Overføring av myndighet etter plan- og bygningsloven til fylkesmannen

Rundskriv T-6/96

Miljøverndepartementet har med hjemmel i plan- og bygningsloven § 13, siste ledd gjort følgende vedtak:

1. Myndighet til å klagebehandle saker hvor fylkesmannen i egenskap av statlig fagmyndighet er klager overføres fylkesmannen (ved settefylkesmann)

2. Myndighet til å forlenge virkningen av båndlagte områder i kommuneplanens arealdel overføres fylkesmannen

 

Overføring av myndighet til fylkesmannen (ved sette- fylkesmann) til å behandle saker hvor fylkesmannen i egenskap av statlig fagmyndighet er klager.

Det vises til rundskriv T-8/86 av 1. juli 1986 fra Kommunal- og arbeidsdepartementet og Miljøverndepartementet om overføring til fylkesmannen av myndighet etter plan- og bygningsloven (pbl) til å avgjøre klager (§§ 15, 27-3, 28-2, 35 og 89 a), forlenge midlertidig forbud mot deling og byggearbeid ( § 33) og gi samtykke til eiendomsinngrep (§§ 35, 36 og § 37).

Det heter i rundskrivet (side 4 – 5 ) at fylkesmannen skal være klageinstans når annet offentlig organ påklager bygningsrådsvedtak. Bare i de tilfelle fylkesmannen må anses som inhabil etter forvaltningslovens regler må klager behandles og avgjøres av departementet.

Det har imidlertid vært ansett å være i strid med god forvaltningsskikk at fylkesmannen behandler og avgjør klager der han som statlig fagmyndighet etter sektorlovgivningen påklager vedtak etter plan- og bygningsloven.

Det følger av pbl. § 15, 2. ledd at fylkeskommunen og statlig organ kan påklage enkeltvedtak etter denne lov dersom vedtaket direkte berører vedkommende myndighets saksområde. Miljøverndepartementet har i Rundskriv T 5/95 gitt en oversikt over de statlige organer som anses å ha innsigelsesmyndighet i plansaker, jfr. vedlegg 1 til rundskrivet. Denne oversikt er sammenfallende med hvilke statlige organer som har klagemyndighet etter pbl. § 15, så nær som for nabokommune som etter loven ikke er gitt en slik klageadgang.

For samtlige av de statlige fagmyndigheter som ikke er underlagt fylkesmannen, vil en klage på vanlig måte bli avgjort på fylkesmannsnivå.

Som et ledd i å få en enhetlig saksbehandling har Miljøverdepartmentet besluttet å overføre myndigheten til også å avgjøre klagesaker hvor fylkesmannsembetet selv er klager til fylkesmannsnivå, ved bruk av settefylkesmann.

Det vil i tillegg til vedtakelse av regulerings- og bebyggelsesplan samt vedtak i enkeltsaker, i det vesentligste være i saker hvor det gis dispensasjon fra gjeldende plan i medhold av pbl. § 7 at fylkesmannen vil påklage kommunens vedtak.

For å oppnå en korrekt og enhetlig praksis på området, vil det være av avgjørende betydning at fylkesmennene som grunnlag for sine avgjørelser tar hensyn til de føringer som er gitt fra departementet i form av rundskriv, rikspolitiske retningslinjer (RPR) og veiledere etc., samt nyttiggjør seg "Respons" som til enhver tid vil være et oppdatert rettskildearkiv på plan- og bygningslovens område.

Departementet minner om at fylkesmannens klagebehandling innebærer full prøving av alle sider av saken. Det er dog av betydning for klagebehandlingen å merke seg at i Ot.prp nr. 51 (1995-96) Om lov om endringer i visse lover som vedrører kommuner og fylkeskommuner (særlovsprosjektet fase 2) har Kommunal- og arbeidsdepartementet foreslått en endring i forvaltningslovens (fvl) § 34, 2. ledd om at statlig klageinstans skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn.

Ovenevnte endring må langt på vei anses å være en kodifisering av gjeldende rett og vil således ikke, hvis vedtatt, innebære vesentlige endringer i forhold til dagens praksis på bl.a. plan- og bygningslovens område. Dette fordi det også idag er forutsatt at klageinstansen i sin klagebehandling skal legge vesentlig vekt på ovennevnte hensyn og vise varsomhet ved overprøving av saker hvor kommunal skjønnsutøvelse har vært avgjørende for vedtaket.

Departementet finner i denne sammenheng dessuten grunn til å minne om at de begrensninger pbl. § 27-2 nr. 2 inneholder med hensyn til å gjøre endringer i reguleringsplanen under departementets stadfestingsbehandling også gjelder når fylkesmannen behandler enhver klage over en kommunes egengodkjenningsvedtak. Dersom fylkesmannen i slike klagesaker ikke blir enig med kommunen om eventuell endring av reguleringsplan eller om at den må undergis ny behandling, skal fylkesmannen sende klagesaken med sin uttalelse til Miljøverndepartementet for avgjørelse.

I samråd med Arbeids- og administrasjonsdepartementet er det besluttet at oppnevning av settefylkesmann skal skje ved at saken på vanlig måte oversendes Arbeids- og administrasjonsdepartementet som deretter oppnevner settefylkesmann.

Overføring av myndighet til fylkesmannen til å forlenge virkningen av båndlagte områder i kommuneplanens araldel.

Etter pbl. § 20-4 nr. 4 kan arealdelen angi områder som er båndlagt eller skal båndlegges for nærmere angitte formål i medhold av denne eller andre lover og områder for Forsvaret. Virkningen er begrenset til 4 år, men kan etter søknad fra kommunen til Miljøverndepartementet forlenges med inntil 2 år, jfr. pbl. § 20-6, 2. ledd.

Vedtak om forlengelse av båndleggingsperioden fattes idag av Miljøverndepartementet etter forutgående søknad fra kommunen. Søknaden skal sendes fylkesmannen som videresender søknaden med sin vurdering og anbefaling til departementet.

Etter en samlet vurdering har Miljøverndepartementet besluttet å overføre denne myndighet til fylkesmannen.

Dette er begrunnet dels i at disse sakene i det alt overveiende er av samme karakter som søknader om forlengelse av midlertidig forbud mot deling og byggearbeid, jfr. pbl. § 33, dels i at fylkesmannen allerede i dag er kjent med denne sakstype ved at han ved oversendelse til departementet skal gi sin vurdering og anbefaling i saken.

Etter pbl. § 33, 4. ledd faller forbudet bort etter to år med mindre det etter søknad treffes særskilt vedtak om forlengelse etter 5. ledd. Myndighet til å forlenge virketiden for forbudet ble ved ovennevnte rundskriv T-8/86 overført fylkesmannen.

Søknader om forlengelse etter pbl. § 20-6, 2. ledd og pbl. § 33 vil ofte være begrunnet i et behov for kommunen for ytterligere tid til å fastsette den endelige arealbruk for området. I begge tilfelle vil berørte eiere være avskåret fra å utnytte eiendommen i strid med båndleggingen.

Søknadene vil derfor langt på vei ha sammenfallende vurderingstemaer. Ved vurderingen vil det etter begge paragrafer være av avgjørende betydning å hindre at det ikke åpnes for bygging av tiltak som vil vanskeliggjøre fremtidig disponering av området. På den annen side vil berørte eiere ha et krav på å få en endelig planmessig avklaring innen rimelig tid. Det må derfor foreligge en begrunnet søknad fra kommunen som bl.a. angir hvor langt planarbeidet har kommet og hvor mye arbeid som gjenstår før man når en planmessig avklaring.

Det er nødvendig å merke seg at en forlengelse av virkningen av båndleggelsen i medhold av pbl. § 20-6, 2. ledd fjerde setning, kun kan gis for ytterligere 2 år, slik at den totale tid forbudet vil gjelde er inntil i alt 6 år, regnet fra det tidspunkt kommunestyret formelt vedtok arealdelen etter pbl. § 20-5, 2. ledd. Pbl. § 33 setter derimot i utgangpunktet ingen slik grense for hvor lang forlengelse som kan fastsettes, og heller ingen grense for hvor mange ganger en kan utvide en gitt forlengelse.

Departementet ønsker å understreke at vedtak om forleng-else av båndleggelsen i medhold av pbl. § 20-6, 2. ledd fjerde setning må være fattet av kommunens politisk organ og ikke av administrasjonen.

Det følger av fvl.§ 28, jfr. pbl. § 15, 1. ledd at fylkesmannens vedtak om innvilgelse eller avslag om forlengelse vil kunne påklages til departementet.

Da ovennevnte sakstype de senere årene har begrenset seg til et mindre antall saker, antar departementet at overføring av denne type saker til fylkesmennene kun vil medføre en ubetydelig økning i arbeidsmengden ved embetene. Endringen antas således ikke å få budsjettmessige konskevenser.

Endringene trer i kraft fra 1. januar 1997.