Innledning av statsråd Bendik Rugaas

på kongressen i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon 13.06.97

Tilbud til funksjonshemmede - en integrert del av det norske samfunnet

Kjære forsamling.

Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for den enkelte. For å nå dette målet trekker Regjeringen i langtidsprogrammet opp en politikk som skal gi økt verdiskapning, sikre en rettferdig fordeling og gi den enkelte mulighet til å bruke sine evner og kunnskaper gjennom aktiv deltakelse i samfunnet.

Det burde være unødvendig å understreke at alle også inkluderer funksjonshemmede. Men til tross overordnede mål, individuelle støtteordninger og bruk av en rekke ulike virkemidler for tilrettelegging, har det ikke lykkes fullt ut å skape et samfunn som i sin utforming er slik at det også sikrer funksjonshemmedes full deltakelse.

I denne innledningen vil jeg utdype dette gjennom to hovedtemaer:

• I den første delen vil jeg si litt om årets trygdeoppgjør. Så vil jeg komme mer spesielt inn på inntektsfordelingen og funksjonshemmedes levekår. Deretter vil jeg si noen ord om egenandelsproblematikken som naturlig kan ses i denne sammenhengen.
• I andre del vil jeg ta utgangspunkt i informasjonsteknologien og si noe om hvordan den kan være et virkemiddel for å nå de overordnete målsetningene.

Om trygdeoppgjøret 1997.

Trygdeoppgjøret er nå avsluttet med forbehold om Stortingets behandling 19. juni. Jeg er glad for at vi klarte å komme fram til enighet. Drøftingene var vanskelige, men økningen på 1500 kroner i grunnbeløpet gir pensjonistene en inntektsutvikling på linje med andre grupper.

Pensjonsutviklingen for alle pensjonister som gruppe har vært sterkere enn lønnsveksten. Dette har sammenheng med at tilleggspensjonene har større omfang og at stadig flere pensjonister har rett til tilleggspensjon.

Dersom vi ser nærmere på utviklingen i trygder de seneste årene, så kan det slås fast at minstepensjonene i 1990-årene for enslige har utviklet seg på linje med lønnsveksten, mens minstepensjonene for ektepar har økt noe sterkere enn lønningene. Utviklingen i minstepensjonene bestemmes som kjent av utviklingen i grunnbeløpet og i særtilleggssatsene.

Grunnbeløpet i folketrygden økte med kr. 1 150 fra 1.mai 1995 og med kr. 1 770 fra 1. mai 1996. I begge år var trygdoppgjøret konsentrert til grunnbeløpet. Det ble ikke foretatt endringer i satsene for særtillegg i 1996.

Fra 1995 til 1996 økte grunnbeløpet og pensjonene med 4 prosent. Med en prisstigning på 1,3 prosent ble det en klar realvekst i pensjonene.

Grunnbeløpet og pensjonene i folketrygden vil som følge av pensjonsdrøftingene i fjor og i år øke med vel 3,9 prosent fra 1996 til 1997. I Revidert Nasjonalbudsjett er det lagt til grunn en prisvekst på 2 ½ prosent. En slik utvikling vil gi en klar realvekst i pensjonene i år. Dersom vi studerer pensjonen etter skatt, så ser vi at lavinntektsgruppene får høyere disponibel pensjon som andel av tidligere yrkesinntekt enn høyinntekts-grupper.

Selvsagt vil det være enkeltskjebner som ikke har det så bra. Disse finnes også blant de funksjonshemmede. Dette er ofte personer med sammensatte problemer som ikke kun kan løses ved basis i inntektsøkninger.

Nærmere om utviklingen i inntektsfordeling og levekår.

Det foreligger mange analyser av inntektsfordeling og levekår. De to viktigste undersøkelsene utarbeides av Statistisk sentralbyrå, henholdsvis Levekårsundersøkelsene og Inntekts- og formuesundersøkelsen.

Jeg skal først komme med noen generelle betraktninger omkring utviklingen av den generelle ulikheten i samfunnet, hvor den fordeling som skjer i regi av arbeidsmarkedet vil være en av nøkkelfaktorene. Deretter vil jeg komme inn på forholdene for de dårligst stilte i økonomisk forstand, og dette vil ofte være grupper med svak arbeidsmarkedstilknytning.

En levekårstilnærming til ulikhet innebærer som regel en bred innfallsvinkel, hvor flere levekårsområder er med, slik som inntekt, materiell standard, forbruk, boforhold, helse, sosial kontakt, fritid og kriminalitet. En slik innfallsvinkel vil blant annet øke forståelsen av hvordan de materielle og andre forhold henger sammen og i hvilken grad det er slik at det er de samme som stiller svakt innenfor flere levekårsområder.

Det generelle inntrykket av utviklingen i levekårsforhold er at det har skjedd en forbedring for befolkningen som helhet. Ett av de mer entydige resultater for levekårsutviklingen de siste 15 årene er en klar forbedring av den materielle standarden. Flere eier boliger, bil, fritidshus og boligstandarden har økt. Det har også vært en forbedring i folks økonomiske situasjon, blant annet grunnet vekst i husholdningsinntekt og fall i lånerenter.

Det generelle bildet viser også at det har skjedd en økt utjevning i fordelingen av goder mellom ulike befolkningsgrupper. Eksempler på dette er at det er mindre ulikhet i boligstandard mellom sosioøkonomiske grupper. Det har også skjedd en utjevning i inntekt mellom utdanningsgruppene og mellom kvinner og menn. Gjennomsnittstall kan samtidig skjule at ikke alle har hatt den samme positive utviklingen. Det ser ut til at det særlig er unge og enslige som sakker akterut. I levekårsutvalget ble ungdom med lav utdanning trukket fram som en ny utsatt gruppe. Et viktig poeng er hvorvidt en svak økonomisk situasjon er et varig eller et midlertidig problem for den enkelte. Undersøkelser tyder på at det er en del bevegelser oppover i inntektsfordelingen blant de økonomisk svakest stilte, men at det bare er en liten andel som tar store sprang. For mange funksjonshemmede vil en svak økonomisk situasjon være et varig problem. Det vil derfor være nødvendig med spesiell oppmerksomhet rettet mot denne gruppen.

Parallelt med at de fleste grupper har hatt en vekst i realinntekt gjennom 80- og 90-tallet, viser en fersk rapport fra SSB (Om inntekt, skatt og overføringer) at inntektsulikheten ser ut til å øke på 90-tallet. Inntektsforskjellene var minst i 1988, et år med relativ høy ledighet og lav avkastning i næringslivet. Det ser dermed ut til at andre forhold dermed oppveier effekten av den ulikhet som følger av økt ledighet. For den siste tids økning i ulikhet så skyldes ikke dette en forverring blant de dårligst stilte, men derimot en forbedring blant den best stilte delen av inntektstakerne. Årsaken til økningen i ulikhet, skyldes i all hovedsak en sterk økning i aksjeutbytte i denne gruppen. Aksjeutbyttet stiger fordi det er en oppgang i næringslivet. Dette er i seg selv positivt bl.a. på grunn av sysselsettingsvirkningen.

Levekårene til mennesker med funksjonshemninger preges av at de i ulik grad og på forskjellige livsområder møter hindringer for sin livsutfoldelse. Regjeringen er opptatt av at funksjonshemmede skal ha reelle muligheter for å delta i arbeidslivet og i kulturlivet på lik linje med andre. Alle må få anledning til å bidra og ha innflytelse på fellesskapet. I regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede 1990-93 og 1994-97 har en gjennomført en lang rekke tiltak for å forbedre forholdene for funksjonshemmede på alle samfunnsområder. Tiltakene har hver for seg vært små, men samlet har de hatt en betydelig effekt. Som kjent vil handlingsplanen bli videreført for perioden 1998-2001, og vil basere seg på FN sine standardregler for like muligheter for funksjonshemmede og innspill fra funksjonshemmedes organisasjoner.

Større brukerinnflytelse har lenge vært en viktig del for bedre offentlige tjenester. Brukerorientering innebærer dialog med brukerorganisasjonene om tjenestenes utforming, vektlegging av brukernes rettigheter og økt vekt på kvalitetssikring. Brukernes egne ressurser og behov skal i størst mulig grad være utgangspunkt for planlegging, etablering og praktisk utforming av tiltak. For de brukere som har sammensatte problemer, blir det særlig viktig at ulike etater eller sektorer samarbeider slik at det ikke oppstår uklarhet om hvem som har ansvaret for å yte den nødvendige bistand. Det er grunn til å merke seg at i innstillingen til Velferdsmeldingen uttalte en enstemmig komite at :

«Komiteen vil vise til målsettingen i handlingsplanen for funksjonshemmede og mener at dette kan være en mal for medbestemmelse og brukermedvirkning som kan brukes også innenfor andre områder.»

Om egenandelproblematikken .

Jeg må vise til at helse- og sosialtjenesten aldri har hatt større ressurser til disposisjon enn i dag. Likevel øker presset på tjenestene, noe som bl. a. har sammenheng med etablering av nye behandlingstilbud. Driftsutgiftene til helse- og sosialtjenestene har økt med 67 pst. fra 1980 til 1995 til omlag 83 milliarder kr. i 1995. Kommunene står for 2/3 av denne utgiftsøkningen. Dette gjenspeiler også en sterk desentralisering av helse- og omsorgsoppgavene i denne perioden.

Den økte velstanden og ønsket om større valgfrihet medfører at velferdspolitikken bør kunne baseres på et noe større individuelt ansvar. Samtidig ligger det her en del fallgruber. Økt økonomisk velferd for mange gir markedsmuligheter for private aktører. Det private marked for enklere hjelpe- og omsorgstjenester, i første rekke for tjenester som ikke har en klar medisinsk begrunnelse, ventes å øke i årene som kommer. Dette kan bidra til å undergrave det offentlige tilbudet ved at færre blir avhengige av det og at det politiske presset for å opprettholde det svekkes. Regjeringen sier i Langtidsprogrammet 1998-2001 at den vil legge vekt på å sette det offentlige helsevesen i stand til å utføre sine oppgaver med tilstrekkelig kapasitet og god kvalitet. Dette vil være den beste måten å motvirke at et privat helsetilbud som medfører en uønsket svekkelse av det offentlige helsevesenet.

Det offentlige helsevesenet er i hovedsak finansiert av skatter og avgifter. Finansieringen av helse- og sosialtjenesten består ofte av et blandingsforhold mellom offentlige tilskudd og privat betaling. Helse- og omsorgstjenester er i hovedsak offentlig finansiert, men utviklingen i de senere år har likevel gått i retning av et noe større innslag av brukerbetaling. Brukerbetaling dekket 7 pst. av utgiftene til helse- og sosialformål i 1980 og i underkant av 12 pst. i 1995.

Mulighetene for en ytterligere økning i skattenivået er begrenset. Etter Regjeringens syn vil derfor høyere ambisjoner innenfor offentlig tjenesteyting enn en videreføring av dagens standard og dekningsgrad, aktualisere spørsmålet om økt brukerbetaling på en del områder. Dette vil være en måte å øke offentlig styrt aktivitet uten at det skapes press i retning større skattebyrde for kommende generasjoner.

Alternativet til en viss økning i brukerbetalingen på en del områder vil i mange tilfeller kunne være at det vokser fram et rent privat marked utenfor det offentliges kontroll. En slik utvikling vil kunne ha uheldige fordelingsvirkninger. I Regjeringens langtidsprogram understrekes det at brukerbetalingsordninger skal utformes slik at ingen av økonomiske grunner utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte.

Informasjonsteknologi og funksjonshemmede

I resten av tiden jeg har til rådighet vil jeg snakke om informasjonsteknologi. Jeg vil se IT i lys av funksjonshemmedes behov og vise hvordan teknologien kan bidra til å nå målet om full deltakelse for alle.

Det er ikke tvil om at informasjonsteknologi kan være et svært effektivt virkemiddel for å motvirke funksjonshemninger. Hvis nye elektroniske tjenester blir planlagt med alle brukergrupper for øyet, vil informasjonsteknologi være til stor glede og nytte også for funksjonshemmede. Dette ble sterkt vektlagt i «Bit for bit», rapporten fra Statssekretærutvalget for IT, som ble lagt frem i begynnelsen av 1996. Her står bl. annet. at «For brukere med spesielle behov og krav til tilgjengelighet, kan informasjonsteknologien gi helt andre muligheter for aktiv deltakelse, redusere funksjonshemningen og gi muligheter for selvstendighet og økt livskvalitet».

Det presiseres videre i rapporten at «Informasjonsteknologi skal brukes til å øke tilgjengeligheten og mulighetene for deltakelse for alle grupper av funksjonshemmede».

Informasjonsteknologien åpner nye muligheter i de fleste livssituasjoner for funksjonshemmede. IT kan gi muligheter for utvidet deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, og gjøre en i stand til å mestre dagliglivet på en bedre måte.

IT som hjelpemiddel for funksjonshemmede på ulike samfunnsområder.

I det følgende skal jeg belyse dette ved å gi noen konkrete eksempler som viser hvordan informasjonsteknologi kan bidra til å motvirke funksjonshemninger på ulike samfunnsområder.

Synshemmedes tilgang til skriftlig informasjon kan bedres gjennom elektronisk formidling av bøker, aviser og offentlig informasjon. Innholdet kan konverteres til digitalisert lyd eller punktskrift som hvis ønskelig kan presenteres på en leselist knyttet til PC'en. Også distribusjonen kan gjøres enklere ved bruk av ny teknologi, og dermed kan avisene nå de synshemmede abonnentene samtidig med øvrige abonnenter. For hørselshemmede er teksttelefon og pc-program for teksttelefon allerede viktige hjelpemidler.

Utviklingen på Internett gjør det nå mulig å gi brukerne tilgang til bilde-, lyd- og videobasert informasjon. For brukere som har problemer å nyttiggjøre seg tekstbasert informasjon, kan dette gi nye muligheter. Overføring av video over nettet vil åpne for nye og enklere måter for døve til å utveksle informasjon på tegnspråk. Teknologien gjør det også mulig å simultantekste og -tolke program på fjernsyn. For en rekke andre grupper, som bevegelseshemmede, og talehemmede, har informasjonsteknologien gitt nye kommunikasjonshjelpemidler.

For funksjonshemmede er målet å bruke teknologien slik at man kan fungere best mulig på egne premisser. Når man er avhengig av hjelp til alle dagliglivets gjøremål, blir det å selv kunne bruke telefon via pc, bruke cd-spiller og selv kunne betjene miksmasteren, attraktivt. Funksjonshemmedes livssituasjon kan bedres ved at ærend som innkjøp, kontakt med det offentlige, banktjenester og betaling av regninger kan gjøres hjemmefra. En talehemmet person som kan kommunisere med det offentlige fra sin egen pc, kan oppleve at funksjonshemningen i den situasjonen "oppheves". Kommunikasjon over datanettverk åpner for en faglig og personlig samhandling uavhengig av geografiske avstander. På den måten kan en fra datamaskinen sin komme i kontakt med et stort antall personer eller instanser som en ellers ville være avskåret fra å møte.

Også innen utdanningssektoren har informasjonsteknologien fått en sentral plass. I st.meld. nr 24 (1994-95) - «Om IT i norsk utdanning» understrekes det at «IT skal inngå som et integrert hjelpemiddel i alle fag der det er naturlig og på alle nivåer i utdanningssystemet.» Og meldingen omtaler spesielt datamaskinen som et godt og rasjonelt hjelpemiddel for elever med særskilte behov. Planen sier videre at «Det er generelt viktig at en i alle deler av arbeidet med IT i utdanningen tar hensyn til og legger forholdene til rette for funksjonshemmede».

IT er dessuten hensiktsmessig for å spre opplæringen til de som av ulike grunner er forhindret fra å delta i tradisjonelle opplæringstilbud, via tilpassede fjernundervisningsprogrammer. Dette vil gjøre at funksjonshemmede i større grad kan få tilpasset opplæring i sitt nærmiljø.

Funksjonshemmede har oftere behov for medisinsk behandling enn andre samfunnsgrupper. Utviklingen innen telemedisinen vil derfor være til god nytte for funksjonshemmede ved at legebehandlingen i større grad kan utføres i den enkeltes nærmiljø. Men uavhengig av den teknologiske utviklingen, vil enkelte grupper av funksjonshemmede også i fremtiden være avhengig av et pleie- og støtteapparat. Informasjonsteknologien kan bidra til at støtteapparatet hele tiden er godt oppdatert om hva som er det beste for sine klienter, og på den måten indirekte øke livskvaliteten for klientene.

Ny teknologi åpner nye muligheter for funksjonshemmede også på arbeidsmarkedet. Men det ligger fortsatt store muligheter i å utnytte informasjonsteknologien og andre hjelpemidler til å skape arbeidsplasser for funksjonshemmede. Det finnes noen gode eksempler som IKON AS, som står for Informasjonsteknologisk konsulentnettverk. Og vi har merket oss med interesse FFOs eget tiltak FunkWeb, som har som mål å utvikle arbeidsplasser for funksjonshemmede.

Alle disse mulighetene som jeg her har presentert, har gjort at funksjonshemmede ofte ligger i tetsjiktet når det gjelder å ta IT i bruk. I forbindelse med at «Handlingsplanen for IT i utdanningen» ble skrevet, ble dette dokumentert. Som et utgangspunkt for planen, foretok SSB en kartlegging over IT-situasjonen i skolene. Undersøkelsen viste at bruk av IT var kommet lengre på det spesialpedagogiske området enn på de øvrige utdanningsområdene!

IT kan virke ekskluderende for funksjonshemmede

Jeg har nå gitt flere eksempler på hvordan IT kan være et godt hjelpemiddel for funksjonshemmede. Men, og det er også grunn til å rope varsko: For det er absolutt en reell fare for at informasjonsteknologien heller kan virke ekskluderende enn inkluderende for mennesker med funksjonshemninger. For å motvirke denne faren, er det viktig at teknologien allerede i planleggingsfasen legges til rette for ulike brukerkategorier.

I FNs standardregler om like muligheter for funksjonshemmede (1993) pekes det på at holdningsdannelse og oppmerksomhet er viktige forutsetninger for økt tilgjengelighet for funksjonshemmede brukere. Det er ikke alltid teknologien i seg selv som er årsak til problemene. Det kan like gjerne handle om manglende oppmerksomhet og kunnskap om funksjonshemmedes behov.

Funksjonshemmede og deres organisasjoner må være aktivt med i å utforme og tilpasse krav til løsninger og sikre god brukerforankring. Dette vil være i tråd med «Handlingsplanen for funksjonshemmede 1998-2001» som er under utarbeiding. Her vil ett av hovedmålene være å oppnå bedre planlegging og øket brukermedvirkning. De som utvikler teknologien må være kjent med hvilke behov som skal ivaretas. Slik kan vi unngå at teknologien skaper nye barrierer og problemer for de som skal bruke den, og sikre at målet om full deltakelse og like rettigheter, også gjelder i møte med datateknologien.

En sideeffekt av å tilrettelegge informasjonsteknologien for funksjonshemmede, er at dette også kan bidra til at det utvikles gode løsninger for andre grupper, som eldre og nybegynnere. Målet må være å utvikle et såkalt universelt design som gjør at alle får dekket sine behov basert på en løsning.

Det er viktig å ta hensyn til at ulike grupper funksjonshemmede har ulike behov. En av utfordringene er å tilrettelegge programvare som bruker grafiske brukergrensesnitt, for synshemmede. For de fleste av oss som kan se, ble overgangen fra DOS-grensesnittet til Windows-løsningen en vesentlig forbedring. For synshemmede brukere derimot, har denne overgangen medført nye utfordringer.

For brukere med bevegelseshemninger må det tas hensyn til at de kan ha behov for tilpassede støtteprogrammer, som gjør at de kan bruke ordinær programvare ved hjelp av tastaturerstatninger som brytere, joysticks eller mus-simulatorer.

For mennesker med psykiske funksjonshemninger kan det i tillegg være nødvendig å gjøre tilpasninger av innholdet.

Globale informasjonssystemer kan i større grad gjøres tilgjengelig for funksjonshemmede brukere, bl.a. blinde, døve og bevegelseshemmede. WWW-sider baseres i stor grad på informasjonsbærende bilder i stedet for tekst. HTML som programmeringsspråk har innebygde muligheter til å beskrive bilder og grafikk som legges ut i tekst. Dette har stor betydning for synshemmede brukere. Allerede i utformingen av Internett-tjenester er det viktig å ta hensyn til disse mulighetene.

Planleggings- og samordningsdepartementet har blant annet et overordnet ansvar for gjennomføring av den statlige informasjonspolitikken og for bruk av informasjonsteknologi i forvaltningen. Bruk av IT som virkemiddel for å forbedre funksjonshemmetes forhold til forvaltningen, er dessuten en sentral del av PSDs ansvarsområde innenfor regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede.

Og vi har et særlig ansvar for at all offentlig informasjon som formidles over nettet skal være tilgjengelig for all typer brukere.

I Regjeringens langtidsplan står det at IT-løsninger som forvaltningen utvikler og tar i bruk, skal være anvendelige for alle og ikke skape nye hindringer og at det bør tas særlig hensyn til funksjonshemmedes behov ved valg og utforming av løsninger.

Vi har et godt stykke vei å gå før vi kan si oss tilfreds med innsatsen på dette området. En tredje handlingsplanperiode er derfor nødvendig. Det er behov for kunnskap og utvikling av nye tjenester før alle behov kan bli ivaretatt. Målet er en øket bevisstgjøring om at tilbud til funksjonshemmede ikke er særtiltak, men at disse tilbudene må være integrert som en del av det ordinære tilbudet. En mulig vei å gå videre er utvikle standarder som tar hensyn til alle brukergrupper.

Som et utgangspunkt for arbeidet med den kommende handlingsplanen for funksjonshemmede, fikk Sintef i oppdrag å gjøre et forprosjekt for å vurdere et mulig forskningprogram for Informasjonsteknologi og funksjonshemmede. Forprosjektet gav interessante vurderinger og dersom programmet blir en realitet, kan det være naturlig at arbeid med utforming av standarder blir lagt inn under dette programmet. Jeg må understreke at her er enda ingenting avgjort.

Et tiltak som er i ferd med å realiseres, er at Statskonsult nylig har lagt frem en veileder om bruk av WWW for formidling av offentlig informasjon, til høring. Veilederen har tatt opp problemstillinger knytta til funksjonshemmede i eget vedlegg. Her pekes det på noen av de hensynene som må ivaretas. Veilederen vil føre til en øket oppmerksomhet mot disse utfordringene og vil derved bidra til at holdningen til behovene endres.

Også i Sverige er det laget en veileder. Der har Statens Institut for Handicapsfrågor i skolan laget et hefte med veiledning og praktiske tips for etablering av WWW-sider for brukere med funksjonshemninger. Her angis fire forskjellige alternativer for tilrettelegging av www-dokumenter slik at de blir best mulig lesbare for funksjonshemmede.

Det er grunn til å tro at denne type veiledere vil øke bevisstheten om problemstillinger knyttet til informasjonsteknologi for funksjonshemmede og bidra til at vi på sikt når de overordnede målsetningene om full tilgjengelighet for alle.

Takk for oppmerksomheten.