ny-Ålesund er en av verdens nordligste permanente sivile forskningsstasjoner. Ny-Ålesund er i dag utviklet til en moderne internasjonal arktisk naturvitenskaplig forsknings - og miljøovervåkingsbase, og er hovedsenteret for den naturvitenskapelige forskningen på Svalbard.
Ny-Ålesund eies og drives av Kings Bay Kull Comp. A/S (KBKC).

Ny-Ålesund fikk i 1996 status som Large Scale Facility under EU's program «Training and Mobility of Researchers». En rekke av basene i Ny-Ålesund inngår i globale nettverk.

Følgende institusjoner/nasjoner er etablert med base i Ny-Ålesund:

• Norsk Polarinstitutt - forskningsstasjon og luftmålestasjon.
• Statens Kartverk - geodesi-stasjonen for satelittgeodesi og geodynamiske studier.
• Universitetet i Tromsø - klimaanlegg for eksperimentell plantebiologi.
• Universitetet i Oslo - stasjon for forskning - og undervisning.
• Norsk Romsenter - oppskytningstjenester for vitenskapelige sonderaketter, SVALRAK. Forskingen er primært innrettet mot ionosfæren og den midlere atmosfære.
• Frankrike - stasjon i Kongsfjorden.
• Den tyske stasjonen (Koldewey-station) som drives av Alfred Wegener Institut - biologisk- og atmosfærisk forskning, herunder ozon.
• National Environmental Research Council - britiske stasjon. Biologisk forskning.
• National Institute of Polar Research (NIPR) - japansk stasjon. Glasiologi og klimaforskning.
• Det italienske forskningsråd og institutt for atmosfæriske undersøkelser - italiensk stasjonen.

Forskningsfeltene varierer fra år til år. Enkelte driver også på med svært mange prosjekter innenfor mange felt.

Andre stasjoner på Svalbard:

• Hollandsk stasjon på Kapp Martin i Bellsundet.
• SINTEF -stasjon i Svea for forskning omkring oljeforurensing.
• Polske stasjonen i Hornsund

Henvisning:

St.meld.nr. 42 (199293) Norsk polarforskning
Research in Svalbard. Norsk Polarinstitutt 1996
http://www.npolar.no/nyaa-lsf

Oversikt over de viktigste internasjonale miljøavtaler

Luft

Konvensjon om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger. (ECE-konvensjonen, 1979).

Konvensjon om beskyttelse av ozonlaget. (Wienkonvensjonen, 1985).

Hav

«Nordsjøavtalene»

Naturvern og kulturvern

FNs konvensjon om biologisk mangfold. 1992.

Ramsar-konvensjonen. 1971.

Konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv (UNESCO-konvensjonen) med protokoll av 1972.

Avtale om vern av isbjørn. (Isbjørn-avtalen) 1973.

Konvensjon om international handel med truede dyre- og plantearter (CITES, Washington- konvensjonen) 1973.

Konvensjon om vern av laks i det nordlige Atlanterhav. (NASCO-konvensjonen) 1982.

Avfall

Konvensjon om transport av farlig avfall. (Basel-konvensjonen) 1990.

Oversikt over viktige lover

Lov om friluftslivet.
Lov 1957-06-28 16
Sist endret: Lov 1996-06-21 37

Lov om naturvern.
Lov 1970-06-19 63
Sist endret: Lov 1995-08-25 59

Plan- og bygningslov.
Lov 1985-06-14 77
Sist endret: Lov 1996-04-12 22

Lov om kulturminner.
Lov 1978-06-09 50
Sist endret: Lov 1995-11-24 63

Lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (Genteknologiloven).
Lov 1993-04-02 38
Sist endret: Lov 1996-02-237

Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.
Lov 1977-06-10 82
Sist endret: Lov 1988-01-15 4

Lov om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven).
Lov 1981-03-13 6
Sist endret: Lov 1996-06-21 36

Lov om statlige naturoppsyn
Lov 1996-06-21 38

Lov om viltet
Lov 1981-05-29 38
Sist endret: Lov 1996-02-23 8

Publikasjonsoversikt

TA-1344 Lettleste publ/SFT/MD
TA-1337 Miljøtilstanden i Norge
T-0812 Gode utearealer i tettbygde strøk
T-0699 Arealplanlegging
T-1136 Fortetting med kvalitet
T-0986 Stedsanalyse veileder (T-0987 - T-0990)
T-1067 Sur nedbør (nynorsk)
T-1088 Miljøbyen i skjærgården
T-1105 Fra avfall til ressurs
T-1119 Barentsregionen

Lover:

T-1145 Forurensningsloven
T-0826 Naturvernloven
T-1010 Viltloven
T-0978 Genteknologiloven

Publikasjonene kan bestilles fra:
Statens forurensningstilsyn (SFT)
Strømsveien 96
Postboks 8100 Dep., 0032 Oslo
Telefon 22 57 34 00
Telefax 22 67 67 06
http://www.sft.no/skjema.html

Lagt inn 8 januar 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen