Planleggings- og samordningsminister Bendik Rugaas:

Utfordringer for morgendagens sysselsetting og levemønster

NHOs årskonferanse 7. januar 1997:
Sesjon 2: Fremtidens sysselsetting - en jobb å gå til når det passer?

Kjære forsamling,

Den blinde og døve Helen Keller var en bemerkelsesverdig kvinne som ofte blir tillagt ulike fyndord. Hun skal en gang ha blitt spurt om hvordan det var å være blind. Hun skal da ha uttalt at det måtte være verre å kunne se, men ikke ha en visjon

I prosessen med å bygge det norske hus har regjeringen innbudt hele det norske folket til å legge frem sine egne visjoner og konkrete byggeplaner om fremtidshuset. Jeg oppfatter denne konferansen som et bidrag i denne byggeprosessen. Det jeg hører og ser her i dag, skal jeg ta med tilbake til det nye planleggings- og samordningsdepartementet.

Dette departementet skal ha ansvaret for en langsiktig planlegging og samordning av regjeringens og departementenes arbeid på tvers av departementsgrensene og forvaltningsnivåene. Dette innebefatter også inntektspolitikk, konkurransepolitikk, statlig arbeidsgiverpolitikk, reformer i statsforvaltningen og en samordning av regjeringens IT-politikk.

Jeg er blitt bedt om å si noe om de utfordringer vi står ovenfor i morgendagens Norge og da særlig med hensyn til sysselsetting og levemønster. Det ligger implisitt i en slik problemstilling at sysselsetting og måten vi organiserer arbeidet på også får innvirkning på familielivet - og omvendt.

Grunnmuren i det norske hus består av verdiskapning innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. Vi må vel kunne si at vi har startet byggingen av en solid grunnmur. Vi har lav pris- og kostnadsvekst, lave renter, orden på statsfinansene og store overskudd i utenriksøkonomien. Fastlandsøkonomien har vokst sterkt, sysselsettingen har økt betydelig og ledigheten er på vei nedover. I 1996 vil arbeidsledigheten i gjennomsnitt være på om lag 4 1/4 prosent, og den vil trolig gå ytterligere ned i 1997. Miljøpolitikken har gitt gode resultater i vårt eget land. Men grunnmuren må vedlikeholdes og forsterkes gjennom å videreføre en langsiktig forsvarlig økonomisk politikk og en god forvaltning av de nasjonale og lokale natur- og miljøressursene. Samtidig må vi ta vår del av ansvaret for å løse grenseoverskridende og globale miljøproblemer gjennom samarbeid med andre land.

Det overordnede målet for regjeringen i året som kommer er å sikre arbeidet for alle, å utvikle det norske velferdssamfunnet videre og legge om samfunnsutviklingen i en bærekraftig retning. Inntekten fra petroleumsvirksomheten ventes å gå ned etter århundreskiftet. Etter 2010 venter vi at pensjonsutgiftene øker kraftig samtidig som veksten i arbeidsstyrken ventes å avta. Denne aldringen av befolkningen fårer til at utgiftene til pensjoner, pleie og omsorgstjenester øker kraftig.

Arbeidskraften representerer det viktigste grunnlaget for verdiskapningen, og for å videreutvikle velferdssamfunnet. Befolkningen i Norge vil i løpet av et par ti-år bli gradvis eldre, og vil trolig bestå av en økende andel med innvandrerbakgrunn. Det setter nye krav til utviklingen av arbeidslivet. Fremtidens arbeidsliv må innrettes slik at det gir plass til et økende antall middelaldrende og eldre arbeidstakere, et fortsatt økende antall kvinner med stadig høyere utdanningsnivå og et økende antall innvandrere.

De menneskelige ressursene er den største komponenten i nasjonalformuen. Statistisk sentralbyrå har regnet ut at menneskelig kapital utgjør over 60 prosent av nasjonalformuen . Tallene sier noe om hvor det viktigste grunnlaget for framtidig verdiskaping ligger. Et regneeksempel kan illustrere betydningen av de menneskelige ressursene: En reduksjon i gjennomsnittlig pensjoneringsalder på ett år, gir samme reduksjon i nasjonalformuen som et fall i olje- og gassprisene på om lag 17 kroner pr. fat olje.

Eksemplet illustrerer et viktig poeng: En yrkesbefolkning med gode kunnskaper, ferdigheter og kreativitet er vår viktigste økonomiske ressurs. Hvis vi kan nyttiggjøre arbeidskraftens kompetanse, arbeidstid, innsatsvilje, omstillingsevne og kreativitet bedre, og en greier å dra nytte av dette til å øke verdiskapningen i samfunnet totalt sett, kan det gi langt større bidrag til vårt framtidige formue enn selv store endringer i petroleumsreservene. Det er i et slikt perspektiv en må se den foreslåtte etter- og videreutdanningsreformen. Dersom en slik reform innrettes slik at produktiviteten øker og flere personer blir sysselsatt over tid, kan reformen gi økt verdiskapning i fremtiden.

Et godt samspill mellom staten og partene i arbeidslivet er grunnleggende for fortsatt velferd og verdiskaping. For å videreutvikle et effektivt og konkurransedyktig norsk arbeidsliv, må vi dekke endrede behov hos den enkelte og grupper i samfunnet samtidig som vi skal finne nye løsninger på virksomheters behov for omstillinger. Jeg er enig med Leif Frode Onarheim, når han i innbydelsen til årskonferansen peker på at omstillingene krever et bedre og mer likeverdig samspill mellom den enkelte ansatte og bedriften. En sentrale problemstilling er hvordan vi forener endrede individuelle behov med økt krav til omstilling. Hvordan kan vi få til en arbeidsorganisering og arbeidstid som er fleksibel nok til f.eks. å bidra til å oppfylle; krav til verdiskaping og bærekraftig økonomisk utvikling, krav fra den enkelte om ulike behov gjennom de ulike livsfasene og krav om økt likestilling mellom kjønnene.

Skal vi opprettholde vår velferd, er vi avhengig av virksomhetenes verdiskaping som imidlertid må skje innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. For å få til denne verdiskaping kreves omstillingsdyktige virksomheter. Omstillingsdyktige virksomheter er avhengig av motiverte ansatte med stor endringsberedskap. Det er min overbevisning at motiverte arbeidstakere best skapes når behovene på jobb- og hjemmearena er avstemt.

Småbarnsforeldres ansvar og behov for å bruke tid sammen med sine små barn er annerledes enn for arbeidstakere i 50-årene der barna har flyttet ut. På den annen side har kanskje arbeidstakeren på 50 år en mor eller far som krever omsorg og tilsyn i perioder. Endrede familiemønster gjør også at vi i større grad må tilpasse arbeidet til den enkeltes ønsker og ut ifra ulike livsfasers ulike behov.

Selv om det er slik at kvinner fortsatt tar de tyngste byrdene i hjemmet, tar menn mer og mer ansvar innenfor hjemmets fire vegger. Dette er noe regjeringen har ønsket og stimulert til bl.a. gjennom tidskonto-ordningen. Regjeringen vil fortsette å bidra til å utvikle fleksible arbeidsordninger som gir kvinner og menn like muligheter for å dele ansvaret hjemmet og for å delta i arbeidslivet.

De fremtidige arbeidslivsordningene må i langt større grad enn i dag preges av skreddersøm for å få til en god balanse mellom arbeidslivets og hjemmearenaens behov. Dette er primært et ansvar for arbeidslivets parter, så jeg skal være forsiktig med å komme med konkrete løsningsforslag. Men jeg konstaterer at de problemstillingene vi står ovenfor, vil stille både arbeidsgiversiden og arbeidstakernes organisasjoner overfor en del utfordringer i forhold til kommende tariffoppgjør. Ikke minst vil det bli viktig med klare prioriteringer som er bærekraftige i et lengre perspektiv enn den enkelte tariff-periode.

Regjeringens overordnede ansvar for å holde en forsvarlig økonomisk politikk er også avgjørende for at vi skal få muligheter til å innføre nye arbeidslivsordninger. Norsk økonomi er inne i en kraftig konjunkturoppgang og faren for overoppheting er betydelig. Hovedutfordringene fremover er derfor å lede den sterke oppgangen over i en utvikling med stabil økonomisk vekst, som kan sikre økt sysselsetting og redusere ledigheten, men uten at pris og kostnadsveksten skyter fart. Inntektspolitikken er en viktig del av den økonomiske politikken, og må innrettes mot å bidra til lav kostnadsvekst. Den moderate veksten i nominelle lønninger de senere år har vært kombinert med lav prisvekst, slik at vi har fått en betydelig reallønnsvekst. Lønnsoppgjørene i 1996 ga imidlertid den sterkeste reallønnsveksten på 20 år. Denne sterke reallønnsveksten i et enkelt år må imidlertid representere et unntak. Dersom lønnstilleggene i 1997 blir høye, svekkes mulighetene for å opprettholde den gode utviklingen i arbeidsmarkedet. Fra 1996 til 1997 er det i regjeringens økonomiske opplegg således lagt til grunn en årslønnsvekst på 3 1/2 pst og en økning i komsumprisen på 2 1/2 pst. Lønnsoppgjørene for 1997 må derfor gjennomføres med lave tillegg.

Et annet område hvor staten kan bidra til å legge viktige føringer for sysselsettings og arbeidslivsordninger er innenfor IT-politikken. Regjeringen legger vekt på at informasjonsteknologien skal utnyttes på en måte som realiserer målsettingene om vekst og verdiskaping, samtidig som det ikke skapes nye sosiale skillelinjer.

Behovet for omstilling i arbeidslivet og for økt fleksibilitet for den enkelte arbeidstaker, vil øke sterkt i de kommende år, både i privat og offentlig sektor. Den informasjonsteknologiske utviklingen både bevirker til denne situasjonen, og den kan i høy grad bidra til å imøtekomme et økt behov for fleksible ordninger.

Mange yrker har nådd et teknologisk nivå som setter oss i stand til å jobbe hjemme, fra hytta, fra bilen og hotellrommet. Virksomheter med "kontorløse arbeidsplasser" er allerede et faktum. På en annen side preges et stigende antall arbeidsplasser i dag av prosjekt og teamarbeid, hvor det er behov for regelmessig tilstedeværelse. Andre arbeidsplasser preges av stor grad av direkte publikumskontakt. Etter min mening må derfor arbeidsgivere ha et kritisk skjønn til hvilke oppgaver som skal kunne utføres fra annen adresse enn den fysiske arbeidsplassen. Til dette skjønnet ligger hensynet til publikumsservice, tilgjengelighet for kollegaer, bibehold og utvikling av faglig og sosialt arbeidsmiljø og den enkelte arbeidstakers vedlikehold og oppbygging av egen kompetanse.

Vi ser allerede i dag at IT kan gi nye muligheter for ny organisering av arbeidet for arbeidstakere som ønsker en spesiell tilpasning ut fra omsorgsbehov eller i forhold til egen helse og/eller alder. Småbarnsforeldre og arbeidstakere med spesielle omsorgsplikter, arbeidstakere som ønsker å trappe ned den totale arbeidsbelastningen mot pensjonsalderen kan f.eks. være de grupper som kan nyte godt av individuelle tilpassede arbeidsordninger

Som et av de første land i verden, vil Norge i løpet av 1997 ha digitalisert hele telenettet. Hver tredje husholdning har pc hjemme og mange forventer å få det i nær framtid. Jeg registrerer også at det er en stor vilje til å ta i bruk IT som redskap for å redusere tidsforbruket på dagliglivets gjøremål, enten det er til betaling av regninger eller til andre formål. Norge er også blant de fremste land i verden når det gjelder andel av befolkningen som er tilknyttet Internett og andre elektroniske infrastrukturer. Dette vil gi oss store framtidige muligheter.

Fjernundervisning og telependling er anvendelsesområder som ikke har "tatt av" skikkelig ennå, men som jeg tror vil komme sterkt i tiden fremover. Det har i flere år, bl.a. i Nord Norge, blitt drevet med forsøksprosjekter innenfor teletorgtjenester, telependling, fjernundervisning og telemedisin. Forsøkene med telemedisin har vist svært lovende resultater og blir opptrappet i regi av IT-satsingene i Sosial- og Helsedepartementet. Foruten tekniske, sikkerhetsmessige og andre utfordringer, reiser telependling og annen teknologiutnyttelse også tariffmessige problemstillinger. Det skal jeg imidlertid ikke ta opp i dag.

Jeg har nå snakket om utfordringer for morgendagens sysselsetting og levemønster i Norge. For å kunne møte disse utfordringene på en god måte mener jeg vi oppnår det beste resultatet ved at mange får komme med sine ideer og forslag til løsninger. Derfor er det også i regjeringens program lansert samråderett som et virkemiddel til at vi alle kan være med på å bidra til gode løsninger på ulike felt. Ja, samråderett skal ligge til grunn for styring av nasjonen. Dagens samfunn krever nye samarbeidsfremmende strukturer for å kunne utnytte nye kunnskaper og teknologi. Samrådstanken kan også oppfattes som uttrykk for en utvidet demokratiforståelse. Rådsmøte skal være åpen for innsyn. Samråd vil kunne innebære at de ordinære demokratiske innflytetelseskanaler suppleres med et utvidet deltakelses- og innflytelsesmønster. For å utnytte en bred erfaring og kompetanse skal rådene bestå av:

• personer fra ulike deler av samfunnet
• bredest mulig tilførsel av ideer
• personer med høy kompetanse

I tillegg skal rådene sørge for systematisk og kontinuerlig kritisk blikk på regjeringens utviklingsarbeid.

De mulighetene det norske samfunnet har, må utnyttes gjennom et samspill mellom myndighetene, organisasjonslivet og den enkelte. Alle grupper i samfunnet må ta et ansvar for at vi fortsatt skal lykkes med en solidarisk inntekts og arbeidsmarkedspolitikk, og en forsvarlig økonomisk og sosial utvikling. I en tid hvor endringer og omstillinger skjer stadig raskere, og vi blir mer avhengig av hverandre for å finne gode løsninger, både nasjonalt og internasjonalt, må selvråderett utfylles med samråderett. Det er avgjørende at vi lykkes i å mobilisere både næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoner til engasjement og debatt. Jeg setter derfor stor pris på at NHO har tatt opp nettopp spørsmålet om hvordan vi kan sikre trygghet i det neste århundre på denne årskonferaransen, og håper at vi kan fortsette dialogen, ikke minst som ledd i oppfølgingen av Langtidsprogrammet 1998-2001.

Takk for oppmerksomheten!