Statsråd Grete Faremo

NPFs Presseseminar 1996

18. - 19. november 1996
Holmenkollen Park Hotel, Oslo

Dette er mitt første større møte med norsk presse etter at jeg tok over ansvaret for energisakene i den nye regjering. La meg derfor åpne med å si at jeg tror landet er tjent med at vi har en innsiktsfull presse som følger energisektoren nøye. Derfor vil jeg legge stor vekt på at departementet og jeg selv er så tilgjengelig som arbeidssituasjonen overhodet gjør mulig.

Det ligger nå an til at vi fra årsskiftet gjennomfører et fordragelig skifte av det som enda heter Nærings- og energidepartementet mellom Grete Knudsen og meg selv. Det ligger et betydelig nåværende og fremtidig overskudd i dette boet. På energisiden kommer vi til å forvalte en virksomhet som vil gi vesentlige bidrag til landets utvikling, nå og i fremtiden.

Vi regner jo med at statens samlede inntekter fra petroleumsvirksomheten i år vil bli omlag 64 mrd. kroner. Av dette er det anslått at 38 mrd. skal avsettes til Petroleumsfondet. Det er en utfordring for vårt demokrati å sette av store deler av statens overskudd for fremtidige generasjoner. Men det er nå vi må forberede eldrebølgen. Det er nå vi må sørge for å ha penger i reserve, og det er nå, i gode tider, at vi må vise at vi har en rygg som er sterk nok til at vi makter å tenke langsiktig, at vi ikke sløser bort ressursene. En forsvarlig sparing er nødvendig. Det er da vi bygger fremtiden.

Denne utfordringen skal vi møte samtidig som vi skal gi vesentlige bidrag til en global utvikling som er bærekraftig, i en verden der en økende befolkning vil trenge mer energi, og der miljøutfordringene er enorme.

Derfor skal vi forvalte ressursene i et langsiktig perspektiv.

Derfor skal vi øke nasjonalformuen.

Derfor skal vi skape en økonomi som har flere ben å stå på.

Og derfor skal vi fortsette å være et foregangsland for miljø og utvikling.

I dette langsiktige perspektiv er det viktig at den petroleumsrettede industrien ikke er ensidig rettet inn mot aktiviteten på norsk kontinentalsokkel. Den samme politiske grunnholdning er det som ligger bak målene om internasjonalisering av olje- og gassindustrien vår og bak ambisjonene om en sterkere samordning i forhold til miljøpolitikken.

De foredrag og debatter dere har hørt på dette seminaret illustrerer hvilke utfordringer det er vi skal møte. Gjennom effektivisering og kostnadsreduksjoner på norsk sokkel har vi utviklet teknologiske løsninger som gjør oss til et foregangsland. Vi får mer ut av de funn som er bygget ut. Vi produserer petroleum på en mer miljøvennlig måte enn noe annet land.

Vi har en teknologi- og kunnskapsbase som gjør at norske selskaper har mye å bidra med andre steder i verden der det finnes petroleum.

Internasjonaliseringen

Tar vi for oss verdenskartet, vil vi se at petroleumsressursene i stor grad finnes utenfor de vestlige industriland. Debatten her i går viser at dette reiser nye utfordringer for oss. Det er rett og slett ikke slik at alle oljestater styres etter de demokratiske prinsipper som vi tar som en selvfølge i vårt land. Samtidig er demokratiet på fremmarsj verden over, selv om det mange steder går langsommere enn ønsket.

I Aserbajdsjan, f.eks. er det gjennomført valg som norske valgobservatører ikke har hatt merknader til. Vi er kritiske til mange sider ved den politiske situasjon i land som Indonesia og Kina. Samtidig viser FNs levekårsundersøkelser at det er positive trekk i utviklingen også i disse landene, som gjelder inntekt, utdannelse, og helse. Politiske tilbakeslag i noen land tyder på at vi må regne med at det kan bli tale om to skritt fram, og ett tilbake.

Spørsmål som knytter seg til menneskerettigheter, også faglige rettigheter - og miljø, stiller oss overfor nye utfordringer ved utformingen av vår politikk for olje- og gassvirksomheten hjemme og internasjonalt.

Regjeringens utgangspunkt er at politisk dialog, kulturelt samarbeid og økt samhandel bidrar til å bygge broer. Det tjener de kreftene som ønsker demokrati og rettsstat at vestlige demokratier er til stede, holder seg informert og knytter kontakter med bredere lag av samfunnet.

Vi representerer alle vårt land på den ene eller andre måte når vi engasjerer oss internasjonalt. Næringslivet har selv et ansvar, spesielt der det opptrer med norsk statlig medvirkning. Da blir næringslivet en del av den praktiske berøringsflate mellom norsk politisk, økonomisk og humanitær kultur og holdning, og det vertsland de opptrer i.

Vi skal vise respekt for andre land. Men denne respekten skal også vises i form av menneskelig respekt for det enkelte individ, for natur og miljø, og for grunnleggende normer mellom ansatte og arbeidsgiver.

Miljø

Miljø- og energispørsmål er uløselig knyttet sammen, noe også programmet for dette seminaret viser. Som det også ble sagt i årets trontale: "Eksport av gass er Norges viktigste bidrag til et renere Europa". Vi bestemmer ikke hvor stort energiforbruk andre land skal ha. Men ved å tilby gass kan landene rundt oss velge å bruke renere energi.

I dag vil jeg særlig ta for meg et spesielt tema, nemlig utslipp av nitrogenoksyder - også kalt NOx.

Regjeringen har fått, og kan komme til å få, kritikk for at vi ikke reduserer NOx-utslippene mer. NOx er et regionalt problem. Utslipp av NOx bidrar til sur nedbør, og dermed til forsuring av jordsmonn. Mer enn 90% av den sure nedbør i Norge kommer fra utlandet.

