IT- satsing - kompetanseutvikling i framtiden

Landskonferansen for samarbeids- og studierådene i LO -Stat, Sørmarka 21. august 1997:

Takk for invitasjonen til å holde innlegg på denne landskonferansen for samarbeids- og studierådene i LO Stat.

Både temaene «IT-satsing» og «kompetanseutvikling» er sentrale områder i denne Regjerings politikk, både i et helhetlig samfunnsperspektiv og for statsforvaltningen. I forhold til dette temaet, har jeg som planleggings- og samordningsminister flere roller; både som IT-minister , minister for statens forvaltnings- og personalpolitikk, minister for konkurrranse- og inntektspolitikken og minister for planlegging- og samordning. Disse ulike rollene og perspektivene i tilnærmingen til dette uhyre spennende temaområdet et nyttig utgangspunkt for utformingen av et mer helhetlig perspektiv, og som er særdeles viktig for å kunne fange opp de ulike muligheter og utfordringer knyttet til det informasjonssamfunnet som vi nå er på full fart inn i. I dette innlegget vil jeg kanskje snakke mer med utgangspunkt i min rolle som IT-, planleggings- og samordningsminister for hele samfunnet, enn som minister for den statlige forvaltnings- og personalpolitikken. Årsaken til dette er ikke at jeg anser den statlige forvaltnings- og personalpolitikken som mindre interessant, men fordi det er uhyre viktig å sette forvaltningsutviklingen inn i en helhetlig sammenheng hvor informasjons- og kunnskapssamfunnet knyttes tett sammen og skaper de grunnleggende rammebetingelser for politikken på alle områder.

Det er et slikt helhetsperspektiv som vi har ønsket å få frem i Regjeringens Langtidsprogram for 1998 - 2001, og som utgjør en sentral del av premissgrunnlaget for blant annet de velferds-, kultur- og utdanningsløft som vi fremmer her.

Langtidsprogrammet trekker opp hovedlinjene for politikken i neste stortingsperiode, men har samtidig et perspektiv fram til 2005, og mange av de analysene av viktige utviklingstrekk som de politiske vurderingene er basert på, går også lengre fremover i neste århundre. Tidsspennet burde derfor være dekkende for det en realistisk kan si om fremtiden, jf. formuleringen «kompetanseutvikling for fremtiden» i den oppgitte tittelen for det jeg skal snakke om her.

For bedre å få frem helheten og sammenhengene har vi bruk t bildet «Det norske Hus» med grunnmur og de fire veggene, til å strukturere fremstillingen i Langtidsprogrammet. Offentlig sektor skal bidra til samfunnets samlede verdiskaping og til å realisere sentrale velferdspolitiske mål innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. Derfor har Regjeringen lagt en sterk og effektiv offentlig sektor som en integrert del av det økonomiske fundamentet eller grunnmuren i Det norske Hus. De fire veggene i huset er nærings- og arbeidslivspolitikken, utdannings-, kultur- og forskningspolitikken, velferdspolitikken og utenriks- og sikkerhetspolitikken. De overordnede verdien utgjør taket som verner huset.

Nærmere om informasjons- og kunnskapssamfunnet

Når vi ser på samfunnsutviklingen i perspektiv, vil vi konstatere at enkelte «teknologier» har forårsaket dramatiske endringer i prioriteringer og organisering og påvirket menneskenes hverdag i betydelig grad. Teknologiene har bidratt til å skape økonomiske og samfunnsmessige «bølger»: I sin tid ble veidesamfunnene omskapt til jordbrukssamfunn, som senere ble erstattet av industrisamfunnet. Og når vi nå ved inngangen til et nytt årtusen snakker om informasjonssamfunnet, karakteriseres det ved at informasjon og kunnskap utgjør en stadig større andel av verdiskapningen. Men det som kan sies å ha vært et viktig fellestrekk for disse overgangene er ny kunnskap - ikke begrenset til noen få i en elite. Nei, tvert imot - det var ny kunnskap hos mange som skapte omveltningene og etablerte nye forståelsesrammer. De gamle settene med referansemodeller og betraktningsmåter, gammel kunnskap og ferdigheter, ble supplert og ofte erstattet med helt ny innsikt.

Ny kunnskap og teknologi har ofte et typisk forløp, hvor den først er sentralisert og avgrenset til en eller noen få sektorer, for så å bli desentralisert og integrert i alle sektor- og samfunnsområder - fra bransjer som lever av å håndtere informasjon eller data, slik som bank, forsikring, media og offentlig forvaltning, til primærnæringene og industriproduksjonen. I dag er de allestedsnærværende nettverk det dominerende utviklingstrekket, som bidrar til å redusere betydningen av geografiske avstander, som bidrar til utviklingen av helt nye tjenestetyper, underholdningstilbud og kommunikasjonsmåter. Interaktivt fjernsyn bryter ned skillet mellom sender og mottaker. Telependling og fjernundervisning legger grunnlaget for nye måter å lære og arbeide på. Dette muliggjør en enorm spredning av både generell og avansert kunnskap på tvers av alle organisatoriske, kulturelle og geografiske grenser. Denne utviklingen som akselererer nærmest eksponensielt, skaper raskt økende omstillingsbehov og kanskje også utrygghet. Den kan bare mestres med et solid grunnlag av kunnskap og kompetanse for hele befolkningen. Til alle tider har menneskene lært, men det at vi i dag er vi i stand til å samle og formidle kunnskap hurtigere og mer effektivt og mindre bundet av avstander, gjør at vi kan gi begrepet «Det lærende samfunn» et nytt og annet innhold. Dette er bl.a. utgangspunktet for de utdanningsreformer som er gjennomført og som skal gjennomføres de nærmeste årene.

Utdanningsreformer

Regjeringen har satt høye mål for utdannings- og kompetansepolitikken. Utdanningssystemet skal både ha en kvalitet og en bredde som sikrer norsk næringsliv en kompetanse av høy internasjonal standard. Samtidig er kunnskap sentralt for livskvalitet og muligheter til å delta aktivt i samfunnslivet. I Det norske Hus er utdanning og kulturliv som nevnt en av de fire veggene, men også en viktig komponent i velferdsveggen og i nærings- og arbeidslivsveggen. I velferdspolitikken er det viktig for regjeringen at det skal være like muligheter til utdanning for alle, uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, etnisk tilhørighet eller bosted.

Med innføring av skolestart for seksåringer og omlegging av videregående opplæring er det tatt et løft for utdanning i samfunnet. Alle norske barn og ungdom har fått rett til 13 års opplæring, hvorav de ti første er obligatoriske. Det er utarbeidet nye læreplaner for hele den 10-årige skolen som innebærer en styrking av enhetsskolen. Vi har bak oss en periode med voldsom ekspansjon i høyere utdanning. I Norge har allerede en svært stor andel av befolkningen høyere utdanning. Regjeringen legger ikke opp til ytterligere å utvide den samlede kapasiteten i høyere utdanning. Men vi vil bidra til å bedre fleksibiliteten i utdanningssystemet, slik at det blir bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og tilbud og samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft og undervisningsplasser.

De store reformene i grunnskolen, videregående opplæring og innen høyere utdanning er nå midt i gjennomføringen. Utbygging og tilrettelegging av etter- og videreutdanning for voksne, vil være de neste byggesteinene i et helhetlig system for livslang læring. Målsettingen for en slik satsning vil bl a være å legge grunnlaget for økt verdiskapning og en mer fleksibel arbeidsstyrke.

En slik reform er viktig blant annet fordi de demografiske endringene vil gjøre det nødvendig å satse på godt voksen arbeidskraft. Både kullene som skal inn på arbeidsmarkedet, og avgangskullene er små. Det blir flere eldre, og færre yngre arbeidstakere. I en europeisk undersøkelse er det beregnet at ca 10% av arbeidsplassene forsvinner hvert år, og ca 10% nye kommer til, mens 2-3% av arbeidsstyrken forlater arbeidslivet hvert år og 2-3% kommer inn med ny utdanning og kvalifikasjoner. Dette kan gi et overskudd av gamle ferdigheter og et tilsvarende underskudd av nye. Dette gapet kan reduseres ved målrettet etter- og videreutdanning.

Buer-utvalget

Det er nedsatt et bredt sammensatt offentlig utvalg - det såkalte Buer-utvalget - som skal legge fram forslag til en etter- og videreutdanningsreform.

Målene for en etter- og videreutdanningsreform vil være å legge til rette for økt verdiskapning, en arbeidsstyrke som bedre kan møte omstillinger i arbeidslivet, bedre likestilling og øke sjansene for den enkelte til å sikre seg relevante kvalifikasjoner. Med andre ord er utfordringen å innrette reformen slik at en både kan oppnå økt effektivitet i økonomien og sikre velferdspolitiske mål.

En etter- og videreutdanningsreform for voksne skal for det første omfatte tilbud til voksne om grunnskole og videregående opplæring. Målet er at voksne som ønsker det skal kunne ha muligheter til å ta grunnskoleutdanning og videregående opplæring på egne premisser og utfra egne behov. Vi vet også at det er de med lavest grunnutdanning som har størst problemer med å finne fotfeste på arbeidsmarkedet. Dette betyr at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å gi denne gruppen et kompetansemessig løft. Alle unge i dag har 3 års rett til videregående utdanning. Dagens voksne har ikke hatt denne muligheten.

En annen side ved en slik etter- og videreutdanningsreform må være muligheten for tilegnelse av ny kompetanse. Reformen skal åpne og tilpasse utdanningsmiljøenes tilbud til arbeidslivets behov, samt å legge til rette for kontinuerlig kompetanseutvikling på alle arbeidsplasser. Målet er å bringe utdanningsmiljøene og arbeidslivet nærmere sammen, styrke voksnes muligheter til å få ny kompetanse - og å styrke bedriftenes konkurranseevne. Det må skapes et mer dynamisk marked mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet som i større grad kan fungere på brukernes premisser.

Buer-utvalget skal avgi sin innstilling innen 1. oktober og regjeringen tar på grunnlag av utvalgets innstilling sikte på å fremlegge en stortingsmelding som behandler reformens innhold videre, våren 1998.

Regjeringens klare hensikt er at etter- og videreutdanningsreformen i mange tilfeller skal kunne gjennomføres i nær tilknytning til det daglige arbeidet. Samtidig ønsker vi å stimulere til bruk av ulike læringsformer som bl.a. betyr at mange kan gjennomføre kompetansetiltakene der hvor de bor. Dette mener vi ikke bare ut fra distriktspolitiske hensyn, men også ut fra erfaringer som viser at slik tilrettelagt opplæring gir best nytte i forhold til det enkelte kompetansetiltak.

Jeg skal nevne noen prinsipper som regjeringen ønsker at reformen innrettes etter:

• at kompetansetiltak og virkemidler i reformen skal være drevet av virksomhetenes og den enkeltes behov

• at bedriftsintern kompetanseutvikling skal være et viktig element i EVU-reformen

• at kompetansetiltakene skal dekke lokale og regionale kompetansebehov og bidra til næringsutvikling i distriktene

• at adgangen til å dokumentere sine kunnskaper og ferdigheter skal utvides i forhold til det offentlige utdanningssystem

• at ny teknologi og nye opplæringsmedier skal anvendes i etter- og videreutdanning for å gi et best mulig tilbud til hele befolkningen

• at lokale og regionale instanser (både utdanningsinstitusjoner, organisasjonene i arbeidslivet og lokale myndigheter) skal påvirke og ta et ansvar for gjennomføringen av reformen

Norge har mange gode forutsetninger for å lykkes med en slik reform som er innrettet etter disse prinsippene. Vi har et desentralisert utdanningssystem som er et godt utgangspunkt for å bygge ut tilbudet til voksne over hele landet. Utdannings-institusjoners fysiske nærhet til det lokal arbeidsliv gjør det også lettere å utvikle et nærmere samarbeid mellom skole og arbeidsliv.

Opplæring som del av arbeidet har ofte pedagogiske fortrinn fremfor simulerte læreprosesser i egne undervisningsinstitusjoner. Mange undersøkelser viser også at slik læring er mest kostnadseffektivt. Mulighetene for slik læring burde øke fordi mye tyder på at fremtidens verktøy for kunnskapsformidling i arbeidslivet vil kunne bli den samme som de IT-verktøyene den enkelte ansatte bruker i sitt ordinære arbeid. Dermed øker mulighetene for at læring i mange sammenhenger knyttes nærmere til arbeidssituasjonen.

Foruten at IT-utviklingen og informasjonssamfunnet i seg selv skaper nye og økte behov for kompetanse og opplæring, er IT et viktig hjelpemiddel i selve undervisningen - på arbeidet, hjemme og i klasserommet - til fleksibel læring for bedre å oppnå de utdanningspolitiske mål vi har satt oss. Løsninger for fjernundervisning og telependling er i rask utvikling både i privat og offentlig sektor. Tidligere adskilte verdener som data, TV-video og lyd «smelter sammen» til en verden. Datamaskinen «smelter også sammen» med telefonen, musikkanlegget, CD spilleren, TV`en og videoen. Denne fleksibiliteten som de nye mediene gir blir det viktig å utnytte best mulig i den fremtidige læring.

Et eksempel på dette er Nordland psykiatriske sykehus som fikk sitt telestudio i 1995. Etter at samtlige lokalsykehus i Nordland fylke har fått sitt telestudio, kan sykepleiefaglig veiledning, sosionomveiledning og utdanningsprogram for leger, som formidles fra Nordlands psykiatriske sykehus, følges fra det enkelte sykehus.

Forutsetningene for at vi kan utnytte informasjonsteknologien videre, både i oppgaveløsningen og til opplæring og kunnskapstilegnelse, er gode i Norge. Norge har de høyeste IT- og teleinvesteringer i verden enten det måles pr innbygger eller i forhold til BNP. Fra 1970-årene har vi gått fra å ha de høyeste teleprisene til å være blant de land i verden med lavest telekostnader. Det har vært ført en politikk som gjør at hele landet har tatt del i denne utviklingen. Som et av de første land i verden, vil Norge i løpet av 1997 ha digitalisert hele telenettet. Med et digitalisert telenett får husholdninger og bedrifter tilgang på et vidt spekter av moderne teletjenester. Hver tredje husholdning har i dag pc hjemme, og mange forventer å få det i nær framtid.

Jeg vil likevel understreke at det er betydelige utfordringer. Når det gjelder å utnytte informasjonsteknologiene i kompetanse- utviklingen, må vi bl.a. få en bedre pedagogisk innsikt i anvendelsen av de nye mediene. Den teknologiske utviklingen er i høy grad bestemmende for hva som tilbys og anvendes av opplæringsmedier. Derfor må vi få mer kunnskaper om hvordan vi kan ta i bruk disse mediene som virkemiddel i effektiv læring uavhengig av bosted.

IT-satsing og kompetanseutvikling i statsforvaltningen

Utfordringen knyttet til informasjons- og kunnskapssamfunnet er ikke på noen måte noe nytt for offentlig sektor.

Både myndighetsutøvelse og offentlig tjenesteyting har tradisjonelt vært informasjonsintensive virksomheter i den forstand at en stor del av ressursinnsatsen i oppgaveløsningen har gått med til å samle inn, bearbeide, lagre og videreformidle informasjon.

Vi har også i forvaltningen evnet å nyttiggjøre oss den løpende teknologiske utviklingen til å effektivisere og forbedre oppgaveløsningen, på omlag samme nivå som sammenlignbare virksomheter i næringslivet. Terminaldekningen i forvaltningsvirksomhetene er på om lag 100 %, og undersøkelser som bl.a. Statskonsult utfører med jevne mellomrom om IT-bruken i statsforvaltningen, tyder på at både IT-kostnadene og graden av anvendelser på de ulike områder, er fullt på høyde med privat sektor. Dette tyder på at ledelsens og medarbeidernes kompetanse i å utnytte IT i oppgaveløsningen, er relativt bra i statsforvaltningen.

De sentrale utviklingstrekk ved informasjonssamfunnet, som bl.a. internasjonalisering og økt konkurranse og effektivitetskrav, medfører endringer i etterspørselen etter offentlige tjenester og generelt økte krav og forventninger til offentlig forvaltning fra brukernes side, samtidig som ressursbruken skal være mest mulig effektiv.

Enkelt sagt vil offentlig forvaltning møte de samme krav til service, effektivitet og kvalitet i tjenesteytingen, i minst like stor grad som annen tjenesteyting i privat sektor. Samtidig som det forventes at forvaltningen skal ivareta og videreutvikle de grunnleggende verdier og prinsipper om rettssikkerhet, likebehandling, personvern, innsyn og demokratisk deltakelse.

Økt brukerfokus og evnen til å omstille seg i forhold til endrede behov hos brukerne, er derfor en sentral utfordring for hele offentlig sektor. I tillegg vil det være et økende krav til effektiv ressursbruk. Det vil være behov for å effektivisere og frigjøre ressurser på f.eks. den administrative siden for å kunne øke den direkte tjenesteytingen innen f.eks. pleie og omsorg.

Offentlig sektor står derfor overfor like sterke krav til omstilling, prioriteringsevne og bruk av virkemidler, som i privat sektor.

Satsingen på bedre anvendelse av informasjonsteknologi er et helt sentralt virkemiddel i denne sammenheng. Et viktig utviklingstrekk her er at forvaltningen nå er i ferd med å ta spranget over fra de etats- og sektorinterne løsninger til anvendelser og elektronisk samhandling på tvers av sektorgrenser og forvaltningsnivåer, og ikke minst til en mer effektiv samhandling med brukerne.

Grovt sagt står vi nå i forvaltningen overfor spranget fra den papirbaserte forvaltning til den elektroniske forvaltning.

I den elektroniske forvaltning vil hovedmengden av informasjonsflyten og -håndteringen være i digital form. Dette forutsetter bl.a. at viktige utfordringer knyttet til sikkerhet, registrering av henvendelser, tilgjengelighet og bevaring (arkivproblematikken) er løst. Det vil også være klare forventninger til at den elektroniske forvaltning er godt samhandlende innad og framstår på en ensartet og helhetlig måte overfor brukerne, eller for å si det på edb-språket; at den har et felles brukergrensesnitt.

Dette stiller nye krav til både overordnede sektorovergripende utviklingsstrategier og samordningstiltak, og ikke minst til økt fokus og vilje til samarbeide på tvers av organisatoriske grenser fra ledelsen og medarbeiderne i den enkelte virksomhet.

Generelt skal anvendelse av IT i forvaltningen bidra til å nå de overordnede forvaltningspolitiske mål som god politisk styring, effektiv ressursbruk, evne til omstilling og brukerrettet virksomhet.

IT-utviklingen i den enkelte virksomhet, er i tråd med linjeansvarsprinsippet i første rekke et ansvar for den enkelte virksomhet og sektor. Det er først og fremst de som har det primære ansvaret for oppgaveløsningen som kan utnytte IT best som virkemiddel.

Når det gjelder viktige felles satsingsområder for utvikling av den elektroniske forvaltning, skal jeg her kort nevne:

• utvikling av infrastruktur og tverrsektorielle nett

• tilrettelegging for elektronisk saksbehandling

• elektronisk kommunikasjon og informasjonstjenester overfor brukerne, f.eks. via Internett

• bedre utnyttelse av de offentlige informasjonsressursene

For at ledelsene og medarbeiderne i offentlig forvaltning skal kunne nyttiggjøre seg teknologien og møte de økte krev som stilles overfor forvaltningen, er kompetanseutviklingen i forvaltningen selvsagt minst like viktig som for arbeidslivet og samfunnslivet ellers.

Regjeringen legger til grunn at staten som arbeidsgiver skal ha de samme forpliktelser i en etter- og videreutdanningsreform som arbeidsgiverne forøvrig

Også på dette området er det viktig å understreke at primæransvaret for kompetanseutviklingen ligger hos ledelsen i den enkelte virksomhet, mens PSD har et generelt og overordnet ansvar for kompetanseutviklingen i staten. Det primære prinsippet er at kompetansebehovet skal bli styrt av virksomhetens behov.

Ved siden av fagkompetansen og kompetansen om regelverk, systemer og prosedyrer knyttet til oppgaveløsningen i forvaltningen, tror jeg at både den sosiale kompetansen og kompetansen knyttet til fleksibilitet og kreative ferdigheter, blir stadig viktigere for å kunne utnytte potensialet både i teknologien og i virksomhetsutviklingen forøvrig, slik at forvaltningen skal kunne fungere på en effektiv, brukerrettet og omstillingsdyktig måte.

Utviklingen av en slik bred kompetansebasis for både ledelse og medarbeidere i statsforvaltningen blir en sentral utfordring både for den enkelte statlige virksomhet og for Planleggings- og samordningsdepartementets videreutvikling av strategier for kompetanseutviklingen i staten.

Avslutning

Vi ser at den overgangen vi står midt oppe i, skaper spenninger, nye utfordringer og usikkerhet. Mange frykter en utvikling der samfunnskarusellen kvitter seg med de som ikke duger lenger, de som ikke henger med i tempoet, og presser ut de som synes livet skal være mer enn effektivitet, mas og jag . Jeg tror mange frykter utviklingen fordi sammenhengene kan være vanskelig å se, fordi vi er i en brytningstid med mange spenninger, og fordi budskapet om og bildet av vår fremtid er uklart. Jeg mener det er viktig å bidra til å dempe både de aller mest pessimistiske og de aller mest futuristiske og optimistiske spådommer. Vi må møte utviklingen med erkjennelsen av at de fleste utviklingstrekk har både positive og negative sider ved seg. Det er mange vanskelige veivalg vi står overfor - og vi vet ikke alltid nok til å se den fulle rekkevidden av alle valgene våre - men hovedtrekkene ved utviklingen kan ledes i den retning som vi ønsker dersom det er vilje og evne til politisk styring.

Fundamentet for Regjeringens politikk - og som er det felles verdigrunnlag for hele arbeiderbevegelsen - er å skape frihet for alle mennesker, likhet for at friheten skal være reell for alle - og solidaritet fordi samfunnet skal være et fellesskap der alle kan føle seg trygge.

Arbeiderbevegelsens prinsipper bygger på at alle mennesker er enestående og likeverdige individer som fungerer best i et fellesskap hvor enkeltmennesker tar ansvar for hverandre og samhandler om de felles mål de setter seg. Det er min klare oppfatning at et felles løft for å gi alle like muligheter til økt kunnskap og kompetanse er et av de viktigste bidragene til å videreføre vårt felles verdigrunnlag i informasjonssamfunnet.

Et ordtak sier at det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Men en ting er jeg sikker på: Det kunnskapsrike samfunnsmenneske og kompetente medarbeider i arbeidslivet er den viktigste kapitalen vi kan ha i informasjonssamfunnet, i dag og i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten!.