Kompetansens og teknologiens plass i Det norske Hus

Av planleggings- og samordningsminister Bendik Rugaas

Kompetanse- og teknologikonferanse i Vadsø 14.08.97.

Takk for invitasjonen til denne konferansen.

Temaet «Kompetansens og teknologiens plass i Det norske Hus» er i seg sjøl et omfattende område, hvor begrepene kompetanse og teknologi (her avgrenset til informasjons- og kommunikasjons- teknologi) er vevd inn i hverandre på svært mange måter.

Informasjons- og kunnskapssamfunnet

Ser vi samfunnsutviklingen i perspektiv konstaterer vi at enkelte «teknologier» har forårsaket dramatiske endringer i prioriteringer og organisering og påvirket menneskenes hverdag i betydelig grad. Vi har sett teknologier skape økonomiske «bølger»: I sin tid ble veidesamfunnene omskapt til jordbrukssamfunn, som senere ble erstattet av industrisamfunnet. Og nå ved inngangen til et nytt årtusen snakker vi altså om informasjonssamfunnet, der informasjon og kunnskap utgjør en stadig større andel av verdiskapningen. Men det som er felles for disse overgangene er ny kunnskap - ikke hos noen få - ikke begrenset til en elite. Nei, tvert imot - det var ny kunnskap hos mange som skapte omveltningene og etablerte nye paradigmer. De gamle settene med modeller og betraktningsmåter, gammel kunnskap og ferdigheter, ble supplert og ofte erstattet med helt ny innsikt.

Ny kunnskap og teknologi har ofte et typisk forløp, hvor den først er sentralisert og avgrenset til en eller noen få sektorer, for så å bli desentralisert og integrert i alle sektorer og de fleste arbeidsprosesser. For ikke så mange år siden var bildet på IT-området dominert av noen få stormaskiner med et lite antall høyt spesialiserte fagfolk til å betjene de, sentralt plassert i de største organisasjonene og virksomhetene. Så fikk vi de personlige datamaskinene og de distribuerte systemene over nettverk både vertikalt i organisasjonene og etterhvert horisontalt mellom bransjer, sektorer og på tvers av alle grenser. I dag er de allestedsnærværende nettverk det dominerende utviklingstrekket, og som i sin tur fordrer en tilsvarende spredning av både generell og avansert kunnskap.

Anvendelse av informasjonsteknologi påvirker alle samfunnsområder - fra bransjer som lever av å håndtere informasjon eller data, slik som bank, forsikring, media og offentlig forvaltning for den saks skyld, til fiskerinæringens bruk av satellitter for navigering, kommunikasjon og overvåking av havområder og de elektroniske nettverkene til informasjons- håndtering gjennom hele verdikjeden fram til markedene. Nettverkene bidrar til å redusere betydningen av geografiske avstander - informasjonsstrømmer lar seg ikke stoppe ved grenser. Interaktivt fjernsyn bryter ned skillet mellom sender og mottaker. Telependling og fjernundervisning legger grunnlaget for nye måter å lære og arbeide på. Stadig nye anvendelser for IT vokser frem og denne utviklingen akselererer nærmest eksponensielt.

Vi ser at den overgangen vi står midt oppe i, skaper spenninger, nye utfordringer og usikkerhet. Mange frykter en utvikling der samfunnskarusellen kvitter seg med de som ikke duger lenger, de som ikke henger med i tempoet, og presser ut de som synes livet skal være mer enn effektivitet, mas og jag . Jeg tror mange frykter utviklingen fordi sammenhengene kan være vanskelig å se, fordi vi er i en brytningstid med mange spenninger, og fordi budskapet om og bildet av vår fremtid er uklart, endog fortegnet i enkelte tilfeller.

Jeg mener det er viktig å bidra til å dempe både de aller mest pessimistiske og de aller mest futuristiske og spådommer. Vi må heller møte utviklingen med erkjennelsen av at de fleste utviklingstrekk har både positive og negative sider ved seg. Det er mange vanskelige veivalg vi står overfor - og vi vet ikke alltid nok til å se den fulle rekkevidden av alle valgene våre - men hovedtrekkene ved utviklingen kan ledes i den retning som vi ønsker dersom det er vilje og evne til politisk styring.

Fundamentet for Regjeringens politikk er å skape frihet for alle mennesker, likhet for at friheten skal være reell for alle - og solidaritet fordi samfunnet skal være et fellesskap der alle kan føle seg trygge. Dette er også utgangspunktet for Regjeringens IT-politikk og for utdannings- og kompetansepolitikken med den etter- og videreutdanningsreformen som jeg skal snakke om her.

Til alle tider har menneskene lært, men i dag er vi i stand til å samle og formidle kunnskap hurtigere og mer effektivt og mindre bundet av avstander. Derfor kan vi gi begrepet «Det lærende samfunn» et nytt og annet innhold. De hurtige endringene i samfunnet, og de nye krav og muligheter som følger disse endringene, er utgangspunktet for de utdanningsreformer som er gjennomført og som skal gjennomføres de nærmeste årene..

Utdanningsreformer

Regjeringen har satt høye mål for utdannings- og kompetansepolitikken. Utdanningssystemet skal både ha en kvalitet og en bredde som sikrer norsk næringsliv en kompetanse av høy internasjonal standard. Samtidig er kunnskap sentralt for livskvalitet og muligheter til å delta aktivt i samfunnslivet. I Det norske Hus er utdanning og kulturliv en av de fire veggene, men også en viktig komponent i velferdsveggen og i nærings- og arbeidslivsveggen. I velferdspolitikken er det viktig for regjeringen at det skal være like muligheter til utdanning for alle, uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, etnisk tilhørighet eller bosted.

( Lysark 1, Kompetanse-Norge). Med innføring av skolestart for seksåringer og omlegging av videregående opplæring er det tatt et løft for utdanning i samfunnet. Alle norske barn og ungdom har fått rett til 13 års opplæring, hvorav de ti første er obligatoriske. Det er utarbeidet nye læreplaner for hele den 10-årige skolen som innebærer en styrking av enhetsskolen. Vi har bak oss en periode med voldsom ekspansjon i høyere utdanning. I Norge har allerede en svært stor andel av befolkningen høyere utdanning. Regjeringen legger ikke opp til ytterligere å utvide den samlede kapasiteten i høyere utdanning. Men vi vil bidra til å bedre fleksibiliteten i utdanningssystemet, slik at det blir bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og tilbud og samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft og undervisningsplasser.

De store reformene i grunnskolen, videregående opplæring og innen høyere utdanning er nå midt i gjennomføringen. Utbygging og tilrettelegging av etter- og videreutdanning for voksne, vil være de neste byggesteinene i et helhetlig system for livslang læring. Målsettingen for en slik satsning vil bl a være å legge grunnlaget for økt verdiskapning og en mer fleksibel arbeidsstyrke.

En slik reform er viktig blant annet fordi de demografiske endringene vil gjøre det nødvendig å satse på godt voksen arbeidskraft. Både kullene som skal inn på arbeidsmarkedet, og avgangskullene er små. Det blir flere eldre, og færre yngre arbeidstakere. Samtidig er det i en europeisk undersøkelse beregnet at ca 10% av arbeidsplassene forsvinner hvert år, og ca 10% nye kommer til, mens 2-3% av arbeidsstyrken forlater arbeidslivet hvert år og 2-3% kommer inn med ny utdanning og kvalifikasjoner. Dette kan gi et overskudd av gamle ferdigheter og et tilsvarende underskudd av nye. Dette gapet kan reduseres ved målrettet etter- og videreutdanning.

Buer-utvalget

Det er nedsatt et bredt sammensatt offentlig utvalg - det såkalte Buer-utvalget - som skal legge fram forslag til en etter- og videreutdanningsreform..

( Lysark 2, Målene for EVU). Målene for en etter- og videreutdanningsreform vil være å legge til rette for økt verdiskapning, en arbeidsstyrke som bedre kan møte omstillinger i arbeidslivet, bedre likestilling og øke sjansene for den enkelte til å sikre seg relevante kvalifikasjoner. Med andre ord er utfordringen å innrette reformen slik at en både kan oppnå økt effektivitet i økonomien og sikre velferdspolitiske mål.

Etter- og videreutdanningsreformen for voksne kan skisseres langs to hovedlinjer: «ny sjanse» og «ny kompetanse» (Lysark 3, ny sjanse og ny kompetanse)

• Ny sjanse - som skal gi tilbud til voksne om grunnskole og videregående opplæring. Målet for «ny sjanse» er at voksne som ønsker det skal kunne ha muligheter til å ta grunnskoleutdanning og videregående opplæring på egne premisser og utfra egne behov. Vi vet også at det er de med lavest grunnutdanning som har størst problemer med å finne fotfeste på arbeidsmarkedet. Dette betyr at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å gi denne gruppen et kompetansemessig løft. I tillegg har alle unge i dag 3 års rett til videregående utdanning. Dagens voksne har ikke hatt denne muligheten.
• Ny kompetanse - skal åpne og tilpasse utdanningsmiljøenes tilbud til arbeidslivet behov, samt å legge til rette for kontinuerlig kompetanseutvikling på alle arbeidsplasser. Målet er å bringe utdanningsmiljøene og arbeidslivet nærmere sammen, styrke voksnes muligheter til å få ny kompetanse - og å styrke bedriftenes konkurranseevne. Målet må være å skape et mer dynamisk marked mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet. Dette markedet må i større grad fungere på brukernes premisser.

Buer-utvalget skal avgi sin innstilling innen 1. oktober og regjeringen tar på grunnlag av utvalgets innstilling sikte på å fremlegge en stortingsmelding som behandler reformens innhold videre, våren 1998.

EVU-reformen og distriktene

Et viktig spørsmål som arrangørene av denne konferansen har stilt, er hvordan etter- og videreutdanningsreformen tenkes tilrettelagt for distriktene. La meg først få si at de samme endringene og kompetansekravene, som jeg har nevnt, gjelder såvel i distriktene som i såkalte sentrale strøk.

Regjeringens klare hensikt er at etter- og videreutdanningsreformen i mange tilfeller skal kunne gjennomføres i nær tilknytning til det daglige arbeidet. Samtidig ønsker vi å stimulere til bruk av ulike læringsformer som bl.a. betyr at mange kan gjennomføre kompetansetiltakene der hvor de bor. Dette mener vi ikke bare ut fra distriktspolitiske hensyn, men også ut fra erfaringer som viser at slik tilrettelagt opplæring gir best nytte i forhold til det enkelte kompetansetiltak. Jeg skal nevne noen prinsipper som regjeringen ønsker at reformen innrettes etter

( Lysark 4, prinsipper i evu-reformen):

• at kompetansetiltak og virkemidler i reformen skal være drevet av virksomhetenes og den enkeltes behov.
• at bedriftsintern kompetanseutvikling skal være et viktig element i EVU-reformen
• at kompetansetiltakene skal dekke lokal og regionale kompetansebehov og bidra til næringsutvikling i distriktene
• at adgangen til å dokumentere sine kunnskaper og ferdigheter skal utvides i forhold til det offentlige utdanningssystem
• at ny teknologi og nye opplæringsmedier skal anvendes i etter- og videreutdanning for å gi et best mulig tilbud til hele befolkningen
• at lokale og regionale instanser (både utdanningsinstitusjoner, organisasjonene i arbeidslivet og lokale myndigheter) skal påvirke og ta et ansvar for gjennomføringen av reformen

Norge har mange gode forutsetninger for å lykkes med en slik reform som er innrettet etter disse prinsippene. Vi har et desentralisert utdanningssystem som er et godt utgangspunkt for å bygge ut tilbudet til voksne over hele landet. Utdanningsinstitusjoners fysiske nærhet til det lokal arbeidsliv gjør det også lettere å utvikle et nærmere samarbeid mellom skole og arbeidsliv.

Opplæring som del av arbeidet har ofte pedagogiske fortrinn fremfor simulerte læreprosesser i egne undervisningsinstitusjoner. Mange undersøkelser viser også at slik læring er mest kostnadseffektivt. Mulighetene for slik læring burde øke fordi mye tyder på at fremtidens verktøy for kunnskapsformidling i arbeidslivet vil kunne bli den samme som de IT-verktøyene den enkelte ansatte bruker i sitt ordinære arbeid. Dermed øker mulighetene for at læring i mange sammenhenger knyttes nærmere arbeidssituasjonen. Samtidig ser vi eksempler på at bedrifter, hvor tid er et problem for å holde tritt med faglig utvikling, utviser pedagogisk oppfinnsomhet. En bedrift på Vestlandet har f eks installert PC hjemme hos noen av de ansatte og startet dataklubb på kveldstid for å stimulere til utvikling av kompetanse som virksomheten har behov for.

IT må utnyttes som hjelpemiddel i selve undervisningen - på arbeidet, hjemme og i klasserommet til fleksibel læring for bedre å oppnå de utdanningspolitiske mål vi har satt oss. Tidligere adskilte verdener som data, TV-video og lyd «smelter sammen» til en verden. Datamaskinen «smelter også sammen» med telefonen, musikkanlegget, CD spilleren, TV`en og videoen.

Fleksibiliteten som de nye mediene gir blir derfor viktig å utnytte i den fremtidige læring. Et eksempel på dette er Nordland psykiatriske sykehus som fikk sitt telestudio i 1995. Etter at samtlige lokalsykehus i Nordland fylke har fått sitt telestudio, kan sykepleiefaglig veiledning, sosionomveiledning og utdanningsprogram for leger, som formidles fra Nordlands psykiatriske sykehus, følges fra det enkelte sykehus.

Forutsetningene for at vi kan utnytte informasjonsteknologien videre, er gode i Norge. Norge har de høyeste IT- og teleinvesteringer i verden enten det måles pr innbygger eller i forhold til BNP. Fra 1970-årene har vi gått fra å ha de høyeste teleprisene til å være blant de land i verden med lavest telekostnader. Det har vært ført en politikk som gjør at hele landet har tatt del i denne utviklingen. Som et av de første land i verden, vil Norge i løpet av 1997 ha digitalisert hele telenettet. Med et digitalisert telenett får husholdninger og bedrifter tilgang på et vidt spekter av moderne teletjenester. Hver tredje husholdning har i dag pc hjemme, og mange forventer å få det i nær framtid.

Selv om det er nødvendig med ydmykhet og realisme i forventningene til hva IT kan gjøre for undervisning og næringsutvikling, tror jeg likevel vi ennå bare har sett begynnelsen på de mulighetene ny teknologi kan representere - også for distriktene. Både når det gjelder mulighetene for nye arbeidsplasser, men også mulighetene til å lære og fornye seg der hvor den enkelte bor.

Jeg vil likevel understreke at det er betydelige utfordringer. Når det gjelder å utnytte informasjonsteknologiene i kompetanse- utviklingen, må vi bl.a. få en bedre pedagogisk innsikt i anvendelsen av de nye mediene. Vi vet at i dag er den teknologiske utviklingen i høy grad bestemmende for hva som tilbys og anvendes av opplæringsmedier. Derfor må vi få mer kunnskaper om hvordan vi kan ta i bruk disse mediene som virkemiddel i effektiv læring uavhengig av bosted.

Vi må også intensivere innsatsen når det gjelder å utnytte bedre det potensialet som informasjonsteknologien representerer for næringsliv, arbeidsliv og samfunnsliv for hele landet. Det blir riktig fremhevet at utviklingen av informasjons- og kommunikasjons- teknologiene bærer i seg store muligheter for distriktene gjennom bl.a. reduksjon av avstandsulempene i forhold til leverandører og marked, offentlige tjenester og kultur- og samfunnsliv generelt.

Men det er viktig å slå fast at det på ingen måte er noen automatikk i at denne utviklingen gir noe konkurransefortrinn for distriktene framfor sentraene. Her som på de fleste av tilværelsens områder ellers, er det mange faktorer og utviklingstrekk som drar i ulike retninger. Eksempler på utviklingstrekk som utgjør betydelige utfordringer er:

• De globale nettverkene åpner også lokalsamfunnene for økt konkurranse utenfra på områder som før har vært dekket av lokalt næringsliv og tjenesteproduksjon.
• Den økende vertikale integrasjonen i næringslivet, f.eks. innen banksektoren og handelsnæringen, medfører ofte at lokale og regionale selskaper kjøpes opp, kompetanse- og markedsfunksjoner sentraliseres mv. Som kjent går heller ikke offentlig virksomhet fri i denne sammenheng: Økt bruk av teknologi og utvikling av etatsvise systemer reduserer behovet for arbeidsplasser lokalt.
• Den sterke globaliseringen av markedene berører også i høy grad sentrale distriktsnæringer - blant annet fiskerinæringen - som opplever en økt konkurranse med sterkere krav til produksjons- og kostnadseffektivitet, videreforedlingen av produkter som i økende utstrekning legges nær de sentrale markeder, arbeidsintensiv vareproduksjon som i økende grad legges til lavkostland, etc.

Jeg skal ikke her gå bredt og dypt inn i de mange nærings- og distriktspolitiske utfordringer og de tiltak og satsinger som regjeringen arbeider med i mange sammenhenger for å møte disse, men når det gjelder å realisere det potensialet som informasjons- og kommunikasjonsteknologiene representerer for bl.a. Finnmark tror jeg det er av avgjørende betydning å kunne utvikle og bruke et bredt register av strategier og tiltak. Med det mener jeg både strategier for utnyttelse av IT for å styrke eksisterende næringer og virksomheter, strategier for å skape ny virksomhet gjennom utnyttelse av IT, strategier for å utvikle IT-næringen i regionene og strategier for å styrke den elektroniske infrastrukturen og IT-kompetansen generelt.

Og sist men ikke minst, det er viktig å utvikle horisontale nettverksstrategier på regionalt og lokalt nivå som kan møte de nevnte utviklingstrekk med vertikal integrasjon og sentralisering.

Et interessant eksempel på et slikt horisontalt samarbeid basert på regionale initiativ og forutsetninger, er "IT-Forum i Sogn og Fjordane". Dette er et regionalt samarbeid mellom bl.a.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Næringslivets Hoved- organisasjon i Sogn og Fjordane, Kommunenes sentralforbund i Sogn og Fjordane, Sogn og Fjordane fylkeskommune og Vestlandsforskning. IT-forum har etablert ulike former for praktisk samarbeid, f.eks. innen drift, informasjons- arbeid, innkjøpspolitikk mm. Med utspring i dette samarbeidsforumet og med støtte fra fire departementer gjennomføres også det såkalte ENCATA-prosjektet i Sogn og Fjordane som i stor grad er knyttet til små og mellomstore bedrifters behov. Dette er et EU-prosjekt (innen EUs 4. rammeprogram) med deltakere fra 10 land i Europa. ENCATA er et referanseprosjekt for planlegging, utprøving og evaluering av telematikk som instrument for regional utvikling - både for næringslivet og regionale/nasjonale myndigheter. Hovedelementer i ENCATA-prosjektet i Sogn og Fjordane er tiltak knyttet til informasjon og demonstrasjon av mulige løsninger, samarbeid og samordning av initiativer knyttet til opplæring, bistand til etablering av uavhengig rådgivningstjenester, utvikling av infrastruktur og etablering av ulike referanseprosjekter.

Dette samarbeidet i Sogn og Fjordane bør være et eksempel på noe som kan gjennomføres også i andre deler av landet, basert på de lokale forutsetninger og initiativ, og kanskje i mindre skala. Alle slike samarbeidsprosjekter kan nødvendigvis ikke være rettet inn på å knyttes opp mot EU-prosjekter.

Avslutning

Vi har i det foregående innlegg blitt presentert for planene om utvikling av et nasjonalt IT-kompetanse- og utviklingssenter på Fornebu, og noen ser på disse planene både som muligheter og som trusler for IT-kompetansemiljøer i resten av landet, ikke minst her i Finnmark.

Det illustrerer på en treffende måte det som har vært et viktig poeng for meg å fremheve også når det gjelder utviklingen av informasjons- og kunnskapssamfunnet; det meste er to-sidig.

Det er hensiktsløst å forsøke å stoppe den teknologiske utviklingen som sådan. Men ulike trekk ved denne utviklingen trekker i ulike retninger, og utviklingen kan styres når det er politisk evne og vilje til stede:

Forutsetningen fra regjeringens side for et IT-kompetansesenter på Fornebu, er at det både skal styrke den nasjonale IT-kompetansen i forhold til omverdenen, og styrke nettverket av IT-kompetanse regionalt og lokalt.

Det legges også til grunn at vi gjennom å utnytte et bredt sett at virkemidler og styrke samspillet mellom sentrale, nasjonale tiltak og de regionale og lokale initiativ, både kan utnytte de positive trekk ved globaliseringen og liberaliseringen og samtidig oppnå en balansert utvikling for alle regioner og områder av landet. Buer-utvalget skal som sagt legge fram sin innstilling nå i høst og denne vil være et viktig innspill til regjeringens statsing på utdanning og kompetanseutvikling for alle.

Det er regjeringens klare mening at en etter- og videreutdanningsreform både er et viktig bidrag til å vedlikeholde og utvikle en yrkesbefolkning med nødvendige kunnskaper og ferdigheter som igjen er grunnlaget for landets framtidige verdiskapning, og at det vil være et viktig bidrag til demokratiseringsprosessen og økt livskvalitet for alle i det norske informasjons- og kunnsskapshuset.

Takk for oppmerksomheten!.