I 1988 sluttet Norge seg til en avtale om å stabilisere NOx-utslippene på 1987-nivå innen 1994. Denne forpliktelsen har Norge oppfylt.

Samtidig, i 1988, ble det undertegnet en hensiktserklæring om å redusere med omlag 30% innen 1998. Regjeringen den gang visste at dette ville bli svært vanskelig. Men den ønsket at vi skulle legge press på oss selv. Vi vet nå at en slik reduksjon vil det ikke være mulig å oppnå.

Norsk petroleumsvirksomhet står for 14% av våre samlete NOx-utslipp. Omlag 70% kommer fra kysttrafikk, fiskeflåten og veitrafikk.

Om vi la ned norsk petroleumsvirksomhet, ville vi altså likevel ikke greie å redusere med 30%. Men er det ikke likevel mye å ta av reduksjoner innen petroleumsvirksomhet? Ja, se det er en debatt og en utfordring vi skal ta alvorlig.

Og for at den debatten skal foregå i et riktig perspektiv, vil jeg minne om hvor vi står i dag. Da er det interessant å se på hvor store miljøutslippene er pr. produsert enhet olje og gass i ulike land.

Jeg tar det forbehold at disse nok trenger noe mer bearbeiding, men tendensen skulle være tydelig nok. Vår petroleumsvirksomhet slipper ut vesentlig mindre NOx enn landene omkring oss. Bl.a. CO2-avgiften har bidratt sterkt til denne utviklingen.

Den videre utvikling vil avhenge av den teknologiske utvikling og prisutviklingen på miljøteknologi. Vi har felt der det er besluttet å bruke såkalte lav-NOx-brennere, og vi har felt der økonomien, og feltenes størrelse og alder er slik at det er svært kostbart å kreve at det installeres lav-NOx-brennere nå.

Dette er hovedtemaene i debatten om NOx og petroleum, satt inn i den riktige nasjonale og internasjonale ramme.

Hva så med CO2 og andre klimagasser som metan? 23% av de norske CO2-utslippene kommer fra petroleumsvirksomheten. Også her er det på sin plass å se på utslipp pr. produsert enhet. Men også her vil nok tallene måtte bearbeides noe mer.

Her ser vi også at norsk produksjon er betydelig renere enn produksjonen i andre land. Siden 1990 er utslippene pr. produsert enhet redusert med 28%. Nedgangen skyldes sterk reduksjon i faklingen, økt fokusering på miljøspørsmål samt mer effektiv bruk av energi. At de totale utslippene allikevel øker på sokkelen skyldes økningen i produksjonen. Men det betyr altså samlet sett at det er en miljømessig fordel om en god del av verdens etterspørsel møtes med norsk produksjon.

Men selv om vi slipper ut langt mindre i Norge enn i andre oljeproduserende land, så må vi bli enda bedre. Vi skal altså ikke lene oss tilbake og være tilfreds. Vi har hatt en gunstig teknologiutvikling, og det er ikke grunn til å tro at den teknologiske utvikling vil stanse opp. Norsk petroleumsindustri har vist at den kan møte strengere krav. Myndighetenes oppgave blir å stille de riktige kravene.

Arbeidet i NORSOK og MILJØSOK har allerede bidratt til bedre miljø og samtidig økt konkurransedyktighet. Derfor har vi allerede viktige samarbeidsformer på plass. Jeg ser ingen grunn til at ikke norsk sokkel fortsatt skal ligge i forkant når det gjelder kostnadseffektiv og miljøvennlig petroleumsvirksomhet.

Disponering

La meg si noe om Regjeringens holdning til disponering av innretninger etter endt produksjon på norsk sokkel. Rettighetshaveren har ansvar for å fremlegge en disponeringsplan. Planen skal legge stor vekt på hensynet til miljø, sikkerhet, fiskeri, skipsfart og andre brukere av havet. Før departementet tar endelig stilling til disponeringsløsningen blir rettighetshavernes forslag og konsekvensutredninger sendt på høring. Stortinget vil så fatte endelig beslutning.

Regjeringen har nå tatt stilling til den endelige disponeringen av innretningene på Mime-feltet. Undervannsinstallasjonen vil bli fjernet. Dette er i tråd med operatørens - Norsk Hydros - forslag. Når det så gjelder rørledningene, vil beslutningen om disponering bli utsatt. Det er nylig etablert et treårig utredningsprogram for å etablere et bedre beslutningsgrunnlag for endelig disponering av rørledninger som er under norsk jurisdiksjon. Beslutningen om endelig disponering av rørledningene vil bli tatt etter dette. Dette er i tråd med den disponeringsløsning som ble valgt på Odin.

Vi er opptatt av det arbeidet som angår disponering og som nå foregår i EU og Oslo/Paris-kommisjonen. Jeg er opptatt av at vi har et vitenskapelig grunnlag for slike beslutninger, og at vi ikke blir fanget av populistiske strømninger. Spesielt når det er tale om installasjoner som står på grunt vann, vil det oftere vise seg at fjerning alt i alt er den beste løsning. På dette grunnlag går vi inn i de forhandlinger som nå pågår.

Det er min hensikt at det nye departement skal være et departement for energi og miljø og at vi skal være med å gi viktige bidrag til å oppfylle ambisiøse målsettinger. Slike målsettinger er nedfelt i Arbeiderpartiets program, i Regjeringens tiltredelseserklæring, og til neste år, i det nye langtidsprogrammet. Slik har vi som ambisjon å gi de beste bidrag til et bærekraftig energisystem, og til den globale utvikling.

Lagt inn 20 november 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen